Av og til, og bare av og til, kjenner jeg meg veldig igjen i denne sangen. Det må da søren meg være lov å ikke være friskus hele tida!
Her kommer vinteren
Er du av typen som aldri blir brun,
og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det?
Er du ansett som en kjedelig kujon,
fordi du stort sett ikke gidder å bade?
Har du problemer, med å omgås overdrevent positive folk?
Du ække aleine, vi er mange som har det sånn
Er du av typen som liker å sitte,
sitte inne å pimpe når sola skinner?
Er du av typen som er svak for sport,
men bare på skjermer og bare når vi vinner?
Da har du problemer i følge peanøtthjerneforbundet
Men du ække aleine, vi er mange som har det sånn
Folkens jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over
det kommer til å falle snø i natt
Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få
Lailailailailailailailailailailailai
Lailailailailailailailailailai
Er du av typen som lar deg irritere,
av folk som alltid skal imponere?
Har du et kjøleskap,
har du en TV,
har du alt du trenger for å leve, for...
Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få
tirsdag 25. januar 2011
lørdag 15. januar 2011
Maria Amelies forbrytelser
Marias forbrytelser mot den norske stat:
* Hun har oppgitt falsk identitet. Hadde hun egentlig noe valg, spesielt når vi ser hvordan hun blir behandlet nå?
* Hun har oppholdt seg lenge i landet ulovlig. Hun har gjort det enhver desperat og redd person kunne gjort. Man må bruke skjønn her. Hun ble ført inn i landet av sine foreldre. Hun levde her, lærte seg språket og fikk gode venner. Hvem forventer at en redd 18 år gammel jente oppsøker stat og politi når hun frykter å bli kastet ut til et land hun er redd for å komme til?
* Hun har jobbet svart. (Der er hun i godt selskap av mange nordmenn, bare at hun gjorde det av desperasjon og ikke grådighet. Hun har heller ikke nytt godt av det samme velferdssystemet som oss nordmenn fordi hun ikke har kunnet ta i mot studielån, benytte seg av helsetjenester eller ta i mot sykepenger.)
Kort sagt er hennes forbrytelser at hun gjemte seg for mennesker hun fryktet, hun skaffet seg en jobb for å overleve, og hadde ikke personnummer til å betale skatt. Da hun hadde levd her lenge, lært seg språket og fått gode venner, forlot hun ikke landet frivillig for å dra tilbake til Nord-Ossetia. Det er hennes forbrytelser.
Juridisk sett har hun sikkert gjort seg skyldig i såkalte forbrytelser mot den norske stat, men her må vi se mer hva hun har gjort riktig og hvorfor hun har gjort det enn hva hun har gjort galt. Hvis den norske stat ikke handler riktig her, er det den norske stat som gjør seg skyldig i forbrytelser. Den norske stat står for menneskerettighetene, men bare når det passer slik. De er fine å vifte med når man skal irettesette andre land, men tydelig vis vanskelige å følge selv. Det sier litt om hvor kort vi er kommet i lille, grådige Norge. Jeg blir kvalm av mitt eget land.
* Hun har oppgitt falsk identitet. Hadde hun egentlig noe valg, spesielt når vi ser hvordan hun blir behandlet nå?
* Hun har oppholdt seg lenge i landet ulovlig. Hun har gjort det enhver desperat og redd person kunne gjort. Man må bruke skjønn her. Hun ble ført inn i landet av sine foreldre. Hun levde her, lærte seg språket og fikk gode venner. Hvem forventer at en redd 18 år gammel jente oppsøker stat og politi når hun frykter å bli kastet ut til et land hun er redd for å komme til?
* Hun har jobbet svart. (Der er hun i godt selskap av mange nordmenn, bare at hun gjorde det av desperasjon og ikke grådighet. Hun har heller ikke nytt godt av det samme velferdssystemet som oss nordmenn fordi hun ikke har kunnet ta i mot studielån, benytte seg av helsetjenester eller ta i mot sykepenger.)
Kort sagt er hennes forbrytelser at hun gjemte seg for mennesker hun fryktet, hun skaffet seg en jobb for å overleve, og hadde ikke personnummer til å betale skatt. Da hun hadde levd her lenge, lært seg språket og fått gode venner, forlot hun ikke landet frivillig for å dra tilbake til Nord-Ossetia. Det er hennes forbrytelser.
Juridisk sett har hun sikkert gjort seg skyldig i såkalte forbrytelser mot den norske stat, men her må vi se mer hva hun har gjort riktig og hvorfor hun har gjort det enn hva hun har gjort galt. Hvis den norske stat ikke handler riktig her, er det den norske stat som gjør seg skyldig i forbrytelser. Den norske stat står for menneskerettighetene, men bare når det passer slik. De er fine å vifte med når man skal irettesette andre land, men tydelig vis vanskelige å følge selv. Det sier litt om hvor kort vi er kommet i lille, grådige Norge. Jeg blir kvalm av mitt eget land.
torsdag 13. januar 2011
Medmennesker?
Jeg er rasende over hvordan Norge behandler mennesker i nød og fortvilelse. Maria Amelie har levd hele ungdomstiden sin i Norge. Uten pass og papirer, uten rett til legehjelp, uten det vi andre tar som en selvfølge har hun klart å skaffe seg et utrolig nettverk, en mastergrad og jobbtilbud i Norge. Men dette er ikke nok. Fordi Maria Amelie er ulovlig norsk. Norske myndigheter avslo i 2003 familiens søknad om opphold i Norge. De ble ikke trodd på at det ikke var trygt for dem å leve i Russland. Man kan jo spørre seg om hvorfor to høyt utdannede mennesker velger å flykte til Norge, hvis alt er i orden der de kommer fra. Meget spesielt er det, med tanke på hvordan de har måttet leve uten papirer, og ta såkalte drittjobber de fleste Nordmenn ikke gidder å tenke på en gang. Disse mener altså den norske stat at har det bedre i Russland, der de selv frykter forfølgelse og for sitt eget liv.
Maria Amelie er en mønsterborger. Hun har utdanning, bidrar i kulturlivet og legger vekt på å være ærlig. Dette straffes hun for nå. Den 12.januar, onsdag kveld ble hun pågrepet utenfor Nansenskolen av åtte politimenn. Hun ble revet bort fra kjæresten sin før hun ble ført inn i en bil og kjørt til et sted verken hun eller hennes pårørende ikke visste hvor var. Der ble hun avkledd og kroppsvisitert. Jeg kan ikke tenke meg noe mer nedverdigende. Hun blir behandlet som et problem, en simpel kriminell, og ikke et menneske. Hun er et innvandringspolitisk problem staten raskest mulig vil bli kvitt. Innvandringsregulerende hensyn er mye viktigere enn medmenneskelighet og menneskerettigheter.
Maria Amelie er en mønsterborger. Hun har utdanning, bidrar i kulturlivet og legger vekt på å være ærlig. Dette straffes hun for nå. Den 12.januar, onsdag kveld ble hun pågrepet utenfor Nansenskolen av åtte politimenn. Hun ble revet bort fra kjæresten sin før hun ble ført inn i en bil og kjørt til et sted verken hun eller hennes pårørende ikke visste hvor var. Der ble hun avkledd og kroppsvisitert. Jeg kan ikke tenke meg noe mer nedverdigende. Hun blir behandlet som et problem, en simpel kriminell, og ikke et menneske. Hun er et innvandringspolitisk problem staten raskest mulig vil bli kvitt. Innvandringsregulerende hensyn er mye viktigere enn medmenneskelighet og menneskerettigheter.
lørdag 25. desember 2010
Mot det nye året.
I fjor, rett før jul, stod jeg med tårer i øynene og leste et julekort fra ei venninne hvor det stod at "jeg håper 2010 blir året da alt ordner seg". Selv var jeg livredd for at 2011 ville bli året da alt virkelig gikk helt til helvete. Jeg tok heldigvis feil, og det er en glede å møte 2011 med orden i sakene, både i hodet og ellers. Mye av grunnen til at jeg kan det er de flotte menneskene rundt meg, venner og familie, de som skriver kort, koker te, lager julekalender, bat-man-bilder og masse mer. Og han jeg sover sammen med. Et STORT less than three til alle.
I.A, D.A og T.H. på vei hjem fra fest i påska 2010.
I.A, D.A og T.H. på vei hjem fra fest i påska 2010.
mandag 4. oktober 2010
Om migrene
En gammel fiende har kommet for å hilse på, oftere de siste ukene.
Den gamle fienden hindrer meg i å få gjort det jeg skal. Jeg kan bli sur, irritabel og føle meg makteløs. Jeg må slutte med det jeg driver med der og da. Jeg vil bare legge meg ned, i et mørkt rom, helst alene. Så er det bare å vente på at det går over, mens det føles som om en trailer prøver å kjøre gjennom hodet ditt. Jeg har fått tilbake migrenen, men heldigvis, går det alltid over.
En del tror at mennesker med migrene er pysete. Hvorfor tåler du ikke litt hodepine? Migrene er ikke litt hodepine. Migrene varierer i alvorlighetsgrad og i varighet. Hos noen av oss varer det bare noen timer, andre kan ligge i to døgn. Familiemedlemmer av meg måtte til slutt få mofrinsprøyte av legen for å holde ut smertene. Et ønske om å dø, eller at man tror man skal dø er ikke unvalig under et migreneanfall. Vi som har migrene har også oftere vanlig hodepine. Jeg har som regel en eller annen form for hodepine i løpet av uka, men av den mindre intense sorten. Da klarer jeg å være i arbeid, og jeg fungerer godt. Sånn har det alltid vært, og jeg har ikke hatt migrene på mange år. Før kunne jeg ikke få hodepine uten at jeg ble redd for et nytt migreneanfall, men etter å ha vært symptomfri i så mange år, trodde jeg at det var slutt på anfallene. Så feil kan man ta. Heldigvis forskes det mye på migrenelidelser, og det fins hjelp å få. Vanlige smertestillende fungerer som regel dårlig, mens spesialmidler som fåes på resept kan fungere mye bedre.
Den gamle fienden hindrer meg i å få gjort det jeg skal. Jeg kan bli sur, irritabel og føle meg makteløs. Jeg må slutte med det jeg driver med der og da. Jeg vil bare legge meg ned, i et mørkt rom, helst alene. Så er det bare å vente på at det går over, mens det føles som om en trailer prøver å kjøre gjennom hodet ditt. Jeg har fått tilbake migrenen, men heldigvis, går det alltid over.
En del tror at mennesker med migrene er pysete. Hvorfor tåler du ikke litt hodepine? Migrene er ikke litt hodepine. Migrene varierer i alvorlighetsgrad og i varighet. Hos noen av oss varer det bare noen timer, andre kan ligge i to døgn. Familiemedlemmer av meg måtte til slutt få mofrinsprøyte av legen for å holde ut smertene. Et ønske om å dø, eller at man tror man skal dø er ikke unvalig under et migreneanfall. Vi som har migrene har også oftere vanlig hodepine. Jeg har som regel en eller annen form for hodepine i løpet av uka, men av den mindre intense sorten. Da klarer jeg å være i arbeid, og jeg fungerer godt. Sånn har det alltid vært, og jeg har ikke hatt migrene på mange år. Før kunne jeg ikke få hodepine uten at jeg ble redd for et nytt migreneanfall, men etter å ha vært symptomfri i så mange år, trodde jeg at det var slutt på anfallene. Så feil kan man ta. Heldigvis forskes det mye på migrenelidelser, og det fins hjelp å få. Vanlige smertestillende fungerer som regel dårlig, mens spesialmidler som fåes på resept kan fungere mye bedre.
mandag 13. september 2010
Jeg har ikke rett til å være glad.
På internett og i faglitteratur står det mye om depresjon. Det er masse å ta av. Likevel var det alltid vanskelig for meg å fatte hva en depresjon virkelig innebar før jeg fant meg selv midt oppi det jeg har kalt et svart hav av elendighet. Et svart hav hvor det føltes som om det ikke fantes noen sikt mot land.
Det er vanskelig å tenke på når det begynte, hva som kom først, hva som kom sist, men det som sjokkerte meg mest, var at det for meg var helt nye følelser jeg ikke visste at eksisterte i meg. Hvordan går man fra å være ei positiv jente med selvrespekt, mange gode egenskaper, med tro på seg selv, mulighetene og livet, til å bli en slags nemi-kopi minus humoren hvor alt følels helt jævlig og du faktisk tenker at det hadde vært så mye bedre å få slippe mer av dette forferdelige livet. Varsellampene begynte vel å blinke da jeg stod opp i god tid for å gråte ferdig før jobb. Mens andre fikset håret, spiste frokost, drakk kaffe og gjorde seg klar for en ny dag, måtte jeg altså gråte ferdig sånn at jeg kunne gå på jobb og smile til kundene mine. En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det er en smule slitsomt.
Det er slitsomt å være trist hele tida, gråte flere ganger om dagen, det er slitsomt når de glade øyeblikkene faktisk er unntakene. I tillegg bebreider man seg selv for å være trist. "Det er min skyld at jeg ikke er glad. Hadde jeg vært flinkere, smartere, flottere, så hadde jeg fortjent å være glad." Hvorfor skal man gjøre noe med tungsinnet når man ikke en gang tror man fortjener å være glad? Hvordan skulle jeg komme ut av noe som for meg så ut som en umulig floke jeg hadde laget selv?
Jeg følte meg også utakknemlig. Jeg klarte ikke å føle glede over de samme tingene lenger. Hadde jeg et lykkelig øyeblikk, var jeg rask til å minne meg selv på at om noen timer ville jeg være trist igjen. Det er depresjonens forbannelse. Det er en ond sirkel det er vanskelig å bryte alene.
Mange føler skam for sine psykiske lidelser. "Psykiske problemer" har blitt en populær knagg å bruke på f.eks alle som er veldig slem mot noen. Dessverre en veldig ukritisk måte å bruke et så vidt og alvorlig begrep på. Denne tendensen samfunnet har til å diagnostisere fremmede mennesker de aldri har møtt kan ødelegge for langt flere enn de personene som bli hengt på knaggen. Psykiske problemer dreier seg for veldig mange av oss først og fremst om å ha det vondt. Man trenger ikke å være definisjonen på "gæren" (hva nå det er) for å ha en svakere mental helse. Det holder å være litt uheldig. Så når enkelte spøker med at de bor rett ved siden av et psykiatrisk sykehus, så tenker jeg bare "så praktisk for deg, man vet aldri når man trenger det.". Jeg er ikke flau over å ha hatt en depresjon, jeg er stolt over å ha kommet meg gjennom det med jobben, studiene, vennene og sist men ikke minst, livet i behold.
Det er vanskelig å tenke på når det begynte, hva som kom først, hva som kom sist, men det som sjokkerte meg mest, var at det for meg var helt nye følelser jeg ikke visste at eksisterte i meg. Hvordan går man fra å være ei positiv jente med selvrespekt, mange gode egenskaper, med tro på seg selv, mulighetene og livet, til å bli en slags nemi-kopi minus humoren hvor alt følels helt jævlig og du faktisk tenker at det hadde vært så mye bedre å få slippe mer av dette forferdelige livet. Varsellampene begynte vel å blinke da jeg stod opp i god tid for å gråte ferdig før jobb. Mens andre fikset håret, spiste frokost, drakk kaffe og gjorde seg klar for en ny dag, måtte jeg altså gråte ferdig sånn at jeg kunne gå på jobb og smile til kundene mine. En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det er en smule slitsomt.
Det er slitsomt å være trist hele tida, gråte flere ganger om dagen, det er slitsomt når de glade øyeblikkene faktisk er unntakene. I tillegg bebreider man seg selv for å være trist. "Det er min skyld at jeg ikke er glad. Hadde jeg vært flinkere, smartere, flottere, så hadde jeg fortjent å være glad." Hvorfor skal man gjøre noe med tungsinnet når man ikke en gang tror man fortjener å være glad? Hvordan skulle jeg komme ut av noe som for meg så ut som en umulig floke jeg hadde laget selv?
Jeg følte meg også utakknemlig. Jeg klarte ikke å føle glede over de samme tingene lenger. Hadde jeg et lykkelig øyeblikk, var jeg rask til å minne meg selv på at om noen timer ville jeg være trist igjen. Det er depresjonens forbannelse. Det er en ond sirkel det er vanskelig å bryte alene.
Mange føler skam for sine psykiske lidelser. "Psykiske problemer" har blitt en populær knagg å bruke på f.eks alle som er veldig slem mot noen. Dessverre en veldig ukritisk måte å bruke et så vidt og alvorlig begrep på. Denne tendensen samfunnet har til å diagnostisere fremmede mennesker de aldri har møtt kan ødelegge for langt flere enn de personene som bli hengt på knaggen. Psykiske problemer dreier seg for veldig mange av oss først og fremst om å ha det vondt. Man trenger ikke å være definisjonen på "gæren" (hva nå det er) for å ha en svakere mental helse. Det holder å være litt uheldig. Så når enkelte spøker med at de bor rett ved siden av et psykiatrisk sykehus, så tenker jeg bare "så praktisk for deg, man vet aldri når man trenger det.". Jeg er ikke flau over å ha hatt en depresjon, jeg er stolt over å ha kommet meg gjennom det med jobben, studiene, vennene og sist men ikke minst, livet i behold.
mandag 12. juli 2010
...
Hvordan skriver jeg subtilt om noe personlig og superfint? Hvordan forklarer jeg at sokker slengt i sofaen hver dag er dødsirriterende og likevel en smule sjarmerende og helt herlig? Hadde jeg tenkt meg før, at det kjennes forløsende å småkrangle om bagataller og fakta? At man kan finne et slags fellesskap i å konsultere wikipedia for å gi en av oss rett?
Det er nå få ting som kjennes mer riktig om dagen enn å plukke sokker opp fra sofaen og godta en diger pc-skjerm på kaffebordet, samt en mengde kabler rundt om i den bittelille leligheten min. Det kjennes så rett, og det er så trivelig å våkne av at glasset som noen har plassert i vinduskarmen har falt ned i sengen på min side. Jeg bare ruller over på din plass. Hvem smelter ikke av et strålende blidt "good mååååren" fra senga klokka sju om mårran, mens du selv tusler i kafferus og prøver å våkne for en ny dag på jobb.
Det er verdt det.
Det er nå få ting som kjennes mer riktig om dagen enn å plukke sokker opp fra sofaen og godta en diger pc-skjerm på kaffebordet, samt en mengde kabler rundt om i den bittelille leligheten min. Det kjennes så rett, og det er så trivelig å våkne av at glasset som noen har plassert i vinduskarmen har falt ned i sengen på min side. Jeg bare ruller over på din plass. Hvem smelter ikke av et strålende blidt "good mååååren" fra senga klokka sju om mårran, mens du selv tusler i kafferus og prøver å våkne for en ny dag på jobb.
Det er verdt det.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)