Flytte

Jeg flytter. Jeg vender noe ryggen. Det føles så godt. Å flytte uten å flykte. Det vet folk som har prøvd begge deler. Det er så deilig å flytte bare fordi jeg vil, fordi jeg er klar for noe nytt. Ikke for å få det bedre med meg selv, ikke fordi jeg ikke klarer å være alene. Nei, jeg flytter av praktiske og bedagelige grunner, til et sted der buss nummer ni til dragvoll går rett utenfor døra. Det det bor hyggelige mennesker og 3T ligger et steinkast unna. Jeg har allerede kastet, solgt og gitt bort masse. Tidsskriftsamlere står hulter til bulter. Jeg er 23 år, og gjør mange voksne ting, kjedelige ting - og viktige ting. Da er det betryggende at den fulleste tidsskriftholderen er merket med "tull og tøys".

Hvorfor jeg trener

Jeg overraskes litt av enekeltes syn på trening som farlig. Man skal passe seg for å trene for mye, man skal ikke gjøre ditt og datt og har man vondt et sted skal man helst holde sengen og vente til det går over. Jeg mener det er feil! Med mindre du har belastningsskader, migreneanfall eller feber, samt en del andre plager, er det IKKE farlig å trene mye, om du gjør det riktig. Trening er først negativt når vi får for lite av det, eller om det begynner å ta mer fra oss enn det gir. Når vi trener utifra de begrensningene og mulighetene kroppene våre har, er trening ikke farlig. Fysioterapeuter og leger har kommet fram til at ryggplager som ikke skyldes alvorlige ulykker som regel kan bedres ved trening. Dette må ikke misforstås som et tegn på at folk med f.eks ryggvondt er latere, men heller en fin unnskyldning til å ikke bli sittende om ryggen går i vranglås. Til og med idrettstjerner kan få ryggplager.

Jeg trener mye fordi jeg liker det og fordi kroppen vår er skapt til å bevege på seg, ikke å sitte i ro. Jeg dømmer ikke de som ikke trener, bare så det er sagt. Jeg vet det er tungt å starte, men for meg var det verdt det.

Når jeg trener handler alt kun om meg. For en såkalt flink pike er dette helt fantastisk. Jeg trenger ikke å svare for noen, for treningen er kun for min egen skyld. Jeg får la falske og ekte plikter ligge noen timer. Mobilen ligger i garderoben, internett er hjemme og det er bare meg og treningsenteret, eller stien. Tankene får flyte fritt, men først og fremst konsentrerer de seg rundt hva jeg gjør og hvordan det føles. Det er VONDT, det er deilig, det er tungt og det er avlsappende. Et nakkeproblem jeg hadde før, forsvant nesten helt etter målrettet trening og behandling hos fysioterapeut. Jeg sier ikke at dette gjelder for alle, men for min fysiske og psykiske helse tør jeg påstå at trening er helt avgjørende.

Jeg har fått et mye mer pragmatisk forhold til mat. Før var mat en utgift, og både en trøst og en form for kos. Nå handler mat for meg mye mer om å tilføre kroppen det den trenger, for å yte maks, enten det er på mølla, på jobb eller på skolen. Jeg har innsett at man ikke trenger en sjokolade hver dag, og at godsakene fint kan spares til helgen og andre spesielle dager. Jeg har også innsett at man kan gjøre unntak, uten å dø av dårlig samvittighet. Jeg har merket hvordan magen ikke lenger liker øl, for mye feit mat og for mye sukker. Jeg blir rett og slett kvalm om jeg spiser de samme mengdene snop som jeg kunne før. Jeg har lært at kroppen venner seg til det meste og at mye vil ha mer.


Så nå jeg trener fire til fem ganger i uka, ofte velger føttene framfor bussen og stort sett sparer godterier til helger og høytider er ikke det fordi jeg er fanatisk og gæren. Det er ikke for å vise meg selv eller andre hvor jævlig flink jeg er, selv om mestringsfølelse er en fin ting på kjøpet. Jeg har det rett og slett bedre. Jeg vil leve lenge, og jeg vil leve godt. For et år siden ville jeg bare dø. Trening er bra for meg, jeg liker det og jeg håper det vil fortsette sånn!

Mot det nye året.

I fjor, rett før jul, stod jeg med tårer i øynene og leste et julekort fra ei venninne hvor det stod at "jeg håper 2010 blir året da alt ordner seg". Selv var jeg livredd for at 2011 ville bli året da alt virkelig gikk helt til helvete. Jeg tok heldigvis feil, og det er en glede å møte 2011 med orden i sakene, både i hodet og ellers. Mye av grunnen til at jeg kan det er de flotte menneskene rundt meg, venner og familie, de som skriver kort, koker te, lager julekalender, bat-man-bilder og masse mer. Og han jeg sover sammen med. Et STORT less than three til alle.


I.A, D.A og T.H. på vei hjem fra fest i påska 2010.

Jeg drømmer om...

...å være barnslig og uansvarlig.






...å være like tøff inni som i trynet.






...å slappe ordentlig av






...å sette pris på de små tingene i livet:







...å smile - fordi det er umulig å la være-







Fotos: Idun, Marianne, Ingrid Alida, samt undertegnede. Takk for lånet. Uten at jeg spurte.

hvordan gå på kino

Jeg har lyst til å fortsette med min ikke spesielt målrettede filosofering omkring dette vanskelige livet, før jeg serverer dere min høyst personlige analyse av Avatar. Eller omtale, personlig påvirket referat, eller noe sånt ja. Men den kommer. Yep.

Jeg legge Avatar død for en liten stund, men holder på kinomotivet.
Å gå på kino er en del av livet. Man gjør det for å slippe unna noen timer, for å observere et annet univers, eller for å kjenne seg igjen, la seg underholde, eller kanskje slippe å snakke. (Hvis man da ikke går alene) Men det er ikke en selvfølge at jeg plutselig befinner meg i en kinosal sammen med en kompis, hvor jeg prøver å balansere 3D-brillene over nærsyntbrillene mens jeg har lyst til korsfeste meg selv for ennå å ikke ha investert i kontaktlinser. Hvis jeg vil vise hele verden at jeg leser for mange bøker og er for mye foran pc'en kan jeg vel heller trykke opp noen t-skjorter med "I <3 Chomsky" på eller noe lignende. Men la oss ro oss tilbake til temaet mitt. Med fare for å høres ut som en pre-vårkåt ex-philforeleser som har forelsket seg "hvor kommer jeg fra" og slike spørsmål og dertil må undre seg over alle ting, må jeg bare påpeke hvor fantastisk det er at jeg faktisk, som den avanserte menneskemaskinen jeg er har lært meg SÅ mange ting som kanskje ser enkle ut i og for seg, men som vi bruker år på å lære, og som er med på å gjøre det mulig for meg å foreksempel gå på kino.(Tørrskodd, uten å dø, havne i fengsel, bli påkjørt, gå meg bort, vi kunne fortsette og fortsette her.)

Når jeg sitter i kinosalen har jeg ikke skjørtet på hodet og genseren på beina. Med mindre jeg er virkelig trøtt, går det å kle på seg som en lek for de fleste av oss. Vi slipper å tenke oss om hvorvidt trusa skulle innerst eller ytterst. Jeg har før jeg gikk ut registrert at det er kaldt ute, og kler derfor på meg lue, som jeg automatisk putter på hodet. Jeg svarer på mobilen min som ringer, helt automatisk det og - så lenge den ikke er ny, og jeg har som den største selvfølge brillene på nesen, foran øynene. Jeg venter naturligvis på grønn mann, og ser meg for før jeg tusler over en mørklagt vei. Jeg har til da, der inne i kinosalen fått til svært mange ting på en gang, uten å ha tenkt særlig over det. Da må du gjerne innvende med at dette er noe de fleste klarer, så hva er å fantastisk med det? Det er jo nettopp det som er fantastisk. At så mange av oss er i stand til å lære oss så mange små ting, som til sammen gjør oss egnet til å møte verden. Og dette har sin konsekvens. Det at de fleste av oss er i stand til å stå opp hver dag, gå på jobb, skole eller hva det måtte være, gjør det mulig for noen av oss å av og til ikke være i stand til det. For det fins nemlig flere av oss.

De små tingene teller faktisk mer enn man tror. Og når man føler seg ubrukelig og teit, så kan det være greit å huske at man faktisk klarer veldig mye og når man i en verden som til tider kan være både kald og ugjestmild bare klarer det underet det er å stå opp om mårran og gå ut døra, så er det ganske stort i seg selv. Og om man en dag ikke klarer det, så er det greit det også. Bare man vet at det ikke trenger å være sånn hver dag.

Din nærmeste venn

Det er fort gjort å glemme at du ikke er perfekt, og at heller ikke vennene dine, Angelina Jolie, foreleseren din, kollegaene dine, kongen eller statsministeren er det. Det er fort gjort å glemme at du ikke trenger å være det heller. At de færreste er fine på håret hver dag, at de færreste bare spiser sunt og næringsrikt hver dag, at de færreste er ajour med pensum til envher tid, at de færreste får bare A og jeg kunne fortsette og fortsette. Og de aller, aller færreste klarer å kombinere disse punktene over hver dag.

Det er vanskelig å huske, når man står foran speilet, ligger i senga eller sitter på bussen og møter seg selv litt i døra at det holder å si "hei", i steden for "har du husket/har du gjort/ klarer du ikke/ er du ikke flink nok?".

Det kan av og til være vanskelig å være venner med seg selv, men det burde være mulig med tanke på at de fleste av oss kjenner en, ti eller hundre andre mennesker de klarer å bli venner med. Du er en av de få du skal leve med hele livet, da burde man kunne komme overens?



Blomst. 2005(?)

kjøpe kjøpe

Jeg tror jeg har penger for tiden, det er dessverre feil. Men i dag var jeg på shopping etter jobb, siden det er sånt folk uten penger liker å gjøre for å komme enda litt mer i minus, og var så lei av kjøpesenteret jeg jobber på at jeg først gikk i sentrum, for så å ende opp på solsiden (ulogisk nok) for å kjøpe ullstrømpebusker og sushi som smake heller dårlig. Men før jeg endte opp der, var jeg innom en ny butikk nede i sentrum. Jeg oppfatter butikken som en slags sammensvergelse mot sånne som meg. Jeg vil beskrive den som smånipsavdelinga til Ikea på heftig syre.

De hadde absolutt ALT, og med alt mener jeg omtrent alt jeg ikke har bruk for, men føler at jeg trenger. I tillegg var det mistenkelig billig, og jeg vil ikke fundere mye på hvorfor (hello søte barnearbeidere og billig, sliten asiatisk arbeidskraft?) Jaja, små lubne fingre lager tydeligvis mye fint og billig, blant annet duftlys med Ylang ylang, my little pony klistremerker, papirdukker, kofferter med elefanter (!!!), små elghoder med telysholdere og sist, men ikke minst! En rød koffert med polkadots! Jeg klarte faktisk å la være å kjøpe kofferten, etter en samtale med Ingrid.

-Ingrid!!! Jeg er på en butikk og trenger at du sier at jeg ikke trenger en rød barnekoffert med hvite prikker.

- Du har kanskje ikke bruk for det. Hvor er du?

-Jeg er på søstrene grene eller noe! De har alt mulig fint jeg ikke trenger her!

- Åja, men da du kan ta det med ro, de kommer til å ha de koffertene i mange år framover.

- Ok! Da dropper jeg det. En annen dag kanskje. Oi! Kanskje de har stjernekikkerter her, sånne kaleidoskoper! Det har jeg alltid ønsket meg.

- (lett ironisk tone) Ja, du har jo alltid snakket om hvor mye du ønsker deg stjernekikkerter så lenge vi har kjent hverandre...

- Har jeg?? Har jeg?? Ja, ja! Har alltid ønsket meg det!

- Nei, Sunniva, du har aldri nevnt det.

- Ok. Ikke noen stjernekikkert heller da.

-Nei.

-Jeg skylder deg penger. Du skal få dem! Jeg har masse penger...


Jeg kjøpte ikke kofferten. Og stjernekikkert hadde de ikke.

Samtalen er kanskje diktet litt på.



Jeg trenger flere.

Om å gjøre ting litt annerledes

Jeg har filosofert mye på dette med å føles seg annerledes. Jeg mistenker at de fleste av oss føler oss litt annerledes av og til, rett og slett fordi vi er forskjellige individer. Men noen er mer like enn andre, og noen er mer forskjellige enn andre. Jeg må vedgå at jeg nesten alltid har vært en av dem som ikke automatisk glir inn i mengden. Til tider har jeg også gått inn for å skille meg ut, være prinsippielt uenig med andre og rett og slett være "annerledes". Sånne ting har sin pris, på mange områder, og i løpet av fjortistida fant jeg ut at man godt kan være litt annerledes, eller seg selv i mitt tilfelle uten å gjøre hele omverdenen til sine fiender. Det går helt fint.

Men dette skal egentlig ikke handle om hvor annerledes jeg føler meg (akkurat som alle andre, haha.) men om den store sjarmen og tiltrekningen jeg finner i det å gjøre ting litt annerledes enn vanlig. Det å tenke utenfor boksen, det å si "hvorfor ikke?" av og til framfor "hvorfor det?" Jeg har lenge vært en rutinehater, sikkert fordi det ikke er annerledes og spesielt nok med faste rutiner, men jeg har kommet fram til at enkelte rutiner har jeg behov for, de gjør meg rett og slett lykkelig. Jeg trenger å spise frokost en time hver morgen, før jobb, mens jeg drikker kaffe og oppdaterer meg på nyhteter, tull og tøys og bloggstoff. Jeg trenger å ha et fast sted å gå til i hverdagen, enten det er jobb eller skole, og jeg trenger å ha en døgnrytme. Fordi det er sunt og er med på å gjøre meg lykkelig og blid. Jeg trenger rutinene for å ha plass til urutinene, som er temaet for denne posten. For om jeg trenger rutinene, så er urutinen like viktig. Jeg har en planlegger. Jeg gjør de fleste avtaler på forhånd. Men det er fordi jeg da har plass til urutinene. De små eller store uforutsette eller mer forutsette hendelsene som gjør dagene ekstra bra, morsomme, spennende eller fine.

Det er med andre ord en grunn til at jeg setter så pris på de menneskene som jeg får ha som en del av livet mitt. Folk som sikkert har sine rutiner de også, kanskje mer enn meg, men som likevel også kan finne på å gjøre ting litt annerledes en dag. De som bestemmer seg for å feire nyttårsaften den 30.januar, de som synes å bade halvnakne i fontenen i Ilaparken er en dødsgod plan en varm augustkveld, de som vil drikke forferdelig sprit med te i med meg en helt tilfeldig kveld selv om vi skal opp tidlig neste dag, de som sier "ja, la oss lage teater i parken bak festningen", de som velger å ha innendørs piknik på stuegulvet, de som gjør høytlesning av Cicero sexy, de som velger å svare på tullete brev skrevet på gammeldags tulledansk og sender meg tegninger i svarbrevet, de som går med på å kjøre mariusgenser-tema på neste festival, de som vekker meg midt på natta for å vise meg ei lokkeugle, de som vil sitte en hel dag med kaffe og TED.com mens vi småkrangler politikk men er venner alikevel, de som er gærne nok til å stikke til Amsterdam med meg, de som sporer hettejakker som mystisk forsvinner i mystiske telt på festivaler, de som er med på de sykeste nachspielene, og jeg kunne fortsatt og fortsatt her. Jeg setter sånn pris på disse menneskene fordi det er de som gjør det mulig og nødvendig å beholde hverdagsrutinene, sånn at disse herlige urutinene kan komme.

Dere er kule.

Takktakk!

Jenter, orgasme og ukeblader

Det er en viss uenighet om hvor viktig jenters orgasme skal være, både for jentene selv og for guttene. Rundt denne orgasmen ligger det derfor mye press, og det blir heller ikke bedre av at mange blader og nettsider kommer med nærmest normativ informasjon om hvor mange ganger og til og med hvordan jenter skal få orgasme. De fleste av oss kan være enige om at orgasmen slett ikke trenger å være hovedmålet med sex, men jeg mistenker at enkelte gutter (og jenter) som ikke orker å bruke nok tid på å tilfredsstille dama si har lett for å trøste seg med det dette. Ikke alle, men veldig mange gutter oppnår nemlig orgasme hver gang, og da er det kanskje lett å si at det ikke er det viktigste i verden?

Når det er sagt, så tror jeg de alle fleste sexpartnere ønsker at den andre skal oppnå orgasme. Jeg vil også påpeke at jeg ikke ser på det kun er partnerens ansvar at den andre skal oppnå orgasme, men når man faktisk har sex sammen, så er det jo fint om den andre vil hjelpe til litt? Og om ikke det er nok, kan man kanskje koble inn litt mer batteridrevne hjelpemidler? Leste nettopp en reportasje om at noen kvinner var "vibratoravhengige", dvs at de var blitt så vant til den type stimulering at de ikke kunne få orgasme via "naturell sex". Vel, KK, ikke alle jenter klarer å få orgasme via "naturell sex" uansett, og trenger en vibrator. I stedet for å fokusere på hvordan orgasmen kommer, så bør vi kanskje heller prise oss lykkelige over at vi i dag har tilgang på slike hjelpemidler som kan hjelpe oss på vei? Det man oppnår med å spre sånne "nyheter" er vel å formidle at noen orgasmer er dårligere enn andre, hvilket de ikke er.

Jeg leser og hører mye om mennesker, og da spesielt jenter som har et lite tilfredsstillende sexliv. Jeg synes det er kjempekjipt å høre, og det er så unødvendig! (Nå blir denne vinklingen mest heterorettet, siden jeg er hetero selv, men jeg er fullt klar over at homoer har et sexliv de også, sånn at det er sagt.) Jeg tror en god del (unge) jenter opplever sex litt sånn: Først så kliner vi litt, gutten tar på puppene dine, litt lenger ned, rumpa, skrittet osv før han regner med at du er like kåt som ham og kjører på med sitt. Så er han ferdig, og det skjer ikke mer. Hva skjedde her? Hæ? Ferdig? Jenta blir da kanskje liggende å tenke at fyren gir faen, og det er sikkert sant i enkelte tilfeller, men i de fleste tifeller tror jeg dette kommer av usikkerhet og sjenanse fra gutten sin side. Og problemer med å si i fra og uttrykke sine ønsker fra jenta sin side. Hvis guttene kunne bli flinkere til å si "jeg lurer på hva du liker at jeg gjør?" og jentene kunne si "kan vi bruke litt mer tid, kan du gjøre sånn og slik, og ikke der men her?" så tror jeg mange gutter og jenter ville få et (enda mer) tilfredstillende sexliv. I alle fall ville det være en god begynnelse. (I tillegg til å le rått og ondskapsfullt av KKs og lignende ukebladers sextips framfor å ta dem alvorlig, naturligvis...)

Som jeg var inne på tidligere, er magasiner og nettsider veldig flinke på å fortelle oss hvordan vi skal ha sex. Du kan lese side opp og ned om hva "gutta liker i senga", hva "jenter tenner på", "hvordan bli en sex-gud/-gudinne" osv. Disse artiklene tar utgangspunkt i at alle er like så lenge de tilhører det ene eller det andre kjønnet, men du trenger vanligvis ikke å ha sex med mer enn to personer for å skjønne det at våre ønsker og behov i senga er omtrent like forskjellig som hva vi liker på brødskiva til frokost. En jeg kjenner sa at "orgasme er ikke en menneskerett", mest på spøk antageligvis, men det er forsåvidt sant, det er ikke en menneskerett. Men orgasmer er veldig godt, og en veldig fin ting å dele med hverandre, og er ikke det et argument for å prøve litt ekstra?

Kos dere, enten alene eller sammen med en partner og ikke la diverse ukeblader fortelle deg hvordan de skal ha sex, de kan umulig ha hatt det selv, sånn som de skriver.


Ps. Det er ikke bare jenter som sliter med å få orgasme, kunne gjerne tenkt meg å lese om temaet fra et gutteperspektiv, om noen føler seg kallet!

Relasjoner

Vi møter nye mennesker hele tida, noen får vi så vidt hilst på, andre blir kanskje den nærmeste for en lengre periode eller resten av livet. Vi bygger stadig nye relasjoner, både nære og perifere, alt etter behov, ønske og muligheter. For meg handler det å bygge relasjoner om evnen til både å kunne holde ting fast og slippe taket. Bygge nye bånd, og bryte andre. Det kan både gjøre godt og gjøre vondt, men det er ofte nødvendig.
Mange av de menneskene vi møter, de relasjonene vi bygger betyr noe, i større eller mindre grad, de er med på å forme oss til den vi er, både på godt og vondt. Noen blir man mer kjent med enn andre, andre blir glemt. De som gleder deg er med på å lære deg hva som gjør deg glad, og kanskje hvordan du ønsker å behandle andre og bli behandlet. De som gjør deg vondt, gjør deg vondt, og kanskje lærer du hvem du bør beskytte deg mot, forhåpentligvis lærer du hva du ikke skal finne deg i, og hvordan du ikke skal behandle andre. Noen ganger møter vi folk som er litt i gråsonen, og som er vanskelig å plassere. Det kan være vanskelig å vite hvem man skal slippe inn, og hvem man skal stenge døren for. Og det er kanskje slik det skal være. Å bygge relasjoner handler om å ta sjanser, å by på seg selv, man gjør seg sårbar. Det går av og til bra, av og til ikke så bra. Jeg har fortsatt ikke knekt koden, for hvem man bør åpne døra for, og for hvem man skal holde den lukket. Jeg er både glad og fortvilt over det.
Noen møter du bare en gang, men den ene var nok til å gjøre inntrykk, andre møter du kanskje hver dag, uten at du merker noe til det. Enkelte legger du ikke særlig merke til før du innser at de er borte. Andre er grunnen til at du står opp om mårran, og du er livredd for at de skal forsvinne. Noen forsvinner og du slutter aldri å tenke på dem. Med med andre går det mye lettere enn du trodde, begge deler gjør vondt.

Noen av dem du møter skal du glemme, noen skal du forelske deg i, andre kan det hende du vil hate. Kanskje går den du skal gifte (nei, jeg verken tror eller mener at alle helst vil gifte seg) deg med forbi vinduet ditt nå, kanskje møter du aldri den personen. Noen mennesker lærer deg ting du ikke ville lært ellers, andre lærer mye av deg. Noen føler du at ikke ser deg, andre føler sikkert at du ikke ser dem. Jeg prøver å tenke på dette, de gangene noen som betyr mye for meg forsvinner ut av livet mitt. Det er så mange der ute du skal møte. Det er så mange du har møtt, så mange som har gitt deg erfaringer. Noen er du glad for, andre skulle du vært foruten. Noen av dem som føles viktige nå, vil muligens ikke bety like mye om ti år. Når et bånd blir brutt, skal nye bygges og verden er full av bra folk som vil være glad for å møte akkurat deg. Husk det.
Som Tori Amos synger:
Things change, my dear.

Å gi av seg selv, jovialitet og slikt.

Silje skrev nettopp en fantastisk post om jovialitet. Jeg kan nok beskrives som jovial, eller, jeg har alle forutsetninger for å være det. Noen ganger velger jeg å bruke mine evner, men ganske ofte ikke. Hvorfor? Jeg har alltid undret meg over denne glorifiserende holdningen til småprat med fremmede, tilfeldige mennesker. Vi får stadig høre, at vi nordmenn er så kalde, strenge og vanskelige å komme innpå. Og det kan godt hende, men er det virkelig SÅ ille å ønske å sitte i fred på bussen når du er trøtt og sliten og egentlig bare vil lese avisen du sitter med i hendene. Er det virkelig vanskelig å forstå for noen, at vi som litt for ofte kommer utfor blodsugere av mennesker som vil hive livshistorien sin i fanget ditt og kanskje helst ha nummeret ditt og vil vite hvor du bor ikke alltid ønsker å prate med hvem som helst?

De fleste buss-samtaler jeg har hatt er enten med fulle, kåte menn eller med eldre, rasistiske damer som søker støtte for sine uhyrlige holdninger. Jeg gidder ikke å ta diskusjonen med dem en gang, jeg vil bare helst la det flyte. Jeg synes ikke det er verken kaldt eller kynisk å ha en formening om hvem man lar komme nærmere innpå seg, og hvem man behandler som en tilfeldig fremmed på bussen, jeg ser på det som en rettighet og en sunn forsvarsteknikk.

Det er ikke dermed sagt at jeg synes det er teit med jovialitet eller normal høflighet, det kan være veldig trivelig det, når du er i humør til det, og om man er i humør til sånt, kan ikke andre bestemme.


Lite (overbevisende som) jovial: Sulten og trøtt:

Jeg er stolt av deg.

Idun bor i Bergen. Hun studerer kunst. Sånn på riktigt, som jeg tror de sier i Sverige. Idun har deltatt med to bilder på trøndelagsustillinga, og nå er begge solgt. Det ene ble solgt før utstillinga en gang hadde åpnet. Ikke verst.

Jeg er kjempeimponert. Jeg synes hun er veldig flink. I tillegg synes jeg hun er veldig pen og kjempelur og utrolig morsom.

Slenger med noen bilder og jeg. Idun og jeg var en gang i Oslo sammen, på Motorhead-konsert. Der var vi på bruktnbutikk og kjøpte oss likense, tøffe solbriller. Det var stas, husker jeg.