En advarsel.
http://www.thinkgeek.com/tshirts/ladies/a09b/zoom/
mandag 12. mai 2008
torsdag 1. mai 2008
Gutter, menn og fristelse
Jeg føler denne trenger en relansering, nå som det går mot vår og mer lettkledde tider. En tekst om ansvar og ondskapsfulle kvinner.
Kjære gutter. Det er på tide at dere tar ansvar for deres handlinger. Jeg har via media, undersøkelser offentliggjort i media og via ymse uttalelser fra (mannlige, stort sett) politikere og advokater forstått at dere menn og gutter ikke kan styre deres lyster. Jeg har forstått at dere gruer dere til våren, for da vil alle jenter gå lettkledd, og vise solbrune legger, bare mager og svulmende bryster og røde lipglosslepper. Dere vil oppleve at noen jenter smiler til dere og spør om dere har fyr, eller ti kroner til bussen og at det senere viser seg at de ikke vil ligge med dere. Dere gruer dere fordi dere vet at dere ikke kan styre dere, at kvinnene og jentene ondskapsfullt leker med følelsene deres og gjør dere kåte og gale, for så å nekte dere adgang til det aller helligste. Dere er redde for at dere skal kaste dere over disse kvinnene og jentene, og ha sex uten deres samtykke, fordi dere ikke klarer annet. Og dere er redde for å bli offer for en ung kvinnes beregnende blikk som etterpå beskylder dere for voldtekt og andre lite pene ting.
Jeg har et råd til dere, en appell. Dere må ta ansvar for egen sikkerhet!
Om dere er en av de mange med lidelsen "jeg forstår ikke ordet nei, og kan ikke styre meg når jeg blir kåt", så anbefaler jeg dere å holde dere hjemme fra byen, eller unngå å flørte/ta i mot en kvinnes flørt. Jeg anbefaler dere å ta taxi hjem, og ikke gå på øde strekninger der dere kan møte en kvinne som kan friste dere mer enn hva tilrådelig er.
Vennligst ikke misforstå. Jeg klandrer dere ikke, det er ikke deres skyld når en kvinne forgriper seg på dere med flørtende blikk og korte skjørt uten å la dere slippe til. Jeg ber dere bare om å ta ansvar for egen sikkerhet. Vi må innse realitetene, i dagens sekulariserte (og seksualiserte) samfunn kan kvinner gå fritt og friste hvem de vil, uten å si b etter å ha sagt a, uten å bli dømt for det.
Ja, jeg vet det er sykt, men i dagens kvinnefrigjorte samfunn kan kvinner ha plastpeniser med vibratorer til egen nytelse, de kan velge og vrake i kåte menn og de kan si nei til sex med deg, og står uten ansvar når du bare ikke klarer å styre deg pga hennes kyniske spill. Selvfølgelig kan vi ikke la kvinner holde på slik, men for å unngå ubehageligheter for deg selv, har du, som mann eller gutt et ansvar for deg selv. Om alle gutter unngikk flørting og tok taxi hjem, ville ikke kvinners farlige og uhemmede seksuelle oppførsel vært et problem. Så, mine kjære gutter og menn jeg har et råd til dere: Ta ansvar, ta taxi!
Kjære gutter. Det er på tide at dere tar ansvar for deres handlinger. Jeg har via media, undersøkelser offentliggjort i media og via ymse uttalelser fra (mannlige, stort sett) politikere og advokater forstått at dere menn og gutter ikke kan styre deres lyster. Jeg har forstått at dere gruer dere til våren, for da vil alle jenter gå lettkledd, og vise solbrune legger, bare mager og svulmende bryster og røde lipglosslepper. Dere vil oppleve at noen jenter smiler til dere og spør om dere har fyr, eller ti kroner til bussen og at det senere viser seg at de ikke vil ligge med dere. Dere gruer dere fordi dere vet at dere ikke kan styre dere, at kvinnene og jentene ondskapsfullt leker med følelsene deres og gjør dere kåte og gale, for så å nekte dere adgang til det aller helligste. Dere er redde for at dere skal kaste dere over disse kvinnene og jentene, og ha sex uten deres samtykke, fordi dere ikke klarer annet. Og dere er redde for å bli offer for en ung kvinnes beregnende blikk som etterpå beskylder dere for voldtekt og andre lite pene ting.
Jeg har et råd til dere, en appell. Dere må ta ansvar for egen sikkerhet!
Om dere er en av de mange med lidelsen "jeg forstår ikke ordet nei, og kan ikke styre meg når jeg blir kåt", så anbefaler jeg dere å holde dere hjemme fra byen, eller unngå å flørte/ta i mot en kvinnes flørt. Jeg anbefaler dere å ta taxi hjem, og ikke gå på øde strekninger der dere kan møte en kvinne som kan friste dere mer enn hva tilrådelig er.
Vennligst ikke misforstå. Jeg klandrer dere ikke, det er ikke deres skyld når en kvinne forgriper seg på dere med flørtende blikk og korte skjørt uten å la dere slippe til. Jeg ber dere bare om å ta ansvar for egen sikkerhet. Vi må innse realitetene, i dagens sekulariserte (og seksualiserte) samfunn kan kvinner gå fritt og friste hvem de vil, uten å si b etter å ha sagt a, uten å bli dømt for det.
Ja, jeg vet det er sykt, men i dagens kvinnefrigjorte samfunn kan kvinner ha plastpeniser med vibratorer til egen nytelse, de kan velge og vrake i kåte menn og de kan si nei til sex med deg, og står uten ansvar når du bare ikke klarer å styre deg pga hennes kyniske spill. Selvfølgelig kan vi ikke la kvinner holde på slik, men for å unngå ubehageligheter for deg selv, har du, som mann eller gutt et ansvar for deg selv. Om alle gutter unngikk flørting og tok taxi hjem, ville ikke kvinners farlige og uhemmede seksuelle oppførsel vært et problem. Så, mine kjære gutter og menn jeg har et råd til dere: Ta ansvar, ta taxi!
tirsdag 22. april 2008
Agnes
Ansiktet hadde vært i vinduet i flere uker. Hver kveld kom hun utenfor vinduet, men ville ikke komme inn. Ikke på te. Jeg har kaffe også, og kjeks, liker du kjeks. Hun ville ikke komme inn. Men vi snakket mye. Mest om meg. Hun er en god lytter. Jeg spurte henne hva hun het en gang, men da begynte hun å gråte. Ingen hadde spurt henne om hva hun het før. Agnes. Vil du ikke komme inn da. Hun kommer og går litt som hun vil. Jeg prøvde en gang å følge etter henne, men hun ble borte før jeg rakk å ta på meg skoene.
Av en eller annen grunn knuste hun en gang vindusruta mi. Jeg tror det var et uhell, men jeg vet ikke. Og da hun løp sin vei, og jeg prøvde å stoppe henne for å se hvordan det gikk, rant røde striper nedover skårene av glass som fortsatt hang igjen i vindusramma. Det ble masse styr her hjemme da. Mamma gråt. Jeg spurte om det var fordi vindusruter var så dyre, og at vi gjerne kunne ta fra sparepengene mine. Men da gråt hun enda mer. Folk begynner ofte å gråte på grunn av meg. Særlig mamma. Så måtte leger komme, og jeg måtte komme på sykehus. Hva jeg skulle der, skjønte jeg lite av, og vi fikk dra hjem igjen med hvite greier på hendene og stive smil om munnen. Jeg spurte flere ganger etter Agnes, men folk ristet liksom bare på hodet. Så, før vi skulle dra, var hun plutselig ved siden av meg. For første gang henvendte hun seg til meg på eget iniativ."Er du også her?." "Ja. Vi måtte hit da du knuste ruta. Er du i orden?"Agnes bare nikker. Alt var bra. Jeg ser det i øynene hennes. Men så var hun borte igjen, og vi dro hjem. Jeg hørte ikke fra Agnes på ei stund. Mamma ville at jeg skulle ta det litt med ro, jeg var visst syk eller noe. Mamma er glad i å rynke panna slik at hun ser trøtt og sliten ut. Andre, for eksempel meg, får dårlig samvittighet av det.
Så vil Agnes komme inn en dag. Men jeg har fått nytt vindu. Det er veldig vanskelig å åpne, og nesten umulig å knuse. Likevel kommer hun seg inn. Agnes er på en måte så spinkel at hun klarer å presse seg inn mellom den veldig smale gløtten mellom vinduet og karmen. Hun krymper på en måte, men når hun først er kommet inn, er hun like stor igjen. Jeg ser på Agnes og tenker at hun er den vakreste jeg har sett utenom tv. Så må jeg bare si henne hemmeligheten min, at jeg kanskje elsker henne. I alle fall litt, når hun har løst hår og ikke griner, før det gjør mamma, og hun har alltid håret i en stram knute i nakken. Noen burde snakke med mamma om det, kanskje han homoen på tv, han jan eller jon eller noe. Hun kunne saktens trenge noen stylingtips. Du kan få favorittjakkemerket mit om du vil. Det med jesus and mary chain. Hun sier at det godt kan hende hun kan elske meg også. Så kysser vi. Jeg tror kanskje vi er kjærester nå. Men Agnes er litt dårlig på dette med å være kjæreste, (kjære mona og mikkel er det meg det er noe galt med?), og besøkene hennes er ganske sporadiske. Dessuten nekter hun og mamma å hilse på hverandre. Hun skal så absolutt komme inn gjennom vinduet, denne Agnes. Mamma begynner å gråte om jeg prater for mye om Agnes, før hun tar telefoner og snakker lenge og alvorlig med folk jeg ikke vet hvem er.
Noen ganger må jeg snakke med en snill dame med altfor mye parfyme og stygg leppestift. Hun begynner alltid med "hvordan gååååår det med deg, Ragnhild?". Selv om hun er snill, synes jeg det er litt ekkelt å snakke med henne. Men hun går til slutt. Særlig hvis jeg prøver å være "helt vanlig". Da kan Agnes komme. Det er så fint å ha henne her, vi har så mye å prate om, hver gang er det så mye å ta igjen. Men ikke alle syns det. Og det er rart, og veldig vondt, for de mener jeg trenger medisiner nå, og jeg vet ikke hva de mener feiler meg. Jeg tror ikke Agnes liker medisiner, for hun er her aldri når jeg ikke får lurt meg unna å ta dem. De har jo ikke fine farger en gang, sånt som man ser på kule filmer om vold, sex og narkotika, de er hvite og dønn kjedelige alle sammen. Og jeg blir så kjedelig og liksom så hvit og grå av dem jeg også. Ikke rart hun ikke gidder å komme på besøk. Ikke ringer hun heller, men det er fordi hun ikke har mobiltelefon.
Av en eller annen grunn knuste hun en gang vindusruta mi. Jeg tror det var et uhell, men jeg vet ikke. Og da hun løp sin vei, og jeg prøvde å stoppe henne for å se hvordan det gikk, rant røde striper nedover skårene av glass som fortsatt hang igjen i vindusramma. Det ble masse styr her hjemme da. Mamma gråt. Jeg spurte om det var fordi vindusruter var så dyre, og at vi gjerne kunne ta fra sparepengene mine. Men da gråt hun enda mer. Folk begynner ofte å gråte på grunn av meg. Særlig mamma. Så måtte leger komme, og jeg måtte komme på sykehus. Hva jeg skulle der, skjønte jeg lite av, og vi fikk dra hjem igjen med hvite greier på hendene og stive smil om munnen. Jeg spurte flere ganger etter Agnes, men folk ristet liksom bare på hodet. Så, før vi skulle dra, var hun plutselig ved siden av meg. For første gang henvendte hun seg til meg på eget iniativ."Er du også her?." "Ja. Vi måtte hit da du knuste ruta. Er du i orden?"Agnes bare nikker. Alt var bra. Jeg ser det i øynene hennes. Men så var hun borte igjen, og vi dro hjem. Jeg hørte ikke fra Agnes på ei stund. Mamma ville at jeg skulle ta det litt med ro, jeg var visst syk eller noe. Mamma er glad i å rynke panna slik at hun ser trøtt og sliten ut. Andre, for eksempel meg, får dårlig samvittighet av det.
Så vil Agnes komme inn en dag. Men jeg har fått nytt vindu. Det er veldig vanskelig å åpne, og nesten umulig å knuse. Likevel kommer hun seg inn. Agnes er på en måte så spinkel at hun klarer å presse seg inn mellom den veldig smale gløtten mellom vinduet og karmen. Hun krymper på en måte, men når hun først er kommet inn, er hun like stor igjen. Jeg ser på Agnes og tenker at hun er den vakreste jeg har sett utenom tv. Så må jeg bare si henne hemmeligheten min, at jeg kanskje elsker henne. I alle fall litt, når hun har løst hår og ikke griner, før det gjør mamma, og hun har alltid håret i en stram knute i nakken. Noen burde snakke med mamma om det, kanskje han homoen på tv, han jan eller jon eller noe. Hun kunne saktens trenge noen stylingtips. Du kan få favorittjakkemerket mit om du vil. Det med jesus and mary chain. Hun sier at det godt kan hende hun kan elske meg også. Så kysser vi. Jeg tror kanskje vi er kjærester nå. Men Agnes er litt dårlig på dette med å være kjæreste, (kjære mona og mikkel er det meg det er noe galt med?), og besøkene hennes er ganske sporadiske. Dessuten nekter hun og mamma å hilse på hverandre. Hun skal så absolutt komme inn gjennom vinduet, denne Agnes. Mamma begynner å gråte om jeg prater for mye om Agnes, før hun tar telefoner og snakker lenge og alvorlig med folk jeg ikke vet hvem er.
Noen ganger må jeg snakke med en snill dame med altfor mye parfyme og stygg leppestift. Hun begynner alltid med "hvordan gååååår det med deg, Ragnhild?". Selv om hun er snill, synes jeg det er litt ekkelt å snakke med henne. Men hun går til slutt. Særlig hvis jeg prøver å være "helt vanlig". Da kan Agnes komme. Det er så fint å ha henne her, vi har så mye å prate om, hver gang er det så mye å ta igjen. Men ikke alle syns det. Og det er rart, og veldig vondt, for de mener jeg trenger medisiner nå, og jeg vet ikke hva de mener feiler meg. Jeg tror ikke Agnes liker medisiner, for hun er her aldri når jeg ikke får lurt meg unna å ta dem. De har jo ikke fine farger en gang, sånt som man ser på kule filmer om vold, sex og narkotika, de er hvite og dønn kjedelige alle sammen. Og jeg blir så kjedelig og liksom så hvit og grå av dem jeg også. Ikke rart hun ikke gidder å komme på besøk. Ikke ringer hun heller, men det er fordi hun ikke har mobiltelefon.
Mamma var glad her en dag, siden jeg ikke snakket særlig om Agnes. Så fortalte jeg at jeg savnet henne. Det var visst feil, for da begynte hun å gråte igjen. Den snille damen burde nok heller snakke med mamma, for hun griner hele tida, og trenger trøst. Kanskje hun har vondt et sted, da skjønner jeg i alle fall hvorfor hun er så sutrete. Kanskje hun har en eller annen sykdom eller noe. Jeg tror den snille damen kan en del om sykdommer.Hun liker i alle fall å snakke om det. Det er de som sier at de gale har det godt. Mamma virker til tider klin gæren, men folk som blir lei seg hele tida har det vel ikke godt. Og jeg blir visst frisk sier de, helt uten å ha vært syk. Det er sånn friske mennesker skal være synes de, sånn som mamma, trist og grå og sliten. Og slik blir jeg når Agnes ikke er her. Veldig trist, og lite glad. Men mamma er litt gladere nå. Hun blir spesielt glad når vi snakker om kjedelige ting som Berlinerpoplene, kongefamilien og hagearbeid. Det er tydelig at glede kommer i begrenset opplag. Kun en per hustand? Agnes besøker meg aldri mer.
torsdag 10. april 2008
Sunniva bedriver gravende journalistikk med en del digresjoner og mange flotte ordspill i beste VG-stil.
" Kjente politikere gikk i lusekofta lenge før Arfan Bhatti og David Toska. Har de kriminelle nå ødelagt lusekoftas rykte?"
En av side2's mange skarpsindige journalister stiller seg dette spørsmålet på side2's nettavis. Til side2's opplysning ble lusekoftas rykte sammen med "et lite stykke Norge" (som egentlig er et lite stykke fett og sukker oppkjøpt av utenlandsk selskap), skylt ned i do, i det Se og Hør valgte å bruke det som kjendisgaver i sine reportasjer. Se og hør blir spurt om de tror Toska og andre høyt profilerte kriminelles bruk av lusekofta er med på å ødelegge koftas rykte. "Nei, det har vi allerede gjort selv." Det var kanskje et sitat jeg fant på. Men side2 kan melde at ukebladet slett ikke er bekymret for koftas kulturelle status, de vil fortsette å dele den ut til verdensstjerner. Hva med å gi O.J. Simpson en lusekofte?
Men vent! Side2 har her oversett dressen, et plagg som er tillagt mye autoritet og profesjonalitet - likevel ser det ut til at dressen er det mest anvendte plagget i rettsalen, både på aktoratet og forsvarets side. Det er heller ingen hemmelighet at det ondskapsfulle, følelsesstyrtte og irrasjonelle kjønnet kvinne i de siste tiårene har tatt dressen i bruk. Her passer det med et reotirsk spørsmål. Er dressens hederlige "image" truet? "Jeg foreslår at vi spør Anne B. Ragde", sier VG-journalisten.
Det fins tusen eksempler på upopulære mennesker med populære plagg. Vår kjente, dog ikke så kjære (eller, for noen er han sikkert å anse som en skikkelig godkar...) Hitler var en glad bruker av dette plagget. Han hadde heller ikke noe i mot medaljer og jakkemerker. Forkjærligheten for jakkemerker og knebukser deler han med dagens punkere og politisk engasjerte på raddisfløyen. Jeg er en sånn en. Punkere liker å la seg inspirere av andre subkulturer, de har også overtatt nazistenes marsjstøver med sterk iver. Som en liten motsetning til raddisene, kan jeg også melde at en god del av landets mange skaprasister har trykket eplemotivet tett inntil sitt bryst, kanskje til og med på slipsnålen, eller et jakkemerke? Partiet for Ola og Kari har frekt og upåaktet hen revet eplet ned fra kunnskapens tre, og plassert i en småluguber fruktkurv sammen med billig sprit, flesk og porno. Likevel smaker eplet som før. Det er sjelden jeg faktisk finner et eple med et lite blad på stilken, og likevel har det blitt slik en stygg klisje og slikt et symbol for landets folkelige parti. Sammen med Ola og Kari skal eplet kjempe mot alskens stygge ting som finkultur (det vi andre kaller kultur), dyr alkohol og folk som ikke er helt "norsk" vettu.
Hår er strengt tatt ikke klær, men siden frisyrer i likhet med klær kan skiftes ut, så må det med. "Bandet" Scooter, eller "Skooootah" som de selv sier, prydes av frontfiguren med det lett gjenkjennelige kortklipte, hvite håret. Det er en lettstelt frisyre vet du. (bare spør Hanne Ørstavik. Hvem sier du? Hun som skriver alle de bøkene som handler om det samme hver gang. Åja. Hun ja.) Tekster som "give som cred to zhe Icecream man" ser likevel ikke ut til å skremme andre kjente musikere fra å gjennomføre den kortklipte og lettstelte stilen. Den kvinnelige vokalisten i Roxette er et eksempel. Hanne Ørstavik farger etter ryktene håret sitt grått. Det er også et spesielt valg. Men har lite med saken å gjøre, når jeg tenker meg om.
Det er altså ikke bare lusekoftas rykte som henger i en tynn (bom)ullstråd i dag. Selv bruker jeg både dress (kanskje ikke så ofte) og lusekofte uten å føle meg spesielt kriminell. Men du kommer aldri til å se meg i en av de flanellskjortene som en av landets best betalte advokater har trykket til sitt bryst. Av en eller annen grunn er det mye mer behagelig å ligne bankranere og såkalte terrorister enn en som synes at sexovergrep er ganske ok.
En av side2's mange skarpsindige journalister stiller seg dette spørsmålet på side2's nettavis. Til side2's opplysning ble lusekoftas rykte sammen med "et lite stykke Norge" (som egentlig er et lite stykke fett og sukker oppkjøpt av utenlandsk selskap), skylt ned i do, i det Se og Hør valgte å bruke det som kjendisgaver i sine reportasjer. Se og hør blir spurt om de tror Toska og andre høyt profilerte kriminelles bruk av lusekofta er med på å ødelegge koftas rykte. "Nei, det har vi allerede gjort selv." Det var kanskje et sitat jeg fant på. Men side2 kan melde at ukebladet slett ikke er bekymret for koftas kulturelle status, de vil fortsette å dele den ut til verdensstjerner. Hva med å gi O.J. Simpson en lusekofte?
Men vent! Side2 har her oversett dressen, et plagg som er tillagt mye autoritet og profesjonalitet - likevel ser det ut til at dressen er det mest anvendte plagget i rettsalen, både på aktoratet og forsvarets side. Det er heller ingen hemmelighet at det ondskapsfulle, følelsesstyrtte og irrasjonelle kjønnet kvinne i de siste tiårene har tatt dressen i bruk. Her passer det med et reotirsk spørsmål. Er dressens hederlige "image" truet? "Jeg foreslår at vi spør Anne B. Ragde", sier VG-journalisten.
Det fins tusen eksempler på upopulære mennesker med populære plagg. Vår kjente, dog ikke så kjære (eller, for noen er han sikkert å anse som en skikkelig godkar...) Hitler var en glad bruker av dette plagget. Han hadde heller ikke noe i mot medaljer og jakkemerker. Forkjærligheten for jakkemerker og knebukser deler han med dagens punkere og politisk engasjerte på raddisfløyen. Jeg er en sånn en. Punkere liker å la seg inspirere av andre subkulturer, de har også overtatt nazistenes marsjstøver med sterk iver. Som en liten motsetning til raddisene, kan jeg også melde at en god del av landets mange skaprasister har trykket eplemotivet tett inntil sitt bryst, kanskje til og med på slipsnålen, eller et jakkemerke? Partiet for Ola og Kari har frekt og upåaktet hen revet eplet ned fra kunnskapens tre, og plassert i en småluguber fruktkurv sammen med billig sprit, flesk og porno. Likevel smaker eplet som før. Det er sjelden jeg faktisk finner et eple med et lite blad på stilken, og likevel har det blitt slik en stygg klisje og slikt et symbol for landets folkelige parti. Sammen med Ola og Kari skal eplet kjempe mot alskens stygge ting som finkultur (det vi andre kaller kultur), dyr alkohol og folk som ikke er helt "norsk" vettu.
Hår er strengt tatt ikke klær, men siden frisyrer i likhet med klær kan skiftes ut, så må det med. "Bandet" Scooter, eller "Skooootah" som de selv sier, prydes av frontfiguren med det lett gjenkjennelige kortklipte, hvite håret. Det er en lettstelt frisyre vet du. (bare spør Hanne Ørstavik. Hvem sier du? Hun som skriver alle de bøkene som handler om det samme hver gang. Åja. Hun ja.) Tekster som "give som cred to zhe Icecream man" ser likevel ikke ut til å skremme andre kjente musikere fra å gjennomføre den kortklipte og lettstelte stilen. Den kvinnelige vokalisten i Roxette er et eksempel. Hanne Ørstavik farger etter ryktene håret sitt grått. Det er også et spesielt valg. Men har lite med saken å gjøre, når jeg tenker meg om.
Det er altså ikke bare lusekoftas rykte som henger i en tynn (bom)ullstråd i dag. Selv bruker jeg både dress (kanskje ikke så ofte) og lusekofte uten å føle meg spesielt kriminell. Men du kommer aldri til å se meg i en av de flanellskjortene som en av landets best betalte advokater har trykket til sitt bryst. Av en eller annen grunn er det mye mer behagelig å ligne bankranere og såkalte terrorister enn en som synes at sexovergrep er ganske ok.
tirsdag 8. april 2008
En fin gave!
For de som venter seg en "åååå jeg fikk en veldig fin ikke-materialistisk gave i form av en flott samtale"... eller noe i den duren blir skuffa. Jeg fikk en kjole. Av Idun. Som jeg er veldig glad i. Idun altså. Men jeg ble raskt glad i kjolen også. Men unnskyld meg om jeg er overfladisk, men jeg mener faktisk at når venninna di klarer å finne en kjole du virkelig elsker, da kjenner hun deg godt. Idun vet hva jeg liker.
Kjolen.
Kjolen.
søndag 30. mars 2008
overlevelsesguide
Overlevelsesguide
Gå alltid med en pinne eller blyant i lomma. Når en grevling kommer for å bite deg, vil den ikke slippe før den hører at det knekker. Knekk pinnen eller blyanten, og du skal være trygg.
Sett deg alltid nærmest nødutgangen når du er på kino, da slipper du å dytte så mange folk for å komme deg fortest mulig ut når branner etc. bryter ut. Folk er dessuten klumpete, med mange armer og ben, derfor så lette å snuble i.
Senga di bør ikke stå slik at du ikke har full utsikt til vinduet, du vil da kunne se eventuelle tyver og farlige mennesker i det de skal bryte seg inn hos deg.
Ha alltid et bord eller en seng du kan gjemme deg under i oppholdsrommet ditt. Dette skal visst øke overlevelsesprosenten betraktelig ved bombeangrep og lignende.
Ha mange venner og bekjente som faktisk tåler trynet ditt. Om landet plutselig skulle bli omformet til et diktatur, øker sjansen din for å kjenne diktatoren eller vennene til diktatoren i takt med hvor mange venner du har. Sånne folk kan det være kjekt å kjenne.
Når du skal på byen, bør du alltid ta med deg en venn som er mye mindre attraktiv enn deg. Lån vennen din styggeste genser, og du vil selv se mye bedre ut.
I situasjoner der konkurranse oppstår, kan du komme med frekke kommentarer forkledd som komplimenter. ”Å, skulle ønske jeg hadde så store ører”, ”Grønnskjæret i huden din kler deg virkelig”, ”Å du har så god en liten kosemage!”. Har man brutt ned andres selvtillit og tro på evne til å vinne konkurransen, vil man selv har større sjanser.
Kjenn folk som har transportmidler. Være seg bil, buss, båt, fly, flygende elefant. Jo flottere, jo bedre.
Folk gjør dumme og naive ting når de har tatt ting de ikke bør ta. Informer vennene dine om at du har fått tak i piller som gjør deg festlig og kul, dog litt glemsom. Få dem til å ta dem, lat som du tar selv også. Det vil være lettere å stjele penger fra dem nå. Sannsynligheten for at de vil la deg være med til sengs med den flotte kjæresten deres er også høyere nå, om du velger de riktige pillene. Folk kan bli svært elskelige og gavmilde da.
Ha en reddbarna-giro hengende på kjøleskapet ditt sånn at folk kan se den. De vil tro at du er en hyggelig person.
Le mye. Folk som ler mye blir sett på som lykkelige og festlige mennesker. Dette kan også være nyttig i diverse konkurransesituasjoner. Folk med lav selvtillit kan få enda lavere selvtillit når de ser hvor mye du ler.
Mistenkeliggjør andre i konkurransesituasjoner ved å stille spørsmål som ”hva mente han/hun/du egentlig med det?”. Dette må ikke gjøres for ofte. Da blir det bare påfallende, og du kan selv bli mistenkeliggjort.
Få folk til å tro at du har et spennende liv med masse livsefaring ved stadig å referere til spesielle historier ”da jeg var i Kina og besøkte en liten mann som har fire bein…osv”. Hvis det er usanne historier, bør du være sikker på at de ikke kan etterprøves i særlig grad. Ingen vil tro på at du har møtt Dalai Lama.
Smil masse, se fantastisk ut. Det er faktisk bevist at pene og smilende folk lettere slipper unna i rettssaker. Det anbefales likevel ikke å smile bredt om du står tiltalt i en barnedrapssak.
Folk du misliker, skal du aldri huske navnet på. I tillegg er det bra å ta feil på andre ting ved personen. Det viser at du gir faen i ham/henne, og får personen til å føle seg lite viktig. Dette gjelder bare når det ikke er nødvendig at personen skal like deg i særlig grad. Men er du pen nok, og ler nok, så går nok det i orden uansett.
Gå alltid med en flaske brennevin i veska, for nordmenn er den som fredspipa for indianere. Brennevin kan også brukes til brannstifting og rensing av sår etter grevlingbitt.
Har du lommekniv, da har du alt.
Kjenner du etablerte venner som har fått barn, bør du vise interesse. Sitt barnevakt, lek med ungen og spør om ting du ikke bryr deg om. Det kan være lurt å holde seg inne med folk som har ordnet økonomi.
Har du venner og bekjente som du mistenker kan bli noe stort, spar på ting du har fra dem. Særlig drøye bilder. Du kan senere tjene fett på dem i se og hør og på e-bay.
Elsk din neste. Hvis det lønner seg.
Lat som om du har feber og er forkjøla en dag du egentlig føler deg tipp topp. Sminke kan være et hjelpemiddel her. Kollegaene dine vil bli imponerte over hvor godt du jobber på tross av hvor dårlig du er.
Aksepter alle som ønsker deg som venn på facebook, men pass på å spørre de du ikke liker om ”hvem er du?”. Folk med mange venner virker suksessrike og får andre du vil virke flottere enn til å spørre seg ”hvorfor har jeg så få venner, er jeg stygg og ekkel?”
Når noen du misliker sier at du ser godt ut, kan du svare med at ”Takk, du ser ut som deg selv”.
Når du gjør et uhell, kan du prøve å kamuflere det som om du gjorde det med vilje. Det anbefales likevel ikke å brøle ”jeg gjorde det med vilje”, det er bare patetisk.
Ha alltid litt flottere lunsjmat i matboksen enn det vennene dine har. De vil da føle seg kjedelige og fantasiløse. Bra før en eventuell konkurranse.
Uansett hvor usikker du er før eventuell konkurranse, lat som om du er helt avslappet.
Bestill alltid det samme som alle de andre ved bordet ditt, da slipper du at de ender opp med flottere mat enn deg.
Gi alltid inntrykk av at du har det travelt. Nordmenn beundrer det.
torsdag 27. mars 2008
Glemt noe?
"Du kan kan kanskje ta en titt i gjenglemt-eska under ved døra før du går." To forvirrede øyne møter mine, og en rynke jeg ikke har sett før, danner seg i ansiktet hans. Han har ikke gjort tegn til å dra, på ingen måte.Vanligvis pleier han å bli liggende noen timer for å kose. Men vi er bare venner, glem ikke det, det passer han på å presisere hver gang.
Han ligger fortsatt ved siden av meg, så nært at jeg kan høre pusten hans, som går mye saktere enn min egen. Jeg finner det litt irriterende. "Eh hæ?" Stemmen hans brister i forbauselse og det minner meg om guttene da jeg gikk i niende. Jeg peker mot en liten rosa kasse som står ved døra. Han reiser seg og ser ut som en kattunge som for første gang har åpnet øynene for den store og skumle verden. Han blir bare stående midt på gulvet. Han ser på meg og skjønner liksom veldig lite. Resolutt går jeg til boksen og roter rundt blant guttesmykker, nøkkelringer, boksere og sokker, t-skjorter, kredittkort, visittkort, et og annet skjerf og et par hansker. "Denne er vel din", sier jeg og vifter med en t-skjorte med tåpelig trykk. Han tar den uten å si noe. "Rart hva man glemmer når man er full og kåt", sier jeg med vilje. "Jeg er forresten veldig glad for at vi til slutt ble enige om å bare være venner, jeg innser jo at vi passer mye bedre som venner. Jeg trenger nok å smake litt på livet, du har helt rett." Jeg kysser ham på kinnet, og holder opp en dyr parfyme, og lurer på om den også er hans. "N-nei." Han skjærer tenner, om det er av sinne, eller der bare er enda en svakhet han har, vet jeg ikke, men jeg nyter det hele. "Det kan stemme ja, det er sikkert han...han..Patric sin. Det er vel ikke helt din stil det der, med parfyme og sånt. Men det er utrolig sexy! Prøv davel! Jeg sprayer på ham litt av Patric eller Jens sin parfyme før han rekker å rygge unna. Jeg trekker ham så inntil meg og drar inn duften mens jeg mumler at jeg elsker gutter som vet å sette pris på god parfyme.
"Jeg tror jeg må gå nå." Han har fått på seg klærne uvanlig fort til en klossete og usjarmerende person å være, og nå står han på dørstokken med t-skjorta i handa og ser temmelig teit ut. "Vi s-snakkes da." Jeg bare smiler og sier jada eller et eller annet. Døra smeller igjen litt hardere enn vanlig og jeg kjenner en antydning til fryd, mens jeg lurer på hva jeg skal i helga.
Han ligger fortsatt ved siden av meg, så nært at jeg kan høre pusten hans, som går mye saktere enn min egen. Jeg finner det litt irriterende. "Eh hæ?" Stemmen hans brister i forbauselse og det minner meg om guttene da jeg gikk i niende. Jeg peker mot en liten rosa kasse som står ved døra. Han reiser seg og ser ut som en kattunge som for første gang har åpnet øynene for den store og skumle verden. Han blir bare stående midt på gulvet. Han ser på meg og skjønner liksom veldig lite. Resolutt går jeg til boksen og roter rundt blant guttesmykker, nøkkelringer, boksere og sokker, t-skjorter, kredittkort, visittkort, et og annet skjerf og et par hansker. "Denne er vel din", sier jeg og vifter med en t-skjorte med tåpelig trykk. Han tar den uten å si noe. "Rart hva man glemmer når man er full og kåt", sier jeg med vilje. "Jeg er forresten veldig glad for at vi til slutt ble enige om å bare være venner, jeg innser jo at vi passer mye bedre som venner. Jeg trenger nok å smake litt på livet, du har helt rett." Jeg kysser ham på kinnet, og holder opp en dyr parfyme, og lurer på om den også er hans. "N-nei." Han skjærer tenner, om det er av sinne, eller der bare er enda en svakhet han har, vet jeg ikke, men jeg nyter det hele. "Det kan stemme ja, det er sikkert han...han..Patric sin. Det er vel ikke helt din stil det der, med parfyme og sånt. Men det er utrolig sexy! Prøv davel! Jeg sprayer på ham litt av Patric eller Jens sin parfyme før han rekker å rygge unna. Jeg trekker ham så inntil meg og drar inn duften mens jeg mumler at jeg elsker gutter som vet å sette pris på god parfyme.
"Jeg tror jeg må gå nå." Han har fått på seg klærne uvanlig fort til en klossete og usjarmerende person å være, og nå står han på dørstokken med t-skjorta i handa og ser temmelig teit ut. "Vi s-snakkes da." Jeg bare smiler og sier jada eller et eller annet. Døra smeller igjen litt hardere enn vanlig og jeg kjenner en antydning til fryd, mens jeg lurer på hva jeg skal i helga.
Abonner på:
Innlegg (Atom)