Jeg ligger for tiden marinert i min egen febersvette, og kjenner at en brødskive og en kvart yoghurt er for lite mat. Jeg husker faktisk ikke sist jeg var såpass dårlig, og synes innmari synd på meg selv. Sist jeg lå og VRED meg i smerte, det må ha vært på et sykehus.

Litt gøy er det likevel å ha feber, i sted lo jeg godt av min egen vits, selv om jeg nå ikke husker hva slags vits det var. I tillegg til å bli minnet på hvor morsom jeg er, merker jeg hvor lite jeg trives i mitt eget selskap over lengre tid. Siden jeg ikke vet helt sikkert om det er halsbetennelse eller influensa, er jeg litt redd for å ha mye kontakt med folk og dermed smitte dem med sistnevnte. En annen ulempe med å bli syk nå er at jeg går glipp av åpninga av UKA og det første galla-antrekket. Sannsynligvis er jeg ikke frisk nok til å dra på revyen heller, og jeg håper inderlig jeg ikke viser meg å være smittefarlig sånn at jeg mister premieren på "min" egen forestilling (ja, er klar over at den ikke er bare min.)

Som sagt, ble det lite mat i dag, da det gjør vondt å spise. Derfor var takknemligheten stor da Mathias dukket opp med cola og smertestillende til meg. Nå har jeg fått i meg såpass med karbohydrater at jeg kanskje klarer å reise meg.

Litt deilige detaljer: Jeg sikler noe enormt, og må spytte ut masse spytt jeg ikke klarer å svelge unna.Jeg stinker sikkert svette og sykdom og det renner en slags væske ut av høyre øre.

Føler meg litt sånn:


Slik, da har jeg delt masse info med dere, som dere sikkert ikke ville vite.

I tillegg har jeg selvfølgelig googlet symptomene mine og kommet fram til en rekke mulige plager jeg kan ha, blant annet: Svineinfluensa, halsbetennelse, halsbyll, kyssesyken eller lungekreft. En liten dropspose av diagnoser dette, med andre ord.

Bursdagsønsker!

Jeg har snart bursdag, og vil selvfølgelig dele min ønskeliste med dere. (Tror allerede jeg egentlig har gjort det, men jeg dette er faktisk meget viktig.)


Et pledd. Jeg fryser.
Ullsokker. Jeg fryser.
Alpelue. Jeg har mistet den jeg hadde.
En god olivenolje. Jeg tror jeg kan lage mat.
En balsamico-eddik. Se grunn over.
24 cm springform. Se grunn over.
En vannkaraffel. Jeg drikker vann i stedet for øl og brus av og til.
En klem eller ti. Jeg liker kroppskontakt.
Versace bright christal. Jeg liker å lukte godt.
Et sånn pashminaetterligningsjal. Jeg har mistet det jeg hadde.
Et sånn russiskinspirert blomstrete sjal.
Duftlys som lukter vanilje. Jeg liker vanilje.
En vegglampe i rød, svart eller gul sånn at jeg kan lese i sofaen, også om kvelden.
Ting med elefanter, polkadots eller pepitaruter.
Fyllepenn. Jeg liker å skrive.
Tekanne. Jeg liker te. Gjerne en med elefanter på, eller prikker...

Å gi av seg selv, jovialitet og slikt.

Silje skrev nettopp en fantastisk post om jovialitet. Jeg kan nok beskrives som jovial, eller, jeg har alle forutsetninger for å være det. Noen ganger velger jeg å bruke mine evner, men ganske ofte ikke. Hvorfor? Jeg har alltid undret meg over denne glorifiserende holdningen til småprat med fremmede, tilfeldige mennesker. Vi får stadig høre, at vi nordmenn er så kalde, strenge og vanskelige å komme innpå. Og det kan godt hende, men er det virkelig SÅ ille å ønske å sitte i fred på bussen når du er trøtt og sliten og egentlig bare vil lese avisen du sitter med i hendene. Er det virkelig vanskelig å forstå for noen, at vi som litt for ofte kommer utfor blodsugere av mennesker som vil hive livshistorien sin i fanget ditt og kanskje helst ha nummeret ditt og vil vite hvor du bor ikke alltid ønsker å prate med hvem som helst?

De fleste buss-samtaler jeg har hatt er enten med fulle, kåte menn eller med eldre, rasistiske damer som søker støtte for sine uhyrlige holdninger. Jeg gidder ikke å ta diskusjonen med dem en gang, jeg vil bare helst la det flyte. Jeg synes ikke det er verken kaldt eller kynisk å ha en formening om hvem man lar komme nærmere innpå seg, og hvem man behandler som en tilfeldig fremmed på bussen, jeg ser på det som en rettighet og en sunn forsvarsteknikk.

Det er ikke dermed sagt at jeg synes det er teit med jovialitet eller normal høflighet, det kan være veldig trivelig det, når du er i humør til det, og om man er i humør til sånt, kan ikke andre bestemme.


Lite (overbevisende som) jovial: Sulten og trøtt:

Hva sa De?

En frøken: Unnskyld meg så meget, men selger De integritet her?

En kolonialbestyrer: Hva sa De, lille frøken?

En frøken: Integritet, har De det?

En kolonialbestyrer: Nei, dessverre, men hva skal nå De med det, om jeg tør spørre?

En frøken: Jeg har mistet den, eller noen tok den fra meg, tror jeg.

En kolonialbestyrer: Tror De?

En frøken: Ja, sist jeg så den, var i slutten av juni,mener jeg å huske.

En kolonialbestyrer: Søte Dem, forveksler De ikke integritet med noe annet som ligger mer naturlig for unge frøkner som Dem? Charme, for eksempel? Og det er det nok mye lettere for mig å å skaffe til rette for Dem, jeg har mange bøker om charme!

En frøken: Nei, jeg er temmelig sikker på at det var integritet.

En kolonialbestyrer: Men De er da en pike, hva skal De med sånt?

Morgenen etter

Morgenen etter
Kryper striper av lys over ansiktet ditt.
Jeg vrir meg halvt,
vil ikke våkne.
Svett, klam.
Jeg vet ikke hva du heter,
men striper av lys kryper over ansiktet ditt.
Og jeg vil ikke vite det heller.

Jeg er stolt av deg.

Idun bor i Bergen. Hun studerer kunst. Sånn på riktigt, som jeg tror de sier i Sverige. Idun har deltatt med to bilder på trøndelagsustillinga, og nå er begge solgt. Det ene ble solgt før utstillinga en gang hadde åpnet. Ikke verst.

Jeg er kjempeimponert. Jeg synes hun er veldig flink. I tillegg synes jeg hun er veldig pen og kjempelur og utrolig morsom.

Slenger med noen bilder og jeg. Idun og jeg var en gang i Oslo sammen, på Motorhead-konsert. Der var vi på bruktnbutikk og kjøpte oss likense, tøffe solbriller. Det var stas, husker jeg.

Stemningsrapport og litt forskjellig

Stemningen er for tiden laber, men ganske bare, med tanke på at jeg er gal eller noe.

Likevel snubler hyggelige hendelser over beina mine rett som det er, og det setter også gærne mennesker pris på.

Noen ganger griper utferdstrangen meg. Ikke ofte. Men noen ganger. Jeg vil til Berlin. Der kjenner ingen meg. Jeg har lyst til å kjenne på det skumleste jeg vet, å være alene. Men det skjer jo ikke, jeg er for feig. Noen som blir med dit en tur, i februar kanskje?

Jeg har planer om å shoppe vintage, spise kake og gjøre overfladiske ting forresten.

Og på valgdagen stemte jeg, og tok ansiktsmaske mens jeg så på det som var på TV3 i stedet for å se på valgprogrammene. Jeg har begynt å like TV igjen. Det er greit å se på noe litt døvt i et par timer. Visstnok skjer det samme med hjernen din når du ser på tv, som når du sover. At hjernen min sover litt, passer meg helt utmerket.

Her en dag leste jeg en roman jeg ville lese ut i stedet for å lese pensum. Fordi jeg ville. Jeg leste Boktyven. En roman jeg umiddelbart fikk fordommer mot, men som viste seg å være svært fornøyelig lesning. Jeg kan anbefale den til alle med et levende hjerte.

Og når vi først er inne på anbefalinger, så skal du vite at Magnets On your side rett og slett er et godt album. Albumet er ingen nyhet, men etter min mening det perfekte høstalbumet. Sanger som "the last day of summer" og "Nothing hurts now" er noen av perlene på den akkurat passe lange snoren. I tillegg får du oppelve en fantastisk cover-versjon av "Lay lady lay."

Dette ble jo egentlig bare tull. Men det er greit det også, siden det er så mye ellers som ikke er greit.

Og en ting til: Her er et bilde av den kjekke forfatteren Mathias Samuelsen. Han har debutert med diktsamlingen "Utredning om trengsel", som jeg vil anbefale alle litteraturinteressert å kjøpe.