Agnes

Ansiktet hadde vært i vinduet i flere uker. Hver kveld kom hun utenfor vinduet, men ville ikke komme inn. Ikke på te. Jeg har kaffe også, og kjeks, liker du kjeks. Hun ville ikke komme inn. Men vi snakket mye. Mest om meg. Hun er en god lytter. Jeg spurte henne hva hun het en gang, men da begynte hun å gråte. Ingen hadde spurt henne om hva hun het før. Agnes. Vil du ikke komme inn da. Hun kommer og går litt som hun vil. Jeg prøvde en gang å følge etter henne, men hun ble borte før jeg rakk å ta på meg skoene.

Av en eller annen grunn knuste hun en gang vindusruta mi. Jeg tror det var et uhell, men jeg vet ikke. Og da hun løp sin vei, og jeg prøvde å stoppe henne for å se hvordan det gikk, rant røde striper nedover skårene av glass som fortsatt hang igjen i vindusramma. Det ble masse styr her hjemme da. Mamma gråt. Jeg spurte om det var fordi vindusruter var så dyre, og at vi gjerne kunne ta fra sparepengene mine. Men da gråt hun enda mer. Folk begynner ofte å gråte på grunn av meg. Særlig mamma. Så måtte leger komme, og jeg måtte komme på sykehus. Hva jeg skulle der, skjønte jeg lite av, og vi fikk dra hjem igjen med hvite greier på hendene og stive smil om munnen. Jeg spurte flere ganger etter Agnes, men folk ristet liksom bare på hodet. Så, før vi skulle dra, var hun plutselig ved siden av meg. For første gang henvendte hun seg til meg på eget iniativ."Er du også her?." "Ja. Vi måtte hit da du knuste ruta. Er du i orden?"Agnes bare nikker. Alt var bra. Jeg ser det i øynene hennes. Men så var hun borte igjen, og vi dro hjem. Jeg hørte ikke fra Agnes på ei stund. Mamma ville at jeg skulle ta det litt med ro, jeg var visst syk eller noe. Mamma er glad i å rynke panna slik at hun ser trøtt og sliten ut. Andre, for eksempel meg, får dårlig samvittighet av det.

Så vil Agnes komme inn en dag. Men jeg har fått nytt vindu. Det er veldig vanskelig å åpne, og nesten umulig å knuse. Likevel kommer hun seg inn. Agnes er på en måte så spinkel at hun klarer å presse seg inn mellom den veldig smale gløtten mellom vinduet og karmen. Hun krymper på en måte, men når hun først er kommet inn, er hun like stor igjen. Jeg ser på Agnes og tenker at hun er den vakreste jeg har sett utenom tv. Så må jeg bare si henne hemmeligheten min, at jeg kanskje elsker henne. I alle fall litt, når hun har løst hår og ikke griner, før det gjør mamma, og hun har alltid håret i en stram knute i nakken. Noen burde snakke med mamma om det, kanskje han homoen på tv, han jan eller jon eller noe. Hun kunne saktens trenge noen stylingtips. Du kan få favorittjakkemerket mit om du vil. Det med jesus and mary chain. Hun sier at det godt kan hende hun kan elske meg også. Så kysser vi. Jeg tror kanskje vi er kjærester nå. Men Agnes er litt dårlig på dette med å være kjæreste, (kjære mona og mikkel er det meg det er noe galt med?), og besøkene hennes er ganske sporadiske. Dessuten nekter hun og mamma å hilse på hverandre. Hun skal så absolutt komme inn gjennom vinduet, denne Agnes. Mamma begynner å gråte om jeg prater for mye om Agnes, før hun tar telefoner og snakker lenge og alvorlig med folk jeg ikke vet hvem er.

Noen ganger må jeg snakke med en snill dame med altfor mye parfyme og stygg leppestift. Hun begynner alltid med "hvordan gååååår det med deg, Ragnhild?". Selv om hun er snill, synes jeg det er litt ekkelt å snakke med henne. Men hun går til slutt. Særlig hvis jeg prøver å være "helt vanlig". Da kan Agnes komme. Det er så fint å ha henne her, vi har så mye å prate om, hver gang er det så mye å ta igjen. Men ikke alle syns det. Og det er rart, og veldig vondt, for de mener jeg trenger medisiner nå, og jeg vet ikke hva de mener feiler meg. Jeg tror ikke Agnes liker medisiner, for hun er her aldri når jeg ikke får lurt meg unna å ta dem. De har jo ikke fine farger en gang, sånt som man ser på kule filmer om vold, sex og narkotika, de er hvite og dønn kjedelige alle sammen. Og jeg blir så kjedelig og liksom så hvit og grå av dem jeg også. Ikke rart hun ikke gidder å komme på besøk. Ikke ringer hun heller, men det er fordi hun ikke har mobiltelefon.

Mamma var glad her en dag, siden jeg ikke snakket særlig om Agnes. Så fortalte jeg at jeg savnet henne. Det var visst feil, for da begynte hun å gråte igjen. Den snille damen burde nok heller snakke med mamma, for hun griner hele tida, og trenger trøst. Kanskje hun har vondt et sted, da skjønner jeg i alle fall hvorfor hun er så sutrete. Kanskje hun har en eller annen sykdom eller noe. Jeg tror den snille damen kan en del om sykdommer.Hun liker i alle fall å snakke om det. Det er de som sier at de gale har det godt. Mamma virker til tider klin gæren, men folk som blir lei seg hele tida har det vel ikke godt. Og jeg blir visst frisk sier de, helt uten å ha vært syk. Det er sånn friske mennesker skal være synes de, sånn som mamma, trist og grå og sliten. Og slik blir jeg når Agnes ikke er her. Veldig trist, og lite glad. Men mamma er litt gladere nå. Hun blir spesielt glad når vi snakker om kjedelige ting som Berlinerpoplene, kongefamilien og hagearbeid. Det er tydelig at glede kommer i begrenset opplag. Kun en per hustand? Agnes besøker meg aldri mer.

Sunniva bedriver gravende journalistikk med en del digresjoner og mange flotte ordspill i beste VG-stil.

" Kjente politikere gikk i lusekofta lenge før Arfan Bhatti og David Toska. Har de kriminelle nå ødelagt lusekoftas rykte?"
En av side2's mange skarpsindige journalister stiller seg dette spørsmålet på side2's nettavis. Til side2's opplysning ble lusekoftas rykte sammen med "et lite stykke Norge" (som egentlig er et lite stykke fett og sukker oppkjøpt av utenlandsk selskap), skylt ned i do, i det Se og Hør valgte å bruke det som kjendisgaver i sine reportasjer. Se og hør blir spurt om de tror Toska og andre høyt profilerte kriminelles bruk av lusekofta er med på å ødelegge koftas rykte. "Nei, det har vi allerede gjort selv." Det var kanskje et sitat jeg fant på. Men side2 kan melde at ukebladet slett ikke er bekymret for koftas kulturelle status, de vil fortsette å dele den ut til verdensstjerner. Hva med å gi O.J. Simpson en lusekofte?

Men vent! Side2 har her oversett dressen, et plagg som er tillagt mye autoritet og profesjonalitet - likevel ser det ut til at dressen er det mest anvendte plagget i rettsalen, både på aktoratet og forsvarets side. Det er heller ingen hemmelighet at det ondskapsfulle, følelsesstyrtte og irrasjonelle kjønnet kvinne i de siste tiårene har tatt dressen i bruk. Her passer det med et reotirsk spørsmål. Er dressens hederlige "image" truet? "Jeg foreslår at vi spør Anne B. Ragde", sier VG-journalisten.

Det fins tusen eksempler på upopulære mennesker med populære plagg. Vår kjente, dog ikke så kjære (eller, for noen er han sikkert å anse som en skikkelig godkar...) Hitler var en glad bruker av dette plagget. Han hadde heller ikke noe i mot medaljer og jakkemerker. Forkjærligheten for jakkemerker og knebukser deler han med dagens punkere og politisk engasjerte på raddisfløyen. Jeg er en sånn en. Punkere liker å la seg inspirere av andre subkulturer, de har også overtatt nazistenes marsjstøver med sterk iver. Som en liten motsetning til raddisene, kan jeg også melde at en god del av landets mange skaprasister har trykket eplemotivet tett inntil sitt bryst, kanskje til og med på slipsnålen, eller et jakkemerke? Partiet for Ola og Kari har frekt og upåaktet hen revet eplet ned fra kunnskapens tre, og plassert i en småluguber fruktkurv sammen med billig sprit, flesk og porno. Likevel smaker eplet som før. Det er sjelden jeg faktisk finner et eple med et lite blad på stilken, og likevel har det blitt slik en stygg klisje og slikt et symbol for landets folkelige parti. Sammen med Ola og Kari skal eplet kjempe mot alskens stygge ting som finkultur (det vi andre kaller kultur), dyr alkohol og folk som ikke er helt "norsk" vettu.

Hår er strengt tatt ikke klær, men siden frisyrer i likhet med klær kan skiftes ut, så må det med. "Bandet" Scooter, eller "Skooootah" som de selv sier, prydes av frontfiguren med det lett gjenkjennelige kortklipte, hvite håret. Det er en lettstelt frisyre vet du. (bare spør Hanne Ørstavik. Hvem sier du? Hun som skriver alle de bøkene som handler om det samme hver gang. Åja. Hun ja.) Tekster som "give som cred to zhe Icecream man" ser likevel ikke ut til å skremme andre kjente musikere fra å gjennomføre den kortklipte og lettstelte stilen. Den kvinnelige vokalisten i Roxette er et eksempel. Hanne Ørstavik farger etter ryktene håret sitt grått. Det er også et spesielt valg. Men har lite med saken å gjøre, når jeg tenker meg om.

Det er altså ikke bare lusekoftas rykte som henger i en tynn (bom)ullstråd i dag. Selv bruker jeg både dress (kanskje ikke så ofte) og lusekofte uten å føle meg spesielt kriminell. Men du kommer aldri til å se meg i en av de flanellskjortene som en av landets best betalte advokater har trykket til sitt bryst. Av en eller annen grunn er det mye mer behagelig å ligne bankranere og såkalte terrorister enn en som synes at sexovergrep er ganske ok.

En fin gave!

For de som venter seg en "åååå jeg fikk en veldig fin ikke-materialistisk gave i form av en flott samtale"... eller noe i den duren blir skuffa. Jeg fikk en kjole. Av Idun. Som jeg er veldig glad i. Idun altså. Men jeg ble raskt glad i kjolen også. Men unnskyld meg om jeg er overfladisk, men jeg mener faktisk at når venninna di klarer å finne en kjole du virkelig elsker, da kjenner hun deg godt. Idun vet hva jeg liker.

Kjolen.