søndag 23. november 2008

På feil person til feil tid...

Vel, jeg er kommet opp i en litt kjedelig situasjon. Når følelser oppstår der de slett ikke skal, og jeg har lyst til å sende dem vekk og i retur og aldri kjenne dem mer.Hvorfor? Fordi jeg er nesten hundre prosent overbevist om at jeg kommer til å ende opp med svarteper uansett hva jeg foretar med dem, om jeg så holder dem for meg selv(de blir ikke mindre av det), eller om jeg bekjenner dem, og selvfølgelig ikke får dem gjengjeldt. For det er kjipt, og det har jeg opplevd nok av det siste året. Jeg ORKER ikke enda en runde med det! Spar meg er du snill, jeg klarer det ikke. Og følelsene som først har vært gryende, men som nå hjemsøker meg hvert ledige minutt ser ikke ut til å gå over av seg selv. Før så hjalp det om jeg ikke gjorde noe mer med følelsene og forkastet dem som noe tåpelig svermeri, men denne gangen ser det ikke slik ut. Skal de gå over, eller skal jeg gå under? Joda, jeg vet det er å overdramatisere, uansett hvor trasig utgangen på dette blir, så vil jeg klare meg igjen. Men jeg føler jeg fortjener noe bra, og frister å lure meg selv til å tro at dette skal det kunne bli noe bra av. Jeg vil ikke dette en gang til!

4 kommentarer:

Anonym sa...

Du, min kjære, trenger en magisk drikk som fjerner gryende sommerfugllarver i magen. Jeg anbefaler Margit Sandemo, hun kan sine triks.

Sunniva sa...

Huff, ja. Heldigvis er jeg en travel dame for tida! (:

Anonym sa...

årne sæ te slutt :)

Sunniva sa...

Hehhe. Æ like dæ Idun!