Alle sammen skammer seg i blant, enten over seg selv, eller på vegne av andre. Jeg mistenker at vi jenter skammer oss ekstra mye. Mens gutter læres opp til å være tøffe, stolte og brautende, skal jo vi jenter være søte, stille og skikkelige. Men det er ikke naturlig for folk å være "skikkelig" hele tida, og da kommer skammen. Jeg skammer meg ganske ofte når jeg merker at jeg har snakket for mye og for høyt. For jeg snakker mye. (bra type skam) Litt for mye. Da kniper jeg sammen munnen og prøver å holde kjeft for å la andre slippe til, noe som igjen fører til en pinlig stillhet siden samtlige puster lettet ut når skravla slutter å gå, og er for matte til å si noe som helst. Da skammer jeg meg, og føler meg som Siv Jensen, Eli Hagen og hun derre p3-Mina på en gang. Men det fins noe som heter skamløshet, jeg vil riktig nok kalle det skamfrihet (jamnfør begrepet barnefri versus barnløs, det klinger bedre med -fri.) Men greit, jeg skal holde meg til skamløshet akkurat nå. For noen ganger klarer jeg å være helt skamløs. Det er det som gjør at jeg kan ta med en fremmed gutt hjem fra byen uten å være flau verken da eller dagen derpå. Det er det som gjør at jeg kan kjøpe enda en kjole, selv om jeg har 39 stykker fra før. (Jeg skammer meg riktignok litt over det, sånn ved nærmere ettertanke.) Det er skamløsheten som gir meg lov til å være altfor ærlig om meg selv i bloggen min og livet ellers. Bare spør, og du skal få svar. Jeg skammer meg ikke over å drikke øl midt i uka, eller over å stå kline foran baren på et utested sånn at vi sperrer veien for de som vil han en øl. Jeg skammer meg ikke over at kjolen min nesten holdt på å gli ned fra puppene mine sånn at en mannlig bekjent måtte gjøre meg oppmerksom på det, eller av å bade toppløs på storåsfestivalen (dog kan sånne ting føre til pinlige konsekvenser, sånn at jeg kanskje ikke skammer meg, men flau, det blir jeg. OFTE.) Jeg skammer meg ikke over å være bustete på håret eller at jeg har mascara under øynene. Men så fins det ting jeg skammer over hver dag, men det vil jeg ikke si, for jeg skammer meg sånn, selv om jeg vet jeg ikke trenger det. Men verden sier det til meg, og jeg kjøper det som blir sagt hver gang. Og skammer meg.
For skamløsheten varer så kort om gangen. Skamløshet og skam kommer støtvis, og beklageligvis har jeg ikke helt kontroll på hva som kommer når. Det verste er jo, at det de fleste av oss skammer oss mest for, er ting man absolutt ikke skal skamme seg for. Noen jenter føler skam når de har et selvstendig og godt sexliv. Andre jenter får sexlivet sitt ødelagt av en mann som ikke tok et nei for et nei og voldtok dem, og skammer seg, fordi enkelte er så flinke til å si til dem at de burde skamme seg.
Når vi har vært så heldige å få stringtruser, voks til å rive av alt håret unntatt det på hodet med, intimspray, intimgele, intimmegher og intimmegder, hvorfor har ingen tenkt på å selge oss kvinner litt skamløshet, for da tror jeg vi ikke fikk så god bruk for all den intimdritten. Og der har jeg vel litt av svaret på spørsmålet mitt. Noen tjener på at vi skammer oss. Først sier de at vi skal være sexy, men så er det av og til feil å være sexy også. Men det er feil å være usexy også. Det er dumt å være frigid, men det er ikke fint å være "steinkåt". Neida, vi skal være nette og snille og stille, og skamme oss for at vi bare er mennesker, vi også, for noen tjener nemlig på at vi dobbeltstraffes og skammer oss.
Et anfall av skamløshet.
Meg i et anfall av skamfrihet (som forøvrig strakk seg over hele storåsfestivaloppholdet mitt.)
