hvordan gå på kino

Jeg har lyst til å fortsette med min ikke spesielt målrettede filosofering omkring dette vanskelige livet, før jeg serverer dere min høyst personlige analyse av Avatar. Eller omtale, personlig påvirket referat, eller noe sånt ja. Men den kommer. Yep.

Jeg legge Avatar død for en liten stund, men holder på kinomotivet.
Å gå på kino er en del av livet. Man gjør det for å slippe unna noen timer, for å observere et annet univers, eller for å kjenne seg igjen, la seg underholde, eller kanskje slippe å snakke. (Hvis man da ikke går alene) Men det er ikke en selvfølge at jeg plutselig befinner meg i en kinosal sammen med en kompis, hvor jeg prøver å balansere 3D-brillene over nærsyntbrillene mens jeg har lyst til korsfeste meg selv for ennå å ikke ha investert i kontaktlinser. Hvis jeg vil vise hele verden at jeg leser for mange bøker og er for mye foran pc'en kan jeg vel heller trykke opp noen t-skjorter med "I <3 Chomsky" på eller noe lignende. Men la oss ro oss tilbake til temaet mitt. Med fare for å høres ut som en pre-vårkåt ex-philforeleser som har forelsket seg "hvor kommer jeg fra" og slike spørsmål og dertil må undre seg over alle ting, må jeg bare påpeke hvor fantastisk det er at jeg faktisk, som den avanserte menneskemaskinen jeg er har lært meg SÅ mange ting som kanskje ser enkle ut i og for seg, men som vi bruker år på å lære, og som er med på å gjøre det mulig for meg å foreksempel gå på kino.(Tørrskodd, uten å dø, havne i fengsel, bli påkjørt, gå meg bort, vi kunne fortsette og fortsette her.)

Når jeg sitter i kinosalen har jeg ikke skjørtet på hodet og genseren på beina. Med mindre jeg er virkelig trøtt, går det å kle på seg som en lek for de fleste av oss. Vi slipper å tenke oss om hvorvidt trusa skulle innerst eller ytterst. Jeg har før jeg gikk ut registrert at det er kaldt ute, og kler derfor på meg lue, som jeg automatisk putter på hodet. Jeg svarer på mobilen min som ringer, helt automatisk det og - så lenge den ikke er ny, og jeg har som den største selvfølge brillene på nesen, foran øynene. Jeg venter naturligvis på grønn mann, og ser meg for før jeg tusler over en mørklagt vei. Jeg har til da, der inne i kinosalen fått til svært mange ting på en gang, uten å ha tenkt særlig over det. Da må du gjerne innvende med at dette er noe de fleste klarer, så hva er å fantastisk med det? Det er jo nettopp det som er fantastisk. At så mange av oss er i stand til å lære oss så mange små ting, som til sammen gjør oss egnet til å møte verden. Og dette har sin konsekvens. Det at de fleste av oss er i stand til å stå opp hver dag, gå på jobb, skole eller hva det måtte være, gjør det mulig for noen av oss å av og til ikke være i stand til det. For det fins nemlig flere av oss.

De små tingene teller faktisk mer enn man tror. Og når man føler seg ubrukelig og teit, så kan det være greit å huske at man faktisk klarer veldig mye og når man i en verden som til tider kan være både kald og ugjestmild bare klarer det underet det er å stå opp om mårran og gå ut døra, så er det ganske stort i seg selv. Og om man en dag ikke klarer det, så er det greit det også. Bare man vet at det ikke trenger å være sånn hver dag.