Om depresjon, Og om å utlevere seg selv.

Jeg har via sigruns blogg registrert debatten om hvor mye det er sunt å fortelle om seg selv i f.eks bloggen sin, og hvor mye man bør holde for seg selv. En journalist kunne i artikkelen Full åpenhet i aftenposten skråsikkert påstå at de som har opplevde former for overgrep (psykisk, fysisk vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt med mer.) har problemer med å sette grenser for seg selv og sine omgivelser. De blir "grenseløse" og deler derfor av sitt innerste private liv med omverdenen. Jeg tror det er helt riktig at mange som har blitt tråkka på, sliter med å sette grenser, spesielt for hva de skal finne seg i fra andre, rett og slett fordi de tidligere har fått grensene sine invadert til stadighet, sånn at de ikke vet eller får til å sette grenser. Greit nok.

Det jeg ikke forstår er koblingen opp mot det å være åpen om f.eks seksuelle overgrep. Hvorfor skal man holde det for seg selv? Hvorfor er det et tegn på manglende grensesetting? At man faktisk går ut blant folk og sier at "Hei! Folk har vært stygge mot meg. Det er søren meg ikke greit!" Det er det jeg oppfatter som grensesetting. Personlig velger jeg å være åpen om en del (ikke alt) av mitt privatliv fordi jeg ønsker å si nettopp dette. Det er ikke greit. I tillegg vet jeg at åpenhet kan være med på å hjelpe andre i lignende situasjoner til å forstå at det som har skjedd dem ikke er ok, og at de ikke har noe å skamme seg over.

Jeg er en av altfor mange som har opplevd at alle ikke har vært like snill mot meg. Mye av dette verken kan eller vil jeg gå i detaljer på, avhensyn til personvern og familie. Men det som handler om meg, angår meg, det vil jeg gjerne fortelle om. For noen år tilbake visste jeg ikke hva depresjon var, jeg visste riktignok at det var noe fælt noe, men forstod ikke rekkevidden av det. Nå vet jeg at depresjon er så smertefullt at jeg rett og slett ikke har ord for å dekke rekkevidden av det. Det føltes som å gå i en konstant sirup. Alt blir tungt, slitsom og ufarlige ting som å hente posten blir plutselig rene ekspedisjoen. Å være deprimert er ikke å være litt trist av og til, og det er ikke bare å "ta seg sammen". Jeg trodde jeg bare var lat, dum og udugelig, som plutselig ikke klarte å gå opp til eksamen. Jeg tenkte jeg var negativ og utakknemlig. Jeg trodde jeg fortjente å ha det sånn.Derfor er det så deilig å kunne være åpen, i ettertid om at det IKKE er greit å ha det slik. Ingen fortjener å ha det vondt. Ingen fortjener å bli tråkka på, og jeg vil være med på å fortelle om dette, bruke av mine personlige erfaringer nettopp fordi jeg vil sette grenser selv, for hva som er akseptabelt for meg, og for å inspirere andre til å sette grenser for seg selv. Hadde jeg klart det, hadde det vært fantastisk. Det er ikke alle som orker å gi av seg selv, det er ikke alle som orker å fortelle de mest intime og vonde historiene sine, og det har jeg stor forståelse for, men også derfor synes jeg det er viktig at de som faktisk klarer det, ikke blir møtt med fordømmelse og useriøse forsøk på diagnoser, når de står fram med historiene sine.

Og jeg føler jeg må presisere: som en god venninne sier, som jeg har valgt å tro på i høst: alt kan repareres.
Ting ser mye lysere ut nå, enn for noen måneder, ja til og med uker siden. Det er viktig å formidle det som ikke er vondt, samtidig som jeg ikke vil glemme å fortelle at det som oftest finnes en vei ut, opp og fram. Og selv i de mørkeste periodene kan del finnes lyspunkt, hvis man klarer å la dem slippe til.

- Sunniva

OG! Beates rasteplass skrev en god artikkel om akkurat denne saken her!