Mot det nye året.

I fjor, rett før jul, stod jeg med tårer i øynene og leste et julekort fra ei venninne hvor det stod at "jeg håper 2010 blir året da alt ordner seg". Selv var jeg livredd for at 2011 ville bli året da alt virkelig gikk helt til helvete. Jeg tok heldigvis feil, og det er en glede å møte 2011 med orden i sakene, både i hodet og ellers. Mye av grunnen til at jeg kan det er de flotte menneskene rundt meg, venner og familie, de som skriver kort, koker te, lager julekalender, bat-man-bilder og masse mer. Og han jeg sover sammen med. Et STORT less than three til alle.


I.A, D.A og T.H. på vei hjem fra fest i påska 2010.

Om migrene

En gammel fiende har kommet for å hilse på, oftere de siste ukene.
Den gamle fienden hindrer meg i å få gjort det jeg skal. Jeg kan bli sur, irritabel og føle meg makteløs. Jeg må slutte med det jeg driver med der og da. Jeg vil bare legge meg ned, i et mørkt rom, helst alene. Så er det bare å vente på at det går over, mens det føles som om en trailer prøver å kjøre gjennom hodet ditt. Jeg har fått tilbake migrenen, men heldigvis, går det alltid over.

En del tror at mennesker med migrene er pysete. Hvorfor tåler du ikke litt hodepine? Migrene er ikke litt hodepine. Migrene varierer i alvorlighetsgrad og i varighet. Hos noen av oss varer det bare noen timer, andre kan ligge i to døgn. Familiemedlemmer av meg måtte til slutt få mofrinsprøyte av legen for å holde ut smertene. Et ønske om å dø, eller at man tror man skal dø er ikke unvalig under et migreneanfall. Vi som har migrene har også oftere vanlig hodepine. Jeg har som regel en eller annen form for hodepine i løpet av uka, men av den mindre intense sorten. Da klarer jeg å være i arbeid, og jeg fungerer godt. Sånn har det alltid vært, og jeg har ikke hatt migrene på mange år. Før kunne jeg ikke få hodepine uten at jeg ble redd for et nytt migreneanfall, men etter å ha vært symptomfri i så mange år, trodde jeg at det var slutt på anfallene. Så feil kan man ta. Heldigvis forskes det mye på migrenelidelser, og det fins hjelp å få. Vanlige smertestillende fungerer som regel dårlig, mens spesialmidler som fåes på resept kan fungere mye bedre.

Jeg har ikke rett til å være glad.

På internett og i faglitteratur står det mye om depresjon. Det er masse å ta av. Likevel var det alltid vanskelig for meg å fatte hva en depresjon virkelig innebar før jeg fant meg selv midt oppi det jeg har kalt et svart hav av elendighet. Et svart hav hvor det føltes som om det ikke fantes noen sikt mot land.

Det er vanskelig å tenke på når det begynte, hva som kom først, hva som kom sist, men det som sjokkerte meg mest, var at det for meg var helt nye følelser jeg ikke visste at eksisterte i meg. Hvordan går man fra å være ei positiv jente med selvrespekt, mange gode egenskaper, med tro på seg selv, mulighetene og livet, til å bli en slags nemi-kopi minus humoren hvor alt følels helt jævlig og du faktisk tenker at det hadde vært så mye bedre å få slippe mer av dette forferdelige livet. Varsellampene begynte vel å blinke da jeg stod opp i god tid for å gråte ferdig før jobb. Mens andre fikset håret, spiste frokost, drakk kaffe og gjorde seg klar for en ny dag, måtte jeg altså gråte ferdig sånn at jeg kunne gå på jobb og smile til kundene mine. En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det er en smule slitsomt.

Det er slitsomt å være trist hele tida, gråte flere ganger om dagen, det er slitsomt når de glade øyeblikkene faktisk er unntakene. I tillegg bebreider man seg selv for å være trist. "Det er min skyld at jeg ikke er glad. Hadde jeg vært flinkere, smartere, flottere, så hadde jeg fortjent å være glad." Hvorfor skal man gjøre noe med tungsinnet når man ikke en gang tror man fortjener å være glad? Hvordan skulle jeg komme ut av noe som for meg så ut som en umulig floke jeg hadde laget selv?

Jeg følte meg også utakknemlig. Jeg klarte ikke å føle glede over de samme tingene lenger. Hadde jeg et lykkelig øyeblikk, var jeg rask til å minne meg selv på at om noen timer ville jeg være trist igjen. Det er depresjonens forbannelse. Det er en ond sirkel det er vanskelig å bryte alene.

Mange føler skam for sine psykiske lidelser. "Psykiske problemer" har blitt en populær knagg å bruke på f.eks alle som er veldig slem mot noen. Dessverre en veldig ukritisk måte å bruke et så vidt og alvorlig begrep på. Denne tendensen samfunnet har til å diagnostisere fremmede mennesker de aldri har møtt kan ødelegge for langt flere enn de personene som bli hengt på knaggen. Psykiske problemer dreier seg for veldig mange av oss først og fremst om å ha det vondt. Man trenger ikke å være definisjonen på "gæren" (hva nå det er) for å ha en svakere mental helse. Det holder å være litt uheldig. Så når enkelte spøker med at de bor rett ved siden av et psykiatrisk sykehus, så tenker jeg bare "så praktisk for deg, man vet aldri når man trenger det.". Jeg er ikke flau over å ha hatt en depresjon, jeg er stolt over å ha kommet meg gjennom det med jobben, studiene, vennene og sist men ikke minst, livet i behold.

...

Hvordan skriver jeg subtilt om noe personlig og superfint? Hvordan forklarer jeg at sokker slengt i sofaen hver dag er dødsirriterende og likevel en smule sjarmerende og helt herlig? Hadde jeg tenkt meg før, at det kjennes forløsende å småkrangle om bagataller og fakta? At man kan finne et slags fellesskap i å konsultere wikipedia for å gi en av oss rett?

Det er nå få ting som kjennes mer riktig om dagen enn å plukke sokker opp fra sofaen og godta en diger pc-skjerm på kaffebordet, samt en mengde kabler rundt om i den bittelille leligheten min. Det kjennes så rett, og det er så trivelig å våkne av at glasset som noen har plassert i vinduskarmen har falt ned i sengen på min side. Jeg bare ruller over på din plass. Hvem smelter ikke av et strålende blidt "good mååååren" fra senga klokka sju om mårran, mens du selv tusler i kafferus og prøver å våkne for en ny dag på jobb.

Det er verdt det.

Glitrende måker over sovende sjø

Utenfor vinduet så det ut til å være dag. Men klokken på nattbordet hennes sa at det var natt. Det kunne vært en av de idylliske nettene, med idyllisk utsikt. Fra vinduet så hun rett ned på eika med husken under, fra hvor det førte en sti nedover til bryggen. Sjøen lå stille og liksom ventet på at noe skulle skje, da ikke et vindpust var å fornemme i luften. Det hadde hørtes pent ut om sjøen glitret. Men den glitret ikke. Det var ikke sol. Og helt sikkert hadde den glitret litt om det var sol, men det var ikke sol. Man kunne jo prate som silden som sikkert glitret så skjønt et sted under overflaten, men hvor relevant ville det være? Kanskje for en eller annen norsklærer som inderlig ønsket seg mer skildring i hverdagen, men for henne var det bare sjø.

Dette kunne vært en fin natt hvis mange ting var annerledes, hendte det hun tenkte. Hun satt ofte slik om natta. Mange ting kunne vært annerledes, gjentok hun, og ofret ham som hun hadde delt seng med de siste årene et blikk. Pablo, sommeren 2006 i Spania. Det var som et eventyr. Da kunne det hende at alt det som for enkelte glitret så vakkert hadde glitret mer for henne også. Og hadde han stått der, bak henne, hun lå på alle fire, mens han tok henne bakfra og hvisket spanske gloser inn i øret hennes, da hadde hun kanskje tenkt at jo, sjøen glitret litt. Men ingen faste søreuropeiske hender holdt henne om hoftene, og å stå der på alle fire alene, virket jo en smule tåpelig. Han som lå der bare sov og sov, som om ingen ting av de viktige tankene som gikk gjennom hodet hennes vedkom ham. Det var liksom typisk ham å sove. En viss forakt kilte henne i magen og nakkehårene. Selv om hun var glad han aldri prøvde å ta henne, verken bakfra eller forfra. Det fristet liksom ikke lenger og hun hadde nok med å holde ut den klamme klemmen før jobb som han av og til serverte henne. Flere ganger fikk hun lyst til å klype ham hardt i øret mens han omfavnet henne og hun kunne kjenne duften av Versace og kaffe blande seg i neseborene. Hun gjorde det også en gang. Først hadde han til hennes store irritasjon ledd og kalt henne en rampejente. Provosert over at han tok det som en invitasjon til sex, kløp hun ham ennå hardere, helt til hun forferdet tok seg i å være voldelig. Han virket også forferdet, og sa ingen ting før han tok bilnøklene og gikk. Hun sluttet aldri å klemme. Hun fortsatte ikke med å klype ham i øret.

Nei, det var noe annet med Pablo. Det var det nok mange kvinner som tenkte. Denne Pablo var nok en travel mann og sikkert en del av mang en frustret kvinnes kjødelige lengsler og fantasier. Dette kunne altås vært en idyllisk og lidenskapelig natt, å elske til utsikten av hagen og havet. Men det var en helt vanlig natt. Faktisk kunne det ikke vært en lidenskapelig natt. Ikke idyllisk heller. For han lå stadig der. Til tider mente hun å kunne kjenne mannfolklukten hans overalt. Den satte seg i håret hennes, i sofaen, ja til og med innerst i skapet. Og pusten hans. Pusten. Hun visste ikke om innpusten eller utpusten var problemet, men den fylte i alle fall hele rommet og gjorde det umulig for henne å fantasere om sterke mannfolkhender og idyllisk utsikt med glitrende sjø som om silden la seg på overflaten og alt bare var deilig. Han var stadig der.

Hvite, skrikende skapninger dukket opp utenfor, som om de skulle gjøre natten enda mindre idyllisk enn den allerede var. Måker. Hun hadde mange lurt på om måker fungerte som disse badelekene man ga til barn og hunder. De som skrek når man klemte dem på magen. Hun hadde undersøkelsen til gode. Fantasiene om spanjolen på på hoftene måtte vike for en der hun med treffsikkerhet skjøt hver eneste måke på første forsøk. Hun kunne ikke høre smellene, bare den lette flaksingen i det måkene døde, og det nesten lydløse dumpet når de landet på plenen foran vinduet og lenger nede på bryggen. Mannen hennes klynket i søvne Hun var fristet til å sparke ham i siden.Han lignet en måke.

Eksamenstid

Jeg er lei av å lese allerede. Klokken er ett. Jeg har mye mer å lese før jeg kan gå hjem, slå meg til ro med at det jeg nå og tidligere ikke har lært, det vil jeg ikke lære før eksamen, rett og slett resignere i en apatisk ro og visshet om at jeg har gjort hva jeg kunne mens jeg håper det er nok.
Jeg kan høre folk konsentrere seg på lesesalen. Det summer fra pc’er, grafitt og blekk glir over forelesningshefter, noen snufser bort den siste rest av forkjølelsen de fikk i føreksamensgave, og lyden av fingrene mine mot tastaturet kan høres til enden av rommet. Jeg er rastløs. Naboene mine på lesesalen ser aldri ut til å ta pause. De skriver iherdig mens brillene på nesen så vidt henger med. I rommet utenfor lesesalen står det grupper av bord og stoler. Det fungerer som praterom, lunsjrom og arbeidsrom. Stort sett står det ungdom fra Bærum der som jeg antar går psykologi, idrettsvitenskap eller statsvitenskap. De danner en liten kollage av kongeblå, lyseblå og pastellerog snakker om eksamenen de ikke leser til eller ferieplaner.

Man kan se at det er eksamenstid. Man ser det i kantinen, i kafeen og på lesesalene. Det er noen der. Mange. Øynene, Blikkene, målrettede, redde, slitne, arbeidsomme. Jeg kan telle mange flere rynkede panner enn i februar. Færre stopper opp og prater i den iskalde gangen som kaldes gata. De som har tid til å stoppe opp, trekker heller ut i sola.

De grå jobbebuksene dukker opp. Klart man må ha noe som er lett å bevege seg i når man skal sitte i ro en hel dag. En motekrise i eksamenstida. Men allværsjakkene, de få som fins her, er for lengst kastet, for det er vår. En kald bris minner fortsatt om en altfor lang vinter, men det er sannelig vår og sola reflekteres i glassveggene utenfor lesesalene. Det er gode sjanser for å bli solbrent for de som ønsker eller ikke ønsker det. Det er ikke bare joggebukser. Noen nekter å la seg bøye til sjuskethet under eksamensangstens klamme favntak og stiller i friske farger, blomstrete skjørt. Og mengder med striper. Moteblad sier striper, og moteblader har man også lest. Det skal være striper i vår, blå, hvite, sorte, røde. Og pasteller. Rosa, fersken, mint, babyblå. Jeg har en plastbag for alle tingene mine. På den er det elefanter.

Lærere og positivitetstyrraniet

Planen er med tiden å bli lærer, etter nøye overveininger har jeg funnet ut at jeg ikke er for ond til å bli lærer, i alle fall med tanke på de mange umenneskelige krekene som klarer å oppnå fast stilling i grunnskolen i dag. For at ikke hele lærerstanden skal føle seg truffet, må jeg påpeke at det fins svært mange flotte og flinke lærere. Men det finnes dessverre en del mennesker som burde holdt seg langt unna alt som heter omsorgsyrker og yrker som innebærer kontakt med medmennesker.

Jeg har etter en del refleksjon kommet fram til at det eksisterer et positivitetstyranni som utøves av enkelte lærere mot elver i grunnskolen.
Som elev har jeg bitt meg merke i at mange lærere som mislykkes velger å skylde på elevene når undervisningen ikke fungerer som den skal. Selvfølgelig er det lettere å undervise blide, flinke og positive elever, men de færreste barn er såkalt blide, flinke og positive til enhver tid. Og det er lærerens oppgave å motivere en negativt innstilt elev, og å lære eleven til å motivere seg selv og andre. Likevel reagerer en god del lærere med å true med nedsatt karakter i faget og surmuling når elever klager på undervisningen, framfor å spørre hva han eller hun kan gjøre bedre. Noen lærere forventer nemlig KONSTRUKTIV kritikk. Det er søtt av en femti år gammel lærer tror at en sint og frustrert fjortenåring nødvendigvis er i stand til å gi konstruktiv kritikk. Det er faktisk ikke eleven som er på jobb, det er læreren som er på jobb. Det er læreren som skal være profesjonell, ikke eleven, og det er derfor lærerens oppgave å få noe konstruktivt ut av elevenes klager.

Jeg brukte mange år på å lære at det eneste riktige spørsmålet på "har du det bra?" ikke er ja, fordi jeg var redd for å være sur og negativ. Vi liker ikke negative mennesker må vite. Og man skal for all del ikke være kritisk, i så fall bare kritisk til det læreren er kritisk til.Jeg ble en gang skjelt ut av læreren min fordi jeg for en sjelden gangs skyld ytret meg negativt om undervisningen. Jeg hadde tidligere fått høre at jeg var snill og grei, positiv og voksen og at jeg bidro positivt til klassemiljøet. Men etter et lite signal om misnøye fra meg, reagerte læreren min uproft og følelsesmessig ved å skjelle meg ut. Hvordan kunne jeg kritisere noe som helst, jeg som ALDRI bidro med noe. Læreren var nok skuffet over at hans faste støttespiller plutselig viste en uventet atferd, og i stedet for å spørre meg om hva som plaget meg, valgte han å skjelle meg ut foran medelever, helt til de (her snakker vi om fjortiser) tok meg i forsvar. Noe er galt fatt når medelever er de som må passe på at læreren ikke plager elevene. Etter den dagen var jeg livredd for å være negativ. Vellykkede mennesker er glade og positive mennesker, lærte jeg meg.

En del lærere er veldig flinke til å fremheve hvor viktig det er med en positiv holdning. De har delvis rett, en positiv holdning gjør mange ting lettere. Det blir i alle fall lettere å være lærer om alle elevene er positive til alt. Men dessverre så er det ikke elevenes jobb å gjøre arbeidsdagen lettere for læreren. Det er derimot lærerens oppgave å tilgjengeliggjøre læring best mulig for elevene. Det er nyttig å være positiv, og overse bagatellrpoblemer, men når man har det vanskelig og tungt, så hjelper det ikke med "en positiv" holdning. Kravet om en positiv holdning bør vel høre med en positiv hverdag hvor man har det bra og ting fungerer. Jeg tror mange med meg har vært så redd for å være "negative" at de ikke tør si fra når de ikke har det bra, når de behandles urettferdig og føler seg tråkket på. Det må finnes en balansegang mellom det å lære elevene gode og positive holdninger, og det å gi dem rom og plass til å reagere, si fra og faktisk være negative. Sinne, sorg og fortvilelse skal ikke undertrykkes, det skal ut, hvis man skal lære å takle det riktig. Hvis ikke eksploderer det en dag.

Merknad: Dette er ikke et forsøk på å framstille et generelt krisebilde av dagens lærere sine holdninger, men et subjektivt blikk på noe som jeg oppfatter som et problem blant de lærerene jeg har hatt.


Positiv og glad jente som koser med kanin.

Av og til kan det være vanskelig å svare.

Men her har du noen tips om du blir svar skyldig. Jeg vet ikke hvem denne guiden retter seg mot, men sannsynligvis ikke greie folk. Sikkert også populær blant enkelte amerikanere, enkelte religiøse overhoder, lærere med begrensede pedagogiske evner generelt og andre som burde sperres inne eller i alle fall ikke være i lønnet arbeid. I alle fall var en tidligere musikklærer jeg hadde glad i deler av denne typen reotorikk.

"Du hører jo ikke på meg!"

Svar: Det er ikke det at jeg ikke er interessert, det er bare det at du er så kjedelig."

Eventuelt:
Hæ?

"Du har jo ikke gjort noe av det jeg ba deg om!"

Svar: At du gir meg umulige oppgaver er faktisk ikke min feil, det er din.

Eventuelt: Jeg har aldri hørt at du eksplisitt ba meg om noe. Hvis du sikter til den ordren du ga meg i stad, så vet du at jeg ikke følger ordre. Neste gang får du uttrykke deg tydeligere, og huske at jeg ikke følger ordre.

"Dette får jeg ikke til, det er en umulig oppgave."

Svar: Det er ikke oppgavens feil at du er så negativt innstilt. Hitler var negativt innstilt. Se hva som skjedde med ham. Til slutt altså.

Eventuelt: Det er holdningen din som er umulig.

"Jeg orker ikke stå opp."

Svar: Sov videre. Jeg vil drikke kaffen min alene.

Eventuelt: Det har jeg stor forståelse for, det hadde ikke jeg heller orket hvis jeg var deg. Hvis du sover helt til neste dag er du i alle fall kvitt en hel dag.

"Hvorfor er du så slem mot meg og kritiserer meg for alt jeg gjør?"

Svar: Hvorfor setter du deg bestandig i en offerrolle sånn at det ser ut som om jeg kritiserer deg for alt du gjør? Det er jo bare å være en vinner, og gjøre alt riktig. Sånn som meg.

Eventuelt: Folk som aldri opplever kritikk eller korreksjon lærer seg ikke nødvendige samfunnsnormer. Hadde du aldri opplevd det, ville du onanert og urinert offentlig uten sjenanse.

"Dette er kjedelig."

Svar: Du synes jo alt som ikke er moro er kjedelig. Hvis alle var som deg ville ikke kongehuset eksistere og folk ville hatt vill sadosex midt på gatene og naboen din ville oppbevart barn i fryseren.

Eventuelt: Er du sikker på at det ikke er du som er kjedelig?

"Hvorfor må jeg alltid gjøre som DU sier?"

Svar: Hvis alle skulle gjøre som de ville, ville det blitt veldig vanskelig for oss andre å bestemme.

Eventuelt: Det er ikke min feil at du oppfører seg som en sau pg automatisk gjør noe bare fordi jeg sier det. Det er en svakhet, og det er din svakhet, ikke min.

"Du sier at det er viktig å være positiv i rapporten. Betyr det at vi skal lyve hvis vi hadde en negativ opplevelse?"

Svar: Denne typen kritiske spørsmål oppfattes som negative holdninger til faget, og vil kunne sette ned karakteren din ett hakk.

Eventuelt: En negativ opplevelse stammer sjelden fra opplevelsen i seg selv, men deg og holdningen din til opplevelsen. Det er altså sjelden opplevelsen det er noe galt med, det er deg.

"Jeg tror vi må vi enige om å være uenige."

Svar: Jeg tror det er best om vi blir enige om at du tar feil. Siden det er det som er riktig.

Eventuelt: Dette er ingen diskusjon, det er snakk om et misforhold der du helt tydelig mangler fakta. Men heldigvis kan du få dem av meg. Så blir vi nok enige.

Kjapp statusoppdatering.

Jeg har vært en laber blogger i det siste. Kanskje fordi jeg er lat? Se Sigruns artikkel om denne kronikken for mer info. Skulle gjerne skrevet under egen kategori som jeg ville kalle "gamle grinebitere" med Bleken, Nerdrum og flere grinete gamle menn som liker å klage på ungdommen nå i dag. Men jeg vet ikke om det er verdt energien. Grinebitere: Vet dere hva? Det er kjempeflott at dere stoppa 2vk (oi, stemmer, dere gjorde ikke det...det måtte resten av verden ta seg av gitt) har malt fine bilder og sånn, men hvis det er sant at ungdommen i dag er så fæl, lat og håpløs som mange skal ha det til, så hadde vi ikke hatt Ipods, facebook, blogger osv. Men, oi, stemmer det også, gamle grinebitere følger ikke med i tiden. Trist, men sant.

Eller så er det fordi jeg har jobbet med et stort prosjekt. Meg selv. Det tar mye tid og krefter å være gal. Og det er sannelig deilig å være litt mindre gal. Det er deilig å reagere på en ny måte på diverse problemer, og at problemene på mystisk vis skifter dimensjon. Eksempel:

Jeg oppdager at det er skittent og rotete hjemme.
Gammel reasjon: Åherregud, jeg burde vaske omgående! Men jeg har ikke tid. Jeg vil aldri få tid til å vaske. Det vil være inngrodd skittent her når jeg flytter og jeg blir nødt til å betale erstatning til huseier fordi det ikke blir rent nok. Og jeg klarer ikke å betale erstatningen og havner i fengsel. Fordi jeg er et dårlig menneske.

Ny reaksjon: Oi. Burde vaske snart. Har ikke tid nå. Tar det senere.

I tillegg har jeg begynt å trene, samt gå med bukser av og til. Det første er behagelig, det andre er behagelig så lenge jeg ikke tar den dongeribuksa som kanskje burde vært en størrelse større.

Jeg synes forresten mer synd på Island enn alle de sutrete norske familiene som tydeligvis har god nok råd til å reise til thailand midt på våren og nå må sitte og kjede seg på gardermoen på grunn av vulkanskyen. Så vet vi det.

Og, jeg reiser snart til Nordmøre.


Sånn ser det ut der av og til.

Storesøstera mi skal gifte seg snart.
Søstera mi har altså bestemt seg for å komme ut av synden og inn i ekteskapet. Som den kyske og skikkelige lillesøstera jeg er, er jeg stolt av hennes valg. Og hun ville at jeg skulle være forlover. Jeg måtte skrive under på en erklæring, om at de ikke er i slekt, gift fra før etc. Jeg var veldig ærlig, men er litt usikker på den slektsgreia. For i følge Torgeirs bestemor (?) er Silje og Torgeir i slekt likevel. Langt uti da. Men i slekt ja. Men sånn er det på bygda. Men hvis jeg skulle gifte meg med en slektning, så ville jeg også valgt Torgeir, bare så det er sagt.

Slektning og snart svoger:


Storesøstera mi er så fin at vi må ha et bilde av henne og.

Jeg ble visst med på det bildet. Fra tiden med SVART hår.

Det er jo to forlovere. Og siden Silje og Torgeir er glad i slekt, har de begge valgt en slektning som forlover. Meg og Jørn i festlig lag:

en liten kjærlighetsærklæring

Du kan bare stirre på meg med svineøynene dine.
Stygt.
Lenge.
Jeg har gått videre.
Du kunne nok ønske at blikk kunne drepe,
men i så fall,
hadde ikke du sett på meg
med svineøynene dine mer.
For jeg har øyne jeg også.



Og hvis blikk kunne gjøre det, ville jeg ikke gjort slik. Men svineøynene dine gjør meg uvel.

Jeg drømmer om...

...å være barnslig og uansvarlig.






...å være like tøff inni som i trynet.






...å slappe ordentlig av






...å sette pris på de små tingene i livet:







...å smile - fordi det er umulig å la være-







Fotos: Idun, Marianne, Ingrid Alida, samt undertegnede. Takk for lånet. Uten at jeg spurte.

Glasurgenerasjonen

Beskjed til grunnleggeren av begrepet, hvem det nå er: Gå og spis krisesjokoladen din! Spar meg.

Glasurgenerasjonen

Jeg vet ikke om jeg,
barnet av hva?
tilhører dessertgenerasjonen.
Eller var det glasurgenerasjoen?
Er jeg medskyldig i
finanskriser, klimakriser
og epedemier den tredje verden og gamle, syke ikke tåler?
Men de sier jeg er en av glasurgenreasjonens barn.
Og mener noe med det.
Glasurgenereasjonen får meg til å tenke på
de som tar den i munnen.
Og kanskje var det ikke det de mente.



Her har jeg fått noe glasurlignende i trynet.

Ingen tittel i dag

Smerte.
Jeg hater det ordet. Men jeg finner ikke andre dekkende ord. Det er noe melodramatisk og pinlig over det, og samtidig som man ofte ønsker å fortelle mye med ordet smerte, så sier det så utrolig lite, samtidig som det kanskje sier litt for mye. Jeg blir litt flau av ordet smerte. Ordet blir misbrukt på det groveste, eller i alle fall misforstått. Kanskje sier jeg at det blir misbrukt fordi det ikke dekker det jeg synes er smertefullt. Ingen har monopol på smerte, og alle opplever den i større mindre grad, flere ganger i løpet av livet. Det sies at vi ikke husker smerte i ettertid. Det er derfor kvinner føder på nytt, sier de, fordi de har glemt hvor vondt det var sist. Og det er sikkert både sant og bra, ellers ville enkelte av oss ikke våge oss ut døra en gang. Men det er ikke alt som er like lett å glemme. Tanker som gjør vondt og er smertefulle, som forstyrrer sterke øyeblikk av glede med en frykt for å oppleve nettopp smerte igjen. Men det er vel heller ikke glede, det er smerte det også.

For meg er det motsatte av smerte glede, eller lykke. Det egentlige motsatte ville være nytelsen kanskje, men nytelse for meg er en del av glede, og jeg er avhengig av å kjenne glede for å kjenne nytelse. Jeg er en ekte hedonist. Jeg vil bare ha det deilig og bra, helst hele tiden. Jeg føler det gjør meg til et bedre menneske, og ikke til det selvmedlidende stakkarslige krypet som bader i egen og andres elendighet.

Glede er å se det fine i de bitte små tingene, å drikke koppen med kaffe hver morgen, å smile uten at det føles som en grimase, kjenne at skuldrene er lette, at nakken ikke knaker, at livet føles som en fin og naturlig selvfølgelighet, at få eller ingen kan stoppe meg, at bare jeg er min egen begrensning, og at jeg derfor kan klare nesten hva jeg vil. Glede er lykken, den følelsen som brer seg i kroppen når du har oppnådd noe, når du deler et øyeblikk med noen du er glad i, når du er forelska, når du har gjort noe bra. Glede og lykke er å kunne akseptere de små problemene og hindringene, hoppe over dem i stedet for å snuble og falle i dem. Du vet at det finnes smerte, men har kanskje glemt hvordan det var, og vet at den av og til kommer, og at den også går. Til slutt.
Smerte er når du ikke lenger klarer å holde på nytelsen, fordi du rett og slett er så redd for hva som skjer når den tar slutt. Hva med senere? Hva med i morgen? De små tingene er det fortsatt, kanskje kan du til og med smile av dem, men kaffen smaker ikke det samme som før og sola varmer ikke like godt, i alle fall ikke hver dag. Du smiler men kjenner det ikke. Ting føles tungt, og du vet ikke hva du kan klare lenger. Ingenting er en selvfølge og du lurer på hvor du la manualen til livet, for dette fikser du ikke lenger. Du tenker kanskje at det beste hadde vært å slippe taket, slippe alt,men så har du fortsatt noen små ting som holder deg igjen. Heldigvis. Et minne om at ting har vært bra, det har vært glede, og av og til, til og med mange ganger, med de du er glad i, med deg selv, og du får små glimt av glede igjen. Du kan fortsatt akseptere hindringene og komme forbi dem, du må bare klarte lenger, høyere, tyngre. Du husker at det finnes glede, men du har vanskelig for å tro på at den kommer tilbake. Smerten er for ekte. Det er vanskelig å se forbi noe som sperrer hele synet ditt. Den tar for mye plass. Men jeg må prøve.

Bright eyes: Lua

//I got a flask inside my pocket, we can share it on the train
And if you promise to stay conscious I will try and do the same
We might die from medication, but we sure killed all the pain
But what was normal in the evening by the morning seems insane//

mødre og påført dårlig samvittighet

På veggen har mormor en liten, innrammet plakat.

"Det er tungt å være kvinne
Man må tenke som en mann,
oppføre seg som en dame,
og arbeide som en hest."

Som tiåring så jeg denne plakaten og nikket ettertenksomt. Jeg hadde observert hvordan blant andre min mor jobbet og slet og omtrent stod på hodet for å sørge for sine barn og sin daværende samboer uten at det ble vist verken særlig takknemlighet og forståelse. Mange kan le og riste på hodet av denne plakaten, og jeg sier heldigvis for det, i alle fall hvis de som ler er kvinner, da det betyr at de ikke kjenner seg igjen.

For er det egentlig alltid kjempelett og gøy å være kvinne og MOR i Norge i dag, kontra det å være mann og far? Jeg har ingen planer om å bevege meg ut i en biologi-vs-kjønn diskusjon her, jeg overlater denne (svært gamle diskusjonen)til den populære TV-mobberen/programleiaren (her kan vi jo kanskje spørre om det er mobbing å kalle ham for mobber, men jeg kaller en spade for en spade, og spade er han i alle fall ikke. Ikke morsom heller.) Harald Eia, (Du vet han som ble kjent for å være "morsom" på bekostning av andre.)siden han mener dette er et nytt og revolusjonerende debattemne. Velkommen etter.(Eia kan være takknemlig for at en stor del av det norske folk leser se og hør framfor aviser og slikt, for da hadde alle andre også visst at Harald Eia ikke presenterer noe nytt i sitt "midt i smørauget for vaksne" eller hva det nå kalles. Her ble det en del digresjoner, men som sagt, Eia kan få ha biologidiskusjonen sin i fred sammen med resten av velkommen-etter-gjengen(selv om jeg med denne Eia-uttalelsen "jeg møter sjelden smarte folk i NRK" frisk i minne gir meg lyst til å skrive en liten drøfting om hvorvidt årsaken til dette kan være alle speilene i sminkerommet på marienlyst som sikkert stjeler enhver selvgods persons oppmerksomhet.). Det er nemlig for meg er ganske likegyldig om det er mer naturlig for meg, biologisk sett å kose på babyen enn det er for en eventuell barnefar. Rett og slett fordi jeg mener at barn er et samarbeidsprosjekt, et ganske slitsomt ett, og fordi vi lever i et likestilt samfunn. (her er faktisk Eia og jeg enige, etter hva jeg har forstått. Vi lever i et likestilt samfunn, eller i alle fall et forsøk på det, og det må vi ta konsekvensene av.)

Men hvor likestilt er vi? Hvorfor ser det ut til at fedrene slipper billigere unna? Det enkleste svaret beveger oss faktisk inn på biologien igjen. Det er ikke de som må drasse rundt på et foster i ni måneder. Og så, som premie etterpå, må presse det ut i enorme smerter. Og det er det ikke så mye å gjøre med, det forstår til og med en gal feminist som meg. Men hvorfor er det slik, at i tillegg til at kvinnen må slite i ni måneder, og føde i timevis, så skal vi sørge for å påføre henne dårlig samvittighet også? Hva spiser du under svangerskapet? Håper for all del ikke du spiser sushi! Eller løk. Eller pepsi max, eller kaffe, eller ost! Faktisk bør du nesten ikke spise noe. Men da kan babyen ta skade og alle får se hvor dårlig mor du er. Så du kan sikkert spise smør og loff, det er lov, tror jeg. Men du må ikke få en feit baby. Da er du også en dårlig mor. Spesielt om du er feit selv. Mor skal ikke være for tykk, men hun skal ikke være for tynn heller.

Så er det ammingen. Verdens viktigste oppgave, skal vi tro diverse jordmødre. Barn som ikke ammes blir asmatiske, autister, ensomme, tykke, tynne eller noe annet grusomt. Tror vi da. Regner vi med. Og det er fint å ha det i bakhånd, når vi skal gi nybakte mødre den dårlige samvittigheten de har altfor lite av fra før og absolutt fortjener. Alt skal nemlig være naturlig. Fordi det er best. Uansett. Naturlig fødsel(ingen er helt sikker på hvorfor det alltid er så mye bedre å voldsomme smerter framfor å få smertestillende, det høres vel bare bedre ut, litt mer pietistisk og ekte, antar jeg.), naturlig amming, naturlig smertehelvete og (u)naturlig påført dårlig samvittighet om du ikke klarer å leve opp til forventningene. Og oppi alt dette får noen fødselsdepresjon (hvilket er kjemperart, siden det virker som om alle prøver å sørge for at graviditet og fødsel er så avslappende for kvinnen som overhodet mulig.) og depresjon er vel naturlig det også, men det liker vi ikke, for hvem liker en mor som ikke får morsfølelse for sitt slimete og skrikende barn med en gang det blir slengt oppå magen deres etter utmattende timer på sjukehuset? Det at den slitne moren blir kastet ut av sykehuset rett etterpå, uten mulighet for hvile og restitusjon, det glemmer vi også.



"De skal ikke bare ha et barn, De venter trillinger!"

.

.

hvordan gå på kino

Jeg har lyst til å fortsette med min ikke spesielt målrettede filosofering omkring dette vanskelige livet, før jeg serverer dere min høyst personlige analyse av Avatar. Eller omtale, personlig påvirket referat, eller noe sånt ja. Men den kommer. Yep.

Jeg legge Avatar død for en liten stund, men holder på kinomotivet.
Å gå på kino er en del av livet. Man gjør det for å slippe unna noen timer, for å observere et annet univers, eller for å kjenne seg igjen, la seg underholde, eller kanskje slippe å snakke. (Hvis man da ikke går alene) Men det er ikke en selvfølge at jeg plutselig befinner meg i en kinosal sammen med en kompis, hvor jeg prøver å balansere 3D-brillene over nærsyntbrillene mens jeg har lyst til korsfeste meg selv for ennå å ikke ha investert i kontaktlinser. Hvis jeg vil vise hele verden at jeg leser for mange bøker og er for mye foran pc'en kan jeg vel heller trykke opp noen t-skjorter med "I <3 Chomsky" på eller noe lignende. Men la oss ro oss tilbake til temaet mitt. Med fare for å høres ut som en pre-vårkåt ex-philforeleser som har forelsket seg "hvor kommer jeg fra" og slike spørsmål og dertil må undre seg over alle ting, må jeg bare påpeke hvor fantastisk det er at jeg faktisk, som den avanserte menneskemaskinen jeg er har lært meg SÅ mange ting som kanskje ser enkle ut i og for seg, men som vi bruker år på å lære, og som er med på å gjøre det mulig for meg å foreksempel gå på kino.(Tørrskodd, uten å dø, havne i fengsel, bli påkjørt, gå meg bort, vi kunne fortsette og fortsette her.)

Når jeg sitter i kinosalen har jeg ikke skjørtet på hodet og genseren på beina. Med mindre jeg er virkelig trøtt, går det å kle på seg som en lek for de fleste av oss. Vi slipper å tenke oss om hvorvidt trusa skulle innerst eller ytterst. Jeg har før jeg gikk ut registrert at det er kaldt ute, og kler derfor på meg lue, som jeg automatisk putter på hodet. Jeg svarer på mobilen min som ringer, helt automatisk det og - så lenge den ikke er ny, og jeg har som den største selvfølge brillene på nesen, foran øynene. Jeg venter naturligvis på grønn mann, og ser meg for før jeg tusler over en mørklagt vei. Jeg har til da, der inne i kinosalen fått til svært mange ting på en gang, uten å ha tenkt særlig over det. Da må du gjerne innvende med at dette er noe de fleste klarer, så hva er å fantastisk med det? Det er jo nettopp det som er fantastisk. At så mange av oss er i stand til å lære oss så mange små ting, som til sammen gjør oss egnet til å møte verden. Og dette har sin konsekvens. Det at de fleste av oss er i stand til å stå opp hver dag, gå på jobb, skole eller hva det måtte være, gjør det mulig for noen av oss å av og til ikke være i stand til det. For det fins nemlig flere av oss.

De små tingene teller faktisk mer enn man tror. Og når man føler seg ubrukelig og teit, så kan det være greit å huske at man faktisk klarer veldig mye og når man i en verden som til tider kan være både kald og ugjestmild bare klarer det underet det er å stå opp om mårran og gå ut døra, så er det ganske stort i seg selv. Og om man en dag ikke klarer det, så er det greit det også. Bare man vet at det ikke trenger å være sånn hver dag.

Din nærmeste venn

Det er fort gjort å glemme at du ikke er perfekt, og at heller ikke vennene dine, Angelina Jolie, foreleseren din, kollegaene dine, kongen eller statsministeren er det. Det er fort gjort å glemme at du ikke trenger å være det heller. At de færreste er fine på håret hver dag, at de færreste bare spiser sunt og næringsrikt hver dag, at de færreste er ajour med pensum til envher tid, at de færreste får bare A og jeg kunne fortsette og fortsette. Og de aller, aller færreste klarer å kombinere disse punktene over hver dag.

Det er vanskelig å huske, når man står foran speilet, ligger i senga eller sitter på bussen og møter seg selv litt i døra at det holder å si "hei", i steden for "har du husket/har du gjort/ klarer du ikke/ er du ikke flink nok?".

Det kan av og til være vanskelig å være venner med seg selv, men det burde være mulig med tanke på at de fleste av oss kjenner en, ti eller hundre andre mennesker de klarer å bli venner med. Du er en av de få du skal leve med hele livet, da burde man kunne komme overens?



Blomst. 2005(?)

kjøpe kjøpe

Jeg tror jeg har penger for tiden, det er dessverre feil. Men i dag var jeg på shopping etter jobb, siden det er sånt folk uten penger liker å gjøre for å komme enda litt mer i minus, og var så lei av kjøpesenteret jeg jobber på at jeg først gikk i sentrum, for så å ende opp på solsiden (ulogisk nok) for å kjøpe ullstrømpebusker og sushi som smake heller dårlig. Men før jeg endte opp der, var jeg innom en ny butikk nede i sentrum. Jeg oppfatter butikken som en slags sammensvergelse mot sånne som meg. Jeg vil beskrive den som smånipsavdelinga til Ikea på heftig syre.

De hadde absolutt ALT, og med alt mener jeg omtrent alt jeg ikke har bruk for, men føler at jeg trenger. I tillegg var det mistenkelig billig, og jeg vil ikke fundere mye på hvorfor (hello søte barnearbeidere og billig, sliten asiatisk arbeidskraft?) Jaja, små lubne fingre lager tydeligvis mye fint og billig, blant annet duftlys med Ylang ylang, my little pony klistremerker, papirdukker, kofferter med elefanter (!!!), små elghoder med telysholdere og sist, men ikke minst! En rød koffert med polkadots! Jeg klarte faktisk å la være å kjøpe kofferten, etter en samtale med Ingrid.

-Ingrid!!! Jeg er på en butikk og trenger at du sier at jeg ikke trenger en rød barnekoffert med hvite prikker.

- Du har kanskje ikke bruk for det. Hvor er du?

-Jeg er på søstrene grene eller noe! De har alt mulig fint jeg ikke trenger her!

- Åja, men da du kan ta det med ro, de kommer til å ha de koffertene i mange år framover.

- Ok! Da dropper jeg det. En annen dag kanskje. Oi! Kanskje de har stjernekikkerter her, sånne kaleidoskoper! Det har jeg alltid ønsket meg.

- (lett ironisk tone) Ja, du har jo alltid snakket om hvor mye du ønsker deg stjernekikkerter så lenge vi har kjent hverandre...

- Har jeg?? Har jeg?? Ja, ja! Har alltid ønsket meg det!

- Nei, Sunniva, du har aldri nevnt det.

- Ok. Ikke noen stjernekikkert heller da.

-Nei.

-Jeg skylder deg penger. Du skal få dem! Jeg har masse penger...


Jeg kjøpte ikke kofferten. Og stjernekikkert hadde de ikke.

Samtalen er kanskje diktet litt på.



Jeg trenger flere.

Jeg vil helst ha en sånt blinkende plasthjerte.

Valentin var en munk eller prest som skrev masse brev med eller om en blind jomfru som ikke fikk lov til å være kristen og så var hun forelsket enten i drengen på gården eller i valentin og noen av dem satt i fengsel fordi de var kristen.(husker ikke helt hvordan det var, men visstnok ganske romantisk) Og derfor er det den dag i dag sånn at omtrent ingen skriver brev til hverandre for å vise hengivenhet til de de er glad i, men heller viser hvor mye de bryr seg med å kjøpe stygge bamser med plasthjerter og ferdigskrevne kort der det like gjerne kunne stått "æ bryr itj mæ så veldig, bare du skjønne at æ har brukt penga" Kan ikke tenke meg noe mer romantisk enn et hjerte i plast med blinkende dioder som søte små bebiser i bangladesh sikkert har pirket sammen for oss.

HØPPI ALLE HJERTERS DAG.



Ps! Blant blinkende dioder og palmeoljekonfekt, la det ikke bli FOR hett på alle hjerters dag, da kan du risikere å måtte drasse rundt på en sånn rundt festivaltider i sommer.

Om å gjøre ting litt annerledes

Jeg har filosofert mye på dette med å føles seg annerledes. Jeg mistenker at de fleste av oss føler oss litt annerledes av og til, rett og slett fordi vi er forskjellige individer. Men noen er mer like enn andre, og noen er mer forskjellige enn andre. Jeg må vedgå at jeg nesten alltid har vært en av dem som ikke automatisk glir inn i mengden. Til tider har jeg også gått inn for å skille meg ut, være prinsippielt uenig med andre og rett og slett være "annerledes". Sånne ting har sin pris, på mange områder, og i løpet av fjortistida fant jeg ut at man godt kan være litt annerledes, eller seg selv i mitt tilfelle uten å gjøre hele omverdenen til sine fiender. Det går helt fint.

Men dette skal egentlig ikke handle om hvor annerledes jeg føler meg (akkurat som alle andre, haha.) men om den store sjarmen og tiltrekningen jeg finner i det å gjøre ting litt annerledes enn vanlig. Det å tenke utenfor boksen, det å si "hvorfor ikke?" av og til framfor "hvorfor det?" Jeg har lenge vært en rutinehater, sikkert fordi det ikke er annerledes og spesielt nok med faste rutiner, men jeg har kommet fram til at enkelte rutiner har jeg behov for, de gjør meg rett og slett lykkelig. Jeg trenger å spise frokost en time hver morgen, før jobb, mens jeg drikker kaffe og oppdaterer meg på nyhteter, tull og tøys og bloggstoff. Jeg trenger å ha et fast sted å gå til i hverdagen, enten det er jobb eller skole, og jeg trenger å ha en døgnrytme. Fordi det er sunt og er med på å gjøre meg lykkelig og blid. Jeg trenger rutinene for å ha plass til urutinene, som er temaet for denne posten. For om jeg trenger rutinene, så er urutinen like viktig. Jeg har en planlegger. Jeg gjør de fleste avtaler på forhånd. Men det er fordi jeg da har plass til urutinene. De små eller store uforutsette eller mer forutsette hendelsene som gjør dagene ekstra bra, morsomme, spennende eller fine.

Det er med andre ord en grunn til at jeg setter så pris på de menneskene som jeg får ha som en del av livet mitt. Folk som sikkert har sine rutiner de også, kanskje mer enn meg, men som likevel også kan finne på å gjøre ting litt annerledes en dag. De som bestemmer seg for å feire nyttårsaften den 30.januar, de som synes å bade halvnakne i fontenen i Ilaparken er en dødsgod plan en varm augustkveld, de som vil drikke forferdelig sprit med te i med meg en helt tilfeldig kveld selv om vi skal opp tidlig neste dag, de som sier "ja, la oss lage teater i parken bak festningen", de som velger å ha innendørs piknik på stuegulvet, de som gjør høytlesning av Cicero sexy, de som velger å svare på tullete brev skrevet på gammeldags tulledansk og sender meg tegninger i svarbrevet, de som går med på å kjøre mariusgenser-tema på neste festival, de som vekker meg midt på natta for å vise meg ei lokkeugle, de som vil sitte en hel dag med kaffe og TED.com mens vi småkrangler politikk men er venner alikevel, de som er gærne nok til å stikke til Amsterdam med meg, de som sporer hettejakker som mystisk forsvinner i mystiske telt på festivaler, de som er med på de sykeste nachspielene, og jeg kunne fortsatt og fortsatt her. Jeg setter sånn pris på disse menneskene fordi det er de som gjør det mulig og nødvendig å beholde hverdagsrutinene, sånn at disse herlige urutinene kan komme.

Dere er kule.

Takktakk!

Om depresjon, Og om å utlevere seg selv.

Jeg har via sigruns blogg registrert debatten om hvor mye det er sunt å fortelle om seg selv i f.eks bloggen sin, og hvor mye man bør holde for seg selv. En journalist kunne i artikkelen Full åpenhet i aftenposten skråsikkert påstå at de som har opplevde former for overgrep (psykisk, fysisk vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt med mer.) har problemer med å sette grenser for seg selv og sine omgivelser. De blir "grenseløse" og deler derfor av sitt innerste private liv med omverdenen. Jeg tror det er helt riktig at mange som har blitt tråkka på, sliter med å sette grenser, spesielt for hva de skal finne seg i fra andre, rett og slett fordi de tidligere har fått grensene sine invadert til stadighet, sånn at de ikke vet eller får til å sette grenser. Greit nok.

Det jeg ikke forstår er koblingen opp mot det å være åpen om f.eks seksuelle overgrep. Hvorfor skal man holde det for seg selv? Hvorfor er det et tegn på manglende grensesetting? At man faktisk går ut blant folk og sier at "Hei! Folk har vært stygge mot meg. Det er søren meg ikke greit!" Det er det jeg oppfatter som grensesetting. Personlig velger jeg å være åpen om en del (ikke alt) av mitt privatliv fordi jeg ønsker å si nettopp dette. Det er ikke greit. I tillegg vet jeg at åpenhet kan være med på å hjelpe andre i lignende situasjoner til å forstå at det som har skjedd dem ikke er ok, og at de ikke har noe å skamme seg over.

Jeg er en av altfor mange som har opplevd at alle ikke har vært like snill mot meg. Mye av dette verken kan eller vil jeg gå i detaljer på, avhensyn til personvern og familie. Men det som handler om meg, angår meg, det vil jeg gjerne fortelle om. For noen år tilbake visste jeg ikke hva depresjon var, jeg visste riktignok at det var noe fælt noe, men forstod ikke rekkevidden av det. Nå vet jeg at depresjon er så smertefullt at jeg rett og slett ikke har ord for å dekke rekkevidden av det. Det føltes som å gå i en konstant sirup. Alt blir tungt, slitsom og ufarlige ting som å hente posten blir plutselig rene ekspedisjoen. Å være deprimert er ikke å være litt trist av og til, og det er ikke bare å "ta seg sammen". Jeg trodde jeg bare var lat, dum og udugelig, som plutselig ikke klarte å gå opp til eksamen. Jeg tenkte jeg var negativ og utakknemlig. Jeg trodde jeg fortjente å ha det sånn.Derfor er det så deilig å kunne være åpen, i ettertid om at det IKKE er greit å ha det slik. Ingen fortjener å ha det vondt. Ingen fortjener å bli tråkka på, og jeg vil være med på å fortelle om dette, bruke av mine personlige erfaringer nettopp fordi jeg vil sette grenser selv, for hva som er akseptabelt for meg, og for å inspirere andre til å sette grenser for seg selv. Hadde jeg klart det, hadde det vært fantastisk. Det er ikke alle som orker å gi av seg selv, det er ikke alle som orker å fortelle de mest intime og vonde historiene sine, og det har jeg stor forståelse for, men også derfor synes jeg det er viktig at de som faktisk klarer det, ikke blir møtt med fordømmelse og useriøse forsøk på diagnoser, når de står fram med historiene sine.

Og jeg føler jeg må presisere: som en god venninne sier, som jeg har valgt å tro på i høst: alt kan repareres.
Ting ser mye lysere ut nå, enn for noen måneder, ja til og med uker siden. Det er viktig å formidle det som ikke er vondt, samtidig som jeg ikke vil glemme å fortelle at det som oftest finnes en vei ut, opp og fram. Og selv i de mørkeste periodene kan del finnes lyspunkt, hvis man klarer å la dem slippe til.

- Sunniva

OG! Beates rasteplass skrev en god artikkel om akkurat denne saken her!

Jenter, orgasme og ukeblader

Det er en viss uenighet om hvor viktig jenters orgasme skal være, både for jentene selv og for guttene. Rundt denne orgasmen ligger det derfor mye press, og det blir heller ikke bedre av at mange blader og nettsider kommer med nærmest normativ informasjon om hvor mange ganger og til og med hvordan jenter skal få orgasme. De fleste av oss kan være enige om at orgasmen slett ikke trenger å være hovedmålet med sex, men jeg mistenker at enkelte gutter (og jenter) som ikke orker å bruke nok tid på å tilfredsstille dama si har lett for å trøste seg med det dette. Ikke alle, men veldig mange gutter oppnår nemlig orgasme hver gang, og da er det kanskje lett å si at det ikke er det viktigste i verden?

Når det er sagt, så tror jeg de alle fleste sexpartnere ønsker at den andre skal oppnå orgasme. Jeg vil også påpeke at jeg ikke ser på det kun er partnerens ansvar at den andre skal oppnå orgasme, men når man faktisk har sex sammen, så er det jo fint om den andre vil hjelpe til litt? Og om ikke det er nok, kan man kanskje koble inn litt mer batteridrevne hjelpemidler? Leste nettopp en reportasje om at noen kvinner var "vibratoravhengige", dvs at de var blitt så vant til den type stimulering at de ikke kunne få orgasme via "naturell sex". Vel, KK, ikke alle jenter klarer å få orgasme via "naturell sex" uansett, og trenger en vibrator. I stedet for å fokusere på hvordan orgasmen kommer, så bør vi kanskje heller prise oss lykkelige over at vi i dag har tilgang på slike hjelpemidler som kan hjelpe oss på vei? Det man oppnår med å spre sånne "nyheter" er vel å formidle at noen orgasmer er dårligere enn andre, hvilket de ikke er.

Jeg leser og hører mye om mennesker, og da spesielt jenter som har et lite tilfredsstillende sexliv. Jeg synes det er kjempekjipt å høre, og det er så unødvendig! (Nå blir denne vinklingen mest heterorettet, siden jeg er hetero selv, men jeg er fullt klar over at homoer har et sexliv de også, sånn at det er sagt.) Jeg tror en god del (unge) jenter opplever sex litt sånn: Først så kliner vi litt, gutten tar på puppene dine, litt lenger ned, rumpa, skrittet osv før han regner med at du er like kåt som ham og kjører på med sitt. Så er han ferdig, og det skjer ikke mer. Hva skjedde her? Hæ? Ferdig? Jenta blir da kanskje liggende å tenke at fyren gir faen, og det er sikkert sant i enkelte tilfeller, men i de fleste tifeller tror jeg dette kommer av usikkerhet og sjenanse fra gutten sin side. Og problemer med å si i fra og uttrykke sine ønsker fra jenta sin side. Hvis guttene kunne bli flinkere til å si "jeg lurer på hva du liker at jeg gjør?" og jentene kunne si "kan vi bruke litt mer tid, kan du gjøre sånn og slik, og ikke der men her?" så tror jeg mange gutter og jenter ville få et (enda mer) tilfredstillende sexliv. I alle fall ville det være en god begynnelse. (I tillegg til å le rått og ondskapsfullt av KKs og lignende ukebladers sextips framfor å ta dem alvorlig, naturligvis...)

Som jeg var inne på tidligere, er magasiner og nettsider veldig flinke på å fortelle oss hvordan vi skal ha sex. Du kan lese side opp og ned om hva "gutta liker i senga", hva "jenter tenner på", "hvordan bli en sex-gud/-gudinne" osv. Disse artiklene tar utgangspunkt i at alle er like så lenge de tilhører det ene eller det andre kjønnet, men du trenger vanligvis ikke å ha sex med mer enn to personer for å skjønne det at våre ønsker og behov i senga er omtrent like forskjellig som hva vi liker på brødskiva til frokost. En jeg kjenner sa at "orgasme er ikke en menneskerett", mest på spøk antageligvis, men det er forsåvidt sant, det er ikke en menneskerett. Men orgasmer er veldig godt, og en veldig fin ting å dele med hverandre, og er ikke det et argument for å prøve litt ekstra?

Kos dere, enten alene eller sammen med en partner og ikke la diverse ukeblader fortelle deg hvordan de skal ha sex, de kan umulig ha hatt det selv, sånn som de skriver.


Ps. Det er ikke bare jenter som sliter med å få orgasme, kunne gjerne tenkt meg å lese om temaet fra et gutteperspektiv, om noen føler seg kallet!

Skal de som har mye få enda mer?

Jeg hadde en diskusjon med en kamerat her en dag, angående Siv Jensens nye utspill om en såkalt "friskelønn", som skal gis til arbeidende mennesker som ikke har sykefravær. Kameraten min syntes dette var en kjempesmart ting å gjøre, fordi det ville stimulere folk til å gå på jobb framfor å "ta seg en tredagers". Åja, det vil stimulere JUKSERNE til å gå på jobb når de faktisk ikke er syke, sånn at de kan få cashe inn enda litt mer penger, men hva de som faktisk er syke? For jeg må bare minne om at sykefravær er dyrt, også for den som er syk, i alle fall når vi snakker om langvarig sykefravær. (Sånn som hun som hadde vært så mye syk at hun ikke hadde rett på sykepenger lenger og dermed måtte ta EKSTRA vakter i ettertid for å ha råd til å være syk. Er det rart folk er mye syke?) Mens disse menneskene sliter helsa av seg for å klare seg, skal altså de som er så heldige å være friske og fine, og dermed får sine faste lønnsutbetalinger få enda mer? For meg blir det veldig feil. Ja, jeg er for bonuser og påskjønninger for folk som gjør en utenom det vanlige god jobb. Men det å være frisk styrer man ikke selv, dessverre. Det å være mye frisk er faktisk en fordel. Det er ikke en fordel å være mye syk. Skal vi fore de som har mye med enda mer?

Blanke ark og sånn

Jeg grudde meg veldig til jul i år. Jul og nyttår er alltid skummelt, synes jeg. Jeg føler et enormt press og vemod når et år er over og et nytt skal i gang. Det skjedde mye før jul som ikke var bra, en del mennesker rundt meg hadde det ikke særlig bra, og det var lite hyggelig å se. Men det virker som om ting sakte men sikkert går bedre. Jeg er lite overtroisk, men i jula skjedde det så mye fint, at jeg velger å se dem som frampek på det nye året. Jeg fikk snakket ut med folk jeg ikke har snakket med på årevis, jeg fikk brukt tid på de nærmeste vennene mine og folkene jeg liker best, og på nyttårsaften ble jeg lovet at 2010 blir et bra år.

Jeg møter det nye året veldig uthvilt og klar for utfordringene som ligger foran meg. Jeg kan bare gjøre noe med det som faktisk kan forandres, og alt det andre får være. Det skader ikke å være optimistisk, det verste som kan skje er at man blir skuffa, og skuffelser glemmes og går over til slutt. Jeg har tro på 2010. Litt. Jeg gleder meg litt. Gurer meg bittelitt.