torsdag 2. august 2007

FESTIPLAG


Festival....jeg blir litt gladsur når jeg hører dette nomenet. Det gir både gode og dårlige assosiasjoner. Jeg tenker på passelig og overstadig fyll, pixies, elg, t-skjorter med fjollete trykk, DDE og partytelt. For festival er noe av det mest schizofrene jeg driver med. Det er kanskje riktigere å si deltar på.

Hver sommer gleder vi oss alle hemningsløst til denne begivenheten. I tre år har gjenstanden for all gledingen vært Storåsfestivalen. Vi gleder oss, kjøper polvarer, gleder oss, pakker for mye elller for lite klær og håper på at teltet står i år også. For som en vordrende tredjegangsmor har vi allerede glemt slitet og strevet fra de tidligere helt like begivenhetene. Vi glemmer rent det vi ikke skulle la være å huske etter forige gang: at festival egentlig er den mest moderne, ungdommelige og kanskje dekadente formen for askese. (Om det da er mulig å kalle en askettilværelse for dekadent, mange vil nok protestere på det.)

La oss bare bruke i år som eksempel. I år hadde vi ikke mulighet til å møte på festivalen før fredag formiddag, selv om festivalcampen åpner onsdag. Vi vet også at billettsalget var rekordstort i år. Dette gjorde det allerede på forhånd overtydelig at vi kom til å campe på en dårligere plass enn de som kunne være der klokka tolv på onsdag. Vel dette har vi på en måte akseptert. Vi ankommer festivalen og får vite at det er plass på campen slagmark. Du vet, sammen med biler, bobiler og campingvogner. Det er LANGT å gå alle de bratte bakkene med tung sekk. Og vi skjønner raskt at campen muligens burde hete namsos i stedet for slagmark. I det vi setter opp teltet får vi en del hånlige tilbud om hjelp fra fulle namsosinger. Men vi klarer det lett selv. Så drikker vi sprit og fortsetter med det ut festivalen.

Resten av festivalen blir en blanding av å ha sett for få band, elgaktige matopplevelser, merkelige dobesøk og forsøk på å være edru i et par timer. Den siste natta blir jeg underholdt i soveposen ved å høre på namsosinger og nordlenninger som synger "Få sjå på fetta di, æ veit at du har en." Det er da, når jeg ligger slik og skjelver av frost og fyllesyke at jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette mot meg selv. Hvorfor jeg lar meg gå igjennom dagevis med overstadig fyll, gjørme, slibrige mennesker, høy musikk, null søvn, og tung bør på ryggen. Et det en slags renselse, en katharsis jeg er ute etter? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg elsker festival.