Norsk litteratur.

”… Og dette skaper en sammenbindende elefant..element i Peer Gynt” sa foreleser. Stillhet. Så latter. ”S-s-sa jeg elefant?” spurte foreleseren med et angstfylt og sårt blikk som et hvert dådyr ville misunne ham. ”Hihihi ja!” lo studentene. De lo en liten stund, til og med foreleseren harket noe som skulle være latter, men da latteren ga seg, satt det en elefant i salen.

Elefanten nektet å flytte seg. I to hele uker hadde den nektet å flytte seg. Nå gråt foreleseren sårt.For den forstyrret hver forelesning. Og nå stod den bom fast på manuset om senromantikk, og ville ikke flytte seg. Den latteren som elefanten først hadde framkalt var nå forvandlet til studentenes trøtte gjesp og foreleserens stille bønn og gråt. For det er et kjent faktum at en sammenbindende elefant først bringer latter, så frustrasjon og til slutt den dypeste, mest smertefulle sorg. Den har ødelagt mang en akademisk karriere.

Den noe yngre foreleseren ba en eldre foreleser om råd. Men skjønte at gode dyr var råe, unnskyld jeg mener gode råd var dyre, da han møtte blikket til den eldre i det den yngre sa "sammenbindende elefant i forelesningssalen”. To eldre, grå øyne stirret medlidende inn i et par brune yngre øyne, og ristet stille på hodet før munnen rett under dem snakket. "En sammenbindende elefant er ingen spøk. En sammenbindende elefant går ikke før du går. En sammenbindende elefant er ute etter å knekke deg, noe den vil gjøre om den setter seg på deg. Bokstavelig talt. Du får vel bare prøve å ignorere den, og du er vel ikke så avhengig av manus at du ikke kan forelese fordi elefanten sitter på det?” Når var den eldre nesten streng og blikket hans hadde fått et noe bebreidende drag. Den yngre slo øynene skamfullt ned og sa ikke mer.

Foreleseren dukket som vanlig opp til forelesning. Studentene hadde kommet de også, men det var færre enn sist, og man kunne føle en slags irritasjon i forelesningssalen. Foreleseren gikk besluttsomt mot pulten og glemte seg i det han la manus og lysark fra seg på pulten. Han snudde seg for et øyeblikk og da han vendte seg mot pulten for å ta opp manus, satt elefanten der, og nektet plent å flytte seg. Foreleseren gråt og ba, men da begynte elefanten å hvine de fæleste elefantlyder slik at alle studentene løp ut av salen og mot kantina i frykt for tinitus, og av glede fordi de hadde en unnskyldning til å benytte enda noen timer på unyttige ting. Foreleseren ringte viltnemda, men der ble sinte og sa at å høre på slikt tøys hadde de ikke tid til. Ingen ville hjelpe den unge foreleseren som ikke klarte seg uten manus.

”En ny dag, en ny forelesning og blanke elefargestifter til!” stadfestet den unge foreleseren manisk glad for seg selv, men ble atter på gråten da han merket at han nesten hadde sagt elefant igjen. Denne gangen skulle han for all del ikke slippe manuset ut av hendene. Så kunne den sammenbindende elefanten bare sitte der og se dum ut! Det gikk som tenkt. Foreleser beholdt manus, og elefanten så temmelig dum og tykk ut der han hadde satt seg på en stol som var tiltenkt små studenter i større grad enn svære elefanter. Men i det foreleseren begynte å lese opp manus, slik han alltid hadde gjort, fikk elefanten et ondskapsfullt glis under snabelen. ”Nyromantikken er et vanskelig begrep, mange elefanter mener at elefantromantikken ikke… ææææhu” Hendene ble svette, og puppillene utvidet seg. Flere av de sentrale ordene hadde på mystisk vis blitt byttet ut med nomenet elefant. Foreleser falt sammen i krampegråt, og studentene gikk i protest. ”Dette gidder vi ikke mer, makan til barnslighet.” ble det mumlet akkurat så høyt at den krampegråtende skulle høre det. Studentene gikk igjen mot kantina. Noen timer senere hikket og hikstet noen fælt på en forelesningssal før to skudd ble avfyrt med en etterfølgende stillhet.


Epilog
Som dere kanskje nå har skjønt, får vi ingen lykkelig slutt på denne lille historien. Pappaen og mammaen til den unge foreleseren var snekker og postdame, og når vi avslører at dette er en naturlalistisk (eller for så vidt hvilken som helst norsk skjønnlitterær tekst), og den ikke omhandler noen form for omsorgssvikt eller kjærlighetssvik, så har vi to utgangsmuligheter. Hovedpersonen, som ikke var født til å være akademiker, møter motstand på motstand, helt til han bukker under og enten tar selvmord, eller blir alkoholiker. Som de fleste litteraturvitere med knuste forfatterdrømmer på si, var den unge foreleseren allerede alkoholiker. Sett i det lyset kan vi forstå hvorfor han hadde så vanskelig for å lære utenat. Prøv bare du, å pugge tekst med en og en halv flaske Marques de Monistrol innabords. Vel for å være ærlig. Det hele eskalerte da den stakkars foreleseren hadde lært seg hele teksten utenat, men bare fikk fram dyrelyder da han skulle forelese. Han drakk seg drita, og skjøt elefanten og seg selv i panna. Hva kan vi lære av dette? Svært lite.

En lærerik uke.

Alkohol

Jeg har lært mye i det siste. Nesten hele livet (det vil si siden jeg var femten, jeg hadde ikke noe særlig til liv inntil da), har jeg gledet meg til å bli atten, for siden å bli tjue. I morgen fyller jeg tjue. Og til nå har jeg blitt såpass voksen at jeg med god hjelp av lånekassen forsørger meg selv. Det har sine konsekvenser. Blant annet vil jeg ikke løpe rundt på polet og rive med meg all spriten. Det koster for meget. Dette med at ikke bare sprit, men alkohol generelt koster mye, irriterer mange. Hvorfor skal ikke vi som er ansvarlige voksne få kjøpe så mye sprit og så billig vi vil, bare fordi at noen "få" ikke klarer å styre seg. Vi moderate drikkere? Vel, jeg var på en forelesning denne uka (derav overskrifta) som omhandlet rus. Der fikk vi vite at alkohol er et mye større problem enn narkotika. Omfanget er større. Vi fikk også vite at at når det totale forbruket av alkohol går opp, så øker også andelen alkoholikere, selv om det største antallet av brukerne er moderate drikkere. Det samme gjør skadeomfanget.

Mange tenker bare på de langsiktige skadevirkningene, som først og fremst rammer alkoholmisbrukerne, våre alkoholikere. Og da tenker få på at det er fullt mulig å misbruke alkohol uten å være alkoholiker. (Det er naturligvis vanskelig å skissere et klart og konsist bilde av hva som er alkoholbruk og hva som er misbruk, men vi skal forsøke.) Hvem av oss har vel ikke vært "uheldige" en gang, og drukket "litt" for mye. Hvem av oss har ikke snøvlet, slitt med reaksjonshastigheten, sjanglet, eller kastet opp som følge av for stort alkoholinntak? Om du trenger eksempel, se nedover i bloggen, på innlegget "Festiplag" som er pyntet med bilde og skrift. Noen av oss har kanskje til og med blitt pumpet på grunn av alkoholforgiftning. Svært færre av oss har løpt rundt i ecstasyrus. Likevel vil media overbevise oss om at "ecstasy er mer vanlig enn alkohol" selv om over 80% har prøvd alkohol mot de under fem prosent som har prøvd ecstasy noen gang. Akkurat som at "hvem som helst" som tar narkotika kan risikere en overdose, kan også hvem som helst av oss som drikker alkohol risikere å drikke for mye.

Alkohol er også innblandet i mange ulykker, vi har fallulykker, bilulykker, drukningsulykker og enda mer. Mange er også påvirket av alkohol når de er voldelige mot sin partner eller andre.

Mange gjemmer seg bak fylla når de blir konfrontert med dumheter begått i beruset tilstand. Men det er ikke funnet bevis på at alkohol senker dømmekraften vår. Alkoholen er og har vært et perfekt alibi for diverse dårlige valg av sexpartnere, baksnakking osv. Men hva som er våre egne forventninger og hva som er kjemisk magi fra alkoholens side er altså noe mer usikkert. Usikkert er det derimot ikke at våre forventinger styrer mye av vår oppførsel i alkoholrus, fikk vi fortalt på forelesninga. Dette er for all del ingen moraliserende preken, de fleste som kjenner meg (unntagen mormor, kanskje) vet at jeg ikke rett KVINNE til det. Men å reflektere rundt eget og andres alkoholforbruk kan da ikke skade, og hva er vel en bedre anledning enn min egen tjueårsdag?

TE

Jeg har i mange år ikke likt te. Men her en dag ble jeg sannelig omvendt. Min venninne Ellinor ga meg fantastisk te og fra den dag av er jeg (nesten)helfrelst tedrikker. Jeg drakk en te med en av de fineste fargene jeg vet, den var klar og rød/lilla. Så fra nå av drikker jeg te.

Sagt på byen:

To snørrunger sluttet aldri å klå på meg og en venninne, på tross av flere høflige tilbakemeldinger om at "dette er uakseptabel oppførsel". Guttene bare nikket og smilte, men fortsatte klåinga. Man skulle tro de var tilbakestående, men de var nok bare gutter som a) hadde fått falsk legitimasjon eller b) nettopp hadde blitt atten. Dette førte til at jeg for siste gang snudde meg mot dem, fortsatt med en smørblid og barnevennlig tone, og sa: "Dette er som sagt uakseptabel oppførsel (lengre pause og like rolig:) og hadde jeg hatt en skarp saks, hadde ingen av dere hatt penis nå."

Flotte frøkner

Vel. Jeg er materialistisk. Til en viss grad i alle fall. Jeg synes klær er spennende. Jeg er litt flau for det, men jeg kjører i alle fall ikke bil. Til saken. På hel-looks.com finner vi mange bilder i festlige klær. Jeg har noen favoritter. Bilder sier visst mer enn tusen ord, så da holder det vel.