Relasjoner

Vi møter nye mennesker hele tida, noen får vi så vidt hilst på, andre blir kanskje den nærmeste for en lengre periode eller resten av livet. Vi bygger stadig nye relasjoner, både nære og perifere, alt etter behov, ønske og muligheter. For meg handler det å bygge relasjoner om evnen til både å kunne holde ting fast og slippe taket. Bygge nye bånd, og bryte andre. Det kan både gjøre godt og gjøre vondt, men det er ofte nødvendig.
Mange av de menneskene vi møter, de relasjonene vi bygger betyr noe, i større eller mindre grad, de er med på å forme oss til den vi er, både på godt og vondt. Noen blir man mer kjent med enn andre, andre blir glemt. De som gleder deg er med på å lære deg hva som gjør deg glad, og kanskje hvordan du ønsker å behandle andre og bli behandlet. De som gjør deg vondt, gjør deg vondt, og kanskje lærer du hvem du bør beskytte deg mot, forhåpentligvis lærer du hva du ikke skal finne deg i, og hvordan du ikke skal behandle andre. Noen ganger møter vi folk som er litt i gråsonen, og som er vanskelig å plassere. Det kan være vanskelig å vite hvem man skal slippe inn, og hvem man skal stenge døren for. Og det er kanskje slik det skal være. Å bygge relasjoner handler om å ta sjanser, å by på seg selv, man gjør seg sårbar. Det går av og til bra, av og til ikke så bra. Jeg har fortsatt ikke knekt koden, for hvem man bør åpne døra for, og for hvem man skal holde den lukket. Jeg er både glad og fortvilt over det.
Noen møter du bare en gang, men den ene var nok til å gjøre inntrykk, andre møter du kanskje hver dag, uten at du merker noe til det. Enkelte legger du ikke særlig merke til før du innser at de er borte. Andre er grunnen til at du står opp om mårran, og du er livredd for at de skal forsvinne. Noen forsvinner og du slutter aldri å tenke på dem. Med med andre går det mye lettere enn du trodde, begge deler gjør vondt.

Noen av dem du møter skal du glemme, noen skal du forelske deg i, andre kan det hende du vil hate. Kanskje går den du skal gifte (nei, jeg verken tror eller mener at alle helst vil gifte seg) deg med forbi vinduet ditt nå, kanskje møter du aldri den personen. Noen mennesker lærer deg ting du ikke ville lært ellers, andre lærer mye av deg. Noen føler du at ikke ser deg, andre føler sikkert at du ikke ser dem. Jeg prøver å tenke på dette, de gangene noen som betyr mye for meg forsvinner ut av livet mitt. Det er så mange der ute du skal møte. Det er så mange du har møtt, så mange som har gitt deg erfaringer. Noen er du glad for, andre skulle du vært foruten. Noen av dem som føles viktige nå, vil muligens ikke bety like mye om ti år. Når et bånd blir brutt, skal nye bygges og verden er full av bra folk som vil være glad for å møte akkurat deg. Husk det.
Som Tori Amos synger:
Things change, my dear.

Unntakstilstand

De fleste av oss er der en eller flere ganger i livet. Hvor det virker som at alt av ubehageligheter, ulykker og problemer inntreffer på en gang. Den minste lille hindring kan framstå som meterhøy og ugjennomtrengelig, og du har mye heller lyst til å legge deg i fosterstilling på bakken enn å kjempe mot hindringene. Det gjør vondt i magen, vondt i hodet, vondt overalt, og du er redd for at de negative tankene når som helst skal spise deg til middag før du selv i det hele tatt har funnet nok mot til å stå opp, spise frokost og møte dagen. Kanskje vil du helst vente med å stå opp, for å gjøre dagene kortere, kanskje prøver du å være sosial, men lengter til når du kan være alene sånn at du kan få grine i fred. Du kan ikke bruke mascara lenger, og flaks om jobben din har et lager du kan gjemme deg på. Mat smaker ikke godt og du kunne ønske man ble like opplagt av snus, kaffe og sjokolade som av brød, grønnsaker og kjøtt, for det krever for mye å spise skikkelig mat.

Du ser ut av vinduet og legger merke til at sola skinner, men blir utfordret av negative tanker som sier at det kan bli regn om en time og at vinteren snart er her uansett og da må du til Syden for å få se sola, og jeg hater syden. Jeg skal til Berlin i vår, der er det bikkjekaldt. Og kanskje prøver du å høre på musikk. Det er stemningsskapende. Men den glade musikken virker bare påtrengende og bråkete, så du hører på Kent og Winnerbäck mens du spiser grønne oliven (det smaker i alle fall noe) og lurer på hvem av deg og de grønne bærlignende sakene som er mest bitter. Du tenker kanskje at du skulle ha gjort noe, og kikker opp, og kan for en gangs skyld konstatere at det er helt ryddig. Det er ingenting å gjøre. Oppvasken hjalp en venninne deg med i går, etter at du hadde brukt ti minutter på ett enkelt glass. Du kan gå en tur på biblioteket, for å levere romanen du lånte for tre dager siden og snart er ferdig med. Bukowski har fått deg til å le de siste tre dagene, og du er ham evig takknemlig. Det direkte fornøyelig lesning, selv om du leste den på norsk fordi du aldri giddet å lete frem den engelske utgaven. Man må jo bare, i slike tilstander, elske romaner om mislykkede forfattere som drikker og puler masse og skriver noveller som ”Sjela mi er full på øl og tristere enn alle de døde juletrærne i hele verden.” Men den er snart over, den romanen, og det betyr at jeg kan avlegge biblioteket et besøk. Da skal jeg låne usannsynlige mengder bøker og lese dem ut på usannsynlig kort tid. Jeg er snart tom for oliven. (Merket du den fiffige vendingen fra du til jeg i teksten?)

Verden har ikke rast sammen i det siste til tross for:
At jeg har ødelagt æ-knappen på tastaturet mitt. Som du ser, kan jeg fortsatt taste æ, fordi det bare er firkanten oppå, der det står ”æ” som mangler.
At jeg innser å ha brukt over 2000 kroner over veldig kort tid på min diskutable helsemessige tilværelse. (det er mange gin and tonic det)
Jeg glemte å kjøpe kaffe her en dag, og ble nødt til å gå gjennom en hel morgen (som om starten på en ny dag ikke er jævlig nok i utgangspunktet) uten kaffe. Følte meg som en kåt fjortis på alene på ei hytte med kjæresten som oppdager at pakken med kondomer ligger igjen hjemme. Bummer!

Jeg har kaffe nå.
Sykepleieren skulle stikke meg i arma for å forsyne seg av blodet mitt. Hun måtte stikke meg tre ganger før hun fant ei blodåre. (Null hysterisk anfall)

Så sånn bortsett i fra at jeg venter på at verden skal rase sammen foran øynene på meg hvert sekund uten at den ser ut til å gjøre det er alt sånn under middels bra. Jeg bryr meg for tiden om følgende ting:
Ha kaffe pluss snus tilgjengelig.
Drikke kaffe til frokost.
Sove.
Stå opp og få gjort ting jeg absolutt må gjøre i løpet av en dag.

Og jeg er forresten ytterst klar over at jeg er negativ. Jeg ønsker å være negativ i dag. Det føles bra, og jeg kan le av det. Sola skinner fortsatt og jeg vet at det fins bedre dager, bedre tider. Jeg vet at jeg er irrasjonell og selvopptatt, og jeg vet at jeg har mange bra folk rundt meg som jeg setter pris på. Men akkurat i dag vil jeg være litt negativ. Det føles faktisk bra, på en syk måte.

Når et snøras av følelser tar deg...

Har du de dagene hvor alle følelser og tanker ser ut til å komme til overflaten for å hilse på samtidig? Den typen følelser som bringer fram så mye sårhet og sånne vonde følelser som kjennes ut som om de vil deg verre enn vondt? Jeg fikk besøk av dem nå, i et mistenkt bakholdsangrep i ei gate jeg har gått mange ganger før. For noen år siden forlot jeg akkurat den gata, litt lei meg, husker jeg, men glad alikevel. Jeg hadde røde converse-sko. Jeg husker de røde skoene så godt. Jeg er svak for dem. Og jeg var så sint på personen jeg var svak for. Det ble ordnet samme kveld. Tårer endte i smil og alt var bra. Jeg savner å føle sånn for en person igjen, jeg savner å være 17 (men ikke alltid) jeg savner da våren ikke var en skremmende begivenhet med eksamen og lykkepress, men en tid med is, øl, lykkerus og tentamen. Og samtidig savner jeg den ikke. Men når dette minnet, og savnet av følelsen, det å ha noen ekstra nær deg kommer sammen med at jeg innser at jeg omtrent ikke har lest pensum og at det er en måned til eksamen da går det ikke så bra. Hva søren har jeg drevet med? Jeg som er så sliten? Hva har jeg IKKE drevet med? Og det er så teit at minnet om et par røde conversesko, ulest pensum og en litt for lang dag får meg til å føle meg (som har verdens beste venner) som verdens mest ensomme person. Jeg er langt fra speilegg heldigvis, ikke en gang på vei til å bli det, og alt kan repareres sier Ellinor. Og pensum? Jeg kan lære det siden. Men akkurat nå, ligger jeg og kaver i snøraset. Jeg tror faktisk jeg vil bli der litt. I alle fall et par timer.

Tanker rundt årskiftet

År 2007 er forbi, og jeg frykter det verste for år 2008. Jeg har ikke trua på dette året. 2007 var..interessant. I 2007 rakk jeg å bestå 5 av 5 eksamener, avslutte et fint og langt forhold (og samboerskap), rote meg borti noe jeg burde ha holdt labbene unna, dra til London, dra på Storås, være på besøk på Nordmøre minst to ganger, få flere venner, spise altfor mye smertestillende (og sjokolade), være på et upassende nachspiel, få minst en fiende, fornærme folk, lese to nummer av riss, ,lese mange gode utgaver av morgenbladet, mye motebalder, få folk til å le, krangle, og folk fikk meg til å le, mye. Og jeg gråt litt.

Jeg rakk ikke å lese ferdig Anna Karenina, reise til Amsterdam, farge håret svart, ta nye hull i ørene, møte den nye kjæresten til pappa, be en viss person ta seg faen til helvete. (beklager ordbruken her, tror egentlig ikke det er rett måte bruke banneordene på en gang.)

Det nye året.
Jeg frykter at jeg har tatt med meg en gammel og uønsket vane inn i det nye året. Jeg pleier ofte å gi mine venner et råd angående hvem man bør omgåes med. Jeg sier at man skal holde seg unna mennesker som får deg til å bli trist, føle deg dårlig eller noe annet veldig negativt. Men jeg lever ikke som jeg lærer, og lurer meg selv hver gang jeg sier at det er denne regelen jeg lever etter. Men hva skal man egentlig gjøre, når den som får deg til å føle deg best, helt fantastisk og veldig mye mer fint, også får deg til å føle deg liten, trist og totalt hjelpeløs, og hundre andre klisjeer etter det? Det er så greit å sitte for seg selv og tenke at "slik og slik skal jeg si neste gang, nå er det sannelig nok osv." Men så står du der, og da raser alle de mørke tankene i bakgrunnen og jeg glemmer helt dette jeg skulle si. Og vi er tilbake i gammelt spor. Og jeg vet hvorfor, jeg er så utrolig redd for den tjukke og tunge elefanten som vil flytte inn på rommet mitt om jeg tar den avgjørelsen jeg brude ha tatt for lenge siden. Jeg orker ikke å ha en grinete elefant på rommet mitt akkurat nå. Så jeg utsetter elefantbesøket og håper at den finner noen andre å plage. En sliten foreleser kanskje?

Å pakke sammen

Jeg pakker alt jeg har i vesker, kasser og poser. Det er klær, cd'er, bøker, sko og alt annet jeg eier, som ikke er ditt eller vårt. Med tingene pakker jeg minnene, jeg prøver å gjemme dem godt blant bøker og blyanter for at de ikke skal plage verken deg eller meg. Jeg pakker ned minnet om den første gangen vi kysset i en huske på et sted vi heller ikke skal huske, jeg bretter sammen minnene om de få gangene vi kranglet, men sovnet i forsonelse, jeg smiler mens jeg pakker bort minnet om da du kom solbrent og sliten fra festival, og minnet om da jeg var på festival uten deg og savnet deg sånn. Jeg røsker sammen minner om lange søndagsfrokoster, om hverdagslige middager og om irritasjonene min over de tomme snuseskene dine overalt. Så gjemmer jeg de siste minnene i hjertet, om hvor fint det er å ha en skulder å gråte på når jeg gruer meg fælt til eksamen, og noen å krype inntil når jeg fryser fælt. Og jeg legger igjen en suppeskål, som egentlig er min, men du skal få den, for du har ikke noen suppeskål, og den er så fin til å ha suppe i sier du. Og så skal vi lage nye minner, og færre minner sammen. Men det er greit det også, selv om det ikke er det samme.