Enkelte røster synes å mene at "oppdragende" klask på baken (hva nå det er), skal være lov i "enkelte tilfeller" så lenge det er gjort av "folk som er noe lunde vettuge". Her ligger det allerede en selvmotisgelse: hva er vettugt med å slå en forsvarsløst barn på rompa? Hva er ok med det? Og hvor går grensa mellom klask og barnemishandling? Er det blåmerker som avgjør det? Hva med de merkene som ingen ser, de som sitter inni barna?
Dere som synes det er greit å fike til/rise barn på rompa,hva ville dere tenkt om noen behandlet dere slik når de mislikte atferden deres? Om noen som var større og sterkere enn deg tok tak i deg, la deg over fanget sitt, dro ned buksa og trusa di og dasket rumpa di? Jeg tipper "ydmyket" blir en mild beskrivelse. Og du vil sikkert være enig i at det ikke er ok å rise/daske/klype andre voksne. Det er ikke lov. Hvorfor burde det da være lov å gjøre det mot et barn som verken har ordforråd eller forstand til å diskutere på en voksen måte? Et barn som ikke kan vri seg unna, som ikke kan slå igjen? Som lærer at det er ok å løse problemer med vold. Hva tror dere disse barna vil gjøre når de blir sure på andre barn? Snakke om det? Tror ikke det. Og her er nyheter til dere: Det er IKKE lov å utøve vold mot barn. Ikke klype, ikke daske, ikke slå, ikke sparke. Ikke lov. Og hvis du er en av dem som ikke klarer å oppdra barnet ditt på andre måter enn ved hjelp av juling, ja, da anbefaler jeg deg å kontakte barnevernet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
6 kommentarer:
Jeg bøyer hodet i beundring.
Det er jo til og med de som aldri ville funnet på å slå hunden sin (ikke at det er greit heller...) men som synes det er helt ok å slå et barn.
Jepp. Men, siden jeg er glad i fraser: de er dinosaurer. De kommer til å dø ut.
Jeg liker de samfunnsengasjerte Sunniva-postene. Du tar alltid ting på kornet, og bedriver så herlig latterliggjøring av fullstendige idioter. Jeg sitter ikke igjen og er desillusjonert og synes verden er kjip, selv når du skriver om ting som egentlig er fæle (som at folk mener at barn kan slås), fordi hele posten din er en verbal juling av de som mener det.
Takk Silje! Det er derfor de ikke kommer så ofte, for hadde dette vært noe jeg hadde slengt ut etter å ha tenkt på det i ca en halv time, så ville det bare blitt noe lite gjennomtenkt, respektløst vås, men når jeg først får tenkt meg om, finner jeg nå og da noe vettugt å skrive.
Ydmykende er halve forbokstaven. Jeg husker spesielt en gang jeg var fem eller seks, og dette var straffen for å ha rakt tunge til en forelder (jeg husker alt veldig godt og jeg rakk ikke tunge til noen bevisst, jeg krøllet tungen i et barnlig tidsfordriv mens jeg tilfeldigvis så i den retningen en av foreldrene mine befant seg). Etterpå tenkte jeg at det måtte være fryktelig slemt å rekke tunge, omtrent like slemt som å slå noen som er mindre enn seg (fordi, kremt, det var jo det jeg "fikk igjen").
Voksne glemmer ofte at barn er egne mennesker med mange tanker. Som fem-seksåring hadde jeg blitt heftig oppdratt til å aldri vise noen form for nakenhet til andre mennesker, at jeg alltid måtte gå på badet for å skifte og så videre, så du har veldig rett i at ydmykende ikke på langt nær dekker opplevelsen. Når både mor og far står og slår deg på rumpa som er bar etter de har røsket ned bukse og truse og lagt deg over en krakk.
Jeg husker ikke om selve slagene var vonde, for å si det sånn.
Legg inn en kommentar