Om migrene

En gammel fiende har kommet for å hilse på, oftere de siste ukene.
Den gamle fienden hindrer meg i å få gjort det jeg skal. Jeg kan bli sur, irritabel og føle meg makteløs. Jeg må slutte med det jeg driver med der og da. Jeg vil bare legge meg ned, i et mørkt rom, helst alene. Så er det bare å vente på at det går over, mens det føles som om en trailer prøver å kjøre gjennom hodet ditt. Jeg har fått tilbake migrenen, men heldigvis, går det alltid over.

En del tror at mennesker med migrene er pysete. Hvorfor tåler du ikke litt hodepine? Migrene er ikke litt hodepine. Migrene varierer i alvorlighetsgrad og i varighet. Hos noen av oss varer det bare noen timer, andre kan ligge i to døgn. Familiemedlemmer av meg måtte til slutt få mofrinsprøyte av legen for å holde ut smertene. Et ønske om å dø, eller at man tror man skal dø er ikke unvalig under et migreneanfall. Vi som har migrene har også oftere vanlig hodepine. Jeg har som regel en eller annen form for hodepine i løpet av uka, men av den mindre intense sorten. Da klarer jeg å være i arbeid, og jeg fungerer godt. Sånn har det alltid vært, og jeg har ikke hatt migrene på mange år. Før kunne jeg ikke få hodepine uten at jeg ble redd for et nytt migreneanfall, men etter å ha vært symptomfri i så mange år, trodde jeg at det var slutt på anfallene. Så feil kan man ta. Heldigvis forskes det mye på migrenelidelser, og det fins hjelp å få. Vanlige smertestillende fungerer som regel dårlig, mens spesialmidler som fåes på resept kan fungere mye bedre.

Jeg har ikke rett til å være glad.

På internett og i faglitteratur står det mye om depresjon. Det er masse å ta av. Likevel var det alltid vanskelig for meg å fatte hva en depresjon virkelig innebar før jeg fant meg selv midt oppi det jeg har kalt et svart hav av elendighet. Et svart hav hvor det føltes som om det ikke fantes noen sikt mot land.

Det er vanskelig å tenke på når det begynte, hva som kom først, hva som kom sist, men det som sjokkerte meg mest, var at det for meg var helt nye følelser jeg ikke visste at eksisterte i meg. Hvordan går man fra å være ei positiv jente med selvrespekt, mange gode egenskaper, med tro på seg selv, mulighetene og livet, til å bli en slags nemi-kopi minus humoren hvor alt følels helt jævlig og du faktisk tenker at det hadde vært så mye bedre å få slippe mer av dette forferdelige livet. Varsellampene begynte vel å blinke da jeg stod opp i god tid for å gråte ferdig før jobb. Mens andre fikset håret, spiste frokost, drakk kaffe og gjorde seg klar for en ny dag, måtte jeg altså gråte ferdig sånn at jeg kunne gå på jobb og smile til kundene mine. En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det er en smule slitsomt.

Det er slitsomt å være trist hele tida, gråte flere ganger om dagen, det er slitsomt når de glade øyeblikkene faktisk er unntakene. I tillegg bebreider man seg selv for å være trist. "Det er min skyld at jeg ikke er glad. Hadde jeg vært flinkere, smartere, flottere, så hadde jeg fortjent å være glad." Hvorfor skal man gjøre noe med tungsinnet når man ikke en gang tror man fortjener å være glad? Hvordan skulle jeg komme ut av noe som for meg så ut som en umulig floke jeg hadde laget selv?

Jeg følte meg også utakknemlig. Jeg klarte ikke å føle glede over de samme tingene lenger. Hadde jeg et lykkelig øyeblikk, var jeg rask til å minne meg selv på at om noen timer ville jeg være trist igjen. Det er depresjonens forbannelse. Det er en ond sirkel det er vanskelig å bryte alene.

Mange føler skam for sine psykiske lidelser. "Psykiske problemer" har blitt en populær knagg å bruke på f.eks alle som er veldig slem mot noen. Dessverre en veldig ukritisk måte å bruke et så vidt og alvorlig begrep på. Denne tendensen samfunnet har til å diagnostisere fremmede mennesker de aldri har møtt kan ødelegge for langt flere enn de personene som bli hengt på knaggen. Psykiske problemer dreier seg for veldig mange av oss først og fremst om å ha det vondt. Man trenger ikke å være definisjonen på "gæren" (hva nå det er) for å ha en svakere mental helse. Det holder å være litt uheldig. Så når enkelte spøker med at de bor rett ved siden av et psykiatrisk sykehus, så tenker jeg bare "så praktisk for deg, man vet aldri når man trenger det.". Jeg er ikke flau over å ha hatt en depresjon, jeg er stolt over å ha kommet meg gjennom det med jobben, studiene, vennene og sist men ikke minst, livet i behold.

...

Hvordan skriver jeg subtilt om noe personlig og superfint? Hvordan forklarer jeg at sokker slengt i sofaen hver dag er dødsirriterende og likevel en smule sjarmerende og helt herlig? Hadde jeg tenkt meg før, at det kjennes forløsende å småkrangle om bagataller og fakta? At man kan finne et slags fellesskap i å konsultere wikipedia for å gi en av oss rett?

Det er nå få ting som kjennes mer riktig om dagen enn å plukke sokker opp fra sofaen og godta en diger pc-skjerm på kaffebordet, samt en mengde kabler rundt om i den bittelille leligheten min. Det kjennes så rett, og det er så trivelig å våkne av at glasset som noen har plassert i vinduskarmen har falt ned i sengen på min side. Jeg bare ruller over på din plass. Hvem smelter ikke av et strålende blidt "good mååååren" fra senga klokka sju om mårran, mens du selv tusler i kafferus og prøver å våkne for en ny dag på jobb.

Det er verdt det.

Glitrende måker over sovende sjø

Utenfor vinduet så det ut til å være dag. Men klokken på nattbordet hennes sa at det var natt. Det kunne vært en av de idylliske nettene, med idyllisk utsikt. Fra vinduet så hun rett ned på eika med husken under, fra hvor det førte en sti nedover til bryggen. Sjøen lå stille og liksom ventet på at noe skulle skje, da ikke et vindpust var å fornemme i luften. Det hadde hørtes pent ut om sjøen glitret. Men den glitret ikke. Det var ikke sol. Og helt sikkert hadde den glitret litt om det var sol, men det var ikke sol. Man kunne jo prate som silden som sikkert glitret så skjønt et sted under overflaten, men hvor relevant ville det være? Kanskje for en eller annen norsklærer som inderlig ønsket seg mer skildring i hverdagen, men for henne var det bare sjø.

Dette kunne vært en fin natt hvis mange ting var annerledes, hendte det hun tenkte. Hun satt ofte slik om natta. Mange ting kunne vært annerledes, gjentok hun, og ofret ham som hun hadde delt seng med de siste årene et blikk. Pablo, sommeren 2006 i Spania. Det var som et eventyr. Da kunne det hende at alt det som for enkelte glitret så vakkert hadde glitret mer for henne også. Og hadde han stått der, bak henne, hun lå på alle fire, mens han tok henne bakfra og hvisket spanske gloser inn i øret hennes, da hadde hun kanskje tenkt at jo, sjøen glitret litt. Men ingen faste søreuropeiske hender holdt henne om hoftene, og å stå der på alle fire alene, virket jo en smule tåpelig. Han som lå der bare sov og sov, som om ingen ting av de viktige tankene som gikk gjennom hodet hennes vedkom ham. Det var liksom typisk ham å sove. En viss forakt kilte henne i magen og nakkehårene. Selv om hun var glad han aldri prøvde å ta henne, verken bakfra eller forfra. Det fristet liksom ikke lenger og hun hadde nok med å holde ut den klamme klemmen før jobb som han av og til serverte henne. Flere ganger fikk hun lyst til å klype ham hardt i øret mens han omfavnet henne og hun kunne kjenne duften av Versace og kaffe blande seg i neseborene. Hun gjorde det også en gang. Først hadde han til hennes store irritasjon ledd og kalt henne en rampejente. Provosert over at han tok det som en invitasjon til sex, kløp hun ham ennå hardere, helt til hun forferdet tok seg i å være voldelig. Han virket også forferdet, og sa ingen ting før han tok bilnøklene og gikk. Hun sluttet aldri å klemme. Hun fortsatte ikke med å klype ham i øret.

Nei, det var noe annet med Pablo. Det var det nok mange kvinner som tenkte. Denne Pablo var nok en travel mann og sikkert en del av mang en frustret kvinnes kjødelige lengsler og fantasier. Dette kunne altås vært en idyllisk og lidenskapelig natt, å elske til utsikten av hagen og havet. Men det var en helt vanlig natt. Faktisk kunne det ikke vært en lidenskapelig natt. Ikke idyllisk heller. For han lå stadig der. Til tider mente hun å kunne kjenne mannfolklukten hans overalt. Den satte seg i håret hennes, i sofaen, ja til og med innerst i skapet. Og pusten hans. Pusten. Hun visste ikke om innpusten eller utpusten var problemet, men den fylte i alle fall hele rommet og gjorde det umulig for henne å fantasere om sterke mannfolkhender og idyllisk utsikt med glitrende sjø som om silden la seg på overflaten og alt bare var deilig. Han var stadig der.

Hvite, skrikende skapninger dukket opp utenfor, som om de skulle gjøre natten enda mindre idyllisk enn den allerede var. Måker. Hun hadde mange lurt på om måker fungerte som disse badelekene man ga til barn og hunder. De som skrek når man klemte dem på magen. Hun hadde undersøkelsen til gode. Fantasiene om spanjolen på på hoftene måtte vike for en der hun med treffsikkerhet skjøt hver eneste måke på første forsøk. Hun kunne ikke høre smellene, bare den lette flaksingen i det måkene døde, og det nesten lydløse dumpet når de landet på plenen foran vinduet og lenger nede på bryggen. Mannen hennes klynket i søvne Hun var fristet til å sparke ham i siden.Han lignet en måke.

Eksamenstid

Jeg er lei av å lese allerede. Klokken er ett. Jeg har mye mer å lese før jeg kan gå hjem, slå meg til ro med at det jeg nå og tidligere ikke har lært, det vil jeg ikke lære før eksamen, rett og slett resignere i en apatisk ro og visshet om at jeg har gjort hva jeg kunne mens jeg håper det er nok.
Jeg kan høre folk konsentrere seg på lesesalen. Det summer fra pc’er, grafitt og blekk glir over forelesningshefter, noen snufser bort den siste rest av forkjølelsen de fikk i føreksamensgave, og lyden av fingrene mine mot tastaturet kan høres til enden av rommet. Jeg er rastløs. Naboene mine på lesesalen ser aldri ut til å ta pause. De skriver iherdig mens brillene på nesen så vidt henger med. I rommet utenfor lesesalen står det grupper av bord og stoler. Det fungerer som praterom, lunsjrom og arbeidsrom. Stort sett står det ungdom fra Bærum der som jeg antar går psykologi, idrettsvitenskap eller statsvitenskap. De danner en liten kollage av kongeblå, lyseblå og pastellerog snakker om eksamenen de ikke leser til eller ferieplaner.

Man kan se at det er eksamenstid. Man ser det i kantinen, i kafeen og på lesesalene. Det er noen der. Mange. Øynene, Blikkene, målrettede, redde, slitne, arbeidsomme. Jeg kan telle mange flere rynkede panner enn i februar. Færre stopper opp og prater i den iskalde gangen som kaldes gata. De som har tid til å stoppe opp, trekker heller ut i sola.

De grå jobbebuksene dukker opp. Klart man må ha noe som er lett å bevege seg i når man skal sitte i ro en hel dag. En motekrise i eksamenstida. Men allværsjakkene, de få som fins her, er for lengst kastet, for det er vår. En kald bris minner fortsatt om en altfor lang vinter, men det er sannelig vår og sola reflekteres i glassveggene utenfor lesesalene. Det er gode sjanser for å bli solbrent for de som ønsker eller ikke ønsker det. Det er ikke bare joggebukser. Noen nekter å la seg bøye til sjuskethet under eksamensangstens klamme favntak og stiller i friske farger, blomstrete skjørt. Og mengder med striper. Moteblad sier striper, og moteblader har man også lest. Det skal være striper i vår, blå, hvite, sorte, røde. Og pasteller. Rosa, fersken, mint, babyblå. Jeg har en plastbag for alle tingene mine. På den er det elefanter.

Lærere og positivitetstyrraniet

Planen er med tiden å bli lærer, etter nøye overveininger har jeg funnet ut at jeg ikke er for ond til å bli lærer, i alle fall med tanke på de mange umenneskelige krekene som klarer å oppnå fast stilling i grunnskolen i dag. For at ikke hele lærerstanden skal føle seg truffet, må jeg påpeke at det fins svært mange flotte og flinke lærere. Men det finnes dessverre en del mennesker som burde holdt seg langt unna alt som heter omsorgsyrker og yrker som innebærer kontakt med medmennesker.

Jeg har etter en del refleksjon kommet fram til at det eksisterer et positivitetstyranni som utøves av enkelte lærere mot elver i grunnskolen.
Som elev har jeg bitt meg merke i at mange lærere som mislykkes velger å skylde på elevene når undervisningen ikke fungerer som den skal. Selvfølgelig er det lettere å undervise blide, flinke og positive elever, men de færreste barn er såkalt blide, flinke og positive til enhver tid. Og det er lærerens oppgave å motivere en negativt innstilt elev, og å lære eleven til å motivere seg selv og andre. Likevel reagerer en god del lærere med å true med nedsatt karakter i faget og surmuling når elever klager på undervisningen, framfor å spørre hva han eller hun kan gjøre bedre. Noen lærere forventer nemlig KONSTRUKTIV kritikk. Det er søtt av en femti år gammel lærer tror at en sint og frustrert fjortenåring nødvendigvis er i stand til å gi konstruktiv kritikk. Det er faktisk ikke eleven som er på jobb, det er læreren som er på jobb. Det er læreren som skal være profesjonell, ikke eleven, og det er derfor lærerens oppgave å få noe konstruktivt ut av elevenes klager.

Jeg brukte mange år på å lære at det eneste riktige spørsmålet på "har du det bra?" ikke er ja, fordi jeg var redd for å være sur og negativ. Vi liker ikke negative mennesker må vite. Og man skal for all del ikke være kritisk, i så fall bare kritisk til det læreren er kritisk til.Jeg ble en gang skjelt ut av læreren min fordi jeg for en sjelden gangs skyld ytret meg negativt om undervisningen. Jeg hadde tidligere fått høre at jeg var snill og grei, positiv og voksen og at jeg bidro positivt til klassemiljøet. Men etter et lite signal om misnøye fra meg, reagerte læreren min uproft og følelsesmessig ved å skjelle meg ut. Hvordan kunne jeg kritisere noe som helst, jeg som ALDRI bidro med noe. Læreren var nok skuffet over at hans faste støttespiller plutselig viste en uventet atferd, og i stedet for å spørre meg om hva som plaget meg, valgte han å skjelle meg ut foran medelever, helt til de (her snakker vi om fjortiser) tok meg i forsvar. Noe er galt fatt når medelever er de som må passe på at læreren ikke plager elevene. Etter den dagen var jeg livredd for å være negativ. Vellykkede mennesker er glade og positive mennesker, lærte jeg meg.

En del lærere er veldig flinke til å fremheve hvor viktig det er med en positiv holdning. De har delvis rett, en positiv holdning gjør mange ting lettere. Det blir i alle fall lettere å være lærer om alle elevene er positive til alt. Men dessverre så er det ikke elevenes jobb å gjøre arbeidsdagen lettere for læreren. Det er derimot lærerens oppgave å tilgjengeliggjøre læring best mulig for elevene. Det er nyttig å være positiv, og overse bagatellrpoblemer, men når man har det vanskelig og tungt, så hjelper det ikke med "en positiv" holdning. Kravet om en positiv holdning bør vel høre med en positiv hverdag hvor man har det bra og ting fungerer. Jeg tror mange med meg har vært så redd for å være "negative" at de ikke tør si fra når de ikke har det bra, når de behandles urettferdig og føler seg tråkket på. Det må finnes en balansegang mellom det å lære elevene gode og positive holdninger, og det å gi dem rom og plass til å reagere, si fra og faktisk være negative. Sinne, sorg og fortvilelse skal ikke undertrykkes, det skal ut, hvis man skal lære å takle det riktig. Hvis ikke eksploderer det en dag.

Merknad: Dette er ikke et forsøk på å framstille et generelt krisebilde av dagens lærere sine holdninger, men et subjektivt blikk på noe som jeg oppfatter som et problem blant de lærerene jeg har hatt.


Positiv og glad jente som koser med kanin.

Av og til kan det være vanskelig å svare.

Men her har du noen tips om du blir svar skyldig. Jeg vet ikke hvem denne guiden retter seg mot, men sannsynligvis ikke greie folk. Sikkert også populær blant enkelte amerikanere, enkelte religiøse overhoder, lærere med begrensede pedagogiske evner generelt og andre som burde sperres inne eller i alle fall ikke være i lønnet arbeid. I alle fall var en tidligere musikklærer jeg hadde glad i deler av denne typen reotorikk.

"Du hører jo ikke på meg!"

Svar: Det er ikke det at jeg ikke er interessert, det er bare det at du er så kjedelig."

Eventuelt:
Hæ?

"Du har jo ikke gjort noe av det jeg ba deg om!"

Svar: At du gir meg umulige oppgaver er faktisk ikke min feil, det er din.

Eventuelt: Jeg har aldri hørt at du eksplisitt ba meg om noe. Hvis du sikter til den ordren du ga meg i stad, så vet du at jeg ikke følger ordre. Neste gang får du uttrykke deg tydeligere, og huske at jeg ikke følger ordre.

"Dette får jeg ikke til, det er en umulig oppgave."

Svar: Det er ikke oppgavens feil at du er så negativt innstilt. Hitler var negativt innstilt. Se hva som skjedde med ham. Til slutt altså.

Eventuelt: Det er holdningen din som er umulig.

"Jeg orker ikke stå opp."

Svar: Sov videre. Jeg vil drikke kaffen min alene.

Eventuelt: Det har jeg stor forståelse for, det hadde ikke jeg heller orket hvis jeg var deg. Hvis du sover helt til neste dag er du i alle fall kvitt en hel dag.

"Hvorfor er du så slem mot meg og kritiserer meg for alt jeg gjør?"

Svar: Hvorfor setter du deg bestandig i en offerrolle sånn at det ser ut som om jeg kritiserer deg for alt du gjør? Det er jo bare å være en vinner, og gjøre alt riktig. Sånn som meg.

Eventuelt: Folk som aldri opplever kritikk eller korreksjon lærer seg ikke nødvendige samfunnsnormer. Hadde du aldri opplevd det, ville du onanert og urinert offentlig uten sjenanse.

"Dette er kjedelig."

Svar: Du synes jo alt som ikke er moro er kjedelig. Hvis alle var som deg ville ikke kongehuset eksistere og folk ville hatt vill sadosex midt på gatene og naboen din ville oppbevart barn i fryseren.

Eventuelt: Er du sikker på at det ikke er du som er kjedelig?

"Hvorfor må jeg alltid gjøre som DU sier?"

Svar: Hvis alle skulle gjøre som de ville, ville det blitt veldig vanskelig for oss andre å bestemme.

Eventuelt: Det er ikke min feil at du oppfører seg som en sau pg automatisk gjør noe bare fordi jeg sier det. Det er en svakhet, og det er din svakhet, ikke min.

"Du sier at det er viktig å være positiv i rapporten. Betyr det at vi skal lyve hvis vi hadde en negativ opplevelse?"

Svar: Denne typen kritiske spørsmål oppfattes som negative holdninger til faget, og vil kunne sette ned karakteren din ett hakk.

Eventuelt: En negativ opplevelse stammer sjelden fra opplevelsen i seg selv, men deg og holdningen din til opplevelsen. Det er altså sjelden opplevelsen det er noe galt med, det er deg.

"Jeg tror vi må vi enige om å være uenige."

Svar: Jeg tror det er best om vi blir enige om at du tar feil. Siden det er det som er riktig.

Eventuelt: Dette er ingen diskusjon, det er snakk om et misforhold der du helt tydelig mangler fakta. Men heldigvis kan du få dem av meg. Så blir vi nok enige.