...

Hvordan skriver jeg subtilt om noe personlig og superfint? Hvordan forklarer jeg at sokker slengt i sofaen hver dag er dødsirriterende og likevel en smule sjarmerende og helt herlig? Hadde jeg tenkt meg før, at det kjennes forløsende å småkrangle om bagataller og fakta? At man kan finne et slags fellesskap i å konsultere wikipedia for å gi en av oss rett?

Det er nå få ting som kjennes mer riktig om dagen enn å plukke sokker opp fra sofaen og godta en diger pc-skjerm på kaffebordet, samt en mengde kabler rundt om i den bittelille leligheten min. Det kjennes så rett, og det er så trivelig å våkne av at glasset som noen har plassert i vinduskarmen har falt ned i sengen på min side. Jeg bare ruller over på din plass. Hvem smelter ikke av et strålende blidt "good mååååren" fra senga klokka sju om mårran, mens du selv tusler i kafferus og prøver å våkne for en ny dag på jobb.

Det er verdt det.

Om savn

Framandkar om å savne noen sånn at det gjør så vondt at du aldri tror det går over.

Det traff meg i hjertet.

Fantastisk duett!

Hørte denne på spotify med Lars Winnerbäck og Miss Li.

jag skulle vakna mitt i natten
och gå upp och ta en långpromenad
jag skulle låta blicken möta andra ögon
i en främmande stad
jag skulle inte ha så bråttom
med att träffa nån ny
jag har rätt mycket med mig själv
precis som du
jag skulle andas i det tomrum som blev över
om du lämnade mig nu

jag skulle sitta på ett tåg mot Paris
och låta Stockholm va
jag skulle få den tiden över för mig själv
som jag sagt att jag vill ha
jag skulle unna mig att drömma
hundra mil genom Europa
om en främling
lika tillitsfull som du
jag skulle pröva mina läppar mot nån annan
om du lämnade mig nu

jag skulle kunna leva utan den där blicken
som får mig ur balans
jag skulle sakna den där stunden som vi har
när vi till slut har blivit sams
jag kanske skulle söka upp
kontakter som jag tappat
som jag varit med
förut nånstans
jag antar det finns nån du skulle ringa
om jag inte fanns

jag kanske skulle leta upp nån yngre
som en fjäder i hatten
det skulle bli för tomt om ingen fanns där
som värmde mig i natten
men jag skulle aldrig ha tålamod nog
att bli förstådd
ingen känner mig
så väl som du
jag skulle fastna i min ensamhet igen
om du lämnade mig nu


Jeg lar teksten tale for seg selv, den er så fin! Jeg liker veldig godt:

"jag kanske skulle söka upp
kontakter som jag tappat
som jag varit med
förut nånstans
jag antar det finns nån du skulle ringa
om jag inte fanns"

Vi er ikke mer enn du og jeg

Vi møtes ikke mer. Vi tenker ikke på hverandre, snakkes ikke. Det er måneder siden siste klem. (Trist?) Og jeg synes det er helt ok. Og det gjør meg trist.

Når et snøras av følelser tar deg...

Har du de dagene hvor alle følelser og tanker ser ut til å komme til overflaten for å hilse på samtidig? Den typen følelser som bringer fram så mye sårhet og sånne vonde følelser som kjennes ut som om de vil deg verre enn vondt? Jeg fikk besøk av dem nå, i et mistenkt bakholdsangrep i ei gate jeg har gått mange ganger før. For noen år siden forlot jeg akkurat den gata, litt lei meg, husker jeg, men glad alikevel. Jeg hadde røde converse-sko. Jeg husker de røde skoene så godt. Jeg er svak for dem. Og jeg var så sint på personen jeg var svak for. Det ble ordnet samme kveld. Tårer endte i smil og alt var bra. Jeg savner å føle sånn for en person igjen, jeg savner å være 17 (men ikke alltid) jeg savner da våren ikke var en skremmende begivenhet med eksamen og lykkepress, men en tid med is, øl, lykkerus og tentamen. Og samtidig savner jeg den ikke. Men når dette minnet, og savnet av følelsen, det å ha noen ekstra nær deg kommer sammen med at jeg innser at jeg omtrent ikke har lest pensum og at det er en måned til eksamen da går det ikke så bra. Hva søren har jeg drevet med? Jeg som er så sliten? Hva har jeg IKKE drevet med? Og det er så teit at minnet om et par røde conversesko, ulest pensum og en litt for lang dag får meg til å føle meg (som har verdens beste venner) som verdens mest ensomme person. Jeg er langt fra speilegg heldigvis, ikke en gang på vei til å bli det, og alt kan repareres sier Ellinor. Og pensum? Jeg kan lære det siden. Men akkurat nå, ligger jeg og kaver i snøraset. Jeg tror faktisk jeg vil bli der litt. I alle fall et par timer.

Foto-tag-lek

1. Gå inn i fotomappen din på PCen.
2. Åpne mappe nr. 6
3. Finn foto nr. 6
4. Post det her og skriv noe om bildet
5. Send dette til 6 andre bloggere, link dem tilbake her og vis dem at du har tagget dem!





Dette bildet tok jeg for fire år siden, av fire år gamle Annie, min lillesøster. Annie og jeg har alltid hatt et veldig godt søskenforhold, så dette bildet betyr mye for meg, og vil nok alltid følge meg. Sjelden har jeg opplevd å få så mye tilbake, av den lille kjærligheten jeg gir. Annie er en fin unge. Må bare legge til at Annie har en veldig fin tvillingbror, som heter Bendik, jeg er veldig glad i ham også. (;

Jeg tagger Marianne, Idun, Ellinor, Silje og Marion.

enda mer "lyrisk" utfoldelse, det vil si nørdrim i linjer.

Det er fint å være bitter med snert. Dette er til alle som har ventet på noen som ikke var verdt å vente på. Som vanlig er all form for autofiksjonalitet utelukket. Åjada.


GUTT.
Jeg så på deg og sa:
Det er deg jeg vil ha!
Du så på meg og sa:
Jeg tror ikke det passer så bra.
Da ble jeg ganske sur,
og tenkte hvorfor ikke,
jeg som er så bra og lur.

Men så ville du likevel
i alle fall av og til
men noen ganger ikke
Jeg ventet og var snill,
men du sa mest tja og nei.
Og jeg ble ganske lei.

Så ble du litt stygg.
Og ganske teit.
Jeg vendte deg min rygg.
Syntes ikke det var leit,
da jeg forlot deg...


-for hvem som helst andre på byen.

På feil person til feil tid...

Vel, jeg er kommet opp i en litt kjedelig situasjon. Når følelser oppstår der de slett ikke skal, og jeg har lyst til å sende dem vekk og i retur og aldri kjenne dem mer.Hvorfor? Fordi jeg er nesten hundre prosent overbevist om at jeg kommer til å ende opp med svarteper uansett hva jeg foretar med dem, om jeg så holder dem for meg selv(de blir ikke mindre av det), eller om jeg bekjenner dem, og selvfølgelig ikke får dem gjengjeldt. For det er kjipt, og det har jeg opplevd nok av det siste året. Jeg ORKER ikke enda en runde med det! Spar meg er du snill, jeg klarer det ikke. Og følelsene som først har vært gryende, men som nå hjemsøker meg hvert ledige minutt ser ikke ut til å gå over av seg selv. Før så hjalp det om jeg ikke gjorde noe mer med følelsene og forkastet dem som noe tåpelig svermeri, men denne gangen ser det ikke slik ut. Skal de gå over, eller skal jeg gå under? Joda, jeg vet det er å overdramatisere, uansett hvor trasig utgangen på dette blir, så vil jeg klare meg igjen. Men jeg føler jeg fortjener noe bra, og frister å lure meg selv til å tro at dette skal det kunne bli noe bra av. Jeg vil ikke dette en gang til!

Monsteret i drømmen

Noen ganger blir ting helt annerledes enn du har tenkt, og du reagerer helt "feil" på enkelte situasjoner. Jeg vet ikke om det er eiesyke, ensomhet eller usikkerhet som gjør det, men det er unnskyld uttrykket faen meg kjipt uansett. Og den personen jeg blir i disse situasjonene, liker jeg ikke, en ganske motbydelig person, eller hva?

Jeg er veldig sliten for tida, og gjør en rekke feil prioriteringer, slik at jeg blir enda mer sliten og håpløs til det jeg driver med. Men jeg kan ikke la være å drive med alle disse tingene heller, for de gir meg mer enn de tar fra meg. Jeg både elsker og hater å være så sliten. Så status: Jeg har det så utrolig gøy for tida, jeg er sammen med så mange fine folk og gjør de tingene jeg liker best, men like vel murrer noe i meg, og sier meg at noe er feil, at noe mangler, at jeg holder på å miste et eller annet. Og DET skremmer vettet av meg. Om natta har jeg mareritt om det, i natt var det i form av en blanding av menneske og monsterudyr som sprutet syre på meg. Hjelp! Men jeg vet vel egentlig hvorfor det er slik, sånn egentlig - egentlig. Og da er det selvpåført, men det er så godt å skylde på andre ting noen ganger. God midtnovember.

Agnes

Ansiktet hadde vært i vinduet i flere uker. Hver kveld kom hun utenfor vinduet, men ville ikke komme inn. Ikke på te. Jeg har kaffe også, og kjeks, liker du kjeks. Hun ville ikke komme inn. Men vi snakket mye. Mest om meg. Hun er en god lytter. Jeg spurte henne hva hun het en gang, men da begynte hun å gråte. Ingen hadde spurt henne om hva hun het før. Agnes. Vil du ikke komme inn da. Hun kommer og går litt som hun vil. Jeg prøvde en gang å følge etter henne, men hun ble borte før jeg rakk å ta på meg skoene.

Av en eller annen grunn knuste hun en gang vindusruta mi. Jeg tror det var et uhell, men jeg vet ikke. Og da hun løp sin vei, og jeg prøvde å stoppe henne for å se hvordan det gikk, rant røde striper nedover skårene av glass som fortsatt hang igjen i vindusramma. Det ble masse styr her hjemme da. Mamma gråt. Jeg spurte om det var fordi vindusruter var så dyre, og at vi gjerne kunne ta fra sparepengene mine. Men da gråt hun enda mer. Folk begynner ofte å gråte på grunn av meg. Særlig mamma. Så måtte leger komme, og jeg måtte komme på sykehus. Hva jeg skulle der, skjønte jeg lite av, og vi fikk dra hjem igjen med hvite greier på hendene og stive smil om munnen. Jeg spurte flere ganger etter Agnes, men folk ristet liksom bare på hodet. Så, før vi skulle dra, var hun plutselig ved siden av meg. For første gang henvendte hun seg til meg på eget iniativ."Er du også her?." "Ja. Vi måtte hit da du knuste ruta. Er du i orden?"Agnes bare nikker. Alt var bra. Jeg ser det i øynene hennes. Men så var hun borte igjen, og vi dro hjem. Jeg hørte ikke fra Agnes på ei stund. Mamma ville at jeg skulle ta det litt med ro, jeg var visst syk eller noe. Mamma er glad i å rynke panna slik at hun ser trøtt og sliten ut. Andre, for eksempel meg, får dårlig samvittighet av det.

Så vil Agnes komme inn en dag. Men jeg har fått nytt vindu. Det er veldig vanskelig å åpne, og nesten umulig å knuse. Likevel kommer hun seg inn. Agnes er på en måte så spinkel at hun klarer å presse seg inn mellom den veldig smale gløtten mellom vinduet og karmen. Hun krymper på en måte, men når hun først er kommet inn, er hun like stor igjen. Jeg ser på Agnes og tenker at hun er den vakreste jeg har sett utenom tv. Så må jeg bare si henne hemmeligheten min, at jeg kanskje elsker henne. I alle fall litt, når hun har løst hår og ikke griner, før det gjør mamma, og hun har alltid håret i en stram knute i nakken. Noen burde snakke med mamma om det, kanskje han homoen på tv, han jan eller jon eller noe. Hun kunne saktens trenge noen stylingtips. Du kan få favorittjakkemerket mit om du vil. Det med jesus and mary chain. Hun sier at det godt kan hende hun kan elske meg også. Så kysser vi. Jeg tror kanskje vi er kjærester nå. Men Agnes er litt dårlig på dette med å være kjæreste, (kjære mona og mikkel er det meg det er noe galt med?), og besøkene hennes er ganske sporadiske. Dessuten nekter hun og mamma å hilse på hverandre. Hun skal så absolutt komme inn gjennom vinduet, denne Agnes. Mamma begynner å gråte om jeg prater for mye om Agnes, før hun tar telefoner og snakker lenge og alvorlig med folk jeg ikke vet hvem er.

Noen ganger må jeg snakke med en snill dame med altfor mye parfyme og stygg leppestift. Hun begynner alltid med "hvordan gååååår det med deg, Ragnhild?". Selv om hun er snill, synes jeg det er litt ekkelt å snakke med henne. Men hun går til slutt. Særlig hvis jeg prøver å være "helt vanlig". Da kan Agnes komme. Det er så fint å ha henne her, vi har så mye å prate om, hver gang er det så mye å ta igjen. Men ikke alle syns det. Og det er rart, og veldig vondt, for de mener jeg trenger medisiner nå, og jeg vet ikke hva de mener feiler meg. Jeg tror ikke Agnes liker medisiner, for hun er her aldri når jeg ikke får lurt meg unna å ta dem. De har jo ikke fine farger en gang, sånt som man ser på kule filmer om vold, sex og narkotika, de er hvite og dønn kjedelige alle sammen. Og jeg blir så kjedelig og liksom så hvit og grå av dem jeg også. Ikke rart hun ikke gidder å komme på besøk. Ikke ringer hun heller, men det er fordi hun ikke har mobiltelefon.

Mamma var glad her en dag, siden jeg ikke snakket særlig om Agnes. Så fortalte jeg at jeg savnet henne. Det var visst feil, for da begynte hun å gråte igjen. Den snille damen burde nok heller snakke med mamma, for hun griner hele tida, og trenger trøst. Kanskje hun har vondt et sted, da skjønner jeg i alle fall hvorfor hun er så sutrete. Kanskje hun har en eller annen sykdom eller noe. Jeg tror den snille damen kan en del om sykdommer.Hun liker i alle fall å snakke om det. Det er de som sier at de gale har det godt. Mamma virker til tider klin gæren, men folk som blir lei seg hele tida har det vel ikke godt. Og jeg blir visst frisk sier de, helt uten å ha vært syk. Det er sånn friske mennesker skal være synes de, sånn som mamma, trist og grå og sliten. Og slik blir jeg når Agnes ikke er her. Veldig trist, og lite glad. Men mamma er litt gladere nå. Hun blir spesielt glad når vi snakker om kjedelige ting som Berlinerpoplene, kongefamilien og hagearbeid. Det er tydelig at glede kommer i begrenset opplag. Kun en per hustand? Agnes besøker meg aldri mer.

N0 ligg egget knust på golvet igjen. For dei som ikkje kjenner metaforen, er det snakk om å vera forelska. Eg sa ein gong, under ein triveleg og ganske feministisk prat i kantina, at det å vera forelska er som å vera ei svevande egg. Alt er fint og koseleg, akkurat som å sveve, for sjølv om eg eigentleg aldri har svevd særleg mykje, trur eg det å sveve er ganske deilig. Men det hender også at egget misser sveve-evna og finn seg sjølv i fritt fall mot ei hard flate. Du er forelska. Du er eit svevande egg i fritt fall mot golvet på ein utestad når du ser at han du har hatt det riktig så triveleg med de siste helgane også er på byen. Og du treffer golvet så eggehvite og plomme sprutar når du ser at HAN har det minst like triveleg med ei anna jente. Kan nokon plukke bitane mine opp igjen, det hadde vore kjekt. Det er ikkje kult å vere eit knust egg på golvet. Spesielt ikkje på golvet på ein harry uteplass. Ikkje litt kult ein gong.

Mamma seier det er fleire fisk i havet. Eg skal kjøpe meg ei betre fiskestong.

Relatert lydspor:
http://www.youtube.com/watch?v=uaUhsFDHzzA

Tanker rundt årskiftet

År 2007 er forbi, og jeg frykter det verste for år 2008. Jeg har ikke trua på dette året. 2007 var..interessant. I 2007 rakk jeg å bestå 5 av 5 eksamener, avslutte et fint og langt forhold (og samboerskap), rote meg borti noe jeg burde ha holdt labbene unna, dra til London, dra på Storås, være på besøk på Nordmøre minst to ganger, få flere venner, spise altfor mye smertestillende (og sjokolade), være på et upassende nachspiel, få minst en fiende, fornærme folk, lese to nummer av riss, ,lese mange gode utgaver av morgenbladet, mye motebalder, få folk til å le, krangle, og folk fikk meg til å le, mye. Og jeg gråt litt.

Jeg rakk ikke å lese ferdig Anna Karenina, reise til Amsterdam, farge håret svart, ta nye hull i ørene, møte den nye kjæresten til pappa, be en viss person ta seg faen til helvete. (beklager ordbruken her, tror egentlig ikke det er rett måte bruke banneordene på en gang.)

Det nye året.
Jeg frykter at jeg har tatt med meg en gammel og uønsket vane inn i det nye året. Jeg pleier ofte å gi mine venner et råd angående hvem man bør omgåes med. Jeg sier at man skal holde seg unna mennesker som får deg til å bli trist, føle deg dårlig eller noe annet veldig negativt. Men jeg lever ikke som jeg lærer, og lurer meg selv hver gang jeg sier at det er denne regelen jeg lever etter. Men hva skal man egentlig gjøre, når den som får deg til å føle deg best, helt fantastisk og veldig mye mer fint, også får deg til å føle deg liten, trist og totalt hjelpeløs, og hundre andre klisjeer etter det? Det er så greit å sitte for seg selv og tenke at "slik og slik skal jeg si neste gang, nå er det sannelig nok osv." Men så står du der, og da raser alle de mørke tankene i bakgrunnen og jeg glemmer helt dette jeg skulle si. Og vi er tilbake i gammelt spor. Og jeg vet hvorfor, jeg er så utrolig redd for den tjukke og tunge elefanten som vil flytte inn på rommet mitt om jeg tar den avgjørelsen jeg brude ha tatt for lenge siden. Jeg orker ikke å ha en grinete elefant på rommet mitt akkurat nå. Så jeg utsetter elefantbesøket og håper at den finner noen andre å plage. En sliten foreleser kanskje?

...

I don't care if you don't want me.
I'm yours, I'm yours right now.

Jul!

God jul dere!

I år feiret jeg jul med mamma, og det er første gangen på mange, mange år. Og for aller første gang feiret jeg ikke med pappa, da han er er i Tyskland for å hente kjæresten sin. Ikke rekker jeg å møte dem heller, da de ikke kommer hjem før jeg drar. Så jeg må nok ta meg en tur på nyåret...vi får se. Den sykelige nysgjerrigheten min holder meg nok ikke fra det alt for lenge.

Julaften ble veldig bra, men jeg angrer på at jeg ikke drakk mer vin. Jeg fikk fine ting som sengetøy, duftlyst, kaffekopper, undertøy, bøker og annet fint og greit. Jeg fikk også et par pc-høytalere av noen, som lusket innom med en gave rett før jeg reiste, som hadde forstått at jeg aldri ville reise til en butikk hvor de selger sånt for å kjøpe det selv. Jeg liker ikke pc-butikken. Men jeg liker bra lyd. Noen hadde fått med seg det. Sånt varmer.

En annen ting jeg ble klar over denne jula, var takknemligheten over å kunne spise middag sammen med de jeg var glad i, med visshet om at de som manglet ved bordet, bare manglet midlertidig. Tankene mine går til dem som fortsatt har pakker under treet, som aldri vil bli åpnet, fordi den som skulle åpne dem ikke er her mer. Jeg håper jeg slipper å sitte igjen med sånne pakker under treet.

Nå ser jeg veldig fram til å komme til Trondheim igjen. (:

Tegninger

Fra jeg var barn og inntil for noen år siden, fant jeg glede i å tegne. Når vi tegner, bruker vi fantasien og tegner enten etter fantasien som modell, eller etter en virkelig modell, om det er et bilde, eller en levende, tilstedeværende modell. Jeg tegner ikke lenger. For meg krevde det såpass mye anstrengelse og irritasjon for framkalle et arbeid jeg var noen lunde fornøyd med, at jeg i en alder av 17 år fant det bedre å bruke tiden på andre ting, en kjæreste for eksempel. Jeg sa altså farvel til tegningen med en eske derwent-blyanter i varierende hardhet. Vissheten om at jeg aldri kom til å bli en god tegner, såret meg såpass dypt, at det å bli påminnet om dette hver dag via mine middelmådige forsøk på en realistisk framstilling av kvinnekroppen virket utålelig på meg. Tegningene kunne være svært fine i hodet, men de ble så annerledes når de kom ned på arket, bare et bittelite feilstrøk med den myke blyanten kunne ødelegge hele inntrykket. Jeg tegner altså ikke mer.

Som jeg så vidt nevnte er tegning og fantasi noe man knytter til hverandre, og man sier gjerne at mennesker som er skapende på ett eller annet vis er velsignet med god fantasi. Jeg har ofte fått skryt for kreativiteten min og min evne til å bruke fantasien. Og det er sant, fantasi kan virkelig være en velsignelse, fordi det gir deg muligheten til å se de åpne dørene og mulige fallgruvene en ellers ikke ser ved første øyekast. Jeg snakker her ikke om et romantisk dikterideal, bare så det er sagt. Men fantasien kan gi deg mye moro, mye glede, og fantasien kan faktisk være en praktisk bidragsyter i hverdagen.

Men fantasi kan også nære skuffelser, frykt, bekymring, angst og igjen skuffelser. I går satt jeg på bussen med en veldig god venninne, jeg foreslo at vi skulle sette oss ved døra, siden det er nærmeste rømningsvei. Det hadde venninna mi aldri tenkt på de gangene hun hadde tatt bussen. Mens jeg, hadde i ledige stunder ofte forestilt meg fæle situasjoner der det kunne være godt å sitte nær en rømningsvei. (...venninna mi er også svært kreativ, bare så jeg nevner det, dette sier mest om meg, og min galskap...) Fantasien kan vi bruke til å se for oss mulige scenarioer, i mine tilfeller ser jeg ofte for meg skrekkscenarioer. Altså er god fantasi ikke bare behagelig.

Fantasien kan vi bruke til å se for oss hvordan ting kunne ha vært, kan bli, og vi ser for oss hvordan vi kunne handlet, bør og skal handle for å få det slik. Ofte sitter jeg slik, og lager fine tegninger i hodet mitt om hvordan ting kan bli og helt sikkert skal bli om alt er som det skal i følge hodet mitt. Jeg blir sittende, og merker ikke at jeg sikler mens jeg smiler for meg selv. Men som med tegningene er det, når dette skal settes ut i virkeligheta, så ligner det ikke på tegningene i hodet. For jeg har glemt noen betydelige poeng. Det er snakk om koordinasjon. Når jeg tegner handler det om øye-håndkoordinasjon, min evne til å holde hånda stødig osv., men det er i alle fall bare meg og blyanten som påvirker resultatet. Meg og min manglende evne. Men mine fine, fantasifulle og til tider utopiske framtidsplaner omfatter gjerne flere mennesker enn meg selv, og det er der skuffelsene og begrensningene kommer inn. Når et eller annet du ikke vil være med i tegninga mi. For når du forsvinner ut av tegninga mi på den måten, da blir tegninga ødelagt, når du går, drar du utover blyantstreker og tegninga får stygge mørke flekker. Jeg knøvler tegninga og prøver å begynne på en ny, med et mer samarbeidsvillig motiv. Men det hjelper ikke stort når den fine tegninga i hodet mitt har brent seg fast og laget en sterk og stygg kontrast til den ødelagte tegninga som heller ikke ser ut til å blekne med dagene.

Drømmegutt, les dette, ring mæ!!

Tja, få ting har egentlig skjedd, men det er på tide med en oppdatering. Så i stedet for en lang utgreiing om besøk hos farmor, pappas nye, tyske kjæreste, hvor dumme gutter er og hvor dårlig jeg er til å være ajour med pensum, så har jeg utformet drømmegutten (-mannen). En følelse, en litt vond følelse, eller kjensle som det så vakkert heter på nynorsk, sier meg at jeg aldri vil finne denne fyren. Men dog, her er han, utformet som en slags kreativ kontaktanonse.
(Vil bare si til eventuelle ekser som skulle lese denne at de er fine som de er.)


Det har hendt at jeg ble født, og at jeg ble 19 år gammel og begynte å studere ved NTNU.Det hender jeg åpner ei bok, det hender jeg setter på musikk, det hender jeg er å finne på konsert, utesteder, musikkfestivaler, det hender jeg er å finne hjemme, det hender jeg er å finne på ntnu, det hender jeg er å finne med en kaffekopp i handa, det hender jeg er forelska, men ikke akkurat nu. Det hender jeg blir sinna, men enda oftere finner du meg blid og smilende. Det hender jeg gir deg en klem, men som oftest er jeg sjeleglad når du gir meg en først. Det hender jeg baker boller, og de er innmari gode, det hender jeg er fyllesjuk, det hender jeg ler meg i hjel av morsomhetene dine, det hender jeg banner og hyler fordi jeg slo meg fordi jeg er så klossete. Det hender jeg er rivende uenig med deg og det hender at jeg er helt enig med deg, og vi blir i all hemmelighet enig om at alle som mener noe annet er kjempedumme, før vi krangler om hvilket ramonesalbum som er best og jeg prøver å overbevise deg om at pleasant dreams er best, uansett, eller kanskje driter du i hvilket av albumene som er best og vil heller at vi skal sette på noe med Megadeth, Kent, Metallica, Johnny Cash, Led Zeppelin, Flaming Lips, Fantomas eller rett og slett noe annet jeg selvfølgelig har i den noe slanke, men varierte cd-samlinga mi. Plutselig kommer vi via en digresjon innpå en sak om hvasomhelst i siste utgave av Morgenbladet, og vi er begge enige om eller uenige om at artikkelforfatteren denne gangen er dum eller smart eller begavet eller uforståelig. Jeg serverer deg verdens beste kaffe som du bare elsker, og om du foretrekker te, så må du bringe den med selv, for jeg drikker ikke te. Det synes du er helt greit, og du klager kanskje bare ett par ganger, helt til jeg skaffer te slik at du ikke skal sutre neste gang. Selv om jeg sikkert (uvitende om god te som jeg er) har skaffet den dårligste/kjedeligste/mest markedstilpassede te (jeg var ikke innom helios, nei), så er du rørt over at jeg faktisk kjøpte te, bare for din skyld. De små tingene teller. Og mens du drikker te og jeg drikker kaffe, setter vi oss ned og ser filmklassikere som Natural born killers, True romance og Wild at heart og tenker kanskje at de er de mest romantiske filmene vi vet. Når vi er lei av romantikk, det blir det jo nok av uansett, så ser vi Reservoir dogs, Bondock saints,Kalifornia, Kids elller kanskje Ken park, og du har selvfølgelig tusen andre filmer å anbefale meg, før du finner ut at jeg i utgangspunktet er sykelig skeptisk til filmer jeg ikke har sett minst en gang før. Likevel lurer du meg til å se, og jeg er i ettertida lykkelig for at jeg tok sjansen. Du er selvfølgelig interessert i gå på en vernisage med meg, det trenger ikke å skje ofte, og du trenger bare å være åpen for tanken, eller du kan hate det, men jeg blir veldig glad om du ikke gjør det, og blir du med, skal jeg love deg å gå på helios, eller å reise til tyrkia for å skaffe deg skikkelig eplete.

Å pakke sammen

Jeg pakker alt jeg har i vesker, kasser og poser. Det er klær, cd'er, bøker, sko og alt annet jeg eier, som ikke er ditt eller vårt. Med tingene pakker jeg minnene, jeg prøver å gjemme dem godt blant bøker og blyanter for at de ikke skal plage verken deg eller meg. Jeg pakker ned minnet om den første gangen vi kysset i en huske på et sted vi heller ikke skal huske, jeg bretter sammen minnene om de få gangene vi kranglet, men sovnet i forsonelse, jeg smiler mens jeg pakker bort minnet om da du kom solbrent og sliten fra festival, og minnet om da jeg var på festival uten deg og savnet deg sånn. Jeg røsker sammen minner om lange søndagsfrokoster, om hverdagslige middager og om irritasjonene min over de tomme snuseskene dine overalt. Så gjemmer jeg de siste minnene i hjertet, om hvor fint det er å ha en skulder å gråte på når jeg gruer meg fælt til eksamen, og noen å krype inntil når jeg fryser fælt. Og jeg legger igjen en suppeskål, som egentlig er min, men du skal få den, for du har ikke noen suppeskål, og den er så fin til å ha suppe i sier du. Og så skal vi lage nye minner, og færre minner sammen. Men det er greit det også, selv om det ikke er det samme.