Jul!

God jul dere!

I år feiret jeg jul med mamma, og det er første gangen på mange, mange år. Og for aller første gang feiret jeg ikke med pappa, da han er er i Tyskland for å hente kjæresten sin. Ikke rekker jeg å møte dem heller, da de ikke kommer hjem før jeg drar. Så jeg må nok ta meg en tur på nyåret...vi får se. Den sykelige nysgjerrigheten min holder meg nok ikke fra det alt for lenge.

Julaften ble veldig bra, men jeg angrer på at jeg ikke drakk mer vin. Jeg fikk fine ting som sengetøy, duftlyst, kaffekopper, undertøy, bøker og annet fint og greit. Jeg fikk også et par pc-høytalere av noen, som lusket innom med en gave rett før jeg reiste, som hadde forstått at jeg aldri ville reise til en butikk hvor de selger sånt for å kjøpe det selv. Jeg liker ikke pc-butikken. Men jeg liker bra lyd. Noen hadde fått med seg det. Sånt varmer.

En annen ting jeg ble klar over denne jula, var takknemligheten over å kunne spise middag sammen med de jeg var glad i, med visshet om at de som manglet ved bordet, bare manglet midlertidig. Tankene mine går til dem som fortsatt har pakker under treet, som aldri vil bli åpnet, fordi den som skulle åpne dem ikke er her mer. Jeg håper jeg slipper å sitte igjen med sånne pakker under treet.

Nå ser jeg veldig fram til å komme til Trondheim igjen. (:

Eksamenssinne

NOEN TANKER JEG GJORDE MEG FØR EKSAMEN.

Idioten på biblioteket.
På biblioteket er det et eget lite rom hvor printeren står. Printeren bråker. Som på de aller fleste rom er det en dør. På døra står det at den skal lukkes, fordi printeren bråker. Dette er tydeligvis vanskelig å forstå for mange av de andre som også benytter seg av bibliotekfasilitetene på dragvoll. Jeg vet ikke om det er all lesinga som gjør dem svært nærsynte, eller det at de bare er fysisk i stand til å åpne dører, ikke å lukke dem. Eller kanskje er de, i likhet med store deler av norsk ungdom er som er vant til at mora lukker dørene etter dem. Det er jo synd at de ikke kan være med deg overalt lenger, for mange av dem jeg deler universitet med, kunne trenge å ha med seg en foresatt overalt ennå. Jeg har en nyhet til deg/dere: Verken mora di eller faren din jobber på skolebiblioktet. Min søster på sju år er i stand til å lukke døra etter seg. Aper kan sikker klare det også, hva med å skaffe en liten dørape som kan lukkedøra etter deg? Du kan oppbevare den i det stygge rosapannebåndbekledte kråkereiret du kaller frisyre, og om noen ser rart på deg, skal du ikke bry deg, for du ser dum og teit ut fra før med det grandiose pannebåndet.

Du skal ikke se bort i fra at dørapen kan hjelpe deg med andre praktiske gjøremål også, for eksempel kan du slippe å smøre brødskiva di sjøl. Men når vi har kommet så langt, hvorfor ikke gjøre som menn gjorde i gamle dager, da kona var borte fra hjemmet i fødselens ærend, lei en husmorvikar. Du har sikkert råd til å bruke av de pengene i putene mora di og faren din har sydd under armene dine. Og når vi har kommet så langt, hvorfor ikke en rådgiver, som kan fotfølge deg og si i fra hver gang du glemmer at ikke alle vil høre på det du har på mp3'en, eller at knitrende papir gjør seg dårlig på lesesalen. Det er jo det vi har oppdragelse til, men dere som ikke har fått den, kan kjøpe en. Og kom ikke med det overraska, gapende trynet ditt med øyne blankere og tommere enn budskapet i fesjåkonkurranser når jeg demonstravtivt lukker døra, for neste gang trøkker jeg den inn i den åpne munnen din sånn at sikkel og matrester flyr veggimellom.

Mens jeg prøver å bli ferdig med noen halvferdige blogtekster, legger jeg ut noen bilder av flotte finner. De slutter aldri å fascinere meg. Alle bildene er lånt fra www.hel-looks.com.

Øh koffor e du feminist enkli?

Avis: Er du feminist?

Mona: "Nei, jeg føler meg for feminin til å være feminist. Jeg mener det er forskjell på menn og kvinner, og for meg er det å kle meg opp og spille på det feminine en del av det å være kvinne. Dessuten mener jeg det ikke er noe i veien med å bruke det ytre for å oppnå et mål. Det er en tanke som er vanskelig å fordøye for mange. Men hvis du bruker det du har for eksempel forretningsmessig, er det også en måte å være smart på."

Og her har vi en av grunnene. Til at jeg er feminist.

Tegninger

Fra jeg var barn og inntil for noen år siden, fant jeg glede i å tegne. Når vi tegner, bruker vi fantasien og tegner enten etter fantasien som modell, eller etter en virkelig modell, om det er et bilde, eller en levende, tilstedeværende modell. Jeg tegner ikke lenger. For meg krevde det såpass mye anstrengelse og irritasjon for framkalle et arbeid jeg var noen lunde fornøyd med, at jeg i en alder av 17 år fant det bedre å bruke tiden på andre ting, en kjæreste for eksempel. Jeg sa altså farvel til tegningen med en eske derwent-blyanter i varierende hardhet. Vissheten om at jeg aldri kom til å bli en god tegner, såret meg såpass dypt, at det å bli påminnet om dette hver dag via mine middelmådige forsøk på en realistisk framstilling av kvinnekroppen virket utålelig på meg. Tegningene kunne være svært fine i hodet, men de ble så annerledes når de kom ned på arket, bare et bittelite feilstrøk med den myke blyanten kunne ødelegge hele inntrykket. Jeg tegner altså ikke mer.

Som jeg så vidt nevnte er tegning og fantasi noe man knytter til hverandre, og man sier gjerne at mennesker som er skapende på ett eller annet vis er velsignet med god fantasi. Jeg har ofte fått skryt for kreativiteten min og min evne til å bruke fantasien. Og det er sant, fantasi kan virkelig være en velsignelse, fordi det gir deg muligheten til å se de åpne dørene og mulige fallgruvene en ellers ikke ser ved første øyekast. Jeg snakker her ikke om et romantisk dikterideal, bare så det er sagt. Men fantasien kan gi deg mye moro, mye glede, og fantasien kan faktisk være en praktisk bidragsyter i hverdagen.

Men fantasi kan også nære skuffelser, frykt, bekymring, angst og igjen skuffelser. I går satt jeg på bussen med en veldig god venninne, jeg foreslo at vi skulle sette oss ved døra, siden det er nærmeste rømningsvei. Det hadde venninna mi aldri tenkt på de gangene hun hadde tatt bussen. Mens jeg, hadde i ledige stunder ofte forestilt meg fæle situasjoner der det kunne være godt å sitte nær en rømningsvei. (...venninna mi er også svært kreativ, bare så jeg nevner det, dette sier mest om meg, og min galskap...) Fantasien kan vi bruke til å se for oss mulige scenarioer, i mine tilfeller ser jeg ofte for meg skrekkscenarioer. Altså er god fantasi ikke bare behagelig.

Fantasien kan vi bruke til å se for oss hvordan ting kunne ha vært, kan bli, og vi ser for oss hvordan vi kunne handlet, bør og skal handle for å få det slik. Ofte sitter jeg slik, og lager fine tegninger i hodet mitt om hvordan ting kan bli og helt sikkert skal bli om alt er som det skal i følge hodet mitt. Jeg blir sittende, og merker ikke at jeg sikler mens jeg smiler for meg selv. Men som med tegningene er det, når dette skal settes ut i virkeligheta, så ligner det ikke på tegningene i hodet. For jeg har glemt noen betydelige poeng. Det er snakk om koordinasjon. Når jeg tegner handler det om øye-håndkoordinasjon, min evne til å holde hånda stødig osv., men det er i alle fall bare meg og blyanten som påvirker resultatet. Meg og min manglende evne. Men mine fine, fantasifulle og til tider utopiske framtidsplaner omfatter gjerne flere mennesker enn meg selv, og det er der skuffelsene og begrensningene kommer inn. Når et eller annet du ikke vil være med i tegninga mi. For når du forsvinner ut av tegninga mi på den måten, da blir tegninga ødelagt, når du går, drar du utover blyantstreker og tegninga får stygge mørke flekker. Jeg knøvler tegninga og prøver å begynne på en ny, med et mer samarbeidsvillig motiv. Men det hjelper ikke stort når den fine tegninga i hodet mitt har brent seg fast og laget en sterk og stygg kontrast til den ødelagte tegninga som heller ikke ser ut til å blekne med dagene.