Glitrende måker over sovende sjø

Utenfor vinduet så det ut til å være dag. Men klokken på nattbordet hennes sa at det var natt. Det kunne vært en av de idylliske nettene, med idyllisk utsikt. Fra vinduet så hun rett ned på eika med husken under, fra hvor det førte en sti nedover til bryggen. Sjøen lå stille og liksom ventet på at noe skulle skje, da ikke et vindpust var å fornemme i luften. Det hadde hørtes pent ut om sjøen glitret. Men den glitret ikke. Det var ikke sol. Og helt sikkert hadde den glitret litt om det var sol, men det var ikke sol. Man kunne jo prate som silden som sikkert glitret så skjønt et sted under overflaten, men hvor relevant ville det være? Kanskje for en eller annen norsklærer som inderlig ønsket seg mer skildring i hverdagen, men for henne var det bare sjø.

Dette kunne vært en fin natt hvis mange ting var annerledes, hendte det hun tenkte. Hun satt ofte slik om natta. Mange ting kunne vært annerledes, gjentok hun, og ofret ham som hun hadde delt seng med de siste årene et blikk. Pablo, sommeren 2006 i Spania. Det var som et eventyr. Da kunne det hende at alt det som for enkelte glitret så vakkert hadde glitret mer for henne også. Og hadde han stått der, bak henne, hun lå på alle fire, mens han tok henne bakfra og hvisket spanske gloser inn i øret hennes, da hadde hun kanskje tenkt at jo, sjøen glitret litt. Men ingen faste søreuropeiske hender holdt henne om hoftene, og å stå der på alle fire alene, virket jo en smule tåpelig. Han som lå der bare sov og sov, som om ingen ting av de viktige tankene som gikk gjennom hodet hennes vedkom ham. Det var liksom typisk ham å sove. En viss forakt kilte henne i magen og nakkehårene. Selv om hun var glad han aldri prøvde å ta henne, verken bakfra eller forfra. Det fristet liksom ikke lenger og hun hadde nok med å holde ut den klamme klemmen før jobb som han av og til serverte henne. Flere ganger fikk hun lyst til å klype ham hardt i øret mens han omfavnet henne og hun kunne kjenne duften av Versace og kaffe blande seg i neseborene. Hun gjorde det også en gang. Først hadde han til hennes store irritasjon ledd og kalt henne en rampejente. Provosert over at han tok det som en invitasjon til sex, kløp hun ham ennå hardere, helt til hun forferdet tok seg i å være voldelig. Han virket også forferdet, og sa ingen ting før han tok bilnøklene og gikk. Hun sluttet aldri å klemme. Hun fortsatte ikke med å klype ham i øret.

Nei, det var noe annet med Pablo. Det var det nok mange kvinner som tenkte. Denne Pablo var nok en travel mann og sikkert en del av mang en frustret kvinnes kjødelige lengsler og fantasier. Dette kunne altås vært en idyllisk og lidenskapelig natt, å elske til utsikten av hagen og havet. Men det var en helt vanlig natt. Faktisk kunne det ikke vært en lidenskapelig natt. Ikke idyllisk heller. For han lå stadig der. Til tider mente hun å kunne kjenne mannfolklukten hans overalt. Den satte seg i håret hennes, i sofaen, ja til og med innerst i skapet. Og pusten hans. Pusten. Hun visste ikke om innpusten eller utpusten var problemet, men den fylte i alle fall hele rommet og gjorde det umulig for henne å fantasere om sterke mannfolkhender og idyllisk utsikt med glitrende sjø som om silden la seg på overflaten og alt bare var deilig. Han var stadig der.

Hvite, skrikende skapninger dukket opp utenfor, som om de skulle gjøre natten enda mindre idyllisk enn den allerede var. Måker. Hun hadde mange lurt på om måker fungerte som disse badelekene man ga til barn og hunder. De som skrek når man klemte dem på magen. Hun hadde undersøkelsen til gode. Fantasiene om spanjolen på på hoftene måtte vike for en der hun med treffsikkerhet skjøt hver eneste måke på første forsøk. Hun kunne ikke høre smellene, bare den lette flaksingen i det måkene døde, og det nesten lydløse dumpet når de landet på plenen foran vinduet og lenger nede på bryggen. Mannen hennes klynket i søvne Hun var fristet til å sparke ham i siden.Han lignet en måke.