Glitrende måker over sovende sjø

Utenfor vinduet så det ut til å være dag. Men klokken på nattbordet hennes sa at det var natt. Det kunne vært en av de idylliske nettene, med idyllisk utsikt. Fra vinduet så hun rett ned på eika med husken under, fra hvor det førte en sti nedover til bryggen. Sjøen lå stille og liksom ventet på at noe skulle skje, da ikke et vindpust var å fornemme i luften. Det hadde hørtes pent ut om sjøen glitret. Men den glitret ikke. Det var ikke sol. Og helt sikkert hadde den glitret litt om det var sol, men det var ikke sol. Man kunne jo prate som silden som sikkert glitret så skjønt et sted under overflaten, men hvor relevant ville det være? Kanskje for en eller annen norsklærer som inderlig ønsket seg mer skildring i hverdagen, men for henne var det bare sjø.

Dette kunne vært en fin natt hvis mange ting var annerledes, hendte det hun tenkte. Hun satt ofte slik om natta. Mange ting kunne vært annerledes, gjentok hun, og ofret ham som hun hadde delt seng med de siste årene et blikk. Pablo, sommeren 2006 i Spania. Det var som et eventyr. Da kunne det hende at alt det som for enkelte glitret så vakkert hadde glitret mer for henne også. Og hadde han stått der, bak henne, hun lå på alle fire, mens han tok henne bakfra og hvisket spanske gloser inn i øret hennes, da hadde hun kanskje tenkt at jo, sjøen glitret litt. Men ingen faste søreuropeiske hender holdt henne om hoftene, og å stå der på alle fire alene, virket jo en smule tåpelig. Han som lå der bare sov og sov, som om ingen ting av de viktige tankene som gikk gjennom hodet hennes vedkom ham. Det var liksom typisk ham å sove. En viss forakt kilte henne i magen og nakkehårene. Selv om hun var glad han aldri prøvde å ta henne, verken bakfra eller forfra. Det fristet liksom ikke lenger og hun hadde nok med å holde ut den klamme klemmen før jobb som han av og til serverte henne. Flere ganger fikk hun lyst til å klype ham hardt i øret mens han omfavnet henne og hun kunne kjenne duften av Versace og kaffe blande seg i neseborene. Hun gjorde det også en gang. Først hadde han til hennes store irritasjon ledd og kalt henne en rampejente. Provosert over at han tok det som en invitasjon til sex, kløp hun ham ennå hardere, helt til hun forferdet tok seg i å være voldelig. Han virket også forferdet, og sa ingen ting før han tok bilnøklene og gikk. Hun sluttet aldri å klemme. Hun fortsatte ikke med å klype ham i øret.

Nei, det var noe annet med Pablo. Det var det nok mange kvinner som tenkte. Denne Pablo var nok en travel mann og sikkert en del av mang en frustret kvinnes kjødelige lengsler og fantasier. Dette kunne altås vært en idyllisk og lidenskapelig natt, å elske til utsikten av hagen og havet. Men det var en helt vanlig natt. Faktisk kunne det ikke vært en lidenskapelig natt. Ikke idyllisk heller. For han lå stadig der. Til tider mente hun å kunne kjenne mannfolklukten hans overalt. Den satte seg i håret hennes, i sofaen, ja til og med innerst i skapet. Og pusten hans. Pusten. Hun visste ikke om innpusten eller utpusten var problemet, men den fylte i alle fall hele rommet og gjorde det umulig for henne å fantasere om sterke mannfolkhender og idyllisk utsikt med glitrende sjø som om silden la seg på overflaten og alt bare var deilig. Han var stadig der.

Hvite, skrikende skapninger dukket opp utenfor, som om de skulle gjøre natten enda mindre idyllisk enn den allerede var. Måker. Hun hadde mange lurt på om måker fungerte som disse badelekene man ga til barn og hunder. De som skrek når man klemte dem på magen. Hun hadde undersøkelsen til gode. Fantasiene om spanjolen på på hoftene måtte vike for en der hun med treffsikkerhet skjøt hver eneste måke på første forsøk. Hun kunne ikke høre smellene, bare den lette flaksingen i det måkene døde, og det nesten lydløse dumpet når de landet på plenen foran vinduet og lenger nede på bryggen. Mannen hennes klynket i søvne Hun var fristet til å sparke ham i siden.Han lignet en måke.

Eksamenstid

Jeg er lei av å lese allerede. Klokken er ett. Jeg har mye mer å lese før jeg kan gå hjem, slå meg til ro med at det jeg nå og tidligere ikke har lært, det vil jeg ikke lære før eksamen, rett og slett resignere i en apatisk ro og visshet om at jeg har gjort hva jeg kunne mens jeg håper det er nok.
Jeg kan høre folk konsentrere seg på lesesalen. Det summer fra pc’er, grafitt og blekk glir over forelesningshefter, noen snufser bort den siste rest av forkjølelsen de fikk i føreksamensgave, og lyden av fingrene mine mot tastaturet kan høres til enden av rommet. Jeg er rastløs. Naboene mine på lesesalen ser aldri ut til å ta pause. De skriver iherdig mens brillene på nesen så vidt henger med. I rommet utenfor lesesalen står det grupper av bord og stoler. Det fungerer som praterom, lunsjrom og arbeidsrom. Stort sett står det ungdom fra Bærum der som jeg antar går psykologi, idrettsvitenskap eller statsvitenskap. De danner en liten kollage av kongeblå, lyseblå og pastellerog snakker om eksamenen de ikke leser til eller ferieplaner.

Man kan se at det er eksamenstid. Man ser det i kantinen, i kafeen og på lesesalene. Det er noen der. Mange. Øynene, Blikkene, målrettede, redde, slitne, arbeidsomme. Jeg kan telle mange flere rynkede panner enn i februar. Færre stopper opp og prater i den iskalde gangen som kaldes gata. De som har tid til å stoppe opp, trekker heller ut i sola.

De grå jobbebuksene dukker opp. Klart man må ha noe som er lett å bevege seg i når man skal sitte i ro en hel dag. En motekrise i eksamenstida. Men allværsjakkene, de få som fins her, er for lengst kastet, for det er vår. En kald bris minner fortsatt om en altfor lang vinter, men det er sannelig vår og sola reflekteres i glassveggene utenfor lesesalene. Det er gode sjanser for å bli solbrent for de som ønsker eller ikke ønsker det. Det er ikke bare joggebukser. Noen nekter å la seg bøye til sjuskethet under eksamensangstens klamme favntak og stiller i friske farger, blomstrete skjørt. Og mengder med striper. Moteblad sier striper, og moteblader har man også lest. Det skal være striper i vår, blå, hvite, sorte, røde. Og pasteller. Rosa, fersken, mint, babyblå. Jeg har en plastbag for alle tingene mine. På den er det elefanter.

Lærere og positivitetstyrraniet

Planen er med tiden å bli lærer, etter nøye overveininger har jeg funnet ut at jeg ikke er for ond til å bli lærer, i alle fall med tanke på de mange umenneskelige krekene som klarer å oppnå fast stilling i grunnskolen i dag. For at ikke hele lærerstanden skal føle seg truffet, må jeg påpeke at det fins svært mange flotte og flinke lærere. Men det finnes dessverre en del mennesker som burde holdt seg langt unna alt som heter omsorgsyrker og yrker som innebærer kontakt med medmennesker.

Jeg har etter en del refleksjon kommet fram til at det eksisterer et positivitetstyranni som utøves av enkelte lærere mot elver i grunnskolen.
Som elev har jeg bitt meg merke i at mange lærere som mislykkes velger å skylde på elevene når undervisningen ikke fungerer som den skal. Selvfølgelig er det lettere å undervise blide, flinke og positive elever, men de færreste barn er såkalt blide, flinke og positive til enhver tid. Og det er lærerens oppgave å motivere en negativt innstilt elev, og å lære eleven til å motivere seg selv og andre. Likevel reagerer en god del lærere med å true med nedsatt karakter i faget og surmuling når elever klager på undervisningen, framfor å spørre hva han eller hun kan gjøre bedre. Noen lærere forventer nemlig KONSTRUKTIV kritikk. Det er søtt av en femti år gammel lærer tror at en sint og frustrert fjortenåring nødvendigvis er i stand til å gi konstruktiv kritikk. Det er faktisk ikke eleven som er på jobb, det er læreren som er på jobb. Det er læreren som skal være profesjonell, ikke eleven, og det er derfor lærerens oppgave å få noe konstruktivt ut av elevenes klager.

Jeg brukte mange år på å lære at det eneste riktige spørsmålet på "har du det bra?" ikke er ja, fordi jeg var redd for å være sur og negativ. Vi liker ikke negative mennesker må vite. Og man skal for all del ikke være kritisk, i så fall bare kritisk til det læreren er kritisk til.Jeg ble en gang skjelt ut av læreren min fordi jeg for en sjelden gangs skyld ytret meg negativt om undervisningen. Jeg hadde tidligere fått høre at jeg var snill og grei, positiv og voksen og at jeg bidro positivt til klassemiljøet. Men etter et lite signal om misnøye fra meg, reagerte læreren min uproft og følelsesmessig ved å skjelle meg ut. Hvordan kunne jeg kritisere noe som helst, jeg som ALDRI bidro med noe. Læreren var nok skuffet over at hans faste støttespiller plutselig viste en uventet atferd, og i stedet for å spørre meg om hva som plaget meg, valgte han å skjelle meg ut foran medelever, helt til de (her snakker vi om fjortiser) tok meg i forsvar. Noe er galt fatt når medelever er de som må passe på at læreren ikke plager elevene. Etter den dagen var jeg livredd for å være negativ. Vellykkede mennesker er glade og positive mennesker, lærte jeg meg.

En del lærere er veldig flinke til å fremheve hvor viktig det er med en positiv holdning. De har delvis rett, en positiv holdning gjør mange ting lettere. Det blir i alle fall lettere å være lærer om alle elevene er positive til alt. Men dessverre så er det ikke elevenes jobb å gjøre arbeidsdagen lettere for læreren. Det er derimot lærerens oppgave å tilgjengeliggjøre læring best mulig for elevene. Det er nyttig å være positiv, og overse bagatellrpoblemer, men når man har det vanskelig og tungt, så hjelper det ikke med "en positiv" holdning. Kravet om en positiv holdning bør vel høre med en positiv hverdag hvor man har det bra og ting fungerer. Jeg tror mange med meg har vært så redd for å være "negative" at de ikke tør si fra når de ikke har det bra, når de behandles urettferdig og føler seg tråkket på. Det må finnes en balansegang mellom det å lære elevene gode og positive holdninger, og det å gi dem rom og plass til å reagere, si fra og faktisk være negative. Sinne, sorg og fortvilelse skal ikke undertrykkes, det skal ut, hvis man skal lære å takle det riktig. Hvis ikke eksploderer det en dag.

Merknad: Dette er ikke et forsøk på å framstille et generelt krisebilde av dagens lærere sine holdninger, men et subjektivt blikk på noe som jeg oppfatter som et problem blant de lærerene jeg har hatt.


Positiv og glad jente som koser med kanin.

Av og til kan det være vanskelig å svare.

Men her har du noen tips om du blir svar skyldig. Jeg vet ikke hvem denne guiden retter seg mot, men sannsynligvis ikke greie folk. Sikkert også populær blant enkelte amerikanere, enkelte religiøse overhoder, lærere med begrensede pedagogiske evner generelt og andre som burde sperres inne eller i alle fall ikke være i lønnet arbeid. I alle fall var en tidligere musikklærer jeg hadde glad i deler av denne typen reotorikk.

"Du hører jo ikke på meg!"

Svar: Det er ikke det at jeg ikke er interessert, det er bare det at du er så kjedelig."

Eventuelt:
Hæ?

"Du har jo ikke gjort noe av det jeg ba deg om!"

Svar: At du gir meg umulige oppgaver er faktisk ikke min feil, det er din.

Eventuelt: Jeg har aldri hørt at du eksplisitt ba meg om noe. Hvis du sikter til den ordren du ga meg i stad, så vet du at jeg ikke følger ordre. Neste gang får du uttrykke deg tydeligere, og huske at jeg ikke følger ordre.

"Dette får jeg ikke til, det er en umulig oppgave."

Svar: Det er ikke oppgavens feil at du er så negativt innstilt. Hitler var negativt innstilt. Se hva som skjedde med ham. Til slutt altså.

Eventuelt: Det er holdningen din som er umulig.

"Jeg orker ikke stå opp."

Svar: Sov videre. Jeg vil drikke kaffen min alene.

Eventuelt: Det har jeg stor forståelse for, det hadde ikke jeg heller orket hvis jeg var deg. Hvis du sover helt til neste dag er du i alle fall kvitt en hel dag.

"Hvorfor er du så slem mot meg og kritiserer meg for alt jeg gjør?"

Svar: Hvorfor setter du deg bestandig i en offerrolle sånn at det ser ut som om jeg kritiserer deg for alt du gjør? Det er jo bare å være en vinner, og gjøre alt riktig. Sånn som meg.

Eventuelt: Folk som aldri opplever kritikk eller korreksjon lærer seg ikke nødvendige samfunnsnormer. Hadde du aldri opplevd det, ville du onanert og urinert offentlig uten sjenanse.

"Dette er kjedelig."

Svar: Du synes jo alt som ikke er moro er kjedelig. Hvis alle var som deg ville ikke kongehuset eksistere og folk ville hatt vill sadosex midt på gatene og naboen din ville oppbevart barn i fryseren.

Eventuelt: Er du sikker på at det ikke er du som er kjedelig?

"Hvorfor må jeg alltid gjøre som DU sier?"

Svar: Hvis alle skulle gjøre som de ville, ville det blitt veldig vanskelig for oss andre å bestemme.

Eventuelt: Det er ikke min feil at du oppfører seg som en sau pg automatisk gjør noe bare fordi jeg sier det. Det er en svakhet, og det er din svakhet, ikke min.

"Du sier at det er viktig å være positiv i rapporten. Betyr det at vi skal lyve hvis vi hadde en negativ opplevelse?"

Svar: Denne typen kritiske spørsmål oppfattes som negative holdninger til faget, og vil kunne sette ned karakteren din ett hakk.

Eventuelt: En negativ opplevelse stammer sjelden fra opplevelsen i seg selv, men deg og holdningen din til opplevelsen. Det er altså sjelden opplevelsen det er noe galt med, det er deg.

"Jeg tror vi må vi enige om å være uenige."

Svar: Jeg tror det er best om vi blir enige om at du tar feil. Siden det er det som er riktig.

Eventuelt: Dette er ingen diskusjon, det er snakk om et misforhold der du helt tydelig mangler fakta. Men heldigvis kan du få dem av meg. Så blir vi nok enige.

Kjapp statusoppdatering.

Jeg har vært en laber blogger i det siste. Kanskje fordi jeg er lat? Se Sigruns artikkel om denne kronikken for mer info. Skulle gjerne skrevet under egen kategori som jeg ville kalle "gamle grinebitere" med Bleken, Nerdrum og flere grinete gamle menn som liker å klage på ungdommen nå i dag. Men jeg vet ikke om det er verdt energien. Grinebitere: Vet dere hva? Det er kjempeflott at dere stoppa 2vk (oi, stemmer, dere gjorde ikke det...det måtte resten av verden ta seg av gitt) har malt fine bilder og sånn, men hvis det er sant at ungdommen i dag er så fæl, lat og håpløs som mange skal ha det til, så hadde vi ikke hatt Ipods, facebook, blogger osv. Men, oi, stemmer det også, gamle grinebitere følger ikke med i tiden. Trist, men sant.

Eller så er det fordi jeg har jobbet med et stort prosjekt. Meg selv. Det tar mye tid og krefter å være gal. Og det er sannelig deilig å være litt mindre gal. Det er deilig å reagere på en ny måte på diverse problemer, og at problemene på mystisk vis skifter dimensjon. Eksempel:

Jeg oppdager at det er skittent og rotete hjemme.
Gammel reasjon: Åherregud, jeg burde vaske omgående! Men jeg har ikke tid. Jeg vil aldri få tid til å vaske. Det vil være inngrodd skittent her når jeg flytter og jeg blir nødt til å betale erstatning til huseier fordi det ikke blir rent nok. Og jeg klarer ikke å betale erstatningen og havner i fengsel. Fordi jeg er et dårlig menneske.

Ny reaksjon: Oi. Burde vaske snart. Har ikke tid nå. Tar det senere.

I tillegg har jeg begynt å trene, samt gå med bukser av og til. Det første er behagelig, det andre er behagelig så lenge jeg ikke tar den dongeribuksa som kanskje burde vært en størrelse større.

Jeg synes forresten mer synd på Island enn alle de sutrete norske familiene som tydeligvis har god nok råd til å reise til thailand midt på våren og nå må sitte og kjede seg på gardermoen på grunn av vulkanskyen. Så vet vi det.

Og, jeg reiser snart til Nordmøre.


Sånn ser det ut der av og til.

Storesøstera mi skal gifte seg snart.
Søstera mi har altså bestemt seg for å komme ut av synden og inn i ekteskapet. Som den kyske og skikkelige lillesøstera jeg er, er jeg stolt av hennes valg. Og hun ville at jeg skulle være forlover. Jeg måtte skrive under på en erklæring, om at de ikke er i slekt, gift fra før etc. Jeg var veldig ærlig, men er litt usikker på den slektsgreia. For i følge Torgeirs bestemor (?) er Silje og Torgeir i slekt likevel. Langt uti da. Men i slekt ja. Men sånn er det på bygda. Men hvis jeg skulle gifte meg med en slektning, så ville jeg også valgt Torgeir, bare så det er sagt.

Slektning og snart svoger:


Storesøstera mi er så fin at vi må ha et bilde av henne og.

Jeg ble visst med på det bildet. Fra tiden med SVART hår.

Det er jo to forlovere. Og siden Silje og Torgeir er glad i slekt, har de begge valgt en slektning som forlover. Meg og Jørn i festlig lag:

en liten kjærlighetsærklæring

Du kan bare stirre på meg med svineøynene dine.
Stygt.
Lenge.
Jeg har gått videre.
Du kunne nok ønske at blikk kunne drepe,
men i så fall,
hadde ikke du sett på meg
med svineøynene dine mer.
For jeg har øyne jeg også.



Og hvis blikk kunne gjøre det, ville jeg ikke gjort slik. Men svineøynene dine gjør meg uvel.

Jeg drømmer om...

...å være barnslig og uansvarlig.






...å være like tøff inni som i trynet.






...å slappe ordentlig av






...å sette pris på de små tingene i livet:







...å smile - fordi det er umulig å la være-







Fotos: Idun, Marianne, Ingrid Alida, samt undertegnede. Takk for lånet. Uten at jeg spurte.