tirsdag 22. april 2008

Agnes

Ansiktet hadde vært i vinduet i flere uker. Hver kveld kom hun utenfor vinduet, men ville ikke komme inn. Ikke på te. Jeg har kaffe også, og kjeks, liker du kjeks. Hun ville ikke komme inn. Men vi snakket mye. Mest om meg. Hun er en god lytter. Jeg spurte henne hva hun het en gang, men da begynte hun å gråte. Ingen hadde spurt henne om hva hun het før. Agnes. Vil du ikke komme inn da. Hun kommer og går litt som hun vil. Jeg prøvde en gang å følge etter henne, men hun ble borte før jeg rakk å ta på meg skoene.

Av en eller annen grunn knuste hun en gang vindusruta mi. Jeg tror det var et uhell, men jeg vet ikke. Og da hun løp sin vei, og jeg prøvde å stoppe henne for å se hvordan det gikk, rant røde striper nedover skårene av glass som fortsatt hang igjen i vindusramma. Det ble masse styr her hjemme da. Mamma gråt. Jeg spurte om det var fordi vindusruter var så dyre, og at vi gjerne kunne ta fra sparepengene mine. Men da gråt hun enda mer. Folk begynner ofte å gråte på grunn av meg. Særlig mamma. Så måtte leger komme, og jeg måtte komme på sykehus. Hva jeg skulle der, skjønte jeg lite av, og vi fikk dra hjem igjen med hvite greier på hendene og stive smil om munnen. Jeg spurte flere ganger etter Agnes, men folk ristet liksom bare på hodet. Så, før vi skulle dra, var hun plutselig ved siden av meg. For første gang henvendte hun seg til meg på eget iniativ."Er du også her?." "Ja. Vi måtte hit da du knuste ruta. Er du i orden?"Agnes bare nikker. Alt var bra. Jeg ser det i øynene hennes. Men så var hun borte igjen, og vi dro hjem. Jeg hørte ikke fra Agnes på ei stund. Mamma ville at jeg skulle ta det litt med ro, jeg var visst syk eller noe. Mamma er glad i å rynke panna slik at hun ser trøtt og sliten ut. Andre, for eksempel meg, får dårlig samvittighet av det.

Så vil Agnes komme inn en dag. Men jeg har fått nytt vindu. Det er veldig vanskelig å åpne, og nesten umulig å knuse. Likevel kommer hun seg inn. Agnes er på en måte så spinkel at hun klarer å presse seg inn mellom den veldig smale gløtten mellom vinduet og karmen. Hun krymper på en måte, men når hun først er kommet inn, er hun like stor igjen. Jeg ser på Agnes og tenker at hun er den vakreste jeg har sett utenom tv. Så må jeg bare si henne hemmeligheten min, at jeg kanskje elsker henne. I alle fall litt, når hun har løst hår og ikke griner, før det gjør mamma, og hun har alltid håret i en stram knute i nakken. Noen burde snakke med mamma om det, kanskje han homoen på tv, han jan eller jon eller noe. Hun kunne saktens trenge noen stylingtips. Du kan få favorittjakkemerket mit om du vil. Det med jesus and mary chain. Hun sier at det godt kan hende hun kan elske meg også. Så kysser vi. Jeg tror kanskje vi er kjærester nå. Men Agnes er litt dårlig på dette med å være kjæreste, (kjære mona og mikkel er det meg det er noe galt med?), og besøkene hennes er ganske sporadiske. Dessuten nekter hun og mamma å hilse på hverandre. Hun skal så absolutt komme inn gjennom vinduet, denne Agnes. Mamma begynner å gråte om jeg prater for mye om Agnes, før hun tar telefoner og snakker lenge og alvorlig med folk jeg ikke vet hvem er.

Noen ganger må jeg snakke med en snill dame med altfor mye parfyme og stygg leppestift. Hun begynner alltid med "hvordan gååååår det med deg, Ragnhild?". Selv om hun er snill, synes jeg det er litt ekkelt å snakke med henne. Men hun går til slutt. Særlig hvis jeg prøver å være "helt vanlig". Da kan Agnes komme. Det er så fint å ha henne her, vi har så mye å prate om, hver gang er det så mye å ta igjen. Men ikke alle syns det. Og det er rart, og veldig vondt, for de mener jeg trenger medisiner nå, og jeg vet ikke hva de mener feiler meg. Jeg tror ikke Agnes liker medisiner, for hun er her aldri når jeg ikke får lurt meg unna å ta dem. De har jo ikke fine farger en gang, sånt som man ser på kule filmer om vold, sex og narkotika, de er hvite og dønn kjedelige alle sammen. Og jeg blir så kjedelig og liksom så hvit og grå av dem jeg også. Ikke rart hun ikke gidder å komme på besøk. Ikke ringer hun heller, men det er fordi hun ikke har mobiltelefon.


Mamma var glad her en dag, siden jeg ikke snakket særlig om Agnes. Så fortalte jeg at jeg savnet henne. Det var visst feil, for da begynte hun å gråte igjen. Den snille damen burde nok heller snakke med mamma, for hun griner hele tida, og trenger trøst. Kanskje hun har vondt et sted, da skjønner jeg i alle fall hvorfor hun er så sutrete. Kanskje hun har en eller annen sykdom eller noe. Jeg tror den snille damen kan en del om sykdommer.Hun liker i alle fall å snakke om det. Det er de som sier at de gale har det godt. Mamma virker til tider klin gæren, men folk som blir lei seg hele tida har det vel ikke godt. Og jeg blir visst frisk sier de, helt uten å ha vært syk. Det er sånn friske mennesker skal være synes de, sånn som mamma, trist og grå og sliten. Og slik blir jeg når Agnes ikke er her. Veldig trist, og lite glad. Men mamma er litt gladere nå. Hun blir spesielt glad når vi snakker om kjedelige ting som Berlinerpoplene, kongefamilien og hagearbeid. Det er tydelig at glede kommer i begrenset opplag. Kun en per hustand? Agnes besøker meg aldri mer.

9 kommentarer:

Anonym sa...

Kor flink du er til å skrive:) Las "Agnes" og deler av andre innlegg. Du er jo kjempeflink:) Klem fra Gjemneshuset;)

Sunniva sa...

Tusen takk Eli! Artig at du leser blogen min!

Engeline sa...

Jeg er glad du våget å publisere det, det er kjempeflott! Jeg liker spsielt godt måten du bryter språket som en ekte nordisk litteraturstudent, særlig i begynnelsen, og hvordan det nesten forsvinner i takt med at hun blir mindre gal. Godt jobbet!

Eli har rett, du skriver veldig godt og jeg kunne tenke meg å se deg skrive, samle og pusse på tekster og deretter gjøre noe for å spre dem til den store omverden. utover bloggen, selvsagt :)

Sunniva sa...

Tusen takk Ellinor(og Eli, igjen), sånne kommentarer betyr som sagt veldig mye. Folk som sier at de ikke bryr seg om hva andre syns når de skriver, musiserer eller gjør noe annet performativt må lyve. Tror jeg da. Det er skummelt å skrive, man kler seg veldig naken, og stiller seg så lagelig til for hugg. Så tusen takk for fine tilbakemeldinger. (:

Engeline sa...

Det er sant, å skrive er å blottstille seg, og ens egne "barn". Og jeg også tror at folk som påstår at andres meninger ikke betyr noe, enten er ureflekterte og kjenner seg selv dårlig, eller de lyver. Du får spørre dem, neste gang du treffer en på byen - jeg tørr aldri sånt.

Men tilbake til dette med å skrive, har du tenkt på å skrive mer og tilsvarende? Eventuelt hente frem ting som måtte ligge i skrivebordsskuffen? Og bearbeide dem og deretter sende dem inn et eller annet sted? Det finnes flust med alternative mottakere, og jeg ville anbefale deg å tenke på det i hvert fall!

Engeline sa...

så flott utseende du har skaffet bloggen! Ryddig, pent, jeg liker det!

Sunniva sa...

Ja, jeg mislikte plutselig grønnfarven. Inspirert av Silje bestemte jeg meg for å gjøre noe med det.

Anonym sa...

Håhå, jeg heter Agnes! Hvor kult er det ikke å finne navnet sitt som overskrift i en blogg?
Svar: Ganske kult.

Engeline sa...

Selv når Agnes er et schizofren sykdomssymptom?

Jaja. Jeg er oppkalt etter en giljotin, så du er i godt selskap.