Vi er ikke mer enn du og jeg

Vi møtes ikke mer. Vi tenker ikke på hverandre, snakkes ikke. Det er måneder siden siste klem. (Trist?) Og jeg synes det er helt ok. Og det gjør meg trist.

Soleil noir I

Kom ikke nærmere.

Grip ikke hånda mi.
Møt ikke blikket mitt.
Rør ikke huden min.
For øynene mine sulter,
for hendene mine tørster,
for huden min skriker,

Kommer du nærmere,
sluker jeg deg.

Hvis jeg kunne ha på meg akkurat hva jeg ville...

ville jeg hatt på meg dette! Jeg er ekstremt eklektisk og klarer aldri å bestemme meg for å ha en spesiell stil,derfor mikser jeg litt av alt, og håper det blir Sunniva av det. Jeg har alltid hatt en hemmelig drøm om å være litt cirkusprinsesse, litt klovn, litt gammel dame, litt amerikansk bløtkakebaby, litt romantisk og litt pinup. Da kan jeg jo bli seende sånn ut, for eksempel:

Untitled by Sunniva featuring Miss Selfridge clutches

Tutu-liknende skjørt fra Eruca, topp med applikasjoner fra brownsfashion.com, skulderveske med vaffelmønster fra selfridges, hårbøyle fra bluebanana.com, superfine og dødelig dyre tøysko fra Lanvin, nydelig kardigan fra ? men jeg tror liknende fins på NoaNoa og Kappahl. Søte øredobber fra hvor vet jeg ikke.

Gleder meg til:
Sushi med KEB på torsdag, fagkveld på fredag, fest på lørdag, Siljes bursdag 6.mai, skrive mer på manuset, mer sol, å se den sinnsyke b-filmen jeg kjøpte for førti kroner på bunnpris her en dag. Hva gleder dere/du dere/deg til?

Noen gruer seg til å gå på skolen.

Jeg begynte å gråte da jeg leste om den lille jenta fra strindheim skole som ikke tør å gå på skolen lenger fordi hun blir behandlet onskapsfullt og dirkete farlig av medelever. Man trenger kanskje ikke mange medfølende fibre i kroppen for å synes synd på jenta og rett og slett få vondt i hjertet sitt, men for meg bringer det tilbake minner om ting som jeg trodde jeg hadde glemt og som jeg hater å snakke om fordi det er belagt med skam. Jeg vil ikke stå fram som et offer, og jeg vil ikke være offer. Og jeg er ikke et offer. Men jeg ble mobbet på skolen fra tredje til niende klasse. Derfor gjør det ekstra vondt å lese slike saker, og det gjør så vondt når lillesøster forteller at jentene i klassen stenger henne ute, eller når tante forteller at søskenbarnet mitt ikke våget å gå på skolen fordi han fikk denne tekstmeldingen: "Hvis du viser trynet ditt på skolen i dag, knekker vi nakken din."

Jeg husker hvor spent jeg var da jeg skulle flytte til Trondheim. En stor by! Stort for ei som hadde bodd i ei lita bygd i alle fall. Men det ble ikke så koselig å flytte til Trondheim. Første skoledag begynte omtrent med at ingen giddet å i det hele tatt prate til meg, bortsett fra å kommentere at jeg hadde feil pålegg på brødskiva mi. Utover året ble jeg mobbet for dialekta mi (så nå snakker jeg stort sett trøndersk.)ble fryst ut, og måtte generelt venne meg til slengbemerkninger og stygge kallenavn. Jeg fikk heldigvis venner, men de var få, og ikke alltid like lojale. Vi flyttet etter hvert for å få bedre plass, da også broren min kom til Trondheim. Jeg begynte på en mye triveligere skole, men det må ha vært noe ved meg som trigget dem, jeg var vel litt rar av meg, og dette legitimerer tydeligvis mobbing og hakking. Det er ikke lov å være litt sær.

Så flyttet vi igjen, og jeg hadde egentlig tenkt å bli på daværende skole, men da det viste seg at mine eneste venner på skolen skulle flytte, valgte jeg å begynne på ny skole i sjuende klasse. Det er mitt livs verste skoleår. Jeg var rar, hadde kort hår, merkelig hår (mammas ide) og var veldig redd og nervøs og ønsket bare en ting. Å bli likt. Det var vanskeligere enn jeg skulle tro, og bare de som har prøvd vet hvor ydmykende det er å gå alene i friminuttene. Man føler seg som verdens største taper. Og hvor ydmykende er det ikke å prøve å bli en del av et fellesskap, og bli avvist, gang på gang. Det hjalp ikke å ha en stefar som psykisk mishandlet meg, og jagetmeg for å gå ut og leke "med vennene mine" (som jeg ikke hadde). Jeg ble stort sett sittende på husken ute i hagen og stirre tomt ut i lufta. Eller jeg gikk rastløst omkring og drømte om å dra hjem til møre der jeg ikke ble behandlet som et uvesen. Jeg tror aldri jeg har følt meg mindre verdt som menneske. På foreldrekonferanse tok læreren opp et diagram hun hadde laget, hvor hun hadde plottet inn elevene ferdighetsmessig. Jeg lå "midt på treet" som hun sa. Er det bare meg, eller er ikke det en ganske ufyselig ting å gjøre? Det var heller ikke så koselig å invitere til bursdagsfest, hvor ingen kom. Ensom. Ordet har en grusom smak i munnen. Men jeg var ensom. Og jeg klarer faktisk ikke å prate detaljert om den tida uten å begynne å gråte. Når det verken er koselig hjemme, eller på skolen, og du ikke har venner å gå til, og pappa, bestmor og resten av familien bor langt unna, hva gjør man da? Jeg vet ikke hva jeg gjorde jeg. Jeg husker ikke.

På ungdomsskolen fikk jeg venner, og ting ble bedre, mye bedre, men fortsatt var enkelte klasse-"kamerater" stadig ute etter meg. Best husker jeg da jeg ble tvunget til å slutte som elevrådsrepresentant av medelevene mine (der nesten halve klassen buet meg ut, mens resten av klassen satt og så på.)Jeg som hadde vært så stolt over å bli valgt. Årsaken? Jeg håper de to som fikk plassen i stedet for meg koste seg med den. At det var verdt det å behandle meg sånn for å oppnå noe sånt. Jeg orket ikkek å dra på skolen neste dag. Mamma tok kontakt med rektor, som utrolig nok foreslo at jeg skulle bytte skole. Jeg? Mamma nektet, og krevde foreldremøte. Der møtte alle opp, unntatt foreldrene til de som var verst mot meg. Flere av mødrene gråt da mamma fortalte hvordan jeg ble behandlet i klassen min. I mitt tilfelle ble faktisk de som mobbet flyttet. En av dem begynte på dagskole, to andre byttet klasse. Og klassemiljøet og skolehverdagen bedret seg drastisk. Forhåpentligvis fikk også de tre personene det gjelder det bedre, for jeg antar at sånne mennesker ikke kan ha det godt med seg selv. Jeg vet ikke om tvangsflytting av mobbere er veien å gå, men akkurat da trengte jeg å få¨gå på skolen uten å grue meg. Og jeg ville ikke bytte skole mer.Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med mobbing, har ingen fasitsvar her. Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg skriver dette, men jeg håper i alle fall at den lille jenta for oppleve skolen som den skal være: et trygt og godt sted for læring, lek og utvikling. Det er altfor mange som aldri får oppleve skolen sånn. Men selv om jeg ikke kan komme med fasitsvar, vet jeg at foreldre kan gjøre mye sammen med lærere. Empati kan faktisk læres. Det samme gjelder mobbing. Ofte er mobbing og baksnakking noe man enten lærer eller blir vant til hjemme, våger jeg å påstå. Hjemme lærer man med andre ord mye, man kan lære å stå opp for andre, være stolt av seg selv og sine egne meninger, hvis foreldrene er bevisste nok, og gjør jobben sin. Dette kan lærere følge opp på skolen. Hvis de er bevisste nok, og gjør jobben sin.

Enkelte av dem som var slemme mot meg har sagt unnskyld til meg, og jeg tror faktisk de mente det. Jeg har tilgitt dem. Enkelte later som ingenting, og sier hjertelig hei når de ser meg. Jeg blir kvalm av dem. Enkelte av dem oppfører seg like ufint som før når de ser meg, og jeg blir lei meg, ikke på mine vegne, men på deres. Jeg er villig til å tilgi dem alle, unntatt en, og han var voksen, selv om jeg ikke tror jeg kjenner en mindre voksen, voksenperson enn ham.

HEL-LOOKS

Jeg måtta bare poste dette bildet fra HEL-LOOKS . Jeg liker uttrykket på dette bildet. Det er nok ikke klær jeg hadde gått med selv lenger, men jeg synes det er stilig. Men dette bildet er ikke bare klær, det er hele greia. Det er uttrykket til jenta, bybildet, og sist men ikke minst: vårfølelsen! Det fineste med HEL-LOOKS som gatemoteblogg, er at alle bildene kommer med en kommentar fra foto-objektet. Det gjør det litt mer personlig synes jeg. Og interessant, enn om det bare skulle være masse fine bilder.



(This picture belongs to the page HEL-LOOKS.COM,link.

Amazon.com, din venn for framtida?

Da bør du være klar over at Amazon.com plutselig kom til å fjerne alt materiale som på noen måte har med homofili å gjøre fra sine sider(corr: det er visst ikke slik at de har FJERNET ALT MATERIALE MED HOMOFIILI, men at de har fjernet all informasjon om dem fra bestselgerlistene sine, sært nok det!). Dette ble jeg klar over på twitter, hvor bloggeren virrvarr twitret om det. (her skjønte jeg plutselig poenget og skjønnheten ved twitter. Skaff deg her du også!)

Blant annet ble det sagt:
"virrvarrAll kildelitteraturen vi brukte til Jenter som kommer er forsvunnet fra Amazon. #amazonfail Nå anbefaler den meg bare rare bøker."

"mortenrovik For the record: jeg forsvarer ikke Amazon. Det de gjorde er bare urteit. Men jeg er skeptisk til blodtiltåket forbrukermobb..."

"virrvarr@mortenrovik Å fjerne alle skeive bøker fra søket virker politisk motivert. En mindre aktør hadde ikke hatt råd til den typen feil."

"HandhjartetJeg fant saken(e). Et tragisk og skremmende udemokratisk valg av Amazon.com."

Hva synes du om Amazons skumle væremåte?

Når et snøras av følelser tar deg...

Har du de dagene hvor alle følelser og tanker ser ut til å komme til overflaten for å hilse på samtidig? Den typen følelser som bringer fram så mye sårhet og sånne vonde følelser som kjennes ut som om de vil deg verre enn vondt? Jeg fikk besøk av dem nå, i et mistenkt bakholdsangrep i ei gate jeg har gått mange ganger før. For noen år siden forlot jeg akkurat den gata, litt lei meg, husker jeg, men glad alikevel. Jeg hadde røde converse-sko. Jeg husker de røde skoene så godt. Jeg er svak for dem. Og jeg var så sint på personen jeg var svak for. Det ble ordnet samme kveld. Tårer endte i smil og alt var bra. Jeg savner å føle sånn for en person igjen, jeg savner å være 17 (men ikke alltid) jeg savner da våren ikke var en skremmende begivenhet med eksamen og lykkepress, men en tid med is, øl, lykkerus og tentamen. Og samtidig savner jeg den ikke. Men når dette minnet, og savnet av følelsen, det å ha noen ekstra nær deg kommer sammen med at jeg innser at jeg omtrent ikke har lest pensum og at det er en måned til eksamen da går det ikke så bra. Hva søren har jeg drevet med? Jeg som er så sliten? Hva har jeg IKKE drevet med? Og det er så teit at minnet om et par røde conversesko, ulest pensum og en litt for lang dag får meg til å føle meg (som har verdens beste venner) som verdens mest ensomme person. Jeg er langt fra speilegg heldigvis, ikke en gang på vei til å bli det, og alt kan repareres sier Ellinor. Og pensum? Jeg kan lære det siden. Men akkurat nå, ligger jeg og kaver i snøraset. Jeg tror faktisk jeg vil bli der litt. I alle fall et par timer.

Hvor går grensen?

Enkelte røster synes å mene at "oppdragende" klask på baken (hva nå det er), skal være lov i "enkelte tilfeller" så lenge det er gjort av "folk som er noe lunde vettuge". Her ligger det allerede en selvmotisgelse: hva er vettugt med å slå en forsvarsløst barn på rompa? Hva er ok med det? Og hvor går grensa mellom klask og barnemishandling? Er det blåmerker som avgjør det? Hva med de merkene som ingen ser, de som sitter inni barna?

Dere som synes det er greit å fike til/rise barn på rompa,hva ville dere tenkt om noen behandlet dere slik når de mislikte atferden deres? Om noen som var større og sterkere enn deg tok tak i deg, la deg over fanget sitt, dro ned buksa og trusa di og dasket rumpa di? Jeg tipper "ydmyket" blir en mild beskrivelse. Og du vil sikkert være enig i at det ikke er ok å rise/daske/klype andre voksne. Det er ikke lov. Hvorfor burde det da være lov å gjøre det mot et barn som verken har ordforråd eller forstand til å diskutere på en voksen måte? Et barn som ikke kan vri seg unna, som ikke kan slå igjen? Som lærer at det er ok å løse problemer med vold. Hva tror dere disse barna vil gjøre når de blir sure på andre barn? Snakke om det? Tror ikke det. Og her er nyheter til dere: Det er IKKE lov å utøve vold mot barn. Ikke klype, ikke daske, ikke slå, ikke sparke. Ikke lov. Og hvis du er en av dem som ikke klarer å oppdra barnet ditt på andre måter enn ved hjelp av juling, ja, da anbefaler jeg deg å kontakte barnevernet.

Blogging kan svekke ytringsfriheten!

Ja, du leste riktig. I følge kronikken til bibliotekar Aud Gjerstad, så kan det at hvem som helst kan skrive hva de vil på nettet, svekke demokratiet. Hvorfor? Jo:". Mange av oss forledes – og blir oppslukt av – all denne ubetydelige informasjon, og vi blir mer eller mindre desorienterte. Samtalene om hva som kan gjøre vårt samfunn bedre forsvinner, og beslutningene treffes over hodene våre. " (Gjerstad) Oioi, dette er sterke saker. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men for min del går det fint å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg kan både hungre etter kunnskap, og finne glede i en tullete youtubevideo. Men alt til sin tid. Men når du skal finne viktig og fornuftig informasjon, drukner du ikke da i tullete informasjon? Nei, jeg har gått sånn googlekurs, hvor jeg har lært meg å bruke riktige søkeord.

En annet poeng er at man ikke kan få i pose og sekk. Det herlige med internett er vel nettopp informasjonsstrømmen. En negativ ting kan være at ikke alt er sant. Da må man bedrive kildekritikk, en gammel syssel som aldri burde gå av moten. Gjerstad, som er bibliotekar,vet sannsynligvis at til og med såkalt saklig litteratur som man finner i hyllene på biblioteket, skrevet av f.eks professorer, også må utsettes for kildekritikk. Og selv om ikke alle får bøkene sine i biblioteket, er det slik at jeg kan dra frem den første boka jeg ser og forvente at den er relevant for meg? Nei, jeg må visst søke, lete, finne og TENKE.

Vi som oppfatter oss som borgere i et demokrati bør ikke bruke vår tid på tullete blogger som f.eks frøken makeløs(som har svart veldig treffende i sin blogg: "Dersom en oppfatter seg selv som en borger i et demokrati, så havner en neppe i bloggen til Frøken Makeløs, men heller hos mer opplysende informasjonskilder. "(Gjerstad) Har hun lest bloggen "Frøken Makeløs"? Her er det to ting som skurrer for meg, og vi er igjen inne på det å kunne ha to tanker i hodet samtidig. Jeg er ei politisk interessert jente på 21 år, snart ferdig med bachelor i språk og litteratur og anser meg som en akademiker. Jeg liker både å lese blogger om politikk, språk, samfunn, men også om klær, kunst, litteratur og humor. Gjør det meg mindre borger av et demokrati? Og om bloggen frøken makeløs blir avskrevet som lite informativ, må vel enten bety at: Gjerstad aldri ha lest bloggen, eller at Gjerstad mener en blogg blir uinformativ med en gang den skulle finne på å skrive om ting som klær, moter og hva vet jeg, kjendiser.

Er det flere enn meg som blir provosert og føler seg undervurdert av Gjerstad når hun mener at vi selv ikke klarer å la være å "fortape" oss i tull og tøys i jakten på noe seriøst? Det er helt ok for meg at dette er vanskelig for Gjerstad, men for min del ser det ut til å gå bra, så langt. Eller vent! Har jeg ikke nettopp brukt flere minutter på å kommentere en tullete og feilinformerende kronikk i tulleavisa Bergens Tidene? Gjerstad, jeg gir deg rett! Det må bli en slutt på at hvem som helst kan publisere bloggtekster, artikler og kronikker på internett. Gi oss sensur, som i Kina, så regner jeg med at demokratiet og informasjonsstrømmen er kvalitetssikret og reddet.

(Jeg kom over denne saken i bloggen Revolusjonært roteloft. Her linkes det til enda flere realterte saker, og til flere bloggere som har skrevet om saken. Spennende greier!)

Kvartalet som gikk!

Strømregningen er på vei, skattepengene er utregnet og tre måneder i det nye året er forbi!

Januar:
UKA har julebord!



Idun, Marianne og jeg koser oss!



Februar:
UKA medfører også litt alvor og jobb, i tillegg til fest og moro:



Matpause: vi kjøpte inn masse mat og koste oss med lunsj i SIT-hybelen:



Runar, Martin, Ingrid L og jeg hadde pizzapartay:





Kos med teatergjengen på storås utested:




Amsterdamtur!



Mars: Var en veldig hektisk måned, og jeg var sliten og litt trist. Men så nå lysner det mot vår!

8.mars, hurra!



En glad gjeng i Marens bursdagsselskap:



Og sånn gikk no dagan! (:

Å være voksen

Jeg blir sjokkert hver gang jeg innser at det begynner å bli lenge siden jeg var 16, og at det faktisk er flere år siden jeg var 16, enn det er år til jeg fyller 25. For jeg føler meg fortsatt som jeg er 16, ung og dum. Eller, jeg føler meg som en 16 år gammel jente med mer selvinnsikt, for som 16-åring, trodde jeg at jeg visste det meste og var veldig moden og sånn. Jeg vet bedre nå. Jeg vet omtrent ingenting, verden er for stor og jeg er fortsatt ikke særlig moden. Men det er helt greit.

Siden jeg går rundt og føler meg 16 år, blir jeg så forundret hver gang noen omtaler meg som "dame" og ikke som "jente". Plutselig en dag, så sa mødre og fedre til barna sine som sprang rett foran føttene mine på gata "la damen gå forbi, Karin/Jens/Mia/Kristian." Damen? Ser jeg ut som en dame? Og folk tror meg nesten ikke når jeg forteller dem at jeg er 21, jeg må da være minst 26? Takk da! På den andre side, jeg må fortsatt vise legitimasjon på stamutestedet mitt, og på polet vil de helst ha legitimasjon for den flaska rødvin jeg har raska med meg. I speilet har jeg ennå ikke funnet rynker. Altså ser jeg ikke ut som ei gammel kjerring. Tror jeg.


Ser jeg voksen ut her kanskje?


En del ting gjør meg kvalifisert til å leve et voksenliv, dog. Jeg er over 18, har bodd hjemmefra i 3 år, har vært samboer, tjener mine egne penger og passer på meg selv. Jeg drikker mye kaffe og kjøper aviser uten å reflektere særlig over det. Jeg spiser grønnsaker og renskåret kjøtt fremfor grandis og farseprodukter, men i hvilken grad dette er voksne valg, fremfor helt enkelt fornuftige valg, vet jeg ikke. Uansett liker jeg fortsatt å drikke meg full, lekeslåss på gulvet med lillesøster, balansere på fortauskanten, bade om sommern, og generelt bare tulle - noe som jeg sannsynligvis aldri kommer til å slutte med.

Brasiliansk voksing, vestens svar på tortur.

Jeg skal med en gang innrømme at jeg ikke har prøvd dette, så sånn sett kan jeg vel ikke uttale meg. Men man trenger vel ikke å ha fått samtlige negler trukket ut med tang, for å kunne tenke seg at det ville gjøre veldig vondt. På samme måte tenker jeg om brasiliansk voksing. Å få samtlige hår i underlivet revet av ved hjelp av voks høres mildt sagt smertefullt ut. Side2 har intervjuet hudlegen Jon Langeland om denne typen intimfrisering. "- Det er ikke farlig, men noen kan jo få plager av det, sier Langeland.Noen plager som oppstår er inngrodde hår, og har man først fått det, så gir det seg ikke." Nei, da vet vi det. Det er ikke farlig. Men man kan få "en del plager". Plager? Er det virkelig folk som ønsker å risikere flere plager i underlivet, enn de som kan oppstå naturlig? Usj."Med voksing er det en av bivirkningene for mange, og har hårene først begynt å gro innover, så stopper de ikke med." Høres svært forlokkende ut, men heldigvis fins det hjelp: "Vi kan hjelpe noen med laser, men laserbehandling på helt intime deler er smertefullt. Det utføres heller ikke hos alle, og helst bare det håret som er tilgjengelig med truse på kan laserbehandles, sier han. " Altså kan man risikere å få enda mer smerte på kjøpet. Jeg oppsummerer: Rive av alt håret i underlivet= smerte. Inngrodde hår i underlivet= smerte. Reparere med laser (hvis mulig, hvis ikke fortsetter jo bare hårene å gro innover.) =smerte. "Ta brasiliansk voksing nå, og få 3x langvarig smerte på kjøpet! Uten ekstra kostnad! (eller nei, det stemmer ikke, det er sikkert dyrt å ta laserbehandling.)"

Men dere trodde det kanskje var alt det deilige voksing kan gjøre med deg? Åneida! Andre deilige saker på smertemenyen er avrevet hud som følge av voksingen og irritasjoner som følge av mangel på hår. Ja, du hørte riktig, håret har en FUNKSJON. Og dette høres jo også behagelig ut: "Rett etter voksingen vil man være rød, hoven og litt sår. Men i løpet av noen timer vil rødheten og hovenheten være borte, sårheten kan vare et døgn, men ikke lenger. Det beste man kan gjøre for å unngå inngrodde hår er å bruke en god peelingkrem eller peelingvoks noen ganger i uken. "
Her må man altså kjøpe peelingkrem i tillegg (her hører jeg klingende mynt i huplageren, unnskyld -pleierens kasse igjen.) Men mest fornøyelig er kanskje Side2's avslutning av artikkelen, som sier noe helt annet enn det vi nettopp har lest: "Det er som regel kun smerten som er verst med brasiliansk voksing - men litt ritsj ratsj i noen minutter og null barbering på noen uker er kanskje å foretrekke i sommermånedene? " Hvorfor tar de det for gitt at alle vil fjerne håret fra underlivet sitt? Og hvorfor sier de at smerten er over på noen minutter, når de nettopp har sagt at man kommer til å være øm og sår i et døgn etterpå? Hjelp!

(Lenke til saken foreligger i teksten, og alle sitatene er hentet fra artikkelen jeg lenker til.)