mødre og påført dårlig samvittighet

På veggen har mormor en liten, innrammet plakat.

"Det er tungt å være kvinne
Man må tenke som en mann,
oppføre seg som en dame,
og arbeide som en hest."

Som tiåring så jeg denne plakaten og nikket ettertenksomt. Jeg hadde observert hvordan blant andre min mor jobbet og slet og omtrent stod på hodet for å sørge for sine barn og sin daværende samboer uten at det ble vist verken særlig takknemlighet og forståelse. Mange kan le og riste på hodet av denne plakaten, og jeg sier heldigvis for det, i alle fall hvis de som ler er kvinner, da det betyr at de ikke kjenner seg igjen.

For er det egentlig alltid kjempelett og gøy å være kvinne og MOR i Norge i dag, kontra det å være mann og far? Jeg har ingen planer om å bevege meg ut i en biologi-vs-kjønn diskusjon her, jeg overlater denne (svært gamle diskusjonen)til den populære TV-mobberen/programleiaren (her kan vi jo kanskje spørre om det er mobbing å kalle ham for mobber, men jeg kaller en spade for en spade, og spade er han i alle fall ikke. Ikke morsom heller.) Harald Eia, (Du vet han som ble kjent for å være "morsom" på bekostning av andre.)siden han mener dette er et nytt og revolusjonerende debattemne. Velkommen etter.(Eia kan være takknemlig for at en stor del av det norske folk leser se og hør framfor aviser og slikt, for da hadde alle andre også visst at Harald Eia ikke presenterer noe nytt i sitt "midt i smørauget for vaksne" eller hva det nå kalles. Her ble det en del digresjoner, men som sagt, Eia kan få ha biologidiskusjonen sin i fred sammen med resten av velkommen-etter-gjengen(selv om jeg med denne Eia-uttalelsen "jeg møter sjelden smarte folk i NRK" frisk i minne gir meg lyst til å skrive en liten drøfting om hvorvidt årsaken til dette kan være alle speilene i sminkerommet på marienlyst som sikkert stjeler enhver selvgods persons oppmerksomhet.). Det er nemlig for meg er ganske likegyldig om det er mer naturlig for meg, biologisk sett å kose på babyen enn det er for en eventuell barnefar. Rett og slett fordi jeg mener at barn er et samarbeidsprosjekt, et ganske slitsomt ett, og fordi vi lever i et likestilt samfunn. (her er faktisk Eia og jeg enige, etter hva jeg har forstått. Vi lever i et likestilt samfunn, eller i alle fall et forsøk på det, og det må vi ta konsekvensene av.)

Men hvor likestilt er vi? Hvorfor ser det ut til at fedrene slipper billigere unna? Det enkleste svaret beveger oss faktisk inn på biologien igjen. Det er ikke de som må drasse rundt på et foster i ni måneder. Og så, som premie etterpå, må presse det ut i enorme smerter. Og det er det ikke så mye å gjøre med, det forstår til og med en gal feminist som meg. Men hvorfor er det slik, at i tillegg til at kvinnen må slite i ni måneder, og føde i timevis, så skal vi sørge for å påføre henne dårlig samvittighet også? Hva spiser du under svangerskapet? Håper for all del ikke du spiser sushi! Eller løk. Eller pepsi max, eller kaffe, eller ost! Faktisk bør du nesten ikke spise noe. Men da kan babyen ta skade og alle får se hvor dårlig mor du er. Så du kan sikkert spise smør og loff, det er lov, tror jeg. Men du må ikke få en feit baby. Da er du også en dårlig mor. Spesielt om du er feit selv. Mor skal ikke være for tykk, men hun skal ikke være for tynn heller.

Så er det ammingen. Verdens viktigste oppgave, skal vi tro diverse jordmødre. Barn som ikke ammes blir asmatiske, autister, ensomme, tykke, tynne eller noe annet grusomt. Tror vi da. Regner vi med. Og det er fint å ha det i bakhånd, når vi skal gi nybakte mødre den dårlige samvittigheten de har altfor lite av fra før og absolutt fortjener. Alt skal nemlig være naturlig. Fordi det er best. Uansett. Naturlig fødsel(ingen er helt sikker på hvorfor det alltid er så mye bedre å voldsomme smerter framfor å få smertestillende, det høres vel bare bedre ut, litt mer pietistisk og ekte, antar jeg.), naturlig amming, naturlig smertehelvete og (u)naturlig påført dårlig samvittighet om du ikke klarer å leve opp til forventningene. Og oppi alt dette får noen fødselsdepresjon (hvilket er kjemperart, siden det virker som om alle prøver å sørge for at graviditet og fødsel er så avslappende for kvinnen som overhodet mulig.) og depresjon er vel naturlig det også, men det liker vi ikke, for hvem liker en mor som ikke får morsfølelse for sitt slimete og skrikende barn med en gang det blir slengt oppå magen deres etter utmattende timer på sjukehuset? Det at den slitne moren blir kastet ut av sykehuset rett etterpå, uten mulighet for hvile og restitusjon, det glemmer vi også.



"De skal ikke bare ha et barn, De venter trillinger!"

.

.

hvordan gå på kino

Jeg har lyst til å fortsette med min ikke spesielt målrettede filosofering omkring dette vanskelige livet, før jeg serverer dere min høyst personlige analyse av Avatar. Eller omtale, personlig påvirket referat, eller noe sånt ja. Men den kommer. Yep.

Jeg legge Avatar død for en liten stund, men holder på kinomotivet.
Å gå på kino er en del av livet. Man gjør det for å slippe unna noen timer, for å observere et annet univers, eller for å kjenne seg igjen, la seg underholde, eller kanskje slippe å snakke. (Hvis man da ikke går alene) Men det er ikke en selvfølge at jeg plutselig befinner meg i en kinosal sammen med en kompis, hvor jeg prøver å balansere 3D-brillene over nærsyntbrillene mens jeg har lyst til korsfeste meg selv for ennå å ikke ha investert i kontaktlinser. Hvis jeg vil vise hele verden at jeg leser for mange bøker og er for mye foran pc'en kan jeg vel heller trykke opp noen t-skjorter med "I <3 Chomsky" på eller noe lignende. Men la oss ro oss tilbake til temaet mitt. Med fare for å høres ut som en pre-vårkåt ex-philforeleser som har forelsket seg "hvor kommer jeg fra" og slike spørsmål og dertil må undre seg over alle ting, må jeg bare påpeke hvor fantastisk det er at jeg faktisk, som den avanserte menneskemaskinen jeg er har lært meg SÅ mange ting som kanskje ser enkle ut i og for seg, men som vi bruker år på å lære, og som er med på å gjøre det mulig for meg å foreksempel gå på kino.(Tørrskodd, uten å dø, havne i fengsel, bli påkjørt, gå meg bort, vi kunne fortsette og fortsette her.)

Når jeg sitter i kinosalen har jeg ikke skjørtet på hodet og genseren på beina. Med mindre jeg er virkelig trøtt, går det å kle på seg som en lek for de fleste av oss. Vi slipper å tenke oss om hvorvidt trusa skulle innerst eller ytterst. Jeg har før jeg gikk ut registrert at det er kaldt ute, og kler derfor på meg lue, som jeg automatisk putter på hodet. Jeg svarer på mobilen min som ringer, helt automatisk det og - så lenge den ikke er ny, og jeg har som den største selvfølge brillene på nesen, foran øynene. Jeg venter naturligvis på grønn mann, og ser meg for før jeg tusler over en mørklagt vei. Jeg har til da, der inne i kinosalen fått til svært mange ting på en gang, uten å ha tenkt særlig over det. Da må du gjerne innvende med at dette er noe de fleste klarer, så hva er å fantastisk med det? Det er jo nettopp det som er fantastisk. At så mange av oss er i stand til å lære oss så mange små ting, som til sammen gjør oss egnet til å møte verden. Og dette har sin konsekvens. Det at de fleste av oss er i stand til å stå opp hver dag, gå på jobb, skole eller hva det måtte være, gjør det mulig for noen av oss å av og til ikke være i stand til det. For det fins nemlig flere av oss.

De små tingene teller faktisk mer enn man tror. Og når man føler seg ubrukelig og teit, så kan det være greit å huske at man faktisk klarer veldig mye og når man i en verden som til tider kan være både kald og ugjestmild bare klarer det underet det er å stå opp om mårran og gå ut døra, så er det ganske stort i seg selv. Og om man en dag ikke klarer det, så er det greit det også. Bare man vet at det ikke trenger å være sånn hver dag.

Din nærmeste venn

Det er fort gjort å glemme at du ikke er perfekt, og at heller ikke vennene dine, Angelina Jolie, foreleseren din, kollegaene dine, kongen eller statsministeren er det. Det er fort gjort å glemme at du ikke trenger å være det heller. At de færreste er fine på håret hver dag, at de færreste bare spiser sunt og næringsrikt hver dag, at de færreste er ajour med pensum til envher tid, at de færreste får bare A og jeg kunne fortsette og fortsette. Og de aller, aller færreste klarer å kombinere disse punktene over hver dag.

Det er vanskelig å huske, når man står foran speilet, ligger i senga eller sitter på bussen og møter seg selv litt i døra at det holder å si "hei", i steden for "har du husket/har du gjort/ klarer du ikke/ er du ikke flink nok?".

Det kan av og til være vanskelig å være venner med seg selv, men det burde være mulig med tanke på at de fleste av oss kjenner en, ti eller hundre andre mennesker de klarer å bli venner med. Du er en av de få du skal leve med hele livet, da burde man kunne komme overens?



Blomst. 2005(?)

kjøpe kjøpe

Jeg tror jeg har penger for tiden, det er dessverre feil. Men i dag var jeg på shopping etter jobb, siden det er sånt folk uten penger liker å gjøre for å komme enda litt mer i minus, og var så lei av kjøpesenteret jeg jobber på at jeg først gikk i sentrum, for så å ende opp på solsiden (ulogisk nok) for å kjøpe ullstrømpebusker og sushi som smake heller dårlig. Men før jeg endte opp der, var jeg innom en ny butikk nede i sentrum. Jeg oppfatter butikken som en slags sammensvergelse mot sånne som meg. Jeg vil beskrive den som smånipsavdelinga til Ikea på heftig syre.

De hadde absolutt ALT, og med alt mener jeg omtrent alt jeg ikke har bruk for, men føler at jeg trenger. I tillegg var det mistenkelig billig, og jeg vil ikke fundere mye på hvorfor (hello søte barnearbeidere og billig, sliten asiatisk arbeidskraft?) Jaja, små lubne fingre lager tydeligvis mye fint og billig, blant annet duftlys med Ylang ylang, my little pony klistremerker, papirdukker, kofferter med elefanter (!!!), små elghoder med telysholdere og sist, men ikke minst! En rød koffert med polkadots! Jeg klarte faktisk å la være å kjøpe kofferten, etter en samtale med Ingrid.

-Ingrid!!! Jeg er på en butikk og trenger at du sier at jeg ikke trenger en rød barnekoffert med hvite prikker.

- Du har kanskje ikke bruk for det. Hvor er du?

-Jeg er på søstrene grene eller noe! De har alt mulig fint jeg ikke trenger her!

- Åja, men da du kan ta det med ro, de kommer til å ha de koffertene i mange år framover.

- Ok! Da dropper jeg det. En annen dag kanskje. Oi! Kanskje de har stjernekikkerter her, sånne kaleidoskoper! Det har jeg alltid ønsket meg.

- (lett ironisk tone) Ja, du har jo alltid snakket om hvor mye du ønsker deg stjernekikkerter så lenge vi har kjent hverandre...

- Har jeg?? Har jeg?? Ja, ja! Har alltid ønsket meg det!

- Nei, Sunniva, du har aldri nevnt det.

- Ok. Ikke noen stjernekikkert heller da.

-Nei.

-Jeg skylder deg penger. Du skal få dem! Jeg har masse penger...


Jeg kjøpte ikke kofferten. Og stjernekikkert hadde de ikke.

Samtalen er kanskje diktet litt på.



Jeg trenger flere.

Jeg vil helst ha en sånt blinkende plasthjerte.

Valentin var en munk eller prest som skrev masse brev med eller om en blind jomfru som ikke fikk lov til å være kristen og så var hun forelsket enten i drengen på gården eller i valentin og noen av dem satt i fengsel fordi de var kristen.(husker ikke helt hvordan det var, men visstnok ganske romantisk) Og derfor er det den dag i dag sånn at omtrent ingen skriver brev til hverandre for å vise hengivenhet til de de er glad i, men heller viser hvor mye de bryr seg med å kjøpe stygge bamser med plasthjerter og ferdigskrevne kort der det like gjerne kunne stått "æ bryr itj mæ så veldig, bare du skjønne at æ har brukt penga" Kan ikke tenke meg noe mer romantisk enn et hjerte i plast med blinkende dioder som søte små bebiser i bangladesh sikkert har pirket sammen for oss.

HØPPI ALLE HJERTERS DAG.



Ps! Blant blinkende dioder og palmeoljekonfekt, la det ikke bli FOR hett på alle hjerters dag, da kan du risikere å måtte drasse rundt på en sånn rundt festivaltider i sommer.

Om å gjøre ting litt annerledes

Jeg har filosofert mye på dette med å føles seg annerledes. Jeg mistenker at de fleste av oss føler oss litt annerledes av og til, rett og slett fordi vi er forskjellige individer. Men noen er mer like enn andre, og noen er mer forskjellige enn andre. Jeg må vedgå at jeg nesten alltid har vært en av dem som ikke automatisk glir inn i mengden. Til tider har jeg også gått inn for å skille meg ut, være prinsippielt uenig med andre og rett og slett være "annerledes". Sånne ting har sin pris, på mange områder, og i løpet av fjortistida fant jeg ut at man godt kan være litt annerledes, eller seg selv i mitt tilfelle uten å gjøre hele omverdenen til sine fiender. Det går helt fint.

Men dette skal egentlig ikke handle om hvor annerledes jeg føler meg (akkurat som alle andre, haha.) men om den store sjarmen og tiltrekningen jeg finner i det å gjøre ting litt annerledes enn vanlig. Det å tenke utenfor boksen, det å si "hvorfor ikke?" av og til framfor "hvorfor det?" Jeg har lenge vært en rutinehater, sikkert fordi det ikke er annerledes og spesielt nok med faste rutiner, men jeg har kommet fram til at enkelte rutiner har jeg behov for, de gjør meg rett og slett lykkelig. Jeg trenger å spise frokost en time hver morgen, før jobb, mens jeg drikker kaffe og oppdaterer meg på nyhteter, tull og tøys og bloggstoff. Jeg trenger å ha et fast sted å gå til i hverdagen, enten det er jobb eller skole, og jeg trenger å ha en døgnrytme. Fordi det er sunt og er med på å gjøre meg lykkelig og blid. Jeg trenger rutinene for å ha plass til urutinene, som er temaet for denne posten. For om jeg trenger rutinene, så er urutinen like viktig. Jeg har en planlegger. Jeg gjør de fleste avtaler på forhånd. Men det er fordi jeg da har plass til urutinene. De små eller store uforutsette eller mer forutsette hendelsene som gjør dagene ekstra bra, morsomme, spennende eller fine.

Det er med andre ord en grunn til at jeg setter så pris på de menneskene som jeg får ha som en del av livet mitt. Folk som sikkert har sine rutiner de også, kanskje mer enn meg, men som likevel også kan finne på å gjøre ting litt annerledes en dag. De som bestemmer seg for å feire nyttårsaften den 30.januar, de som synes å bade halvnakne i fontenen i Ilaparken er en dødsgod plan en varm augustkveld, de som vil drikke forferdelig sprit med te i med meg en helt tilfeldig kveld selv om vi skal opp tidlig neste dag, de som sier "ja, la oss lage teater i parken bak festningen", de som velger å ha innendørs piknik på stuegulvet, de som gjør høytlesning av Cicero sexy, de som velger å svare på tullete brev skrevet på gammeldags tulledansk og sender meg tegninger i svarbrevet, de som går med på å kjøre mariusgenser-tema på neste festival, de som vekker meg midt på natta for å vise meg ei lokkeugle, de som vil sitte en hel dag med kaffe og TED.com mens vi småkrangler politikk men er venner alikevel, de som er gærne nok til å stikke til Amsterdam med meg, de som sporer hettejakker som mystisk forsvinner i mystiske telt på festivaler, de som er med på de sykeste nachspielene, og jeg kunne fortsatt og fortsatt her. Jeg setter sånn pris på disse menneskene fordi det er de som gjør det mulig og nødvendig å beholde hverdagsrutinene, sånn at disse herlige urutinene kan komme.

Dere er kule.

Takktakk!