Når et snøras av følelser tar deg...

Har du de dagene hvor alle følelser og tanker ser ut til å komme til overflaten for å hilse på samtidig? Den typen følelser som bringer fram så mye sårhet og sånne vonde følelser som kjennes ut som om de vil deg verre enn vondt? Jeg fikk besøk av dem nå, i et mistenkt bakholdsangrep i ei gate jeg har gått mange ganger før. For noen år siden forlot jeg akkurat den gata, litt lei meg, husker jeg, men glad alikevel. Jeg hadde røde converse-sko. Jeg husker de røde skoene så godt. Jeg er svak for dem. Og jeg var så sint på personen jeg var svak for. Det ble ordnet samme kveld. Tårer endte i smil og alt var bra. Jeg savner å føle sånn for en person igjen, jeg savner å være 17 (men ikke alltid) jeg savner da våren ikke var en skremmende begivenhet med eksamen og lykkepress, men en tid med is, øl, lykkerus og tentamen. Og samtidig savner jeg den ikke. Men når dette minnet, og savnet av følelsen, det å ha noen ekstra nær deg kommer sammen med at jeg innser at jeg omtrent ikke har lest pensum og at det er en måned til eksamen da går det ikke så bra. Hva søren har jeg drevet med? Jeg som er så sliten? Hva har jeg IKKE drevet med? Og det er så teit at minnet om et par røde conversesko, ulest pensum og en litt for lang dag får meg til å føle meg (som har verdens beste venner) som verdens mest ensomme person. Jeg er langt fra speilegg heldigvis, ikke en gang på vei til å bli det, og alt kan repareres sier Ellinor. Og pensum? Jeg kan lære det siden. Men akkurat nå, ligger jeg og kaver i snøraset. Jeg tror faktisk jeg vil bli der litt. I alle fall et par timer.