Norsk litteratur.

”… Og dette skaper en sammenbindende elefant..element i Peer Gynt” sa foreleser. Stillhet. Så latter. ”S-s-sa jeg elefant?” spurte foreleseren med et angstfylt og sårt blikk som et hvert dådyr ville misunne ham. ”Hihihi ja!” lo studentene. De lo en liten stund, til og med foreleseren harket noe som skulle være latter, men da latteren ga seg, satt det en elefant i salen.

Elefanten nektet å flytte seg. I to hele uker hadde den nektet å flytte seg. Nå gråt foreleseren sårt.For den forstyrret hver forelesning. Og nå stod den bom fast på manuset om senromantikk, og ville ikke flytte seg. Den latteren som elefanten først hadde framkalt var nå forvandlet til studentenes trøtte gjesp og foreleserens stille bønn og gråt. For det er et kjent faktum at en sammenbindende elefant først bringer latter, så frustrasjon og til slutt den dypeste, mest smertefulle sorg. Den har ødelagt mang en akademisk karriere.

Den noe yngre foreleseren ba en eldre foreleser om råd. Men skjønte at gode dyr var råe, unnskyld jeg mener gode råd var dyre, da han møtte blikket til den eldre i det den yngre sa "sammenbindende elefant i forelesningssalen”. To eldre, grå øyne stirret medlidende inn i et par brune yngre øyne, og ristet stille på hodet før munnen rett under dem snakket. "En sammenbindende elefant er ingen spøk. En sammenbindende elefant går ikke før du går. En sammenbindende elefant er ute etter å knekke deg, noe den vil gjøre om den setter seg på deg. Bokstavelig talt. Du får vel bare prøve å ignorere den, og du er vel ikke så avhengig av manus at du ikke kan forelese fordi elefanten sitter på det?” Når var den eldre nesten streng og blikket hans hadde fått et noe bebreidende drag. Den yngre slo øynene skamfullt ned og sa ikke mer.

Foreleseren dukket som vanlig opp til forelesning. Studentene hadde kommet de også, men det var færre enn sist, og man kunne føle en slags irritasjon i forelesningssalen. Foreleseren gikk besluttsomt mot pulten og glemte seg i det han la manus og lysark fra seg på pulten. Han snudde seg for et øyeblikk og da han vendte seg mot pulten for å ta opp manus, satt elefanten der, og nektet plent å flytte seg. Foreleseren gråt og ba, men da begynte elefanten å hvine de fæleste elefantlyder slik at alle studentene løp ut av salen og mot kantina i frykt for tinitus, og av glede fordi de hadde en unnskyldning til å benytte enda noen timer på unyttige ting. Foreleseren ringte viltnemda, men der ble sinte og sa at å høre på slikt tøys hadde de ikke tid til. Ingen ville hjelpe den unge foreleseren som ikke klarte seg uten manus.

”En ny dag, en ny forelesning og blanke elefargestifter til!” stadfestet den unge foreleseren manisk glad for seg selv, men ble atter på gråten da han merket at han nesten hadde sagt elefant igjen. Denne gangen skulle han for all del ikke slippe manuset ut av hendene. Så kunne den sammenbindende elefanten bare sitte der og se dum ut! Det gikk som tenkt. Foreleser beholdt manus, og elefanten så temmelig dum og tykk ut der han hadde satt seg på en stol som var tiltenkt små studenter i større grad enn svære elefanter. Men i det foreleseren begynte å lese opp manus, slik han alltid hadde gjort, fikk elefanten et ondskapsfullt glis under snabelen. ”Nyromantikken er et vanskelig begrep, mange elefanter mener at elefantromantikken ikke… ææææhu” Hendene ble svette, og puppillene utvidet seg. Flere av de sentrale ordene hadde på mystisk vis blitt byttet ut med nomenet elefant. Foreleser falt sammen i krampegråt, og studentene gikk i protest. ”Dette gidder vi ikke mer, makan til barnslighet.” ble det mumlet akkurat så høyt at den krampegråtende skulle høre det. Studentene gikk igjen mot kantina. Noen timer senere hikket og hikstet noen fælt på en forelesningssal før to skudd ble avfyrt med en etterfølgende stillhet.


Epilog
Som dere kanskje nå har skjønt, får vi ingen lykkelig slutt på denne lille historien. Pappaen og mammaen til den unge foreleseren var snekker og postdame, og når vi avslører at dette er en naturlalistisk (eller for så vidt hvilken som helst norsk skjønnlitterær tekst), og den ikke omhandler noen form for omsorgssvikt eller kjærlighetssvik, så har vi to utgangsmuligheter. Hovedpersonen, som ikke var født til å være akademiker, møter motstand på motstand, helt til han bukker under og enten tar selvmord, eller blir alkoholiker. Som de fleste litteraturvitere med knuste forfatterdrømmer på si, var den unge foreleseren allerede alkoholiker. Sett i det lyset kan vi forstå hvorfor han hadde så vanskelig for å lære utenat. Prøv bare du, å pugge tekst med en og en halv flaske Marques de Monistrol innabords. Vel for å være ærlig. Det hele eskalerte da den stakkars foreleseren hadde lært seg hele teksten utenat, men bare fikk fram dyrelyder da han skulle forelese. Han drakk seg drita, og skjøt elefanten og seg selv i panna. Hva kan vi lære av dette? Svært lite.

En lærerik uke.

Alkohol

Jeg har lært mye i det siste. Nesten hele livet (det vil si siden jeg var femten, jeg hadde ikke noe særlig til liv inntil da), har jeg gledet meg til å bli atten, for siden å bli tjue. I morgen fyller jeg tjue. Og til nå har jeg blitt såpass voksen at jeg med god hjelp av lånekassen forsørger meg selv. Det har sine konsekvenser. Blant annet vil jeg ikke løpe rundt på polet og rive med meg all spriten. Det koster for meget. Dette med at ikke bare sprit, men alkohol generelt koster mye, irriterer mange. Hvorfor skal ikke vi som er ansvarlige voksne få kjøpe så mye sprit og så billig vi vil, bare fordi at noen "få" ikke klarer å styre seg. Vi moderate drikkere? Vel, jeg var på en forelesning denne uka (derav overskrifta) som omhandlet rus. Der fikk vi vite at alkohol er et mye større problem enn narkotika. Omfanget er større. Vi fikk også vite at at når det totale forbruket av alkohol går opp, så øker også andelen alkoholikere, selv om det største antallet av brukerne er moderate drikkere. Det samme gjør skadeomfanget.

Mange tenker bare på de langsiktige skadevirkningene, som først og fremst rammer alkoholmisbrukerne, våre alkoholikere. Og da tenker få på at det er fullt mulig å misbruke alkohol uten å være alkoholiker. (Det er naturligvis vanskelig å skissere et klart og konsist bilde av hva som er alkoholbruk og hva som er misbruk, men vi skal forsøke.) Hvem av oss har vel ikke vært "uheldige" en gang, og drukket "litt" for mye. Hvem av oss har ikke snøvlet, slitt med reaksjonshastigheten, sjanglet, eller kastet opp som følge av for stort alkoholinntak? Om du trenger eksempel, se nedover i bloggen, på innlegget "Festiplag" som er pyntet med bilde og skrift. Noen av oss har kanskje til og med blitt pumpet på grunn av alkoholforgiftning. Svært færre av oss har løpt rundt i ecstasyrus. Likevel vil media overbevise oss om at "ecstasy er mer vanlig enn alkohol" selv om over 80% har prøvd alkohol mot de under fem prosent som har prøvd ecstasy noen gang. Akkurat som at "hvem som helst" som tar narkotika kan risikere en overdose, kan også hvem som helst av oss som drikker alkohol risikere å drikke for mye.

Alkohol er også innblandet i mange ulykker, vi har fallulykker, bilulykker, drukningsulykker og enda mer. Mange er også påvirket av alkohol når de er voldelige mot sin partner eller andre.

Mange gjemmer seg bak fylla når de blir konfrontert med dumheter begått i beruset tilstand. Men det er ikke funnet bevis på at alkohol senker dømmekraften vår. Alkoholen er og har vært et perfekt alibi for diverse dårlige valg av sexpartnere, baksnakking osv. Men hva som er våre egne forventninger og hva som er kjemisk magi fra alkoholens side er altså noe mer usikkert. Usikkert er det derimot ikke at våre forventinger styrer mye av vår oppførsel i alkoholrus, fikk vi fortalt på forelesninga. Dette er for all del ingen moraliserende preken, de fleste som kjenner meg (unntagen mormor, kanskje) vet at jeg ikke rett KVINNE til det. Men å reflektere rundt eget og andres alkoholforbruk kan da ikke skade, og hva er vel en bedre anledning enn min egen tjueårsdag?

TE

Jeg har i mange år ikke likt te. Men her en dag ble jeg sannelig omvendt. Min venninne Ellinor ga meg fantastisk te og fra den dag av er jeg (nesten)helfrelst tedrikker. Jeg drakk en te med en av de fineste fargene jeg vet, den var klar og rød/lilla. Så fra nå av drikker jeg te.

Sagt på byen:

To snørrunger sluttet aldri å klå på meg og en venninne, på tross av flere høflige tilbakemeldinger om at "dette er uakseptabel oppførsel". Guttene bare nikket og smilte, men fortsatte klåinga. Man skulle tro de var tilbakestående, men de var nok bare gutter som a) hadde fått falsk legitimasjon eller b) nettopp hadde blitt atten. Dette førte til at jeg for siste gang snudde meg mot dem, fortsatt med en smørblid og barnevennlig tone, og sa: "Dette er som sagt uakseptabel oppførsel (lengre pause og like rolig:) og hadde jeg hatt en skarp saks, hadde ingen av dere hatt penis nå."

Flotte frøkner

Vel. Jeg er materialistisk. Til en viss grad i alle fall. Jeg synes klær er spennende. Jeg er litt flau for det, men jeg kjører i alle fall ikke bil. Til saken. På hel-looks.com finner vi mange bilder i festlige klær. Jeg har noen favoritter. Bilder sier visst mer enn tusen ord, så da holder det vel.

Drømmegutt, les dette, ring mæ!!

Tja, få ting har egentlig skjedd, men det er på tide med en oppdatering. Så i stedet for en lang utgreiing om besøk hos farmor, pappas nye, tyske kjæreste, hvor dumme gutter er og hvor dårlig jeg er til å være ajour med pensum, så har jeg utformet drømmegutten (-mannen). En følelse, en litt vond følelse, eller kjensle som det så vakkert heter på nynorsk, sier meg at jeg aldri vil finne denne fyren. Men dog, her er han, utformet som en slags kreativ kontaktanonse.
(Vil bare si til eventuelle ekser som skulle lese denne at de er fine som de er.)


Det har hendt at jeg ble født, og at jeg ble 19 år gammel og begynte å studere ved NTNU.Det hender jeg åpner ei bok, det hender jeg setter på musikk, det hender jeg er å finne på konsert, utesteder, musikkfestivaler, det hender jeg er å finne hjemme, det hender jeg er å finne på ntnu, det hender jeg er å finne med en kaffekopp i handa, det hender jeg er forelska, men ikke akkurat nu. Det hender jeg blir sinna, men enda oftere finner du meg blid og smilende. Det hender jeg gir deg en klem, men som oftest er jeg sjeleglad når du gir meg en først. Det hender jeg baker boller, og de er innmari gode, det hender jeg er fyllesjuk, det hender jeg ler meg i hjel av morsomhetene dine, det hender jeg banner og hyler fordi jeg slo meg fordi jeg er så klossete. Det hender jeg er rivende uenig med deg og det hender at jeg er helt enig med deg, og vi blir i all hemmelighet enig om at alle som mener noe annet er kjempedumme, før vi krangler om hvilket ramonesalbum som er best og jeg prøver å overbevise deg om at pleasant dreams er best, uansett, eller kanskje driter du i hvilket av albumene som er best og vil heller at vi skal sette på noe med Megadeth, Kent, Metallica, Johnny Cash, Led Zeppelin, Flaming Lips, Fantomas eller rett og slett noe annet jeg selvfølgelig har i den noe slanke, men varierte cd-samlinga mi. Plutselig kommer vi via en digresjon innpå en sak om hvasomhelst i siste utgave av Morgenbladet, og vi er begge enige om eller uenige om at artikkelforfatteren denne gangen er dum eller smart eller begavet eller uforståelig. Jeg serverer deg verdens beste kaffe som du bare elsker, og om du foretrekker te, så må du bringe den med selv, for jeg drikker ikke te. Det synes du er helt greit, og du klager kanskje bare ett par ganger, helt til jeg skaffer te slik at du ikke skal sutre neste gang. Selv om jeg sikkert (uvitende om god te som jeg er) har skaffet den dårligste/kjedeligste/mest markedstilpassede te (jeg var ikke innom helios, nei), så er du rørt over at jeg faktisk kjøpte te, bare for din skyld. De små tingene teller. Og mens du drikker te og jeg drikker kaffe, setter vi oss ned og ser filmklassikere som Natural born killers, True romance og Wild at heart og tenker kanskje at de er de mest romantiske filmene vi vet. Når vi er lei av romantikk, det blir det jo nok av uansett, så ser vi Reservoir dogs, Bondock saints,Kalifornia, Kids elller kanskje Ken park, og du har selvfølgelig tusen andre filmer å anbefale meg, før du finner ut at jeg i utgangspunktet er sykelig skeptisk til filmer jeg ikke har sett minst en gang før. Likevel lurer du meg til å se, og jeg er i ettertida lykkelig for at jeg tok sjansen. Du er selvfølgelig interessert i gå på en vernisage med meg, det trenger ikke å skje ofte, og du trenger bare å være åpen for tanken, eller du kan hate det, men jeg blir veldig glad om du ikke gjør det, og blir du med, skal jeg love deg å gå på helios, eller å reise til tyrkia for å skaffe deg skikkelig eplete.

FESTIPLAG

Festival....jeg blir litt gladsur når jeg hører dette nomenet. Det gir både gode og dårlige assosiasjoner. Jeg tenker på passelig og overstadig fyll, pixies, elg, t-skjorter med fjollete trykk, DDE og partytelt. For festival er noe av det mest schizofrene jeg driver med. Det er kanskje riktigere å si deltar på.

Hver sommer gleder vi oss alle hemningsløst til denne begivenheten. I tre år har gjenstanden for all gledingen vært Storåsfestivalen. Vi gleder oss, kjøper polvarer, gleder oss, pakker for mye elller for lite klær og håper på at teltet står i år også. For som en vordrende tredjegangsmor har vi allerede glemt slitet og strevet fra de tidligere helt like begivenhetene. Vi glemmer rent det vi ikke skulle la være å huske etter forige gang: at festival egentlig er den mest moderne, ungdommelige og kanskje dekadente formen for askese. (Om det da er mulig å kalle en askettilværelse for dekadent, mange vil nok protestere på det.)

La oss bare bruke i år som eksempel. I år hadde vi ikke mulighet til å møte på festivalen før fredag formiddag, selv om festivalcampen åpner onsdag. Vi vet også at billettsalget var rekordstort i år. Dette gjorde det allerede på forhånd overtydelig at vi kom til å campe på en dårligere plass enn de som kunne være der klokka tolv på onsdag. Vel dette har vi på en måte akseptert. Vi ankommer festivalen og får vite at det er plass på campen slagmark. Du vet, sammen med biler, bobiler og campingvogner. Det er LANGT å gå alle de bratte bakkene med tung sekk. Og vi skjønner raskt at campen muligens burde hete namsos i stedet for slagmark. I det vi setter opp teltet får vi en del hånlige tilbud om hjelp fra fulle namsosinger. Men vi klarer det lett selv. Så drikker vi sprit og fortsetter med det ut festivalen.

Resten av festivalen blir en blanding av å ha sett for få band, elgaktige matopplevelser, merkelige dobesøk og forsøk på å være edru i et par timer. Den siste natta blir jeg underholdt i soveposen ved å høre på namsosinger og nordlenninger som synger "Få sjå på fetta di, æ veit at du har en." Det er da, når jeg ligger slik og skjelver av frost og fyllesyke at jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette mot meg selv. Hvorfor jeg lar meg gå igjennom dagevis med overstadig fyll, gjørme, slibrige mennesker, høy musikk, null søvn, og tung bør på ryggen. Et det en slags renselse, en katharsis jeg er ute etter? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg elsker festival.

Å pakke sammen

Jeg pakker alt jeg har i vesker, kasser og poser. Det er klær, cd'er, bøker, sko og alt annet jeg eier, som ikke er ditt eller vårt. Med tingene pakker jeg minnene, jeg prøver å gjemme dem godt blant bøker og blyanter for at de ikke skal plage verken deg eller meg. Jeg pakker ned minnet om den første gangen vi kysset i en huske på et sted vi heller ikke skal huske, jeg bretter sammen minnene om de få gangene vi kranglet, men sovnet i forsonelse, jeg smiler mens jeg pakker bort minnet om da du kom solbrent og sliten fra festival, og minnet om da jeg var på festival uten deg og savnet deg sånn. Jeg røsker sammen minner om lange søndagsfrokoster, om hverdagslige middager og om irritasjonene min over de tomme snuseskene dine overalt. Så gjemmer jeg de siste minnene i hjertet, om hvor fint det er å ha en skulder å gråte på når jeg gruer meg fælt til eksamen, og noen å krype inntil når jeg fryser fælt. Og jeg legger igjen en suppeskål, som egentlig er min, men du skal få den, for du har ikke noen suppeskål, og den er så fin til å ha suppe i sier du. Og så skal vi lage nye minner, og færre minner sammen. Men det er greit det også, selv om det ikke er det samme.

Antiplanleggere

Det er noe med enkelte mennesker, de menneskene som aldri bekymrer seg, som planlegger ferieturen dagen før de skal reise og som sover utrolig godt om natta, før de ankommer eksamenslokalet 5 minutter før eksamenen skal starte. Helt uaffisert naturligvis. Jeg har bodd sammen med en sånn i ett år nå, og selv om samboerskapet og forholdet forøvrig teknisk sett er over, forbeholder jeg meg en viss rett til å kommentere hans pakkeplaner for roskildefestivalen.

-Hvor mange dager skal du være borte?
-7 kanskje?
-Vet du ikke det?
-Tror det er sju, det var Lars som bestilte billettene.
-Hvor mange boksere skal du ha med?
-Tre tenker jeg.
-TRE??? TRE boksere???
-Ja, altså det blir tre med den jeg skal ha på meg. Åsså kanskje ei bukse, men den skal jeg ha på meg når jeg reiser dit, og kanskje en shorts, noen sokker og noen t-skjorter. Men ikke så mange, jeg kjøper meg sikkert noen på festivalen.

Jeg hører nesten ikke den siste replikken, jeg er fortsatt sjokkert over valget av antall undertøy. For meg er det en selvfølge, uansett om jeg enten skal på festival eller luksushotell(drøm videre jente, du har ikke råd til festival i sommer en gang..) at jeg har med minst like mange truser som dager jeg skal tilbringe bortreist. En ny truse for hver ny morgen. Og kanskje to til. Man vet aldri. Men Vegard, som skal reise hjem med fly, skal altså sitte i en bokser som han kanskje ikke har skiftet på fire dager, sammen med de andre som uheldigvis for dem skal fly fra købehavn den dagen. Du må heller ikke tro han har spesielle planer om å dusje, selv om jeg nå har overtalt gutten til å medbringe en håndduk. Jeg er bare glad for en ting. Når det monsteret kommer hjem bakfull, stinkende og hvem vet, med smittsom hjernehinnebetennelse, da har jeg flytta.