Drømmescenario:
Full gutt klasker jente på ræva: Halla søta, liker kjolen din.
Jenta: TAKK.
Full gutt: Er du her ofte?
Jenta: Jepp. Ofte.
Full gutt: Er du ikke så pratsom du? (klår igjen, fordekt av hånd på ryggen, men som ligger mer på rævva liksom)Planer for kvelden da?
Jenta: Jeg skal drikke meg dritings, så skal jeg stikke på dass og spy utover dassen og kjolen min. Så skal jeg kline med deg, gi deg feil telefonnummer, ljuge og si at jeg må hjem til typen jeg ikke har. Så skal jeg ta av meg kjolen og holdinstrømpebuksa som klemmer bilringene mine, dra ut en blodig tampong, onanere i dusjen tre ganger på rad mens jeg ikke tenker på deg, men heller på hvordan faren din ser ut, kose de lange hårene under armene mine som nå skjules av jakken min før jeg fornøyd sovner ved siden av en halvspist kebab som jeg finner restene av i håret mitt i mårra. Duah?
onsdag 11. november 2009
tirsdag 10. november 2009
Relasjoner
Vi møter nye mennesker hele tida, noen får vi så vidt hilst på, andre blir kanskje den nærmeste for en lengre periode eller resten av livet. Vi bygger stadig nye relasjoner, både nære og perifere, alt etter behov, ønske og muligheter. For meg handler det å bygge relasjoner om evnen til både å kunne holde ting fast og slippe taket. Bygge nye bånd, og bryte andre. Det kan både gjøre godt og gjøre vondt, men det er ofte nødvendig.
Mange av de menneskene vi møter, de relasjonene vi bygger betyr noe, i større eller mindre grad, de er med på å forme oss til den vi er, både på godt og vondt. Noen blir man mer kjent med enn andre, andre blir glemt. De som gleder deg er med på å lære deg hva som gjør deg glad, og kanskje hvordan du ønsker å behandle andre og bli behandlet. De som gjør deg vondt, gjør deg vondt, og kanskje lærer du hvem du bør beskytte deg mot, forhåpentligvis lærer du hva du ikke skal finne deg i, og hvordan du ikke skal behandle andre. Noen ganger møter vi folk som er litt i gråsonen, og som er vanskelig å plassere. Det kan være vanskelig å vite hvem man skal slippe inn, og hvem man skal stenge døren for. Og det er kanskje slik det skal være. Å bygge relasjoner handler om å ta sjanser, å by på seg selv, man gjør seg sårbar. Det går av og til bra, av og til ikke så bra. Jeg har fortsatt ikke knekt koden, for hvem man bør åpne døra for, og for hvem man skal holde den lukket. Jeg er både glad og fortvilt over det.
Noen møter du bare en gang, men den ene var nok til å gjøre inntrykk, andre møter du kanskje hver dag, uten at du merker noe til det. Enkelte legger du ikke særlig merke til før du innser at de er borte. Andre er grunnen til at du står opp om mårran, og du er livredd for at de skal forsvinne. Noen forsvinner og du slutter aldri å tenke på dem. Med med andre går det mye lettere enn du trodde, begge deler gjør vondt.
Noen av dem du møter skal du glemme, noen skal du forelske deg i, andre kan det hende du vil hate. Kanskje går den du skal gifte (nei, jeg verken tror eller mener at alle helst vil gifte seg) deg med forbi vinduet ditt nå, kanskje møter du aldri den personen. Noen mennesker lærer deg ting du ikke ville lært ellers, andre lærer mye av deg. Noen føler du at ikke ser deg, andre føler sikkert at du ikke ser dem. Jeg prøver å tenke på dette, de gangene noen som betyr mye for meg forsvinner ut av livet mitt. Det er så mange der ute du skal møte. Det er så mange du har møtt, så mange som har gitt deg erfaringer. Noen er du glad for, andre skulle du vært foruten. Noen av dem som føles viktige nå, vil muligens ikke bety like mye om ti år. Når et bånd blir brutt, skal nye bygges og verden er full av bra folk som vil være glad for å møte akkurat deg. Husk det.
Som Tori Amos synger:
Things change, my dear.
Mange av de menneskene vi møter, de relasjonene vi bygger betyr noe, i større eller mindre grad, de er med på å forme oss til den vi er, både på godt og vondt. Noen blir man mer kjent med enn andre, andre blir glemt. De som gleder deg er med på å lære deg hva som gjør deg glad, og kanskje hvordan du ønsker å behandle andre og bli behandlet. De som gjør deg vondt, gjør deg vondt, og kanskje lærer du hvem du bør beskytte deg mot, forhåpentligvis lærer du hva du ikke skal finne deg i, og hvordan du ikke skal behandle andre. Noen ganger møter vi folk som er litt i gråsonen, og som er vanskelig å plassere. Det kan være vanskelig å vite hvem man skal slippe inn, og hvem man skal stenge døren for. Og det er kanskje slik det skal være. Å bygge relasjoner handler om å ta sjanser, å by på seg selv, man gjør seg sårbar. Det går av og til bra, av og til ikke så bra. Jeg har fortsatt ikke knekt koden, for hvem man bør åpne døra for, og for hvem man skal holde den lukket. Jeg er både glad og fortvilt over det.
Noen møter du bare en gang, men den ene var nok til å gjøre inntrykk, andre møter du kanskje hver dag, uten at du merker noe til det. Enkelte legger du ikke særlig merke til før du innser at de er borte. Andre er grunnen til at du står opp om mårran, og du er livredd for at de skal forsvinne. Noen forsvinner og du slutter aldri å tenke på dem. Med med andre går det mye lettere enn du trodde, begge deler gjør vondt.
Noen av dem du møter skal du glemme, noen skal du forelske deg i, andre kan det hende du vil hate. Kanskje går den du skal gifte (nei, jeg verken tror eller mener at alle helst vil gifte seg) deg med forbi vinduet ditt nå, kanskje møter du aldri den personen. Noen mennesker lærer deg ting du ikke ville lært ellers, andre lærer mye av deg. Noen føler du at ikke ser deg, andre føler sikkert at du ikke ser dem. Jeg prøver å tenke på dette, de gangene noen som betyr mye for meg forsvinner ut av livet mitt. Det er så mange der ute du skal møte. Det er så mange du har møtt, så mange som har gitt deg erfaringer. Noen er du glad for, andre skulle du vært foruten. Noen av dem som føles viktige nå, vil muligens ikke bety like mye om ti år. Når et bånd blir brutt, skal nye bygges og verden er full av bra folk som vil være glad for å møte akkurat deg. Husk det.
Som Tori Amos synger:
Things change, my dear.
lørdag 7. november 2009
Unntakstilstand
De fleste av oss er der en eller flere ganger i livet. Hvor det virker som at alt av ubehageligheter, ulykker og problemer inntreffer på en gang. Den minste lille hindring kan framstå som meterhøy og ugjennomtrengelig, og du har mye heller lyst til å legge deg i fosterstilling på bakken enn å kjempe mot hindringene. Det gjør vondt i magen, vondt i hodet, vondt overalt, og du er redd for at de negative tankene når som helst skal spise deg til middag før du selv i det hele tatt har funnet nok mot til å stå opp, spise frokost og møte dagen. Kanskje vil du helst vente med å stå opp, for å gjøre dagene kortere, kanskje prøver du å være sosial, men lengter til når du kan være alene sånn at du kan få grine i fred. Du kan ikke bruke mascara lenger, og flaks om jobben din har et lager du kan gjemme deg på. Mat smaker ikke godt og du kunne ønske man ble like opplagt av snus, kaffe og sjokolade som av brød, grønnsaker og kjøtt, for det krever for mye å spise skikkelig mat.
Du ser ut av vinduet og legger merke til at sola skinner, men blir utfordret av negative tanker som sier at det kan bli regn om en time og at vinteren snart er her uansett og da må du til Syden for å få se sola, og jeg hater syden. Jeg skal til Berlin i vår, der er det bikkjekaldt. Og kanskje prøver du å høre på musikk. Det er stemningsskapende. Men den glade musikken virker bare påtrengende og bråkete, så du hører på Kent og Winnerbäck mens du spiser grønne oliven (det smaker i alle fall noe) og lurer på hvem av deg og de grønne bærlignende sakene som er mest bitter. Du tenker kanskje at du skulle ha gjort noe, og kikker opp, og kan for en gangs skyld konstatere at det er helt ryddig. Det er ingenting å gjøre. Oppvasken hjalp en venninne deg med i går, etter at du hadde brukt ti minutter på ett enkelt glass. Du kan gå en tur på biblioteket, for å levere romanen du lånte for tre dager siden og snart er ferdig med. Bukowski har fått deg til å le de siste tre dagene, og du er ham evig takknemlig. Det direkte fornøyelig lesning, selv om du leste den på norsk fordi du aldri giddet å lete frem den engelske utgaven. Man må jo bare, i slike tilstander, elske romaner om mislykkede forfattere som drikker og puler masse og skriver noveller som ”Sjela mi er full på øl og tristere enn alle de døde juletrærne i hele verden.” Men den er snart over, den romanen, og det betyr at jeg kan avlegge biblioteket et besøk. Da skal jeg låne usannsynlige mengder bøker og lese dem ut på usannsynlig kort tid. Jeg er snart tom for oliven. (Merket du den fiffige vendingen fra du til jeg i teksten?)
Verden har ikke rast sammen i det siste til tross for:
At jeg har ødelagt æ-knappen på tastaturet mitt. Som du ser, kan jeg fortsatt taste æ, fordi det bare er firkanten oppå, der det står ”æ” som mangler.
At jeg innser å ha brukt over 2000 kroner over veldig kort tid på min diskutable helsemessige tilværelse. (det er mange gin and tonic det)
Jeg glemte å kjøpe kaffe her en dag, og ble nødt til å gå gjennom en hel morgen (som om starten på en ny dag ikke er jævlig nok i utgangspunktet) uten kaffe. Følte meg som en kåt fjortis på alene på ei hytte med kjæresten som oppdager at pakken med kondomer ligger igjen hjemme. Bummer!
Jeg har kaffe nå.
Sykepleieren skulle stikke meg i arma for å forsyne seg av blodet mitt. Hun måtte stikke meg tre ganger før hun fant ei blodåre. (Null hysterisk anfall)
Så sånn bortsett i fra at jeg venter på at verden skal rase sammen foran øynene på meg hvert sekund uten at den ser ut til å gjøre det er alt sånn under middels bra. Jeg bryr meg for tiden om følgende ting:
Ha kaffe pluss snus tilgjengelig.
Drikke kaffe til frokost.
Sove.
Stå opp og få gjort ting jeg absolutt må gjøre i løpet av en dag.
Og jeg er forresten ytterst klar over at jeg er negativ. Jeg ønsker å være negativ i dag. Det føles bra, og jeg kan le av det. Sola skinner fortsatt og jeg vet at det fins bedre dager, bedre tider. Jeg vet at jeg er irrasjonell og selvopptatt, og jeg vet at jeg har mange bra folk rundt meg som jeg setter pris på. Men akkurat i dag vil jeg være litt negativ. Det føles faktisk bra, på en syk måte.
Du ser ut av vinduet og legger merke til at sola skinner, men blir utfordret av negative tanker som sier at det kan bli regn om en time og at vinteren snart er her uansett og da må du til Syden for å få se sola, og jeg hater syden. Jeg skal til Berlin i vår, der er det bikkjekaldt. Og kanskje prøver du å høre på musikk. Det er stemningsskapende. Men den glade musikken virker bare påtrengende og bråkete, så du hører på Kent og Winnerbäck mens du spiser grønne oliven (det smaker i alle fall noe) og lurer på hvem av deg og de grønne bærlignende sakene som er mest bitter. Du tenker kanskje at du skulle ha gjort noe, og kikker opp, og kan for en gangs skyld konstatere at det er helt ryddig. Det er ingenting å gjøre. Oppvasken hjalp en venninne deg med i går, etter at du hadde brukt ti minutter på ett enkelt glass. Du kan gå en tur på biblioteket, for å levere romanen du lånte for tre dager siden og snart er ferdig med. Bukowski har fått deg til å le de siste tre dagene, og du er ham evig takknemlig. Det direkte fornøyelig lesning, selv om du leste den på norsk fordi du aldri giddet å lete frem den engelske utgaven. Man må jo bare, i slike tilstander, elske romaner om mislykkede forfattere som drikker og puler masse og skriver noveller som ”Sjela mi er full på øl og tristere enn alle de døde juletrærne i hele verden.” Men den er snart over, den romanen, og det betyr at jeg kan avlegge biblioteket et besøk. Da skal jeg låne usannsynlige mengder bøker og lese dem ut på usannsynlig kort tid. Jeg er snart tom for oliven. (Merket du den fiffige vendingen fra du til jeg i teksten?)
Verden har ikke rast sammen i det siste til tross for:
At jeg har ødelagt æ-knappen på tastaturet mitt. Som du ser, kan jeg fortsatt taste æ, fordi det bare er firkanten oppå, der det står ”æ” som mangler.
At jeg innser å ha brukt over 2000 kroner over veldig kort tid på min diskutable helsemessige tilværelse. (det er mange gin and tonic det)
Jeg glemte å kjøpe kaffe her en dag, og ble nødt til å gå gjennom en hel morgen (som om starten på en ny dag ikke er jævlig nok i utgangspunktet) uten kaffe. Følte meg som en kåt fjortis på alene på ei hytte med kjæresten som oppdager at pakken med kondomer ligger igjen hjemme. Bummer!
Jeg har kaffe nå.
Sykepleieren skulle stikke meg i arma for å forsyne seg av blodet mitt. Hun måtte stikke meg tre ganger før hun fant ei blodåre. (Null hysterisk anfall)
Så sånn bortsett i fra at jeg venter på at verden skal rase sammen foran øynene på meg hvert sekund uten at den ser ut til å gjøre det er alt sånn under middels bra. Jeg bryr meg for tiden om følgende ting:
Ha kaffe pluss snus tilgjengelig.
Drikke kaffe til frokost.
Sove.
Stå opp og få gjort ting jeg absolutt må gjøre i løpet av en dag.
Og jeg er forresten ytterst klar over at jeg er negativ. Jeg ønsker å være negativ i dag. Det føles bra, og jeg kan le av det. Sola skinner fortsatt og jeg vet at det fins bedre dager, bedre tider. Jeg vet at jeg er irrasjonell og selvopptatt, og jeg vet at jeg har mange bra folk rundt meg som jeg setter pris på. Men akkurat i dag vil jeg være litt negativ. Det føles faktisk bra, på en syk måte.
torsdag 5. november 2009
Raad mod søfnløshed
Jeg ble riktig så inspirert, da min gode venn Hr. Petter Søraunet annonserte paa Facebook at han ikke kunne faa sove forleden natt, derfor ville jeg skrive noen tips og triks mod søfnløshed.
1. Slutt helt at sove, da vil De nok til slutt kollapse af søfnmangel.
2. Utsett Dem ikke for dagslys.
3. Tenk hvor heldig De er som har en seng at sove i, i Afrika sover de sikkert paa bambusmatter eller noe, eller verre, i rennesteinen, kloakken, på smaasten, omkranset af afføring og dingoer! (Eller var dette i Australia, glem det, der har De kenguruer, eller store rotter, som jeg kalder dem.)
4. Tenk mer paa hvor synd det er på de derre i Afrika. Trettende, eller hva?
5. Kombiner raad nummer ett med faste. Hvis De ikke spiser, blir De fortere sliten.
6. Slutt at have bekymringer. Tenk litt haardere på de stakkers i Afrika.
7. Legg Dem eventuelt under sengen. Det er mørkere der.
8. Ikke vær trist. Det hindrer Dem ogsaa i at sove. Tenk igjen på de stakkers i Afrika, de har større grund til at være trist enn Dem. (Tror De de har blogg der kanskje? Eller Cava? Eller sex?) Men de har riktig så festlige hatter. Men ikke tenk på noe altfor festlig naar De skal sove, da blir De bare oppspilt.
1. Slutt helt at sove, da vil De nok til slutt kollapse af søfnmangel.
2. Utsett Dem ikke for dagslys.
3. Tenk hvor heldig De er som har en seng at sove i, i Afrika sover de sikkert paa bambusmatter eller noe, eller verre, i rennesteinen, kloakken, på smaasten, omkranset af afføring og dingoer! (Eller var dette i Australia, glem det, der har De kenguruer, eller store rotter, som jeg kalder dem.)
4. Tenk mer paa hvor synd det er på de derre i Afrika. Trettende, eller hva?
5. Kombiner raad nummer ett med faste. Hvis De ikke spiser, blir De fortere sliten.
6. Slutt at have bekymringer. Tenk litt haardere på de stakkers i Afrika.
7. Legg Dem eventuelt under sengen. Det er mørkere der.
8. Ikke vær trist. Det hindrer Dem ogsaa i at sove. Tenk igjen på de stakkers i Afrika, de har større grund til at være trist enn Dem. (Tror De de har blogg der kanskje? Eller Cava? Eller sex?) Men de har riktig så festlige hatter. Men ikke tenk på noe altfor festlig naar De skal sove, da blir De bare oppspilt.
fredag 30. oktober 2009
Jeg velger meg meg selv og i April er dette småtteri
Alternativer
Du kan velge det som vil bli bra senere,eller det som kjennes veldig bra nå og da,
ganske vondt litt ofte,helt jævlig av og til.
Du kan velge de som gjør deg bra, eller de som er det noen ganger, de som gjerne vil,
men ikke får det til.
Det som gjør vondt nå, er av og til det som blir bra senere.
Du kan velge deg selv, og kanskje blir alternativene færre.
Du kan velge det som vil bli bra senere,eller det som kjennes veldig bra nå og da,
ganske vondt litt ofte,helt jævlig av og til.
Du kan velge de som gjør deg bra, eller de som er det noen ganger, de som gjerne vil,
men ikke får det til.
Det som gjør vondt nå, er av og til det som blir bra senere.
Du kan velge deg selv, og kanskje blir alternativene færre.
Når ting føles vanskelig
...prøver jeg å si dette til meg selv.
Du trenger ikke akseptere at ting føles vanskelig. Du trenger bare å vedkjenne at ting føles vanskelig, for så å tenke utveier. Det er lov og viktig å ta i mot hjelp. To hoder tenker bedre enn ett. Det finnes alltid en vei ut, en vei opp, en vei fram. Du må bare finne den, og holde deg til den. Den riktige veien er den veien som får deg til å føle deg som et levende menneske. Veien er de gode menneskene i livet ditt, de som elsker deg, som du elsker, de tingene som betyr noe for deg, interessene dine og målene dine.
AI LØV JU GUYS.
Du trenger ikke akseptere at ting føles vanskelig. Du trenger bare å vedkjenne at ting føles vanskelig, for så å tenke utveier. Det er lov og viktig å ta i mot hjelp. To hoder tenker bedre enn ett. Det finnes alltid en vei ut, en vei opp, en vei fram. Du må bare finne den, og holde deg til den. Den riktige veien er den veien som får deg til å føle deg som et levende menneske. Veien er de gode menneskene i livet ditt, de som elsker deg, som du elsker, de tingene som betyr noe for deg, interessene dine og målene dine.
AI LØV JU GUYS.
lørdag 24. oktober 2009
Festlig anledning. Tema: Drepe kjæledyr med bare hendene. Kjæledyret i denne samtalen er hund.
Sunniva: Kan man ikke bare knekke nakken på den da?
En annen: Det er svært vanskelig å knekke nakken på en hund.
Sunniva: Hm. Spørs vel på størrelsen. Men ja...
Noen andre: Hva med kvelning?
Sunniva: (ivrig) Ja! Hvis du setter deg med hele vekten på hunden og presser hodet til hunden mot en pute eller noe, da kanskje! (Litt overraskede blikk og nervøs latter fra resten av selskapet, samtalen døde litt her, jeg holder meg for munnen.)
Til ettertanke:
Hvorfor innser jeg aldri at det er en forskjell på hva man tenker, og hva man sier høyt?
Og: Jeg har ingen konkrete planer eller ønsker om å mishandle eller drepe dyr, så alle dyrevenner kan slappe godt av og dermed slippe å gjøre meg til sin fiende.
Sunniva: Kan man ikke bare knekke nakken på den da?
En annen: Det er svært vanskelig å knekke nakken på en hund.
Sunniva: Hm. Spørs vel på størrelsen. Men ja...
Noen andre: Hva med kvelning?
Sunniva: (ivrig) Ja! Hvis du setter deg med hele vekten på hunden og presser hodet til hunden mot en pute eller noe, da kanskje! (Litt overraskede blikk og nervøs latter fra resten av selskapet, samtalen døde litt her, jeg holder meg for munnen.)
Til ettertanke:
Hvorfor innser jeg aldri at det er en forskjell på hva man tenker, og hva man sier høyt?
Og: Jeg har ingen konkrete planer eller ønsker om å mishandle eller drepe dyr, så alle dyrevenner kan slappe godt av og dermed slippe å gjøre meg til sin fiende.
Abonner på:
Innlegg (Atom)