Hvorfor jeg skriver

Jeg sitter her etter to veldig fine dager hvor noen av de menneskene jeg er veldig glad i har vært mitt selskap, og kom til å tenke på hvorfor jeg skriver. Det er flere grunner til det, naturligvis, men først og fremst gir skrivinga en enorm følelse av kontroll og mestringsfølelse. Det er ganske enkelt helt fantastisk hvordan de fleste av oss på få måneder klarer å lære å automatisk forbinde visse tegn med visse lyder. Når man i tillegg bor i et land hvor man (nesten)kan si og skrive hva man vil, føles mulighetene uendelige. Det er jeg som bestemmer hva du skal lese, i alle fall hva du skal lese av det jeg har skrevet.

Så kommer den vanskelige og nesten kuleste biten. Jeg kan være med på å bestemme hva du skal lese, men ikke hvordan du skal lese det. Jeg har nå for tredje gang skrevet tekster for scenen, og denne gangen regiserte jeg selv. Det er alltid spennende å se hvordan en skuespiller tolker og bruker teksten din, og kanskje ser muligheter og tolkninger som du selv ikke har vært i nærheten av å tenke på. Senere skal teksten ut til publikum, og de har også sin måte å "lese" teksten din på. Derfor er det alltid spennende å høre om hvordan publikum opplevde det de så på scenen. Kanskje lærer du noe nytt om din egen tekst?

Det er selvfølgelig ikke uproblematisk å skrive for at andre skal lese. Det er i tillegg til spennende og morsomt for meg ytterst skremmende og nervepirrende. Å skrive for andre er litt som å kle seg naken. Det du skriver kommer fra deg, og selv om du ikke skriver selvbiografi, bruker du deg selv når du skriver. Agnes er en tekst som jeg skrev for mange år siden, som jeg da ikke visste at skulle komme til å bety så mye for meg senere. Men i dag, to eller tre år etterpå, når en fantastisk ung skuespillerinne framførte den på ISAK, blir jeg fascinert over hvor aktuell teksten faktisk er for meg, og for mange andre jeg kjenner. Det er herlig, og litt trist.

Noen ganger hater jeg å skrive, nettopp fordi det er skummelt, vanskelig og ensomt. Men i dag, når jeg opplever at folk blir rørt til tårer av noe jeg har vært med på å lage, ingen seter er ledige og det er så stille at man kan høre en knappenål falle, da elsker jeg det.