Noen gruer seg til å gå på skolen.

Jeg begynte å gråte da jeg leste om den lille jenta fra strindheim skole som ikke tør å gå på skolen lenger fordi hun blir behandlet onskapsfullt og dirkete farlig av medelever. Man trenger kanskje ikke mange medfølende fibre i kroppen for å synes synd på jenta og rett og slett få vondt i hjertet sitt, men for meg bringer det tilbake minner om ting som jeg trodde jeg hadde glemt og som jeg hater å snakke om fordi det er belagt med skam. Jeg vil ikke stå fram som et offer, og jeg vil ikke være offer. Og jeg er ikke et offer. Men jeg ble mobbet på skolen fra tredje til niende klasse. Derfor gjør det ekstra vondt å lese slike saker, og det gjør så vondt når lillesøster forteller at jentene i klassen stenger henne ute, eller når tante forteller at søskenbarnet mitt ikke våget å gå på skolen fordi han fikk denne tekstmeldingen: "Hvis du viser trynet ditt på skolen i dag, knekker vi nakken din."

Jeg husker hvor spent jeg var da jeg skulle flytte til Trondheim. En stor by! Stort for ei som hadde bodd i ei lita bygd i alle fall. Men det ble ikke så koselig å flytte til Trondheim. Første skoledag begynte omtrent med at ingen giddet å i det hele tatt prate til meg, bortsett fra å kommentere at jeg hadde feil pålegg på brødskiva mi. Utover året ble jeg mobbet for dialekta mi (så nå snakker jeg stort sett trøndersk.)ble fryst ut, og måtte generelt venne meg til slengbemerkninger og stygge kallenavn. Jeg fikk heldigvis venner, men de var få, og ikke alltid like lojale. Vi flyttet etter hvert for å få bedre plass, da også broren min kom til Trondheim. Jeg begynte på en mye triveligere skole, men det må ha vært noe ved meg som trigget dem, jeg var vel litt rar av meg, og dette legitimerer tydeligvis mobbing og hakking. Det er ikke lov å være litt sær.

Så flyttet vi igjen, og jeg hadde egentlig tenkt å bli på daværende skole, men da det viste seg at mine eneste venner på skolen skulle flytte, valgte jeg å begynne på ny skole i sjuende klasse. Det er mitt livs verste skoleår. Jeg var rar, hadde kort hår, merkelig hår (mammas ide) og var veldig redd og nervøs og ønsket bare en ting. Å bli likt. Det var vanskeligere enn jeg skulle tro, og bare de som har prøvd vet hvor ydmykende det er å gå alene i friminuttene. Man føler seg som verdens største taper. Og hvor ydmykende er det ikke å prøve å bli en del av et fellesskap, og bli avvist, gang på gang. Det hjalp ikke å ha en stefar som psykisk mishandlet meg, og jagetmeg for å gå ut og leke "med vennene mine" (som jeg ikke hadde). Jeg ble stort sett sittende på husken ute i hagen og stirre tomt ut i lufta. Eller jeg gikk rastløst omkring og drømte om å dra hjem til møre der jeg ikke ble behandlet som et uvesen. Jeg tror aldri jeg har følt meg mindre verdt som menneske. På foreldrekonferanse tok læreren opp et diagram hun hadde laget, hvor hun hadde plottet inn elevene ferdighetsmessig. Jeg lå "midt på treet" som hun sa. Er det bare meg, eller er ikke det en ganske ufyselig ting å gjøre? Det var heller ikke så koselig å invitere til bursdagsfest, hvor ingen kom. Ensom. Ordet har en grusom smak i munnen. Men jeg var ensom. Og jeg klarer faktisk ikke å prate detaljert om den tida uten å begynne å gråte. Når det verken er koselig hjemme, eller på skolen, og du ikke har venner å gå til, og pappa, bestmor og resten av familien bor langt unna, hva gjør man da? Jeg vet ikke hva jeg gjorde jeg. Jeg husker ikke.

På ungdomsskolen fikk jeg venner, og ting ble bedre, mye bedre, men fortsatt var enkelte klasse-"kamerater" stadig ute etter meg. Best husker jeg da jeg ble tvunget til å slutte som elevrådsrepresentant av medelevene mine (der nesten halve klassen buet meg ut, mens resten av klassen satt og så på.)Jeg som hadde vært så stolt over å bli valgt. Årsaken? Jeg håper de to som fikk plassen i stedet for meg koste seg med den. At det var verdt det å behandle meg sånn for å oppnå noe sånt. Jeg orket ikkek å dra på skolen neste dag. Mamma tok kontakt med rektor, som utrolig nok foreslo at jeg skulle bytte skole. Jeg? Mamma nektet, og krevde foreldremøte. Der møtte alle opp, unntatt foreldrene til de som var verst mot meg. Flere av mødrene gråt da mamma fortalte hvordan jeg ble behandlet i klassen min. I mitt tilfelle ble faktisk de som mobbet flyttet. En av dem begynte på dagskole, to andre byttet klasse. Og klassemiljøet og skolehverdagen bedret seg drastisk. Forhåpentligvis fikk også de tre personene det gjelder det bedre, for jeg antar at sånne mennesker ikke kan ha det godt med seg selv. Jeg vet ikke om tvangsflytting av mobbere er veien å gå, men akkurat da trengte jeg å få¨gå på skolen uten å grue meg. Og jeg ville ikke bytte skole mer.Jeg vet ikke hva vi skal gjøre med mobbing, har ingen fasitsvar her. Jeg vet ikke en gang hvorfor jeg skriver dette, men jeg håper i alle fall at den lille jenta for oppleve skolen som den skal være: et trygt og godt sted for læring, lek og utvikling. Det er altfor mange som aldri får oppleve skolen sånn. Men selv om jeg ikke kan komme med fasitsvar, vet jeg at foreldre kan gjøre mye sammen med lærere. Empati kan faktisk læres. Det samme gjelder mobbing. Ofte er mobbing og baksnakking noe man enten lærer eller blir vant til hjemme, våger jeg å påstå. Hjemme lærer man med andre ord mye, man kan lære å stå opp for andre, være stolt av seg selv og sine egne meninger, hvis foreldrene er bevisste nok, og gjør jobben sin. Dette kan lærere følge opp på skolen. Hvis de er bevisste nok, og gjør jobben sin.

Enkelte av dem som var slemme mot meg har sagt unnskyld til meg, og jeg tror faktisk de mente det. Jeg har tilgitt dem. Enkelte later som ingenting, og sier hjertelig hei når de ser meg. Jeg blir kvalm av dem. Enkelte av dem oppfører seg like ufint som før når de ser meg, og jeg blir lei meg, ikke på mine vegne, men på deres. Jeg er villig til å tilgi dem alle, unntatt en, og han var voksen, selv om jeg ikke tror jeg kjenner en mindre voksen, voksenperson enn ham.