Sunniva bedriver gravende journalistikk med en del digresjoner og mange flotte ordspill i beste VG-stil.

" Kjente politikere gikk i lusekofta lenge før Arfan Bhatti og David Toska. Har de kriminelle nå ødelagt lusekoftas rykte?"
En av side2's mange skarpsindige journalister stiller seg dette spørsmålet på side2's nettavis. Til side2's opplysning ble lusekoftas rykte sammen med "et lite stykke Norge" (som egentlig er et lite stykke fett og sukker oppkjøpt av utenlandsk selskap), skylt ned i do, i det Se og Hør valgte å bruke det som kjendisgaver i sine reportasjer. Se og hør blir spurt om de tror Toska og andre høyt profilerte kriminelles bruk av lusekofta er med på å ødelegge koftas rykte. "Nei, det har vi allerede gjort selv." Det var kanskje et sitat jeg fant på. Men side2 kan melde at ukebladet slett ikke er bekymret for koftas kulturelle status, de vil fortsette å dele den ut til verdensstjerner. Hva med å gi O.J. Simpson en lusekofte?

Men vent! Side2 har her oversett dressen, et plagg som er tillagt mye autoritet og profesjonalitet - likevel ser det ut til at dressen er det mest anvendte plagget i rettsalen, både på aktoratet og forsvarets side. Det er heller ingen hemmelighet at det ondskapsfulle, følelsesstyrtte og irrasjonelle kjønnet kvinne i de siste tiårene har tatt dressen i bruk. Her passer det med et reotirsk spørsmål. Er dressens hederlige "image" truet? "Jeg foreslår at vi spør Anne B. Ragde", sier VG-journalisten.

Det fins tusen eksempler på upopulære mennesker med populære plagg. Vår kjente, dog ikke så kjære (eller, for noen er han sikkert å anse som en skikkelig godkar...) Hitler var en glad bruker av dette plagget. Han hadde heller ikke noe i mot medaljer og jakkemerker. Forkjærligheten for jakkemerker og knebukser deler han med dagens punkere og politisk engasjerte på raddisfløyen. Jeg er en sånn en. Punkere liker å la seg inspirere av andre subkulturer, de har også overtatt nazistenes marsjstøver med sterk iver. Som en liten motsetning til raddisene, kan jeg også melde at en god del av landets mange skaprasister har trykket eplemotivet tett inntil sitt bryst, kanskje til og med på slipsnålen, eller et jakkemerke? Partiet for Ola og Kari har frekt og upåaktet hen revet eplet ned fra kunnskapens tre, og plassert i en småluguber fruktkurv sammen med billig sprit, flesk og porno. Likevel smaker eplet som før. Det er sjelden jeg faktisk finner et eple med et lite blad på stilken, og likevel har det blitt slik en stygg klisje og slikt et symbol for landets folkelige parti. Sammen med Ola og Kari skal eplet kjempe mot alskens stygge ting som finkultur (det vi andre kaller kultur), dyr alkohol og folk som ikke er helt "norsk" vettu.

Hår er strengt tatt ikke klær, men siden frisyrer i likhet med klær kan skiftes ut, så må det med. "Bandet" Scooter, eller "Skooootah" som de selv sier, prydes av frontfiguren med det lett gjenkjennelige kortklipte, hvite håret. Det er en lettstelt frisyre vet du. (bare spør Hanne Ørstavik. Hvem sier du? Hun som skriver alle de bøkene som handler om det samme hver gang. Åja. Hun ja.) Tekster som "give som cred to zhe Icecream man" ser likevel ikke ut til å skremme andre kjente musikere fra å gjennomføre den kortklipte og lettstelte stilen. Den kvinnelige vokalisten i Roxette er et eksempel. Hanne Ørstavik farger etter ryktene håret sitt grått. Det er også et spesielt valg. Men har lite med saken å gjøre, når jeg tenker meg om.

Det er altså ikke bare lusekoftas rykte som henger i en tynn (bom)ullstråd i dag. Selv bruker jeg både dress (kanskje ikke så ofte) og lusekofte uten å føle meg spesielt kriminell. Men du kommer aldri til å se meg i en av de flanellskjortene som en av landets best betalte advokater har trykket til sitt bryst. Av en eller annen grunn er det mye mer behagelig å ligne bankranere og såkalte terrorister enn en som synes at sexovergrep er ganske ok.