Om depresjon, Og om å utlevere seg selv.

Jeg har via sigruns blogg registrert debatten om hvor mye det er sunt å fortelle om seg selv i f.eks bloggen sin, og hvor mye man bør holde for seg selv. En journalist kunne i artikkelen Full åpenhet i aftenposten skråsikkert påstå at de som har opplevde former for overgrep (psykisk, fysisk vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt med mer.) har problemer med å sette grenser for seg selv og sine omgivelser. De blir "grenseløse" og deler derfor av sitt innerste private liv med omverdenen. Jeg tror det er helt riktig at mange som har blitt tråkka på, sliter med å sette grenser, spesielt for hva de skal finne seg i fra andre, rett og slett fordi de tidligere har fått grensene sine invadert til stadighet, sånn at de ikke vet eller får til å sette grenser. Greit nok.

Det jeg ikke forstår er koblingen opp mot det å være åpen om f.eks seksuelle overgrep. Hvorfor skal man holde det for seg selv? Hvorfor er det et tegn på manglende grensesetting? At man faktisk går ut blant folk og sier at "Hei! Folk har vært stygge mot meg. Det er søren meg ikke greit!" Det er det jeg oppfatter som grensesetting. Personlig velger jeg å være åpen om en del (ikke alt) av mitt privatliv fordi jeg ønsker å si nettopp dette. Det er ikke greit. I tillegg vet jeg at åpenhet kan være med på å hjelpe andre i lignende situasjoner til å forstå at det som har skjedd dem ikke er ok, og at de ikke har noe å skamme seg over.

Jeg er en av altfor mange som har opplevd at alle ikke har vært like snill mot meg. Mye av dette verken kan eller vil jeg gå i detaljer på, avhensyn til personvern og familie. Men det som handler om meg, angår meg, det vil jeg gjerne fortelle om. For noen år tilbake visste jeg ikke hva depresjon var, jeg visste riktignok at det var noe fælt noe, men forstod ikke rekkevidden av det. Nå vet jeg at depresjon er så smertefullt at jeg rett og slett ikke har ord for å dekke rekkevidden av det. Det føltes som å gå i en konstant sirup. Alt blir tungt, slitsom og ufarlige ting som å hente posten blir plutselig rene ekspedisjoen. Å være deprimert er ikke å være litt trist av og til, og det er ikke bare å "ta seg sammen". Jeg trodde jeg bare var lat, dum og udugelig, som plutselig ikke klarte å gå opp til eksamen. Jeg tenkte jeg var negativ og utakknemlig. Jeg trodde jeg fortjente å ha det sånn.Derfor er det så deilig å kunne være åpen, i ettertid om at det IKKE er greit å ha det slik. Ingen fortjener å ha det vondt. Ingen fortjener å bli tråkka på, og jeg vil være med på å fortelle om dette, bruke av mine personlige erfaringer nettopp fordi jeg vil sette grenser selv, for hva som er akseptabelt for meg, og for å inspirere andre til å sette grenser for seg selv. Hadde jeg klart det, hadde det vært fantastisk. Det er ikke alle som orker å gi av seg selv, det er ikke alle som orker å fortelle de mest intime og vonde historiene sine, og det har jeg stor forståelse for, men også derfor synes jeg det er viktig at de som faktisk klarer det, ikke blir møtt med fordømmelse og useriøse forsøk på diagnoser, når de står fram med historiene sine.

Og jeg føler jeg må presisere: som en god venninne sier, som jeg har valgt å tro på i høst: alt kan repareres.
Ting ser mye lysere ut nå, enn for noen måneder, ja til og med uker siden. Det er viktig å formidle det som ikke er vondt, samtidig som jeg ikke vil glemme å fortelle at det som oftest finnes en vei ut, opp og fram. Og selv i de mørkeste periodene kan del finnes lyspunkt, hvis man klarer å la dem slippe til.

- Sunniva

OG! Beates rasteplass skrev en god artikkel om akkurat denne saken her!

Jenter, orgasme og ukeblader

Det er en viss uenighet om hvor viktig jenters orgasme skal være, både for jentene selv og for guttene. Rundt denne orgasmen ligger det derfor mye press, og det blir heller ikke bedre av at mange blader og nettsider kommer med nærmest normativ informasjon om hvor mange ganger og til og med hvordan jenter skal få orgasme. De fleste av oss kan være enige om at orgasmen slett ikke trenger å være hovedmålet med sex, men jeg mistenker at enkelte gutter (og jenter) som ikke orker å bruke nok tid på å tilfredsstille dama si har lett for å trøste seg med det dette. Ikke alle, men veldig mange gutter oppnår nemlig orgasme hver gang, og da er det kanskje lett å si at det ikke er det viktigste i verden?

Når det er sagt, så tror jeg de alle fleste sexpartnere ønsker at den andre skal oppnå orgasme. Jeg vil også påpeke at jeg ikke ser på det kun er partnerens ansvar at den andre skal oppnå orgasme, men når man faktisk har sex sammen, så er det jo fint om den andre vil hjelpe til litt? Og om ikke det er nok, kan man kanskje koble inn litt mer batteridrevne hjelpemidler? Leste nettopp en reportasje om at noen kvinner var "vibratoravhengige", dvs at de var blitt så vant til den type stimulering at de ikke kunne få orgasme via "naturell sex". Vel, KK, ikke alle jenter klarer å få orgasme via "naturell sex" uansett, og trenger en vibrator. I stedet for å fokusere på hvordan orgasmen kommer, så bør vi kanskje heller prise oss lykkelige over at vi i dag har tilgang på slike hjelpemidler som kan hjelpe oss på vei? Det man oppnår med å spre sånne "nyheter" er vel å formidle at noen orgasmer er dårligere enn andre, hvilket de ikke er.

Jeg leser og hører mye om mennesker, og da spesielt jenter som har et lite tilfredsstillende sexliv. Jeg synes det er kjempekjipt å høre, og det er så unødvendig! (Nå blir denne vinklingen mest heterorettet, siden jeg er hetero selv, men jeg er fullt klar over at homoer har et sexliv de også, sånn at det er sagt.) Jeg tror en god del (unge) jenter opplever sex litt sånn: Først så kliner vi litt, gutten tar på puppene dine, litt lenger ned, rumpa, skrittet osv før han regner med at du er like kåt som ham og kjører på med sitt. Så er han ferdig, og det skjer ikke mer. Hva skjedde her? Hæ? Ferdig? Jenta blir da kanskje liggende å tenke at fyren gir faen, og det er sikkert sant i enkelte tilfeller, men i de fleste tifeller tror jeg dette kommer av usikkerhet og sjenanse fra gutten sin side. Og problemer med å si i fra og uttrykke sine ønsker fra jenta sin side. Hvis guttene kunne bli flinkere til å si "jeg lurer på hva du liker at jeg gjør?" og jentene kunne si "kan vi bruke litt mer tid, kan du gjøre sånn og slik, og ikke der men her?" så tror jeg mange gutter og jenter ville få et (enda mer) tilfredstillende sexliv. I alle fall ville det være en god begynnelse. (I tillegg til å le rått og ondskapsfullt av KKs og lignende ukebladers sextips framfor å ta dem alvorlig, naturligvis...)

Som jeg var inne på tidligere, er magasiner og nettsider veldig flinke på å fortelle oss hvordan vi skal ha sex. Du kan lese side opp og ned om hva "gutta liker i senga", hva "jenter tenner på", "hvordan bli en sex-gud/-gudinne" osv. Disse artiklene tar utgangspunkt i at alle er like så lenge de tilhører det ene eller det andre kjønnet, men du trenger vanligvis ikke å ha sex med mer enn to personer for å skjønne det at våre ønsker og behov i senga er omtrent like forskjellig som hva vi liker på brødskiva til frokost. En jeg kjenner sa at "orgasme er ikke en menneskerett", mest på spøk antageligvis, men det er forsåvidt sant, det er ikke en menneskerett. Men orgasmer er veldig godt, og en veldig fin ting å dele med hverandre, og er ikke det et argument for å prøve litt ekstra?

Kos dere, enten alene eller sammen med en partner og ikke la diverse ukeblader fortelle deg hvordan de skal ha sex, de kan umulig ha hatt det selv, sånn som de skriver.


Ps. Det er ikke bare jenter som sliter med å få orgasme, kunne gjerne tenkt meg å lese om temaet fra et gutteperspektiv, om noen føler seg kallet!

Skal de som har mye få enda mer?

Jeg hadde en diskusjon med en kamerat her en dag, angående Siv Jensens nye utspill om en såkalt "friskelønn", som skal gis til arbeidende mennesker som ikke har sykefravær. Kameraten min syntes dette var en kjempesmart ting å gjøre, fordi det ville stimulere folk til å gå på jobb framfor å "ta seg en tredagers". Åja, det vil stimulere JUKSERNE til å gå på jobb når de faktisk ikke er syke, sånn at de kan få cashe inn enda litt mer penger, men hva de som faktisk er syke? For jeg må bare minne om at sykefravær er dyrt, også for den som er syk, i alle fall når vi snakker om langvarig sykefravær. (Sånn som hun som hadde vært så mye syk at hun ikke hadde rett på sykepenger lenger og dermed måtte ta EKSTRA vakter i ettertid for å ha råd til å være syk. Er det rart folk er mye syke?) Mens disse menneskene sliter helsa av seg for å klare seg, skal altså de som er så heldige å være friske og fine, og dermed får sine faste lønnsutbetalinger få enda mer? For meg blir det veldig feil. Ja, jeg er for bonuser og påskjønninger for folk som gjør en utenom det vanlige god jobb. Men det å være frisk styrer man ikke selv, dessverre. Det å være mye frisk er faktisk en fordel. Det er ikke en fordel å være mye syk. Skal vi fore de som har mye med enda mer?

Blanke ark og sånn

Jeg grudde meg veldig til jul i år. Jul og nyttår er alltid skummelt, synes jeg. Jeg føler et enormt press og vemod når et år er over og et nytt skal i gang. Det skjedde mye før jul som ikke var bra, en del mennesker rundt meg hadde det ikke særlig bra, og det var lite hyggelig å se. Men det virker som om ting sakte men sikkert går bedre. Jeg er lite overtroisk, men i jula skjedde det så mye fint, at jeg velger å se dem som frampek på det nye året. Jeg fikk snakket ut med folk jeg ikke har snakket med på årevis, jeg fikk brukt tid på de nærmeste vennene mine og folkene jeg liker best, og på nyttårsaften ble jeg lovet at 2010 blir et bra år.

Jeg møter det nye året veldig uthvilt og klar for utfordringene som ligger foran meg. Jeg kan bare gjøre noe med det som faktisk kan forandres, og alt det andre får være. Det skader ikke å være optimistisk, det verste som kan skje er at man blir skuffa, og skuffelser glemmes og går over til slutt. Jeg har tro på 2010. Litt. Jeg gleder meg litt. Gurer meg bittelitt.