Ingen tittel i dag

Smerte.
Jeg hater det ordet. Men jeg finner ikke andre dekkende ord. Det er noe melodramatisk og pinlig over det, og samtidig som man ofte ønsker å fortelle mye med ordet smerte, så sier det så utrolig lite, samtidig som det kanskje sier litt for mye. Jeg blir litt flau av ordet smerte. Ordet blir misbrukt på det groveste, eller i alle fall misforstått. Kanskje sier jeg at det blir misbrukt fordi det ikke dekker det jeg synes er smertefullt. Ingen har monopol på smerte, og alle opplever den i større mindre grad, flere ganger i løpet av livet. Det sies at vi ikke husker smerte i ettertid. Det er derfor kvinner føder på nytt, sier de, fordi de har glemt hvor vondt det var sist. Og det er sikkert både sant og bra, ellers ville enkelte av oss ikke våge oss ut døra en gang. Men det er ikke alt som er like lett å glemme. Tanker som gjør vondt og er smertefulle, som forstyrrer sterke øyeblikk av glede med en frykt for å oppleve nettopp smerte igjen. Men det er vel heller ikke glede, det er smerte det også.

For meg er det motsatte av smerte glede, eller lykke. Det egentlige motsatte ville være nytelsen kanskje, men nytelse for meg er en del av glede, og jeg er avhengig av å kjenne glede for å kjenne nytelse. Jeg er en ekte hedonist. Jeg vil bare ha det deilig og bra, helst hele tiden. Jeg føler det gjør meg til et bedre menneske, og ikke til det selvmedlidende stakkarslige krypet som bader i egen og andres elendighet.

Glede er å se det fine i de bitte små tingene, å drikke koppen med kaffe hver morgen, å smile uten at det føles som en grimase, kjenne at skuldrene er lette, at nakken ikke knaker, at livet føles som en fin og naturlig selvfølgelighet, at få eller ingen kan stoppe meg, at bare jeg er min egen begrensning, og at jeg derfor kan klare nesten hva jeg vil. Glede er lykken, den følelsen som brer seg i kroppen når du har oppnådd noe, når du deler et øyeblikk med noen du er glad i, når du er forelska, når du har gjort noe bra. Glede og lykke er å kunne akseptere de små problemene og hindringene, hoppe over dem i stedet for å snuble og falle i dem. Du vet at det finnes smerte, men har kanskje glemt hvordan det var, og vet at den av og til kommer, og at den også går. Til slutt.
Smerte er når du ikke lenger klarer å holde på nytelsen, fordi du rett og slett er så redd for hva som skjer når den tar slutt. Hva med senere? Hva med i morgen? De små tingene er det fortsatt, kanskje kan du til og med smile av dem, men kaffen smaker ikke det samme som før og sola varmer ikke like godt, i alle fall ikke hver dag. Du smiler men kjenner det ikke. Ting føles tungt, og du vet ikke hva du kan klare lenger. Ingenting er en selvfølge og du lurer på hvor du la manualen til livet, for dette fikser du ikke lenger. Du tenker kanskje at det beste hadde vært å slippe taket, slippe alt,men så har du fortsatt noen små ting som holder deg igjen. Heldigvis. Et minne om at ting har vært bra, det har vært glede, og av og til, til og med mange ganger, med de du er glad i, med deg selv, og du får små glimt av glede igjen. Du kan fortsatt akseptere hindringene og komme forbi dem, du må bare klarte lenger, høyere, tyngre. Du husker at det finnes glede, men du har vanskelig for å tro på at den kommer tilbake. Smerten er for ekte. Det er vanskelig å se forbi noe som sperrer hele synet ditt. Den tar for mye plass. Men jeg må prøve.