Meg som fjortis

Da jeg var rundt 15 år hadde jeg mye hat og sinne i meg, av forskjellige grunner. Jeg hadde få men gode venner og syntes de fleste på min alder var håpløse, barnslige og ureflekterte. Jeg hadde et sterkt behov og ønske om opposisjon, både fra de på min egen alder, fra foreldre og voksne generelt. Jeg visste bare ikke hvor jeg skulle henvende meg. Dette, helt til jeg ble sittende å se en tilfeldig dokumentar på tv. Det var en dokumentar om sex pistols. Jeg ble frelst. Jeg kunne ikke helt forklare det, men galskapen, klærne og musikken fascinerte meg. Et av de første albumene jeg kjøpte meg var Never mind the bollocks.

Idun inspirerte meg til å høre på mer musikk, og vi ble etter hvert ivrige fans av punk, rock'n roll og heavy metal. Da Idun hadde fått tak i billetter til Turboneger i trondheim våren 2003 kan jeg vel si at skjebnen min var beseglet. Det var litt av et kultursjokk å være på turbonegrokonsert når man aldri har vært på rockekonsert før og er 15 år. Men jeg elsket det. Sånn bortsett fra de klåfingra turbojugends'ene da, de var skremmende for en liten fjortis. Jeg ble raskt klar over punk som subkultur og avstandsforelsket i punken og ungdomshus som blitz i Oslo.

Høsten jeg begynte på videregående hadde jeg en sterk følelse av å ikke passe inn, og hadde heller ikke noe ønske om å passe inn. (som jeg egentlig alltid hadde hatt, og som jeg nå innser at de fleste kanskje har.) Idun og jeg oppdaget raskt UFFA, og det tok ikke lang tid før jeg trakk i opprevne dongeribukser, leopardstrømpebukser, fem rader med naglebelter med kjetting hengende på, en diger nesering og hår på størrelse med håret til et mumitroll. Det gikk mye hårspray den tida, og jeg fikk faktisk utseltt i øret av den... I en periode gikk jeg UTELUKKENDE med band-t-skjorter av ulikt slag og irriterte meg grønn over at band-t-skjorter i jente-størrelse var så stygge. Denne spesielle stilen, sammenblandet med det at jeg alltid skulle være prinsipielt uenig med samtlige i klassediskusjoner gjorde nok at min popularitet var sterkt varierende på Adolf Øien vgs. Jeg hadde få problemer med å være uenig med gutta i klassen, og var en av de få jentene som tok til orde i diskusjoner i klassen. Ble jeg avbrutt tok jeg ikke fem øre for å si "hold kjeft, nå snakker jeg!" I tillegg var jeg realtivt skoleflink, og selv om jeg hadde ganske radikale meninger, var de også politisk korrekte og lettlikelige for de fleste av lærerne. Noen ville nok kalt meg en smisker. Og det har jeg stor forståelse for. Jeg følte selv at jeg var fanget i et virrvarr av mange roller jeg skulle oppfylle. Jeg skulle være den ansvarlige storesøstera som fulgte sine småsøsken i barnehagen hver morgen før skoletid. Jeg skulle være skoleflink, smart og ordentlig, samtidig som jeg ville være tøff i trynet og gi totalt faen i alt. Jeg ville være pønker og jeg ville være flink pike.

Helgene var på en måte mitt fristed. Da kjøpte vi (mye) øl, drakk oss fulle, dro på uffa og kastet oss inn i moshpiten på konsertene. Det var ikke sjelden jeg kom hjem med blåmerker på knær og legger etter intens hopping og dytting foran scenen. Jeg huser at energien kunne være helt magisk på konsertene, og spesielt da på den årlige festivalen Pøbelrock som UFFA arrangerer hver år i mai. (Som jeg anbefaler alle som liker punk og lignede å få med seg en eller annen gang.) I helgene tok jeg fri, skrudde av hodet og hadde det sinnsykt artig. Ikke sjelden varte det til seks om mårran, eller vi dro på nachspiel. Det var sjelden en kjedelig helg for meg på den tida. I ettertid kan man diskutere hvor sunt dette var for meg, men jeg ville ikke vært tida foruten og mistenker at det i mitt tilfelle faktisk var en ren nødvendighet. Jeg trengte et alternativ, og et sted der jeg kunne føle meg hjemme, og akkurat da ga UFFA, musikken jeg hørte på og omgangskretsen rundt meg det.

I ettertid har jeg innsett flere ting. For det første er det umulig å kombinere flink pike og pønker. For det andre var jeg aldri noen pønker. Å gå i lenker, nagler, militærstøvler og piercinger, drikke seg drita på UFFA hver helg, nærmest sloss foran scenen og mene masse "politiske" ting gjør det til fint lite annet enn en fjortis som ønsker å være en del av en subkultur hun ikke helt forstår rekkevidden av. Jeg klarte aldri å hate alt, og ga heller aldri faen i alt. Jeg dømte andre som valgte å kle seg "som alle andre" og innså ikke selv at jeg hadde funnet meg min egen lille saueflokk å kopiere. Ting ble til slutt så ekstremt at jeg hadde problemer med å gå ut døra hvis jeg ikke så "punk" nok ut. Jeg husker godt at Idun og jeg i en periode gikk inn for å kle oss mest mulig harry og stygt. Et av antrekkene jeg husker best var da jeg stilte på storåsfestivalen 2004 i leopardtights, lyserosa silkehotpants, brutal kuk-tskjorte og en rød kommunistcaps. Veldig mye handlet om klær og stil, politikk og slike ting kom liksom litt i bakleksa. Det viktige var å være sinna og opposisjonell, mot hva var ikke så viktig. Det var deilig å provsere, det var deilig å gi fingeren til Vigrid-folka på storåsfestivalen som brølte "kommunisthore" etter meg.

Med årene begynte jeg nok å reflektere litt over dette, og både Idun og jeg trakk oss unna UFFA. Jeg begynte å merke dobbeltmoralen som jeg selv hadde vært en del av, og kjente at jeg ikke ønsket å være en del av det noe mer. Jeg merket også at fellesskapet på UFFA kunne være dømmende, og langt fra så feministisk og åpent som det gir inntrykk av å være. Jeg kom fram til at det kanskje ikke var helt meg å gå med digre naglebelter og et rasende ansiktsuttrykk til envher tid da jeg egentlig er en positiv person med sans for kjoler og knallfarger. Jeg fant ut at man kan være politisk og radkial uten å kle seg ut, og at man kunne like musikk uten å se ut som de som stod på scenen. Dette er ingen hatkampanje mot ungdomstiden min, punk som subkultur eller UFFA. Jeg har mange fine minner fra den tida og har nok fått en god del livserfaring jeg ellers hadde vært foruten på grunn av den væremåten og livsstilen jeg hadde valgte fjortis.

Fortsatt er jeg sinna når det er grunn til det, fortsatt er jeg tøff i trynet når det trengs (selv om effekten blir litt svakere i tyllskjørt og rosa sløyfe i håret, jeg innrømmer det) og fortsatt blir jeg revet med av en god konsert, og jeg har ikke klart å kaste de rosa leopardstrømpebuksene mine ennå. Og jeg synes fortsatt samfunnet er full av dritt, men også mye fint.