Alle kjenner noen...

Fordelen med å ha vært altfor glad i å gå på byen er at jeg har møtt mange spennende og flotte mennesker. Norge er et lite land. Sjokket over hva landet mitt og medmennesker hadde gått gjennom hadde begynt å legge seg noe - hvis det noen gang forsvinner da... Jeg bladde opp i en avis og leste om de som var der og overlevde, og de som dessverre ikke fikk leve. Det blir mer virkelig da, jeg innbiller meg at jeg forstår omfanget bedre, men jeg klarer ikke å forstå det, at så mange måtte dø, og at enda flere må lide for handlignene til en enkelt mann. Jeg ser et bilde av en person, som virket kjent. Plutselig strømmer minner på om det nachspiel, der bare jeg og vedkommende deltok. Det er et par årsiden. Vi snakket om musikk, kjærlighet, feminisme og fagforeningsarbeid. Det ble bare den sene kvelden. En hyggelig kveld. Jeg hadde glemt navnet da bildet og navnet lyste mot meg i avisa. Det kjennes så rart. SÅ vidt jeg vet ble jeg bittelitt kjent med en flott person med engasjement og folkevett den natta. Nå er personen ikke med oss lenger.

Min dypeste medfølelse til famile og venner som har mistet.