Å være voksen

Jeg blir sjokkert hver gang jeg innser at det begynner å bli lenge siden jeg var 16, og at det faktisk er flere år siden jeg var 16, enn det er år til jeg fyller 25. For jeg føler meg fortsatt som jeg er 16, ung og dum. Eller, jeg føler meg som en 16 år gammel jente med mer selvinnsikt, for som 16-åring, trodde jeg at jeg visste det meste og var veldig moden og sånn. Jeg vet bedre nå. Jeg vet omtrent ingenting, verden er for stor og jeg er fortsatt ikke særlig moden. Men det er helt greit.

Siden jeg går rundt og føler meg 16 år, blir jeg så forundret hver gang noen omtaler meg som "dame" og ikke som "jente". Plutselig en dag, så sa mødre og fedre til barna sine som sprang rett foran føttene mine på gata "la damen gå forbi, Karin/Jens/Mia/Kristian." Damen? Ser jeg ut som en dame? Og folk tror meg nesten ikke når jeg forteller dem at jeg er 21, jeg må da være minst 26? Takk da! På den andre side, jeg må fortsatt vise legitimasjon på stamutestedet mitt, og på polet vil de helst ha legitimasjon for den flaska rødvin jeg har raska med meg. I speilet har jeg ennå ikke funnet rynker. Altså ser jeg ikke ut som ei gammel kjerring. Tror jeg.


Ser jeg voksen ut her kanskje?


En del ting gjør meg kvalifisert til å leve et voksenliv, dog. Jeg er over 18, har bodd hjemmefra i 3 år, har vært samboer, tjener mine egne penger og passer på meg selv. Jeg drikker mye kaffe og kjøper aviser uten å reflektere særlig over det. Jeg spiser grønnsaker og renskåret kjøtt fremfor grandis og farseprodukter, men i hvilken grad dette er voksne valg, fremfor helt enkelt fornuftige valg, vet jeg ikke. Uansett liker jeg fortsatt å drikke meg full, lekeslåss på gulvet med lillesøster, balansere på fortauskanten, bade om sommern, og generelt bare tulle - noe som jeg sannsynligvis aldri kommer til å slutte med.