onsdag 30. desember 2009

Godt nyttår

Jeg skulle ønske jeg kunne oppsummere 2009 som et fantastisk år med bare gleder og ingen sorger. Jeg skulle virkelig ønske. Jeg skulle virkelig ønske jeg tok riktigere valg for meg selv dette året, tidligere, og jeg skullle virkelig ønske jeg hadde en manual som kunne fortelle meg hvilke valg jeg skulle ta og hvilke jeg skulle la være med. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne møte det nye året med sterk optimisme, framtidstro og mot, men jeg skulle også ønske at jeg hadde en rosa enhjørning i hagen, uten at den dukker opp.

Jeg synes altså 2010 er skummelt. Fordi jeg må ta en rekke valg som har betydning for hva jeg skal gjøre, om jeg skal jobbe, studere og hvor jeg skal være i 2010. Noe sier meg at jeg er overmoden for å forlate byen for en stund, men jeg kan faktisk ikke tenke meg noe skumlere enn å forlate byen jeg er så vant til, så glad i og en smule lei av. Det er så mye bra her, så mange fine folk, som jeg er redd for å reise fra. Jeg synes det å velge er nifst og vanskelig, derfor lar jeg helst være. Derfor er 2010 så skummelt for meg, fordi jeg vet at dette året krever valg og handling fra meg, i alle fall hvis jeg ønsker en endring i hvordan jeg har det per i dag. Jeg er så redd for å gjøre ufornuftige, dumme, skumle valg, at jeg velger det kjipeste og minst fornuftige, jeg gjør ingenting. Det går ikke. Som det stod i et fint julekort jeg fikk: La 2010 bli året da alt ordner seg.

fredag 25. desember 2009

Alarm! Er du respektløs på håret?

En mann som heter Birger Løkeng jobber som "hårstylist" hva enn det måtte være. Det fører til at han har meninger om hår. På side2.no kan han melde at "Jeg synes faktisk det er respektløst å ha håret i hestehale når man skal møte folk." Det er rett og slett frekt å drasse rundt på en hestehale. Det vitner nemlig om dødssynd nummer en: U-forfengelighet. Latskap. Ikke-hysteri. "Du ser ikke mange franske kvinner med en slapp hestehale. Det er litt det samme som å ikke pusse tennene om morgenen (her må jeg dessverre arrestere helten vår litt, for tannpuss handler aller mest om å forebygge hull, altså respekt for egen kropp), det handler om å vise respekt for andre mennesker. Vise at du har lagt ned litt arbeid før du går ut døra." Alle vet at når man sier "franske kvinner", så sier man også "prototypen for den perfekte kvinne" og det sier seg selv at når de dropper hestehalen,da følger vi andre medsøstre lydig etter. Før kunne man bare knote på mascaraen, slenge i seg litt cola og snuble ut døra med strikken i håret, og lettvint var det, men jeg er nok ikke den eneste som er ytterst takknemlig for at Løkeng her åpner opp våre øyne og får en slutt på disse slaskete hesehalene en gang for alle. Jeg har jo aldri vært i frankrike, så jeg vet ikke hvordan en perfekt kvinne ter seg. Heldigvis har vi hårstylister som kan fortelle oss sånt.

tirsdag 22. desember 2009

På Nordmøre

Jeg reiser alltid til Nordmøre med blandede følelser. Jeg gleder meg til å se igjen deler av familien, men samtidig har jeg klare minner om mye vondt og ubehagelig herifra også. Jeg hadde skuldrene oppi nakken i bilen på vei hit i går. Skuldrene har senket seg. To rolige og harmoniske småsøsken ser på tv i stua. Lillesøster og jeg har perlet og hørt på julemusikk. Nå venter vi på at Storesøsker Silje skal komme hjem fra jobb og at hennes to små skal komme hjem fra barnehagen. Fra huset til Storesøster og samboeren hennes har jeg en fantastisk utsikt over deler av Nordmøre i vinterlandskap. Når jeg skuer landskapet gjennom ruter med rød tape kjenner jeg faktisk at jeg har julestemning.Jeg føler meg som en del av en familie igjen, en følelse jeg har savnet i mange år. Jeg gleder meg til å være med på å skape julestemning og positiv familiefølelse, særlig for de to som sitter i stua nå, og håper jeg får det til, i år og mange, mange år framover.

Jeg gleder meg også til den årlige vennetradisjonen i romjula der noen av de jeg er gladest i møtes for å feire jula og året som har gått mens vi har det så gøy som bare så gode venner kan ha.

God jul. La skuldrene henge fritt der de skal.

søndag 20. desember 2009

Jul

Haha. Det er visst snart jul. Jeg har nesten kjøpt alle julegavene og har sikkert ikke mer penger. Jeg har nesten pakket ferdig, men noen av klærne mine er våte. Jeg skulle ha vasket opp de siste koppene og gått og lagt meg, men i stedet skriver jeg dette mens jeg drikker den siste ølen fra i går. og hører på Frida Hyvönen.

Teit. Men øl er godt da.

Jeg kan forresten benytte anledningen til å opplyse om min helsemessige tilstand. Jeg er ikke syk. Men jeg har masse røde flekker og små sår på underarmene og litt på puppen. Det er utslett, tror jeg, og mamma gjorde store øyne og ba meg konsultere lege. Min erfaring med leger er at de tar pengene dine. Jeg har rett på frikort fordi jeg tydeligvis skal feile noe hele tiden. Min erfaring med frikort er at det aldri kommer i posten fordi NAV ikke "finner deg i systemet". Så jeg velger å klø av meg all huden min i stedet. Det er jo nesten som eksfoliering eller hva det heter? Men ellers er alt bra. Det er høyst fristende å ta et bilde av utslettet, sånn at jeg kan dele det med dere, men siden jeg viser det til de på jobben HVER dag, så slenger jeg heller med enda et bilde jeg har tatt av meg selv på fylla.

God jul! :D :p :) :=) =) :o ;) (kan ikke flere smilefjes nå)

tirsdag 15. desember 2009

Resten av 2009!

Vi tar litt mer Juni, vi!





Både skjønn natur og skjønne jenter.

Juli:


Jeg husker vedmodig brunfargen min, her i bursdagsselskapet til Cathrine.


Torstein. Vi ble kjent på fest. Så begynte han bare å dukke opp hjemme hos meg for å spise opp maten min.



Daniel, igjen.

August:


Maud Julie, Ingrid og meg tar et forfriskende bad i fontenen i Ilaparken.



I et anfall av uforbeholden søskenkjærlighet fulgte jeg tvillingene på rosenborgkamp. Surrealistisk.

September:



Signe og Jon tøffer seg på et arrangement i forbindelse med UKA.

Oktober:
Jeg bestemte meg tydeligvis for å være sjuk i store deler av oktober og november. Kult.



Premiere på nattforestillinga. "Amatørmessig limt og malt."

November
Jeg tok tydeligvis ingen bilder. Men jeg lengtet tilbake til denne årstiden:



Desember:

Gamle venner møtes for å feire advent og ferietid



Siri og Idun!



Gjengen ute på Familien




Da!

Me sjåast.

søndag 13. desember 2009

2009 i bilder

Nå er året snart over, så la oss se hva jeg kan grave frem av bilder.

Januar 2009:

Julebord på UKA. Signe,Ida og meg i finstasen.



Februar - rene festmåneden det også.
To fine frøkner drikker øl med meg.



Vi dro til Amsterdam og jeg tvang Marianne til å posere på et sånt kleint tursit-bilde.



Ikke gå inn hit.


Mars!
Jeg dokumenterer at jeg har fått lue som passer til mariusgenseren. Mormor har strikket begge deler.


Kvinnedagen feries med tog og kaffe. Ellinor er selvfølgelig der.



April:
Petter og Fanny er tapre medspillere i For lukkede dører, her under en liten pause i øvingene på Familien.



Mai. Det skjedde så mye, så blir noen bilder her.
Det går mot vår.

"Krøllesatan"(Ingrid Alida) og Daniel nyter brun drikk på familien.



SØTTNDE MAI!
Søttnde mai for alle i Ila-parken. Kristin i verdens fineste kjole.



Grilling i parken - Petter, Vilja og Ingrid


Ingrid, Petter og jeg fortsatte festen inne hos meg med øl og rødvin.



Juni:
Ingrid og jeg har en veldig avslappet dag med kaffe hjemme hos meg.






Dette tok tid du. Resten kommer snart.

lørdag 12. desember 2009

Ikke autobiografisk


Kjærlighetserklæring


Jeg liker å se på deg når dusjer.
Liker å se hvordan vann og såpe renner ned over kroppen din.
Da kan jeg nesten se for meg hvordan du ser ut når jeg er ferdig med deg.
Hvordan blod renner nedover kroppen din mens du henger i viften i taket og sakte blør i hjel.



Tusen takk, Bret Easton Ellis.

torsdag 10. desember 2009

Alarm!

Undertegnede kom nesten i skade for å kjøpe seg en bukse i dag, en bukse! Sist hun kjøpte en bukse, var vel høsten 2007 eller noe sånt. Buksen var slett ikke en slik som er sexy og viser fram samtlige former og kurver, men en femtitalls-grønn chino-bukse som var høy i livet og vid i bena (laaang rumpe) Heldigvis tok min kvinnelige ... inns...innt...institusjon over eller hva det nå heter, og valget falt på en kjole som verken skjuler eller viser for meget. Det er jo nok av piker i stygge langbukser i disse dager.

tirsdag 8. desember 2009

Meg som fjortis

Da jeg var rundt 15 år hadde jeg mye hat og sinne i meg, av forskjellige grunner. Jeg hadde få men gode venner og syntes de fleste på min alder var håpløse, barnslige og ureflekterte. Jeg hadde et sterkt behov og ønske om opposisjon, både fra de på min egen alder, fra foreldre og voksne generelt. Jeg visste bare ikke hvor jeg skulle henvende meg. Dette, helt til jeg ble sittende å se en tilfeldig dokumentar på tv. Det var en dokumentar om sex pistols. Jeg ble frelst. Jeg kunne ikke helt forklare det, men galskapen, klærne og musikken fascinerte meg. Et av de første albumene jeg kjøpte meg var Never mind the bollocks.

Idun inspirerte meg til å høre på mer musikk, og vi ble etter hvert ivrige fans av punk, rock'n roll og heavy metal. Da Idun hadde fått tak i billetter til Turboneger i trondheim våren 2003 kan jeg vel si at skjebnen min var beseglet. Det var litt av et kultursjokk å være på turbonegrokonsert når man aldri har vært på rockekonsert før og er 15 år. Men jeg elsket det. Sånn bortsett fra de klåfingra turbojugends'ene da, de var skremmende for en liten fjortis. Jeg ble raskt klar over punk som subkultur og avstandsforelsket i punken og ungdomshus som blitz i Oslo.

Høsten jeg begynte på videregående hadde jeg en sterk følelse av å ikke passe inn, og hadde heller ikke noe ønske om å passe inn. (som jeg egentlig alltid hadde hatt, og som jeg nå innser at de fleste kanskje har.) Idun og jeg oppdaget raskt UFFA, og det tok ikke lang tid før jeg trakk i opprevne dongeribukser, leopardstrømpebukser, fem rader med naglebelter med kjetting hengende på, en diger nesering og hår på størrelse med håret til et mumitroll. Det gikk mye hårspray den tida, og jeg fikk faktisk utseltt i øret av den... I en periode gikk jeg UTELUKKENDE med band-t-skjorter av ulikt slag og irriterte meg grønn over at band-t-skjorter i jente-størrelse var så stygge. Denne spesielle stilen, sammenblandet med det at jeg alltid skulle være prinsipielt uenig med samtlige i klassediskusjoner gjorde nok at min popularitet var sterkt varierende på Adolf Øien vgs. Jeg hadde få problemer med å være uenig med gutta i klassen, og var en av de få jentene som tok til orde i diskusjoner i klassen. Ble jeg avbrutt tok jeg ikke fem øre for å si "hold kjeft, nå snakker jeg!" I tillegg var jeg realtivt skoleflink, og selv om jeg hadde ganske radikale meninger, var de også politisk korrekte og lettlikelige for de fleste av lærerne. Noen ville nok kalt meg en smisker. Og det har jeg stor forståelse for. Jeg følte selv at jeg var fanget i et virrvarr av mange roller jeg skulle oppfylle. Jeg skulle være den ansvarlige storesøstera som fulgte sine småsøsken i barnehagen hver morgen før skoletid. Jeg skulle være skoleflink, smart og ordentlig, samtidig som jeg ville være tøff i trynet og gi totalt faen i alt. Jeg ville være pønker og jeg ville være flink pike.

Helgene var på en måte mitt fristed. Da kjøpte vi (mye) øl, drakk oss fulle, dro på uffa og kastet oss inn i moshpiten på konsertene. Det var ikke sjelden jeg kom hjem med blåmerker på knær og legger etter intens hopping og dytting foran scenen. Jeg huser at energien kunne være helt magisk på konsertene, og spesielt da på den årlige festivalen Pøbelrock som UFFA arrangerer hver år i mai. (Som jeg anbefaler alle som liker punk og lignede å få med seg en eller annen gang.) I helgene tok jeg fri, skrudde av hodet og hadde det sinnsykt artig. Ikke sjelden varte det til seks om mårran, eller vi dro på nachspiel. Det var sjelden en kjedelig helg for meg på den tida. I ettertid kan man diskutere hvor sunt dette var for meg, men jeg ville ikke vært tida foruten og mistenker at det i mitt tilfelle faktisk var en ren nødvendighet. Jeg trengte et alternativ, og et sted der jeg kunne føle meg hjemme, og akkurat da ga UFFA, musikken jeg hørte på og omgangskretsen rundt meg det.

I ettertid har jeg innsett flere ting. For det første er det umulig å kombinere flink pike og pønker. For det andre var jeg aldri noen pønker. Å gå i lenker, nagler, militærstøvler og piercinger, drikke seg drita på UFFA hver helg, nærmest sloss foran scenen og mene masse "politiske" ting gjør det til fint lite annet enn en fjortis som ønsker å være en del av en subkultur hun ikke helt forstår rekkevidden av. Jeg klarte aldri å hate alt, og ga heller aldri faen i alt. Jeg dømte andre som valgte å kle seg "som alle andre" og innså ikke selv at jeg hadde funnet meg min egen lille saueflokk å kopiere. Ting ble til slutt så ekstremt at jeg hadde problemer med å gå ut døra hvis jeg ikke så "punk" nok ut. Jeg husker godt at Idun og jeg i en periode gikk inn for å kle oss mest mulig harry og stygt. Et av antrekkene jeg husker best var da jeg stilte på storåsfestivalen 2004 i leopardtights, lyserosa silkehotpants, brutal kuk-tskjorte og en rød kommunistcaps. Veldig mye handlet om klær og stil, politikk og slike ting kom liksom litt i bakleksa. Det viktige var å være sinna og opposisjonell, mot hva var ikke så viktig. Det var deilig å provsere, det var deilig å gi fingeren til Vigrid-folka på storåsfestivalen som brølte "kommunisthore" etter meg.

Med årene begynte jeg nok å reflektere litt over dette, og både Idun og jeg trakk oss unna UFFA. Jeg begynte å merke dobbeltmoralen som jeg selv hadde vært en del av, og kjente at jeg ikke ønsket å være en del av det noe mer. Jeg merket også at fellesskapet på UFFA kunne være dømmende, og langt fra så feministisk og åpent som det gir inntrykk av å være. Jeg kom fram til at det kanskje ikke var helt meg å gå med digre naglebelter og et rasende ansiktsuttrykk til envher tid da jeg egentlig er en positiv person med sans for kjoler og knallfarger. Jeg fant ut at man kan være politisk og radkial uten å kle seg ut, og at man kunne like musikk uten å se ut som de som stod på scenen. Dette er ingen hatkampanje mot ungdomstiden min, punk som subkultur eller UFFA. Jeg har mange fine minner fra den tida og har nok fått en god del livserfaring jeg ellers hadde vært foruten på grunn av den væremåten og livsstilen jeg hadde valgte fjortis.

Fortsatt er jeg sinna når det er grunn til det, fortsatt er jeg tøff i trynet når det trengs (selv om effekten blir litt svakere i tyllskjørt og rosa sløyfe i håret, jeg innrømmer det) og fortsatt blir jeg revet med av en god konsert, og jeg har ikke klart å kaste de rosa leopardstrømpebuksene mine ennå. Og jeg synes fortsatt samfunnet er full av dritt, men også mye fint.

søndag 6. desember 2009

Ønskeliste

Det er snart jul.

Jeg ønsker meg:

Ullundertøy. Jeg er en av dem som ikke går i bukse, da må man ha varmt undertøy.

Den elefant-tekannen på indiska.

Elefanter i alle mulige variasjoner.

Bøker av forfattere som Renberg (har allerede Mannen som elsket yngve, og Tiller (har Innsirkling og har lest Skråninga), ellers er jeg svak for de fleste antologier så lenge Ari Behn ikke har bidratt.

Vegglampe så jeg faktisk kan lese i sofaen uten å flombelyse hele rommet.

Et armbåndsur med gullfarvet skive og skinnreim. Eventuelt et sølvfarget herreur. Men ikke noe med strass. Blir kvalm og svimmel av klokker med strass.

Lommeur.

Brosjer. Gjerne vintage.

En vintage skinnveske.

Julekort.

Te fra Celestial seasonings.

Ørepynt.

Hårpynt med fjær, sløyfer og sånt tull.

Truser som ser ut som noe man brukte på 40-tallet.

Kos og klem.

Vin. Sprit.

Jeg vil ikke ha:
Nisser. Jeg hater nisser, og får nesten mord i bliket når jeg hvert år møter mormors samling med ca. 70 nisser. (ja, jeg har telt.)


Jeg har ikke vært spesielt snill i år og tar tydeligvis teite myspace angle-bilder av meg selv i fylla. Egentlig fortjener jeg ikke annet enn juling. Men, jeg har gitt julegaver til verre folk enn meg selv, så da fortjener jeg sikkert julegaver jeg og.

fredag 4. desember 2009

Tenkt scenario 2

Gutt: Hei
Jente: Hæ?
Gutt: Hei! Hva heter du?
Jente: Laila. Jeg lurer ikke på hva du heter. Jeg lurer mer på, ja, det kan være det samme.
Gutt: Hehhe, det er greit, vi kan jo ta det når vi spiser frokost sammen i morgen.
Jente: Jeg spiser ikke frokost, men hva med lunsj, jeg spiser lunsj på mac dondalds hver dag. Du finner meg sikkert.
Gutt: Åja, du vil gjøre det på dassen på mækkern?
Jente: Spise lunsj på do?
Gutt: Jeg tenkte mer på dessert, hehehehe.
Jente: Jeg orker sjelden dessert etter sånn mat.
Gutt: Du skal slippe å gjøre arbeidet, jeg lover. Jeg tar meg av det, jeg skal sende deg til himmelen.
Jente: Så du mener vi skal spise den hos deg? Og deretter skal du drepe meg? Jeg håper du tuller.
Gutt: Noen synes riktignok at jeg eh...gir dødsdeilige desserter, men ingen har dødd ennå. Men det er kanskje like greit at vi tar det hos meg, i senga mi, kan hende du får behov for å legge deg litt nedpå etterpå.
Jente: Snakker vi om en veldig mektig dessert eller? Smuler i senga er ikke bra, altså.
Gutt: Da dropper vi kjeks, jeg har vispet krem. Rett fra tuben.
Jente: Tuben? Man har krem på boks. I tuber har man tannkrem.
Gutt: Kall det hva du vil. Tannkrem, vispet krem, hvasom helst. Inn i munnen skal det. Du kan få ta på tuben min. Jeg har den her.
Jente: Tar du med deg tannkrem på byen? Det var da optimistisk.
Gutt: Går aldri uten den, for å si det sånn. Hva har du å by på da?
Jente: Jeg tror jeg har noen pastiller.
Gutt: Så du liker å suge?
Jente: Ja, man skal ikke tygge pastiller, det sier tannlegen min. Og ikke spise for mange av gangen, da får man vondt i magen.
Gutt: Har du vondt noe sted? Skal vi leke doktor?
Jente: Er du lege?
Gutt: På sett og vis. Jeg er kvinnespesialist. På en måte.
Jente: Jeg har litt vondt i hodet, når jeg tenker meg om. Har du paracet?
Gutt: Det høres ut som om du trenger endorfiner, jeg kan fikse det. Tar meg toppen fem minutter, jeg lover.
Jente: Ja! Kan du kjøpe med en pakke røyk, når du likevel skal på seven eleven for å kjøpe sjokolade? Vent, jeg fant en paracet i veska mi. Problemet er løst.
Gutt: Vel, jeg har et lite problem jeg trenger å få løst. Kanskje du kan hjelpe meg?
Jente: Få høre.
Gutt: Jeg har så vanskelig for å kle av meg når jeg har drukket. Kanskje du kunne hjelpe meg?
Jente: Stakkar, har du leddgikt? Det er helt jævlig har jeg hørt. Men du?
Gutt: Ja?
Jente: Nå har vi stått her snart en time, og klådd på hverandre og snakket om ting som er helt irrelevant for hva jeg skal spørre om. Men jeg synes du er litt attraktiv. Skal vi pule?

onsdag 2. desember 2009

Syk, eller bare lat?

Jeg følger med interesse med i sykefraværsdebatten og undres. Hva med å være så sosialistisk og håpløst teit at man antar at de fleste faktisk er syke når de er sykmeldt, og heller finne ut hvordan man gjør folk mindre syk? Og ja, det er nok helt sikkert et godt tiltak å stramme inn på sykelønnsordningen sånn rent økonomisk sett, og de få som snylte vil nok få sin "straff" og begrense sine sykmeldinger. Men de som faktisk er mye syke, vil også bli straffet, fordi de er mye syke. De som er mye syke, har lav lønn og mange utgifter (f.eks små barn) vil straffes ytterligere. Jeg kjenner ei som jobber i et omsorgsyrke. Hun har hovedansvaret for to barn i grunnskolealder. Hun har en jobb som er både fysisk og psykisk krevende, det kan være tunge løft og alt for mange arbeidsoppgaver per person. Det er for lite folk på jobb og mye sykmeldinger. Hun jobber tett på syke mennesker og er mye syk. Faktisk har hun vært så mye syk at hun ikke lenger har rett på sykepenger i år. Det vil si at hun må ta på seg ekstra vakter, for å ha "råd" til å være syk. Kanskje velger hun tilslutt å gå på jobb selv om hun er syk, noe hun egentlig ikke kan, da hun jobber med eldre og syke som ikke bør utsettes for smitte.

En tung og krevende jobb kan også ha sin virkning på den psykiske helsen, og det er vel en kjent sak at psykiske plager ofte fører til somatiske plager og omvendt. Et sånt arbeidsmiljø, hvor man i tillegg må tenke på om man har råd til å være syk, kan altså lit enkelt sagt føre til, eller forsterke psykiske problemer. I følge ssb er pyskiske problemer den vanligste diagnosen hos fastleger. Sånne mennesker er det som straffes av en eventuell innstramming av sykelønnsordninga. De som stadig utsettes for hardt arbeidspress, smitte og er mye syke. De som sliter med psykisk helse og generelt har en tyngre hverdag enn de fleste av oss. De få som bare "later" som kan jo bare gå jobb likevel, og dermed få lønna si om de blir rammet av innstramminga. Det blir for lett å si at en strammere sykelønnsordning fører til færre unødvendige sykemeldinger. En strammere sykelønnsordning fører til færre sykmeldinger, nødvendige eller ei.

mandag 30. november 2009

Herlige sitater

Jeg vil nå og da dele mine favorittsitater med dere, f.eks i dag.

På byen, for noen år siden:

En eller annen fyr, sier: Kjenner dere x?

Idun, Sunniva: Ja.

En eller annen fyr: Hun har pult halve 3b. *Diverse ekstra dritsnakk jeg har glemt*

Idun: Det er ikke x sin feil at du fortsatt er jomfru.


Sånn kan det gå, din dust.

fredag 27. november 2009

Hvorfor jeg skriver

Jeg sitter her etter to veldig fine dager hvor noen av de menneskene jeg er veldig glad i har vært mitt selskap, og kom til å tenke på hvorfor jeg skriver. Det er flere grunner til det, naturligvis, men først og fremst gir skrivinga en enorm følelse av kontroll og mestringsfølelse. Det er ganske enkelt helt fantastisk hvordan de fleste av oss på få måneder klarer å lære å automatisk forbinde visse tegn med visse lyder. Når man i tillegg bor i et land hvor man (nesten)kan si og skrive hva man vil, føles mulighetene uendelige. Det er jeg som bestemmer hva du skal lese, i alle fall hva du skal lese av det jeg har skrevet.

Så kommer den vanskelige og nesten kuleste biten. Jeg kan være med på å bestemme hva du skal lese, men ikke hvordan du skal lese det. Jeg har nå for tredje gang skrevet tekster for scenen, og denne gangen regiserte jeg selv. Det er alltid spennende å se hvordan en skuespiller tolker og bruker teksten din, og kanskje ser muligheter og tolkninger som du selv ikke har vært i nærheten av å tenke på. Senere skal teksten ut til publikum, og de har også sin måte å "lese" teksten din på. Derfor er det alltid spennende å høre om hvordan publikum opplevde det de så på scenen. Kanskje lærer du noe nytt om din egen tekst?

Det er selvfølgelig ikke uproblematisk å skrive for at andre skal lese. Det er i tillegg til spennende og morsomt for meg ytterst skremmende og nervepirrende. Å skrive for andre er litt som å kle seg naken. Det du skriver kommer fra deg, og selv om du ikke skriver selvbiografi, bruker du deg selv når du skriver. Agnes er en tekst som jeg skrev for mange år siden, som jeg da ikke visste at skulle komme til å bety så mye for meg senere. Men i dag, to eller tre år etterpå, når en fantastisk ung skuespillerinne framførte den på ISAK, blir jeg fascinert over hvor aktuell teksten faktisk er for meg, og for mange andre jeg kjenner. Det er herlig, og litt trist.

Noen ganger hater jeg å skrive, nettopp fordi det er skummelt, vanskelig og ensomt. Men i dag, når jeg opplever at folk blir rørt til tårer av noe jeg har vært med på å lage, ingen seter er ledige og det er så stille at man kan høre en knappenål falle, da elsker jeg det.

tirsdag 24. november 2009

One night stands

Dette er et kjent begrep for de fleste av oss, og så langt man er heterofil, trenger man en av begge kjønn for i gjennomføre det, men mange mener like vel at det bare er lov for gutter. For de som ikke kjenner begrepet, kan det oversettes med ennattsopplegg og er rett og slett når man har sex med en person man (vanligvis) ikke kjenner en gang.

Det er delte meninger om ONS, og mange føler sterkt for å moralisere om hvor fælt det er å ha sex med andre uten å elske dem. Jeg liker ikke lutefisk, men dømmer ikke dem som spiser det, men dem om det, dette er ingen tekst hvor jeg debatterer verken de moralske aspektene ved et lettsindig og promiskuøst liv, eller hvor jeg skal gidde å ta diskusjonen om hvorfor gutter er legender mens jenter er horer. Begge diskusjoner hører etter min mening hjemme i steinalderen en plass.

Det jeg egentlig vil snakke om, er en debatt-tråd jeg har lest litt i. Jeg og en kompis leste denne tråden her en dag: "Værste one nightt stand opplevelse?". Det som slo oss (eller i alle fall meg) var at en stor part av innleggene kom fra menn. Innleggene handlet stort sett alltid om hvor STYGG/EKKEL/FEIT den de lå med viste seg å være når ølbrillene forsvant. I tillegg var innleggene stort sett blottet for selvkritikk. Kameraten min og jeg diskuterte hvor vidt enkelte av disse menneskene burde kalle det "min eneste one night stand", for det virket litt sånn som om dette ikke skjedde så veldig ofte i livet til enkelte av dem. Jeg har ett budskap til dem: Det er faen meg ikke dama sin feil at du er for full/frekk/uattraktiv/dum/respektløs til å dra damer du dagen derpå synes er fine nok på byen. Og har du tenkt på hvorfor hun aldri ba deg om nummeret ditt? Herre jesus.

Den andre tingen som slo meg, var hvor lite som skulle til for at one night standen skulle kvalifiseres som "den verste". Det kunne være:

- Han som dro DEN FINE DAMA på byen, men så viste deg seg at hun hadde HÅR PÅ TISSEN.
- Han som lå med ei jente som fikk mensen i løpet av natta. Han måtte skifte laken stakkers.
- Han som våkna opp og merka at dama ikke var så pen som han trodde.
- Hun som hadde glemt å trekke ned etter at hun bæsja på doen hans.
- Noen så at han hadde seg med ei dame som ikke var pen/tynn nok.
- Jenter har bæsj i endetarmen, akkurat som gutter. Kjpt å oppdage det i en alder av 25 gitt.



Synes synd på gutter som ikke har blitt fortalt at jenter får mensen, har hår på tissen, bæsjer og ser ikke ut som jenna jameson og Tyra Banks. Pluss at pornofilmer ikke er som på ordentlig. Uansett fikk jeg lyst til å bidra selv, med en oppdiktet historie riktignok (vi skikkelige piker har jo ikke sex, HALLOOOO). Jeg føler at denne er en slags oppsummering av alt det tåpelige jeg leste i denne tråden, bare fra et kvinneperspektiv.


ADVARSEL: EKSPLISITT SPRÅK.

"Ja, har hatt en del sånne! OMG

En gang var jeg på byen og drakk meg grisefull. Skikkelig dritings. Er ikke så veldig pen, men vil helst at de jeg ligger med skal være det. Puler som regel 2-4 gutter i uka, avhengig av flaks og hvor mange drinker jeg kan kjøpe dem. De må jo være dødsdrita for å pule meg.

Men som sagt ble jeg superdritings og hadde litt ølbriller. Borte ved baren stod en fyr som jeg syntes var litt søt, så jeg bestemte meg for å slå til. Han ble villig med meg for å kline/tafse og nå skjønner jeg hvorfor, for å si det sånn. HEHEHE-

Vi delte en kebab og dro hjem til meg. Dessverre hadde ingen av oss penger til taxi, så vi måtte GÅ hele veien, det tok minst et kvarter. Da vi kom hjem til meg, kom vi ganske raskt i gang med pulinga. Til min store skrekk oppdaget jeg at han hadde masse hår på brystet og på tissen. ÆÆÆÆSJ. I tillegg var tissen hans sikkert bare 15 cm. SKUFFELSE. gutter med mindre tiss en 22 cm bør holde seg for seg selv! Som om ikke det var nok hadde han litt mage. Dobbel yuck. Ligget var helt greit, liksom. Men så sugde jeg ham, og det smakte ikke akkurat nyvasket. Og da jeg sa at jeg hadde underlivssopp, virket han litt motvillig til å slikke meg, men han gjorde det likevel.

Det aller verste var da han gikk på do. Siden doen er like ved soverommet mitt, kunne jeg høre at han bæsja og prompa. Æææææææsj. Gutter bæsjer vel ikke? Jeg droppa å sleike ham i rævva for å si det sånn.

Dagen etterpå våkna jeg med dette udyret i senga mi. Han ville kose, men jeg ble kvalm da jeg la enda bedre merke til at han hadde mage. Som om ikke det var nok, hadde han briller! Det hadde jeg ikke sett kvelden før. Hørt om linser eller? Det var tydelig at han ville ha sex, og siden jeg alltid er så kåt om mårran, så tenkte jeg at han fikk duge. (alle pulevennene mine hadde sluttet å svare på melding.) Så for å slippe å se på brilleslangetrynet, la meg meg på magen mens han fikk ta meg bakfra. Da han var ferdig sa jeg bare "døra er der, snakkes da. bare legg nummeret dittp på kjøkkenbenken". Da jeg stod opp senere, hadde han ikke lagt igjen noe nummer, enda han burde være takknemlig, spør du meg.

Senere skjønte jeg hvorfor, han smittet meg nemlig med klamydia. Jævla taper, ville vel ikke legge igjen nummeret sånn at jeg kunne ringe og konfrontere ham. Fikk heldigvis tatt en sånn antibiotikakur mot sykdommen. Lite flaut da, siden jeg bor hos pappa. Vanskelig å forklare hva jeg skulle med antibiotika når jeg virket helt frisk, en uke etter at han så DEN STYGGE fyren forlate huset vårt.

Men i dag ler vi av det. :D"

Fikk en del tilbakemeldinger etterpå, og hadde det moro med å svare på dem. Fin kveldsunderholdning.

mandag 23. november 2009

Om savn

Framandkar om å savne noen sånn at det gjør så vondt at du aldri tror det går over.

Det traff meg i hjertet.

tirsdag 17. november 2009

Hvorfor er seksualopplysning viktig?

Det er mildt sagt delte meninger om seksualopplysning, og når jeg sier dette regner jeg ikke en gang med ekstreme fundamentalister som mener at man ikke skal snakke om sex i det hele tatt. Noen kan nemlig fortelle at de ikke skjønner at det skal være så viktig å opplyse om sex, siden sex er så innmari naturlig og noe vi har drevet med siden tidenes morgen. Og jo, jeg kan si meg enig i begge disse, men burde ikke dette tilsi at vi nå burde være ganske gode på dette med å ha sex da? Videre får vi ofte høre at det ikke er nødvendig med mer info om sex i skolen da samfunnet er fullt av sex ellers, både i film, tv og aviser. Men hva slags info er dette? På film ser vi par som synkront faller mot sengen (noe som er uhyre vanskelig å få til i virkeligheten) og vi serveres i media sex og sextips som vanligvis fungerer best nettopp på film, i fantasiverdenen og på pornofilm og i verste fall er helseskadelige enten psykisk eller fysisk. (Nei,du skal ikke gjøre noe du synes er ekkelt fordi du "sikkert venner deg til det" og du skal ikke prøve å ha analsex hvis du synes det gjør vondt.)

Vel, sex som i et heteroseksuelt samleie det penis skal inn i vagina og avsluttes med utløsning for mannen vet de fleste av oss hvordan fungerer. Men det er langt fra å gjennomføre et "vanlig" samleie til å oppleve sex som noe positivt der man skal oppleve nytelse, lyst og føle seg trygg. Så lenge sex er noe mer enn reproduktivitet, hvilket jeg vil påstå at det er for veldig, veldig mange av oss (det er en grunn til at prevensjon finnes), så er ikke sex så enkelt, ukomplisert og naturlig som enkelte vil ha det til. Det er naturlig å ha lyst, det er naturlig å bli kåt, men ikke like selvfølgelig å vite hvordan du skal håndtere dette når du er 15 år, eller for den saks skyld 42.

Jeg skal heller ikke påstå at sex er like viktig for alle, men for mange er sex en stor del av livet og viktig på linje med mange andre behov. Og her er informasjon også viktig. Det stemmer ikke at de fleste jenter ikke liker sex så godt, eller at alle gutter er kåte hele tida, eller at alle mennesker har det samme sexbehovet med tanke på kvantitet. Men dette må folk faktisk få vite. Seksualopplysning trenger altså ikke å bety sexpress, for en viktig del av opplysningen bør være å få folk til å skjønne at sex er noe personlig som man kan ha alene, eller dele med andre hvis man har LYST. Og motsatt. Dårlig sex er ialle fall en stor hemmer for sexlyst, og dårlig sex har blant annet mangel på trygghet og informasjon en stor del av skylda for.

Hvis seksualopplysning er så undøvendig, hvofor kaller så mange ungdomsskolelærere klåing og sextrakasering for flørting? Hvorfor viser det seg at mange unge gutter får sin (vrang)lære fra porno? Hvorfor tyr mange unge jenter og gutter til spalter som mona og mikkel for å lære om sex?(som forøvrig en gang rådet en 15 år gammel jente som syntes det var ekkelt og ubehagelig å utføre oralsex på kjæresten til å prøve igjen, det var nemlig sånt man vennet seg til å like...) Hvorfor er det så mange godt voksne damer som aldri har fått orgasme selv om de har vært seksuelt aktive siden de var 15? Hvorfor hersker myten om at gutter alltid er kåte og klare for sex, og hvorfor mener fortsatt noen at jenter er dydige vesen som sier nei og mener ja? Hvorfor er det så mange gutter og jenter som trodde de var aseksuelle, helt til de oppdaget at de var homofile? Hvorfor tror så mange at lesbiske penetrer hverandre med strapon-dildoer når de skal ha sex, fordi dette liksom er den eneste måten å ha sex på? Hvorfor har penisen hovedmonopolet på hva som kan være sex?

Mye av grunnen til dette vil jeg påstå er at vi ikke vet bedre. Selv ble jeg kjempeskuffet da jeg hadde sex de første gangene og ikke fikk sånn orgasme som jeg hadde lest at man skulle få, sånn helt av seg selv nesten. Det er på tide å bli kvitt mytene som ødelegger sexlivet til så mange mennesker, både gutter og jenter. Og for å ta livet av mytene trenger vi folk som kan og vet hva de snakker om.Vi trenger ikke saker på side2.no og lignende med såkalte sextips for kvinner og menn.Dette har jeg kommentert tidligere i denne teksten "Menns sextips" Vi trenger informasjon av fagfolk i skolen, ikke i ungdomsblader av umodne journalister og liksomterapeuter. Derfor mener jeg at seksualopplysning er viktig og at vi trenger mer av dette i skolen, så slipper unge gutter og jenter å sette liv, helse og sexliv på spill ved å ta i mot råd fra folk som ikke vet hva de snakker om. God sex og god informasjon kommer ikke rykende av seg selv på ei fjøl. God sex forutsetter kunnskap og trygghet, og god informasjon forutsetter igjen at de som komemr med den har kunnskap og formidlingsevne. God informasjon om sex kan være med på å skape trygghet og et bedre sexliv for mange.

søndag 15. november 2009

Sånn er livet av og til

Aldri nær nok
aldri langt nok unna,
aldri godt nok,
aldri vondt nok.
Om og om igjen.

onsdag 11. november 2009

Tenkt scenario

Drømmescenario:

Full gutt klasker jente på ræva: Halla søta, liker kjolen din.
Jenta: TAKK.

Full gutt: Er du her ofte?

Jenta: Jepp. Ofte.

Full gutt: Er du ikke så pratsom du? (klår igjen, fordekt av hånd på ryggen, men som ligger mer på rævva liksom)Planer for kvelden da?

Jenta: Jeg skal drikke meg dritings, så skal jeg stikke på dass og spy utover dassen og kjolen min. Så skal jeg kline med deg, gi deg feil telefonnummer, ljuge og si at jeg må hjem til typen jeg ikke har. Så skal jeg ta av meg kjolen og holdinstrømpebuksa som klemmer bilringene mine, dra ut en blodig tampong, onanere i dusjen tre ganger på rad mens jeg ikke tenker på deg, men heller på hvordan faren din ser ut, kose de lange hårene under armene mine som nå skjules av jakken min før jeg fornøyd sovner ved siden av en halvspist kebab som jeg finner restene av i håret mitt i mårra. Duah?

tirsdag 10. november 2009

Relasjoner

Vi møter nye mennesker hele tida, noen får vi så vidt hilst på, andre blir kanskje den nærmeste for en lengre periode eller resten av livet. Vi bygger stadig nye relasjoner, både nære og perifere, alt etter behov, ønske og muligheter. For meg handler det å bygge relasjoner om evnen til både å kunne holde ting fast og slippe taket. Bygge nye bånd, og bryte andre. Det kan både gjøre godt og gjøre vondt, men det er ofte nødvendig.
Mange av de menneskene vi møter, de relasjonene vi bygger betyr noe, i større eller mindre grad, de er med på å forme oss til den vi er, både på godt og vondt. Noen blir man mer kjent med enn andre, andre blir glemt. De som gleder deg er med på å lære deg hva som gjør deg glad, og kanskje hvordan du ønsker å behandle andre og bli behandlet. De som gjør deg vondt, gjør deg vondt, og kanskje lærer du hvem du bør beskytte deg mot, forhåpentligvis lærer du hva du ikke skal finne deg i, og hvordan du ikke skal behandle andre. Noen ganger møter vi folk som er litt i gråsonen, og som er vanskelig å plassere. Det kan være vanskelig å vite hvem man skal slippe inn, og hvem man skal stenge døren for. Og det er kanskje slik det skal være. Å bygge relasjoner handler om å ta sjanser, å by på seg selv, man gjør seg sårbar. Det går av og til bra, av og til ikke så bra. Jeg har fortsatt ikke knekt koden, for hvem man bør åpne døra for, og for hvem man skal holde den lukket. Jeg er både glad og fortvilt over det.
Noen møter du bare en gang, men den ene var nok til å gjøre inntrykk, andre møter du kanskje hver dag, uten at du merker noe til det. Enkelte legger du ikke særlig merke til før du innser at de er borte. Andre er grunnen til at du står opp om mårran, og du er livredd for at de skal forsvinne. Noen forsvinner og du slutter aldri å tenke på dem. Med med andre går det mye lettere enn du trodde, begge deler gjør vondt.

Noen av dem du møter skal du glemme, noen skal du forelske deg i, andre kan det hende du vil hate. Kanskje går den du skal gifte (nei, jeg verken tror eller mener at alle helst vil gifte seg) deg med forbi vinduet ditt nå, kanskje møter du aldri den personen. Noen mennesker lærer deg ting du ikke ville lært ellers, andre lærer mye av deg. Noen føler du at ikke ser deg, andre føler sikkert at du ikke ser dem. Jeg prøver å tenke på dette, de gangene noen som betyr mye for meg forsvinner ut av livet mitt. Det er så mange der ute du skal møte. Det er så mange du har møtt, så mange som har gitt deg erfaringer. Noen er du glad for, andre skulle du vært foruten. Noen av dem som føles viktige nå, vil muligens ikke bety like mye om ti år. Når et bånd blir brutt, skal nye bygges og verden er full av bra folk som vil være glad for å møte akkurat deg. Husk det.
Som Tori Amos synger:
Things change, my dear.

lørdag 7. november 2009

Unntakstilstand

De fleste av oss er der en eller flere ganger i livet. Hvor det virker som at alt av ubehageligheter, ulykker og problemer inntreffer på en gang. Den minste lille hindring kan framstå som meterhøy og ugjennomtrengelig, og du har mye heller lyst til å legge deg i fosterstilling på bakken enn å kjempe mot hindringene. Det gjør vondt i magen, vondt i hodet, vondt overalt, og du er redd for at de negative tankene når som helst skal spise deg til middag før du selv i det hele tatt har funnet nok mot til å stå opp, spise frokost og møte dagen. Kanskje vil du helst vente med å stå opp, for å gjøre dagene kortere, kanskje prøver du å være sosial, men lengter til når du kan være alene sånn at du kan få grine i fred. Du kan ikke bruke mascara lenger, og flaks om jobben din har et lager du kan gjemme deg på. Mat smaker ikke godt og du kunne ønske man ble like opplagt av snus, kaffe og sjokolade som av brød, grønnsaker og kjøtt, for det krever for mye å spise skikkelig mat.

Du ser ut av vinduet og legger merke til at sola skinner, men blir utfordret av negative tanker som sier at det kan bli regn om en time og at vinteren snart er her uansett og da må du til Syden for å få se sola, og jeg hater syden. Jeg skal til Berlin i vår, der er det bikkjekaldt. Og kanskje prøver du å høre på musikk. Det er stemningsskapende. Men den glade musikken virker bare påtrengende og bråkete, så du hører på Kent og Winnerbäck mens du spiser grønne oliven (det smaker i alle fall noe) og lurer på hvem av deg og de grønne bærlignende sakene som er mest bitter. Du tenker kanskje at du skulle ha gjort noe, og kikker opp, og kan for en gangs skyld konstatere at det er helt ryddig. Det er ingenting å gjøre. Oppvasken hjalp en venninne deg med i går, etter at du hadde brukt ti minutter på ett enkelt glass. Du kan gå en tur på biblioteket, for å levere romanen du lånte for tre dager siden og snart er ferdig med. Bukowski har fått deg til å le de siste tre dagene, og du er ham evig takknemlig. Det direkte fornøyelig lesning, selv om du leste den på norsk fordi du aldri giddet å lete frem den engelske utgaven. Man må jo bare, i slike tilstander, elske romaner om mislykkede forfattere som drikker og puler masse og skriver noveller som ”Sjela mi er full på øl og tristere enn alle de døde juletrærne i hele verden.” Men den er snart over, den romanen, og det betyr at jeg kan avlegge biblioteket et besøk. Da skal jeg låne usannsynlige mengder bøker og lese dem ut på usannsynlig kort tid. Jeg er snart tom for oliven. (Merket du den fiffige vendingen fra du til jeg i teksten?)

Verden har ikke rast sammen i det siste til tross for:
At jeg har ødelagt æ-knappen på tastaturet mitt. Som du ser, kan jeg fortsatt taste æ, fordi det bare er firkanten oppå, der det står ”æ” som mangler.
At jeg innser å ha brukt over 2000 kroner over veldig kort tid på min diskutable helsemessige tilværelse. (det er mange gin and tonic det)
Jeg glemte å kjøpe kaffe her en dag, og ble nødt til å gå gjennom en hel morgen (som om starten på en ny dag ikke er jævlig nok i utgangspunktet) uten kaffe. Følte meg som en kåt fjortis på alene på ei hytte med kjæresten som oppdager at pakken med kondomer ligger igjen hjemme. Bummer!

Jeg har kaffe nå.
Sykepleieren skulle stikke meg i arma for å forsyne seg av blodet mitt. Hun måtte stikke meg tre ganger før hun fant ei blodåre. (Null hysterisk anfall)

Så sånn bortsett i fra at jeg venter på at verden skal rase sammen foran øynene på meg hvert sekund uten at den ser ut til å gjøre det er alt sånn under middels bra. Jeg bryr meg for tiden om følgende ting:
Ha kaffe pluss snus tilgjengelig.
Drikke kaffe til frokost.
Sove.
Stå opp og få gjort ting jeg absolutt må gjøre i løpet av en dag.

Og jeg er forresten ytterst klar over at jeg er negativ. Jeg ønsker å være negativ i dag. Det føles bra, og jeg kan le av det. Sola skinner fortsatt og jeg vet at det fins bedre dager, bedre tider. Jeg vet at jeg er irrasjonell og selvopptatt, og jeg vet at jeg har mange bra folk rundt meg som jeg setter pris på. Men akkurat i dag vil jeg være litt negativ. Det føles faktisk bra, på en syk måte.

torsdag 5. november 2009

Raad mod søfnløshed

Jeg ble riktig så inspirert, da min gode venn Hr. Petter Søraunet annonserte paa Facebook at han ikke kunne faa sove forleden natt, derfor ville jeg skrive noen tips og triks mod søfnløshed.

1. Slutt helt at sove, da vil De nok til slutt kollapse af søfnmangel.

2. Utsett Dem ikke for dagslys.

3. Tenk hvor heldig De er som har en seng at sove i, i Afrika sover de sikkert paa bambusmatter eller noe, eller verre, i rennesteinen, kloakken, på smaasten, omkranset af afføring og dingoer! (Eller var dette i Australia, glem det, der har De kenguruer, eller store rotter, som jeg kalder dem.)

4. Tenk mer paa hvor synd det er på de derre i Afrika. Trettende, eller hva?

5. Kombiner raad nummer ett med faste. Hvis De ikke spiser, blir De fortere sliten.

6. Slutt at have bekymringer. Tenk litt haardere på de stakkers i Afrika.

7. Legg Dem eventuelt under sengen. Det er mørkere der.

8. Ikke vær trist. Det hindrer Dem ogsaa i at sove. Tenk igjen på de stakkers i Afrika, de har større grund til at være trist enn Dem. (Tror De de har blogg der kanskje? Eller Cava? Eller sex?) Men de har riktig så festlige hatter. Men ikke tenk på noe altfor festlig naar De skal sove, da blir De bare oppspilt.

fredag 30. oktober 2009

Jeg velger meg meg selv og i April er dette småtteri

Alternativer

Du kan velge det som vil bli bra senere,eller det som kjennes veldig bra nå og da,
ganske vondt litt ofte,helt jævlig av og til.

Du kan velge de som gjør deg bra, eller de som er det noen ganger, de som gjerne vil,
men ikke får det til.

Det som gjør vondt nå, er av og til det som blir bra senere.

Du kan velge deg selv, og kanskje blir alternativene færre.

Når ting føles vanskelig

...prøver jeg å si dette til meg selv.

Du trenger ikke akseptere at ting føles vanskelig. Du trenger bare å vedkjenne at ting føles vanskelig, for så å tenke utveier. Det er lov og viktig å ta i mot hjelp. To hoder tenker bedre enn ett. Det finnes alltid en vei ut, en vei opp, en vei fram. Du må bare finne den, og holde deg til den. Den riktige veien er den veien som får deg til å føle deg som et levende menneske. Veien er de gode menneskene i livet ditt, de som elsker deg, som du elsker, de tingene som betyr noe for deg, interessene dine og målene dine.

AI LØV JU GUYS.

lørdag 24. oktober 2009

Festlig anledning. Tema: Drepe kjæledyr med bare hendene. Kjæledyret i denne samtalen er hund.

Sunniva: Kan man ikke bare knekke nakken på den da?

En annen: Det er svært vanskelig å knekke nakken på en hund.

Sunniva: Hm. Spørs vel på størrelsen. Men ja...

Noen andre: Hva med kvelning?

Sunniva: (ivrig) Ja! Hvis du setter deg med hele vekten på hunden og presser hodet til hunden mot en pute eller noe, da kanskje! (Litt overraskede blikk og nervøs latter fra resten av selskapet, samtalen døde litt her, jeg holder meg for munnen.)

Til ettertanke:
Hvorfor innser jeg aldri at det er en forskjell på hva man tenker, og hva man sier høyt?

Og: Jeg har ingen konkrete planer eller ønsker om å mishandle eller drepe dyr, så alle dyrevenner kan slappe godt av og dermed slippe å gjøre meg til sin fiende.

onsdag 21. oktober 2009

Hm.

Kan ikke huske å ha satt streptokokker en gang til i oktober på bursdagsønskelista, men fikk det likevel jeg. :D



Artig med overraskelser!

torsdag 15. oktober 2009

Ting jeg undrer meg over.

En liten sammenfatning av rare holdninger jeg av og til registrerer:

Alenefar -Så FLOTT og imponerende at han tar vare på et barn HELT alene. Det må være tøft. Han må være et godt menneske.

Alenemor - Jasså, fikk hun barn med en SÅNN fyr hun ja, temmelig uansvarlig. Man må PRØVE litt når man har barn sammen. (Ikke i jobb) Hauger med penger får hun vel og, for å sitte på rævva mens hun ser på Ricky Lake. (I jobb) Hvem passer på ungen hennes da??? Hun lar vel besteforeldrene ta seg av det, mens hun jobber og sikkert drar på fylla etterpå. Eller så lar hun vel barnet være i barnehage hele dagen. Så små barn trenger en mor og en far!

Sint gutt - Hva har skjedd siden han er så sint og frustrert. Bra han sier i fra.

Sint jente - Har hun mensen eller? Hun er jo helt hysterisk. Jenter er alltid så overfølsomme.

Trist mann - Helledussan, han har følelser. Det er så flott med menn som viser følelser.

Trist kvinne - Kvinner er alltid så overfølsomme. De tåler jo ingenting.


Kvinne som tar smertestillende - Jenter tåler ikke smerte.

Mann som tar smertestillende - Han må ha det vondt!


Karrieremann med barn: Ambisiøs. Hvordan rekker han alt?

Karrierekvinne med barn: Egoist.


Mann som blir kåt ganske ofte: Kåt mann.

Kvinne som blir kåt ganske ofte: Nymfoman.


Mann som benytter hersketeknikk: Hæ? Det der er noe tull damer har funnet på, det fins ikke.

Kvinne som bruker hersketeknikk: Typisk damer å alltid skulle mobbe og fryse ut folk. Kvinne er kvinne verst ja!


(Mannlig) forfatter: litteratur

Kvinnelig forfatter: kvinnelitteratur


Mor som tar seg av barna: Mor som tar seg av barna

Far som tar seg av barna: Far som er så FLINK til å ta seg av barna.


Mannlig kunstner: Lager kunst.

Kvinnelig kunstner: Lager feminin kunst.

mandag 12. oktober 2009

Tre tekster

Jeg hadde det moro en dag og var i riktig fjasehumør. Derfor skrev jeg tre tekster med samme rammehistorie, som skulle skrives uitfra inspirasjon fra tre forskjellige ting Den ene er inspirert av psykoanalytisk litteraturteori, den andre av Amalie Skram (og generelt norsk litteratur om alt som er jævlig.) og den siste av Anne B. Ragde.

Freudiansk-inspirert
En dag da jeg stod i hagen og kjæresten min sprutet på meg med hageslangen mens jeg spiste melon, snublet jeg i noe av langt og smalt, som lå halvveis gravd ned i jorda. Jeg bøyde meg ned med baken i været sånn at folk kunne se de hvite mamelukkene mine. (Gid så frekt.) Jeg gravde med bare nevene, og dro opp en hagenisse. Der hagenissen hadde vært var det nå et avlangt hull, eller skal vi kanskje kalle det en sprekk. Jeg satte nissen fra meg ved sprekken, og der stod den fint.

Min kjære og jeg gikk på butikken (som lå i et vedig høyt og smalt hus forresten) for å kjøpe bananer, purre, agurk, stangselleri og en vase. Da vi kom tilbake, stod hagenissen på hodet i sprekken. Jeg tenkte at jeg måtte ha satt den ustødig, og dro den opp av hullet igjen. Jeg satte den på plass og gikk inn for å vanne blomstene samt sette mine nyinnkjøpte orkideer i vasen. Da jeg kom ut i hagen på nytt, lå nissen i sprekken igjen. Merkelig hva?

Ragde-inspirert
En dag stod jeg i hagen og drakk schnaps mens jeg kikket stygt på den udugelige kjæresten min som tullet rundt i stedet for å luke da jeg fant en hagenisse som var halveis nedgravd i bakken. Jeg dro den opp og mens jeg gjorde det, måtte jeg bøye med så baken min stod i været. Jeg kjente at jeg ble jævlig kåt, og kjente kjæresten min sin hånd på baken min. Så knulla vi. Etter på drakk jeg ti schnaps til og det kom en hund og luktet meg i skrittet. Han luktet sikkert at vi hadde hatt sex. Jeg fikk et plutselig innfall, og tisset derfor på meg med vilje. Det var så befriende at jeg begynte å gråte. Så gikk jeg alene på bar og tok meg tre eller femten halvlitere. Der stod det tre menn. Den minst attraktive la an på meg. Han var handelsreisende og hadde hotellrom rett nede i gata. Vi knullet som kaniner på hotellrommet og jeg fikk lov til å tisse utover badegulvet. Vi ga faen i røykeforbudet og lå og røkte på sengen mens vi så pay-tv. Senere kastet jeg hagenissen, men angret meg og gravde den fram fra søpla igjen mens typen min tok meg bakfra.


Skram-inspirert
Jeg kjente at fingrene brant av brennelser i mens jeg måtte luke hagen for hånd siden vi ikke hadde råd til lukeutstyr, da jeg snublet i noe hardt som lå halvveis nedgravd under jorda. Det var en hagenisse. Jeg falt så lang jeg var og slo ut begge fortenne, og landet oppå en rake, som må ha spiddet livmoren min, for jeg klarte aldri å få barn etter den hendelsen. Min mann prøvde å hjelpe meg, men han forstod fort at han lite kunne gjøre for meg så nå lå feberhet og tannløs i sengen, uten lege ville jeg dø. Men vi hadde ingen penger, så han måtte pansette gården vår for å få råd til lege. Det viste seg at jeg hadde vært gravid med et guttebarn, som jeg naturligvis mistet, noe som min mann to svært tungt, da vi bare hadde pikebarn fra før av som var stygge å se til, late og derfor vanskelig å gifte bort.

Min mann som aldri hadde rørt alkohol begynte å drikke og brennevin gjorde ham irritabel og voldelig, det endte med at han slo den lateste av døtrene våre så hun mistet hørselen og ble enda styggere. I tillegg ble han så full og rasende på en av de andre pikene at han kastet hagenissen gjennom soveromsvinduet hennes for å ramme henne. Han traff henne ikke, men vi hadde ikke penger til nytt vindu, så tre måneder senere døde hun av lungebetennelse. Det var forøvrig den peneste og klokeste av dem, og den jeg holdt høyest av. Fraden dag av begynte jeg også å drikke.

onsdag 7. oktober 2009

Hola!

Ps! Til den det måtte gjelde, dette handler ikke om deg. Jeg lover.


Jeg kan berolige alle med at jeg ikke var dødssyk likevel. Men jeg fikk antibiotika, og kunne dra på premierefest likevel. Hyggelig. (Fant forøvrig ut at det ikke er noe i veien med resten av kroppen heller, greit å vite.)

Akkurat nå befinner jeg meg på byens bibliotek, og skjønner ikke hvorfor jeg ikke er her oftere, her er det jo riktig så trivelig.



Jeg var altså på premiere og premierefest til Nattforestillingen på fredag.
Hvis du vil se Nattforestillingen, finner du programmet på UKA.no. Den går ganske ofte og koster rundt 60 kroner. Og spilles i biblioteket på Samfundet.



Jeg hadde pynta meg.

Og! Jeg har lært noe nytt. Jeg er nå i stand til å sette passord på dokumentene mine på pc'en. Jeg ble kalt paranoid, men vedkommende gikk likevel ivrig inn for å finne ut av hvordan jeg kunne gjøre dette, og vips, så hadde jeg lært det.

Vel, jeg er ikke så god til å holde det jeg lover, tydeligvis.

Ellers handlet jo dette om omtrent ingenting, men sånn blir det av og til.

fredag 2. oktober 2009

Det er lov å ha det fælt, også i Norge.

Jeg snakker stadig med folk som flirer av partier som f.eks rødt, fordi de liksom skal "ha det til at det er så fælt å bo i Norge". Og de fortsetter med at Norge er et av verdens beste land å bo i, så vi skal jammen ikke klage, tenk på de i Afrika. Ja, Norge er et flott land å bo i, for de som nyter godt av det. Og ja, mange, altfor mange har det fælt og jævlig på Afrika-koninentet, så grusomt at få eller ingen av oss klarer å ta innover oss en brøkdel av lidelsene de opplever der. Men noen av oss er tydeligvis ikke i stand til å ta innover oss lidelsene som faktisk fins i vårt eget land. For de fins, men er kanskje ikke så enkle å legge merke til når den største bekymringen i livet er å velge hvilken skjerm du skal ha på stueveggen eller hvor du skal i ferien. Det fins faktisk dem som kan drite i både ferie og tv-skjerm, fordi de ikke har råd til noen av delene. Det provoserer meg inderlig mye at enkelte tydeligvis ikke er klar over dette, og ikke ser det nødvendige i at partier som Rødt og andre grupper i samfunnet setter fokus på dette. Det handler ikke om at Norge er et fælt land å bo i, men at noen har det fælt selv om de bor i Norge, og at dette er høyst unødvendig.

Jeg fikk en gang høre at de som er fattige i Norge har skylda for det selv. Denne uttalelsen kom selvfølgelig fra en person som aldri har manglet noe materielt i livet. Jeg skulle gjerne snakket med en som ble uføretrygdet med VILJE, eller alle de fattige i Norge som faktisk er barn.Det fins de ungene som går på skolen uten frokost fordi de ikke likte pålegget hjemme, og det fins de som gikk på skolen uten frokost fordi kjøleskapet var tomt. Prøv å si til dem at det er verre i Afrika, så blir de sikkert mette i magene sine.(Ser det for meg, "er du sulten sier du? Sorry, det er ikke ille nok, ikke har du struma, orm i magen, ei heller er du kjønnslemlestet, altså har du det ikke fælt NOK.") Jeg tror jeg dropper lunsj i dag, jeg blir nemlig kvalm.

Åjoda, det finnes vinduer for de som kommer fra såkalt dårligere stilte familier i Norge, utdanning er gratis, eller i alle fall mulig for nesten alle i Norge i dag, men tror dere ikke at veien til framgang og suksess (hva nå det måtte bety) er en stor smule lettere for de som kommer fra en godt utrustet familie, enn de som kommer fra omtrent ingenting? Noen kan ringe mamma og pappa hver gang de trenger noe (og jeg dømmer dem ikke, jeg sier ja til å bruke de ressursene man har.) men mange mammaer og pappaer har faktisk ikke mulighet til å hjelpe barna sine på den måten. Mens noen må ta seg sommerjobb for å få dra på den sydenturen de har planlagt med vennene sine, må faktisk andre ta seg sommerjobb og ekstrajobb for å ikke sulte i hjel.

Og neste gang dere sitter og nipper til Cava, og skulle ønske det var Champagne, husk at noen har det verre enn dere. På landet drikker de hjemmebrent, alkoholikerne drikker murere og noen steder drikker de sikkert radioaktivt vann med mark i.

onsdag 30. september 2009

Jeg ligger for tiden marinert i min egen febersvette, og kjenner at en brødskive og en kvart yoghurt er for lite mat. Jeg husker faktisk ikke sist jeg var såpass dårlig, og synes innmari synd på meg selv. Sist jeg lå og VRED meg i smerte, det må ha vært på et sykehus.

Litt gøy er det likevel å ha feber, i sted lo jeg godt av min egen vits, selv om jeg nå ikke husker hva slags vits det var. I tillegg til å bli minnet på hvor morsom jeg er, merker jeg hvor lite jeg trives i mitt eget selskap over lengre tid. Siden jeg ikke vet helt sikkert om det er halsbetennelse eller influensa, er jeg litt redd for å ha mye kontakt med folk og dermed smitte dem med sistnevnte. En annen ulempe med å bli syk nå er at jeg går glipp av åpninga av UKA og det første galla-antrekket. Sannsynligvis er jeg ikke frisk nok til å dra på revyen heller, og jeg håper inderlig jeg ikke viser meg å være smittefarlig sånn at jeg mister premieren på "min" egen forestilling (ja, er klar over at den ikke er bare min.)

Som sagt, ble det lite mat i dag, da det gjør vondt å spise. Derfor var takknemligheten stor da Mathias dukket opp med cola og smertestillende til meg. Nå har jeg fått i meg såpass med karbohydrater at jeg kanskje klarer å reise meg.

Litt deilige detaljer: Jeg sikler noe enormt, og må spytte ut masse spytt jeg ikke klarer å svelge unna.Jeg stinker sikkert svette og sykdom og det renner en slags væske ut av høyre øre.

Føler meg litt sånn:


Slik, da har jeg delt masse info med dere, som dere sikkert ikke ville vite.

I tillegg har jeg selvfølgelig googlet symptomene mine og kommet fram til en rekke mulige plager jeg kan ha, blant annet: Svineinfluensa, halsbetennelse, halsbyll, kyssesyken eller lungekreft. En liten dropspose av diagnoser dette, med andre ord.

mandag 28. september 2009

Bursdagsønsker!

Jeg har snart bursdag, og vil selvfølgelig dele min ønskeliste med dere. (Tror allerede jeg egentlig har gjort det, men jeg dette er faktisk meget viktig.)


Et pledd. Jeg fryser.
Ullsokker. Jeg fryser.
Alpelue. Jeg har mistet den jeg hadde.
En god olivenolje. Jeg tror jeg kan lage mat.
En balsamico-eddik. Se grunn over.
24 cm springform. Se grunn over.
En vannkaraffel. Jeg drikker vann i stedet for øl og brus av og til.
En klem eller ti. Jeg liker kroppskontakt.
Versace bright christal. Jeg liker å lukte godt.
Et sånn pashminaetterligningsjal. Jeg har mistet det jeg hadde.
Et sånn russiskinspirert blomstrete sjal.
Duftlys som lukter vanilje. Jeg liker vanilje.
En vegglampe i rød, svart eller gul sånn at jeg kan lese i sofaen, også om kvelden.
Ting med elefanter, polkadots eller pepitaruter.
Fyllepenn. Jeg liker å skrive.
Tekanne. Jeg liker te. Gjerne en med elefanter på, eller prikker...

søndag 27. september 2009

Å gi av seg selv, jovialitet og slikt.

Silje skrev nettopp en fantastisk post om jovialitet. Jeg kan nok beskrives som jovial, eller, jeg har alle forutsetninger for å være det. Noen ganger velger jeg å bruke mine evner, men ganske ofte ikke. Hvorfor? Jeg har alltid undret meg over denne glorifiserende holdningen til småprat med fremmede, tilfeldige mennesker. Vi får stadig høre, at vi nordmenn er så kalde, strenge og vanskelige å komme innpå. Og det kan godt hende, men er det virkelig SÅ ille å ønske å sitte i fred på bussen når du er trøtt og sliten og egentlig bare vil lese avisen du sitter med i hendene. Er det virkelig vanskelig å forstå for noen, at vi som litt for ofte kommer utfor blodsugere av mennesker som vil hive livshistorien sin i fanget ditt og kanskje helst ha nummeret ditt og vil vite hvor du bor ikke alltid ønsker å prate med hvem som helst?

De fleste buss-samtaler jeg har hatt er enten med fulle, kåte menn eller med eldre, rasistiske damer som søker støtte for sine uhyrlige holdninger. Jeg gidder ikke å ta diskusjonen med dem en gang, jeg vil bare helst la det flyte. Jeg synes ikke det er verken kaldt eller kynisk å ha en formening om hvem man lar komme nærmere innpå seg, og hvem man behandler som en tilfeldig fremmed på bussen, jeg ser på det som en rettighet og en sunn forsvarsteknikk.

Det er ikke dermed sagt at jeg synes det er teit med jovialitet eller normal høflighet, det kan være veldig trivelig det, når du er i humør til det, og om man er i humør til sånt, kan ikke andre bestemme.


Lite (overbevisende som) jovial: Sulten og trøtt:

fredag 25. september 2009

Hva sa De?

En frøken: Unnskyld meg så meget, men selger De integritet her?

En kolonialbestyrer: Hva sa De, lille frøken?

En frøken: Integritet, har De det?

En kolonialbestyrer: Nei, dessverre, men hva skal nå De med det, om jeg tør spørre?

En frøken: Jeg har mistet den, eller noen tok den fra meg, tror jeg.

En kolonialbestyrer: Tror De?

En frøken: Ja, sist jeg så den, var i slutten av juni,mener jeg å huske.

En kolonialbestyrer: Søte Dem, forveksler De ikke integritet med noe annet som ligger mer naturlig for unge frøkner som Dem? Charme, for eksempel? Og det er det nok mye lettere for mig å å skaffe til rette for Dem, jeg har mange bøker om charme!

En frøken: Nei, jeg er temmelig sikker på at det var integritet.

En kolonialbestyrer: Men De er da en pike, hva skal De med sånt?

tirsdag 22. september 2009

Morgenen etter

Morgenen etter
Kryper striper av lys over ansiktet ditt.
Jeg vrir meg halvt,
vil ikke våkne.
Svett, klam.
Jeg vet ikke hva du heter,
men striper av lys kryper over ansiktet ditt.
Og jeg vil ikke vite det heller.

torsdag 17. september 2009

Jeg er stolt av deg.

Idun bor i Bergen. Hun studerer kunst. Sånn på riktigt, som jeg tror de sier i Sverige. Idun har deltatt med to bilder på trøndelagsustillinga, og nå er begge solgt. Det ene ble solgt før utstillinga en gang hadde åpnet. Ikke verst.

Jeg er kjempeimponert. Jeg synes hun er veldig flink. I tillegg synes jeg hun er veldig pen og kjempelur og utrolig morsom.

Slenger med noen bilder og jeg. Idun og jeg var en gang i Oslo sammen, på Motorhead-konsert. Der var vi på bruktnbutikk og kjøpte oss likense, tøffe solbriller. Det var stas, husker jeg.




onsdag 16. september 2009

Stemningsrapport og litt forskjellig

Stemningen er for tiden laber, men ganske bare, med tanke på at jeg er gal eller noe.

Likevel snubler hyggelige hendelser over beina mine rett som det er, og det setter også gærne mennesker pris på.

Noen ganger griper utferdstrangen meg. Ikke ofte. Men noen ganger. Jeg vil til Berlin. Der kjenner ingen meg. Jeg har lyst til å kjenne på det skumleste jeg vet, å være alene. Men det skjer jo ikke, jeg er for feig. Noen som blir med dit en tur, i februar kanskje?

Jeg har planer om å shoppe vintage, spise kake og gjøre overfladiske ting forresten.

Og på valgdagen stemte jeg, og tok ansiktsmaske mens jeg så på det som var på TV3 i stedet for å se på valgprogrammene. Jeg har begynt å like TV igjen. Det er greit å se på noe litt døvt i et par timer. Visstnok skjer det samme med hjernen din når du ser på tv, som når du sover. At hjernen min sover litt, passer meg helt utmerket.

Her en dag leste jeg en roman jeg ville lese ut i stedet for å lese pensum. Fordi jeg ville. Jeg leste Boktyven. En roman jeg umiddelbart fikk fordommer mot, men som viste seg å være svært fornøyelig lesning. Jeg kan anbefale den til alle med et levende hjerte.

Og når vi først er inne på anbefalinger, så skal du vite at Magnets On your side rett og slett er et godt album. Albumet er ingen nyhet, men etter min mening det perfekte høstalbumet. Sanger som "the last day of summer" og "Nothing hurts now" er noen av perlene på den akkurat passe lange snoren. I tillegg får du oppelve en fantastisk cover-versjon av "Lay lady lay."

Dette ble jo egentlig bare tull. Men det er greit det også, siden det er så mye ellers som ikke er greit.

Og en ting til: Her er et bilde av den kjekke forfatteren Mathias Samuelsen. Han har debutert med diktsamlingen "Utredning om trengsel", som jeg vil anbefale alle litteraturinteressert å kjøpe.

søndag 13. september 2009

...

Valg.
Vi tar dem.
Eller de tar oss
Jeg må ta avgjørelser.
Før noe annet tar meg.
Og drar meg under.

tirsdag 8. september 2009

Nabintus Siv Jensen-kake med bacon og gullpenger

Jeg synes det er så koselig med sånne navn på kaker. I min kokebok står for eksempel "tante olgas sjokoladekake". Jeg kan se for meg at frøken Nabintu liker å bake kake, så derfor døpte jeg denne kaken akkurat dette.



Oppskrift:
Sett opp de lange nordiske lokkene dine på hodet (ingen menn liker hår i maten vet du...) og snurp et forkle om din smale midje. Ikke glem perleøredobber og kardigan kant i kant med blusen. Så danser du litt på de høye hælene dine over kjøkkenflisene mens du putter sånne kakegreier oppi en bolle. Rør egg og sukker til eggedosis. Sikt inn hvetemel, kakao og bakepulver. Sleng opp en vaniljestang (eller var det ti, "kniis, hihi") tjuvlån litt av din manns beste konjakk og tøm i alle fall noe av den i kakerøren om du ikke tar alt selv. Knus en sobril eller to i røren om du helst vil slippe å si "Sorry, ingen sex i kveld". Sprøstek baconet og knus det i en mortel. Rør det lett inn i kakerøren. Stek kaken på 175 grader i alt fra 5 minutter til en 3 timer. Jeg blingser alltid litt på dette med tiden, men kaken blir god uansett.

Når kaken er ferdig pynter du med gullpenger, seigmenn, siv jensen-kakefigurer og norske flagg. Plager den påfallende brunfarven på kaken deg, kan du strø en pakke melis over. Dynk kaken i resten (?) av cognacen og tenn på for en festlig partyeffekt.




(Takk til Storesøster Silje som jeg ikke spurte om å få låne kakebildet fra)

lørdag 5. september 2009

Hva kan man finne på?

Jeg har bestemt meg for å kutte en god del ned på nattlige byturer, både av hensyn til legemets sunnhet og økonomiens velbehag. Men dette etterlater et tomrom. Hva finner man nu på å gjøre en tidlig lørdagskveld?

Jeg har noen forslag:
Skrive-skrive-skrive.
Skravlekveld med venner. Meget undervurdert.
Oppdatere bloggen din flere ganger om dagen. (Hmmm...)
Jobbe.
Gjøre ting du egentlig burde gjort men alltid finner unnskyldninger for å utsette.
Rydde i skuffer og skap.
Være sosial. Edru.
Få nattlige besøk av gode venner. (kan føre til søvnløshet.)
Sortere bildene dine på pc'en.
Lese bøkene du aldri fikk tid til å lese før.
Drikke for mye kaffe.
Skrive ønskeliste. Alltid forløsende.
Lete etter kupp på ebay.
Skrive brev! Til noen som kanskje ikke forventer det, noen som trenger det, noen som fortjener det eller noen du ikke har sett på en stund. Folk blir overraskende glade.
Familien blir ofte glad for besøk i helgene.
Og så videre.

Du kan teste ut nye hårfrisyrer:


Hvordan? Del håret opp i så mange lokker som du vil lage "krøller" eller ruller av, og rull dem i sirkler. Fest dem med hårnåler og spray over med hårspray.

fredag 4. september 2009

Selviscenesettelse

Det har jeg drevet med mye. Eksempler:

EMO-sunniva:


Mystisk-Sunniva:



Tøff-i-trynet-Sunniva:



Et-sterkt-ønske-om-å-se-intellektuell-ut-Sunniva:



Bunnen-av-flaska-Sunniva:


Skikkelige-Sunniva



Feminist-Sunniva:


Sporty-Sunniva:



Røverdatter-Sunniva:





Tror nesten samtlige bilder er tatt før fylte nitten år, sånn til mitt forsvar.

torsdag 3. september 2009

Fantastisk duett!

Hørte denne på spotify med Lars Winnerbäck og Miss Li.

jag skulle vakna mitt i natten
och gå upp och ta en långpromenad
jag skulle låta blicken möta andra ögon
i en främmande stad
jag skulle inte ha så bråttom
med att träffa nån ny
jag har rätt mycket med mig själv
precis som du
jag skulle andas i det tomrum som blev över
om du lämnade mig nu

jag skulle sitta på ett tåg mot Paris
och låta Stockholm va
jag skulle få den tiden över för mig själv
som jag sagt att jag vill ha
jag skulle unna mig att drömma
hundra mil genom Europa
om en främling
lika tillitsfull som du
jag skulle pröva mina läppar mot nån annan
om du lämnade mig nu

jag skulle kunna leva utan den där blicken
som får mig ur balans
jag skulle sakna den där stunden som vi har
när vi till slut har blivit sams
jag kanske skulle söka upp
kontakter som jag tappat
som jag varit med
förut nånstans
jag antar det finns nån du skulle ringa
om jag inte fanns

jag kanske skulle leta upp nån yngre
som en fjäder i hatten
det skulle bli för tomt om ingen fanns där
som värmde mig i natten
men jag skulle aldrig ha tålamod nog
att bli förstådd
ingen känner mig
så väl som du
jag skulle fastna i min ensamhet igen
om du lämnade mig nu


Jeg lar teksten tale for seg selv, den er så fin! Jeg liker veldig godt:

"jag kanske skulle söka upp
kontakter som jag tappat
som jag varit med
förut nånstans
jag antar det finns nån du skulle ringa
om jag inte fanns"

onsdag 2. september 2009

Det er lett å skylde på andre, enda lettere å skylde på seg selv

Det er helt riktig at man skal gå i seg selv av og til, at man skal analysere egen oppførsel, og generelt prøve å bidra til egen og andres positive utvikling. Likevel skal man være forsiktig med å ta asnvar og skyld der man selv verken har ansvar eller skyld. Noen sier det er lett å skylde på andre. Jeg synes derimot det er mye lettere å skylde på meg selv. Hvorfor? Fordi jeg da tror jeg besitter kontrollen over situasjonen. Tanken på at "jeg fikk dette til å skje" gir meg en følelse av makt, snarere enn avmakten man føler når andre bevisst eller ubevisst gjør en vondt. Da har jeg også muligheten til å tenke "hvis jeg bare hadde sagt slik, eller gjort slik...", så kunne ting ha vært annerledes. Faren er dog at man sitter igjen med skyldfølelse og fortvilelse, og man får ikke gjort noe særlig med noe som helst. Noen ganger må man akseptere at man opplever avmakt og at man faktisk ikke var i stand til å gjøre ting særlig annerledes. Så får man plassere skylden der den hører hjemme og kjempe mot dem eller den, framfor å kjempe mot seg selv. Du er din nærmeste venn, ikke svikt deg selv.

torsdag 27. august 2009

På legekontoret

"Da kan du gå inn på labratoriet med denne prøven og disse arkene."

Jeg går inn til den hyggelige sykepleieren som har en interessant miks av egne klær og uniform. Jeg gir henne skjemaene hvor det ene skjemaet har en kolonne der det står DEPRESJON med store legebokstaver. Å, så det er hva som feiler meg. Det er derfor e-mailer og sånt plutselig ble nifst.Det er derfor jeg vil stirre tomt inn i veggen en time framfor å spise frokost. Oh well. Jeg aner fred og ingen fare da jeg høflig men bestemt har overhørt legens ord om å "ta noen prøver av blodsukker og sånt." Neida, jeg skal bare gi henne koppen min med tiss og disse arkene.

"Sett deg der du" sier den hyggelige sykepleieren og henviser meg til en stol. Så hyggelig å la meg sitte mens jeg venter, tenker jeg og setter meg i den stolen jeg sitter i hver gang hun har tenkt å kjøre en nål gjennom hudvevet mitt. Jeg bare venter. Så skal jeg få gå. Helt sikkert. Jeg slutter likevel å ane fred og ingen fare når hun henter sånne ekle små blodrør og fikler med noe som ligner på en sprøyte.

"Skal du stikke meg...med en s-s-sånn nål?"

"Ja, jeg må nok opp i armen din ja, det er en veldig tynn nål"

Oppi armen min? Hva skal du der? Jeg er redd fra før! Hva i alle dager skal du med blodet mitt?

"Jeg er litt redd...VELDIG LIVREDD for sprøyter", utbryter jeg og venter på at skrekken skal ta meg som den alltid gjør. Jeg venter på at tanken "NÅ DØR JEG AV SKREKK, DETTE ER LIVSFARLIG" skal ta meg, men den kommer ikke.

"Åja, er du det? Det er helt ok, vil du legge deg kanskje?"

"Ja!"

Jeg legger meg på benken og venter på å dø. Jeg er ennå ikke livredd. Jeg puster inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, og får ikke kvelningsfornemmelser, klamme hender eller sorte dansende prikker foran øynene. Hun stikker.

"Dette går veldig bra" sier den hyggelige sykepleieren. "Da var vi ferdige."

For første gang i mitt liv hadde jeg blitt stukket med nål uten å gråte. Uten å hyperventillere eller tro at jeg skal dø. Dæven, jeg er stolt.

tirsdag 25. august 2009

Jeg har vært slem.

Jepp. Jeg har en innrømmelse å komme med. En venninne gjorde det klart for meg. Jeg har vært slem. Vi snille piker kan være slemme av og til. Jeg har vært slem mot meg selv, og jeg har vært slem mot meg selv litt for lenge. Den eneste som kan få gjort noe med det er meg. Jeg begynte å gjøre noe med det i dag. Men det er skummelt. Det er skummelt å sjekke inboksen på mailen. Skummelt å sjekke nettbanken. Skummelt å hente posten. Ting som egentlig er normal rutine. Men jeg gjør det. Og det var ikke så skummelt likevel. Hvis jeg gjør dette oftere, blir det kanskje mindre skummelt. Litt som å snakke foran mange mennesker. Har du gjort det noen ganger, føles det mye mindre skummelt.

Jeg sier til meg selv som jeg sier til andre som er redd for ting som ikke er skumle: dette går bra.

Jeg vil være snill mot meg selv. Jeg fortjener det.

søndag 23. august 2009

Alt kan repareres!

Jeg tror på at alt kan repareres. Med te,koselige folk og spotify kanskje. Det kjennes ut som om noen har stappet bomull i hodet mitt, blikket mitt er slørete og det kjennes ut som jeg har et sort hull i magen som bare vil overbevise meg om at nå går alt til helvete. Vel, jeg tror ikke på helvete, så da må vi gå et annet sted. Siden jeg skal unngå puber, barer og den slags ei stund fremover virker ikke mulighetene mange. Ellers kan man jo gå på jobb. På biblioteket. Til venner. Opp steinberget. Hjem igjen. På teaterøving. På UKA-greier. Or u can go totally nuts. Well, det dropper jeg også. Det sistnevnte altså.

Som jeg har sagt før: noen ganger må man bare ta vare på seg selv, for det er ikke sikkert andre gjør det for deg.

...og noen ganger er det smart å forlate festen før den er helt slutt.

Jeg er allerede sendt til reparasjon, første steg: seng pluss søvn.

Og når det allikevel handler om meg, det er høst, og det betyr at jeg har snart bursdag(kremt, 2 måneder, kremt.)

ØNSKELISTE:
Kattunge, rosa og grønn.
Whiskey-dispenser. type 10 liter.
Fyllepenn. Jeg skriver brev. Saklige.
Som hvert år: elefantkostyme.
Noe blått å sove på.
Integritet.
Absolutt alt med polka-dots eller leopardmønster. Utenom catsuit da kanskje.

lørdag 15. august 2009

"Utførte oralsex på gjestene, måtte pumpes"

VG slutter aldri å overraske, og den triste overgrepssaken framstilles nærmest som en kuriositet eller "glasak" i avisa. En italiensk 18 år gammel jente feiret bursdagen sin og fikk altfor mye å drikke. Så mye at hun måtte pumpes. Når man er alkoholforgiftet er man så synlig beruset at andre oppegående mennesker bør skjønne at seksuelle aktiviteter ikke bør finne sted. Hun endte med å utføre oralsex på atten personer i rommet. Deretter ble hun dårlig og måtte pumpes. Jeg blir dårlig av hele saken. Og når jeg leser diverse kommentarer i bloggen etterpå, blir jeg enda mer dårlig. Ingen reagerer på de atten guttenes oppførsel, mens jenta får gjennomgå. Her står det mye rart, som jeg i beste fall håper er spøk, eller vitner det om et skadelig syn på seksualitet blant kommentatorene:

"Et eksempel til etterfølgelse!", "greit å være nr 1, men nr 18...... ", "Ok, så hun var horete? Eller hva var greia? Finnes verre enn det... Men 18 blows.. ", "Hadde nettop oppe FP og VG ved siden av hverandre. Trodde VG skrev, "Sugde for mye kuk..."Anyway, morsom sak", ""hei! kan jeg få suge deg?", "øh... nei! du er for full!", "jepp - de burde sagt nei.. hvem faen sier nei! til en blowjob?", "ette er da helt konge. Ekte tøser! SLike jenter liker jeg, som driter i allskens kristen moralske holdninger samfunnet har indoktrinert oss med.
Hadde jeg vært på fest på godfylla og hadde hatt mulighet til og slikke 18 damer på rappen, hadde jeg ikke nølt."

Håper aldri møter disse menneskene...men noe sier meg at det er sånne jeg møter hver gang en eller annen fremmed fyr klasker meg på rompa på byen. Flott. Håper det går bra med jenta.

torsdag 13. august 2009

"Unge jenter tåler ikke smerte"

Neivel?

Joda, i følge Side2 har forskning vist at jenter ikke tåler smerte, fordi de tar så mye smertestillende.

"Det tyder på at smerteterskelen er senket. Forbruket har økt så kraftig at det ikke kan skyldes noe annet, sier han. "

Det kan nok godt hende at nordmenn generelt tåler mindre smerte enn før, og jeg forstår godt skepsisen til overforbruk av smertestillende medikamenter, men jeg finner det noe merkelig at noen forklarer det at jentene har et høyere forbruk enn guttene med at jentene tåler mindre. Hadde disse menneskene lest en og annen helsepsykologi-rapport om unge og eldre menneskers livskvalitet, ville de sett at unge jenter faktisk HAR mer vondt enn gutta (vi er utstyrt med livmor, eggstokker, pupper, vanskeligere urinrør og den slags). Derfor ser livskvaliteten ut til å være lavere hos unge jenter enn hos unge gutter. Når guttene og jentene blir eldre, la oss si middelaldrende, skjer det noe. Jentene er vant til å ha vondt, og har tilpasset seg smertene, og har derfor en høyere livskvalitet enn guttene i denne alderen som nå har begynt å få vondt både her og der. Følgende holdning registreres: Som vanlig er vi jenter irrasjonelle og sutrete og tåler slett ingenting. Menn er menn og biter i seg smertene (de sannsynligvis ikke har i like stor grad som jentene.) Jeg gleder meg til de forsker på voksne kvinner og menns forbruk av smertestillende, men jeg forventer neppe denne overskriften: "Voksne menn tåler ikke smerte." Det blir vel heller "Voksne menn sliter med store smerter og må ty til smertestillende tabletter (Stakkars)" Vel, da skal jeg si: "Hold kjeft og ta en Zoooon i stedet. Det er mYe Beeedreee. FoR mAgeeen


Shit, jeg har fått en kjip kjønnsrolle, fins det piller mot den?

søndag 9. august 2009

Å eie sin egen kropp - din kropp, ditt valg.

Jeg eier min egen kropp. Kvinner eier sin egen kropp. Menn eier sin egen kropp. Det er i alle fall sånn det later til på papiret, men jeg er sannelig usikker. I alle fall usikker på om alle synes jeg som kvinne skal få eie min egen kropp. Jeg tror ikke jeg har en eneste venninne som ikke har opplevd å bli ufrivillig klådd på. Nei, jeg tar det ikke som et kompliment når en vilt fremmed kar klasker meg på rævva og snøvler fram "Hei søta", eller den gangen jeg var mye yngre enn nå, og måtte passere en fyr i en litt trang døråpning hvorpå han tar seg den frihet å beføle skrittet mitt. Jeg blir kvalm. Eier jeg min egen kropp da? Det er mange gutter som klår, særlig på byen når med noen øl eller drinker innabords. Jeg får så lyst til å spørre "hvorfor synes du dette er greit?" Men jeg lar være, for å være ærlig forventer jeg ikke et gjennomtenkt svar. Det er vel litt som det med at gutter er cassanovaer mens jenter er horer, det bare er sånn. Noen kaller det hormoner og flørting, jeg kaller det frekt og hensynsløst. Jeg kaller det overgrep.

Ida Jacskon skriver om uønsket graviditet i bloggen sin. Hun er inne på mye jeg selv har undret meg over, blant annet den merkelige forventningen om at alle jenter ønsker barn. For det skjer tydeligvis noe med oss jenters integritet når vi blir gravide. Vi har ikke lenger autonomi over egen kropp. Folk som ellers lar livmoren din og kroppen din i fred tar seg plutselig den frihet å nærmest dissekere privatlivet ditt. Hva spiser du, hva skal den hete, når ble den unnfanget, har du husket vitaminer, verker brystene? Det kan til tider se ut til at det er et mål å gi en blivende mor dårlig samvittighet. Du skal helst ikke noe liv som gravid, alt handler om det som foregår i magen din. For enkelte er du ikke en person lenger, du er bare GRAVID. En jeg kjenner fortalte meg om hvordan fremmede kunne finne på å stryke henne over magen da hun var høygravid. De skjønte ikke at det fortsatt var kroppen HENNES de tok på, og ikke babyen.

Jeg er for selvbestemt abort. Jeg blir kvalm av tanken på å bli gravid. Kvalm og irritert. For jeg er faktisk ikke klar for å vie livet mitt helt til et annet menneske, til å bli behandlet som en uvitende unge av slektninger og helsepersonell som skal fortelle meg hvor kjip jeg er hvis jeg ikke klarer å amme, eller ønsker å jobbe mens barnet fortsatt er baby. Dette er oppfatter enkelte som veldig rart. Faktisk er det noen som mener det er EGOISTISK å la være å få barn. Vel, jeg kan ikke tenke meg noe mindre egoistisk enn å la være hvis man ikke vil. Jeg har mange eksempler på folk som har fått barn fordi ANDRE ville det. Tror du de barna har det bra? En av dem holdt på å blø i hjel to ganger på badet, sannsynligvis fordi kroppen ikke orket flere graviditeter. Enkelte velger å sette barn til verden fordi de tror livet skal bli så mye bedre når barnet kommer. "Jeg vil ha en som elsker meg." er ikke et uvanlig utsagn. Vel, her er et tips fra meg til deg. Begynn med deg selv, du er din nærmeste. Babyen elsker deg ikke, babyen trenger deg. Enkelte abortmotstandere har et stort behov for å vise sitt syn på "menneskeverd" og sin grandiose nestekjærlighet gjennom å skremme unge og usikre jenter til å gjennomføre svangerskapet. De har rekker med tårevåte historier om jenter som angrer dypt og inderlig. Vel, de som angrer tok kanskje ikke valget selv? For som sagt, når du er gravid er kroppen din plutselig alle andre enn din sin sak. De er så flinke til å snakke om å ta ansvar, møte konsekvensene disse abortmotstanderene. Vel, noen av oss mener faktisk at å gå gjennom en abort også er å ta ansvar/møte konsekvenser. Alle angrer ikke på at de tok abort. Noen gjør det. Mange er glad for at de gjennomførte svangerskapet. Noen anger. Men kan det være at enkelte av de som sliter psykisk etter en abort, sliter med skyldfølelse andre har påført dem? Vær stolt av de valgene du tar selv, enten du velger den ene eller det andre, DET er å ta ansvar. Ansvar for egen kropp, eget liv og egen helse. Pass på deg selv, det er ikke sikkert andre gjør det.