Jeg skulle ønske jeg kunne oppsummere 2009 som et fantastisk år med bare gleder og ingen sorger. Jeg skulle virkelig ønske. Jeg skulle virkelig ønske jeg tok riktigere valg for meg selv dette året, tidligere, og jeg skullle virkelig ønske jeg hadde en manual som kunne fortelle meg hvilke valg jeg skulle ta og hvilke jeg skulle la være med. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne møte det nye året med sterk optimisme, framtidstro og mot, men jeg skulle også ønske at jeg hadde en rosa enhjørning i hagen, uten at den dukker opp.
Jeg synes altså 2010 er skummelt. Fordi jeg må ta en rekke valg som har betydning for hva jeg skal gjøre, om jeg skal jobbe, studere og hvor jeg skal være i 2010. Noe sier meg at jeg er overmoden for å forlate byen for en stund, men jeg kan faktisk ikke tenke meg noe skumlere enn å forlate byen jeg er så vant til, så glad i og en smule lei av. Det er så mye bra her, så mange fine folk, som jeg er redd for å reise fra. Jeg synes det å velge er nifst og vanskelig, derfor lar jeg helst være. Derfor er 2010 så skummelt for meg, fordi jeg vet at dette året krever valg og handling fra meg, i alle fall hvis jeg ønsker en endring i hvordan jeg har det per i dag. Jeg er så redd for å gjøre ufornuftige, dumme, skumle valg, at jeg velger det kjipeste og minst fornuftige, jeg gjør ingenting. Det går ikke. Som det stod i et fint julekort jeg fikk: La 2010 bli året da alt ordner seg.
onsdag 30. desember 2009
fredag 25. desember 2009
Alarm! Er du respektløs på håret?
En mann som heter Birger Løkeng jobber som "hårstylist" hva enn det måtte være. Det fører til at han har meninger om hår. På side2.no kan han melde at "Jeg synes faktisk det er respektløst å ha håret i hestehale når man skal møte folk." Det er rett og slett frekt å drasse rundt på en hestehale. Det vitner nemlig om dødssynd nummer en: U-forfengelighet. Latskap. Ikke-hysteri. "Du ser ikke mange franske kvinner med en slapp hestehale. Det er litt det samme som å ikke pusse tennene om morgenen (her må jeg dessverre arrestere helten vår litt, for tannpuss handler aller mest om å forebygge hull, altså respekt for egen kropp), det handler om å vise respekt for andre mennesker. Vise at du har lagt ned litt arbeid før du går ut døra." Alle vet at når man sier "franske kvinner", så sier man også "prototypen for den perfekte kvinne" og det sier seg selv at når de dropper hestehalen,da følger vi andre medsøstre lydig etter. Før kunne man bare knote på mascaraen, slenge i seg litt cola og snuble ut døra med strikken i håret, og lettvint var det, men jeg er nok ikke den eneste som er ytterst takknemlig for at Løkeng her åpner opp våre øyne og får en slutt på disse slaskete hesehalene en gang for alle. Jeg har jo aldri vært i frankrike, så jeg vet ikke hvordan en perfekt kvinne ter seg. Heldigvis har vi hårstylister som kan fortelle oss sånt.
tirsdag 22. desember 2009
På Nordmøre
Jeg reiser alltid til Nordmøre med blandede følelser. Jeg gleder meg til å se igjen deler av familien, men samtidig har jeg klare minner om mye vondt og ubehagelig herifra også. Jeg hadde skuldrene oppi nakken i bilen på vei hit i går. Skuldrene har senket seg. To rolige og harmoniske småsøsken ser på tv i stua. Lillesøster og jeg har perlet og hørt på julemusikk. Nå venter vi på at Storesøsker Silje skal komme hjem fra jobb og at hennes to små skal komme hjem fra barnehagen. Fra huset til Storesøster og samboeren hennes har jeg en fantastisk utsikt over deler av Nordmøre i vinterlandskap. Når jeg skuer landskapet gjennom ruter med rød tape kjenner jeg faktisk at jeg har julestemning.Jeg føler meg som en del av en familie igjen, en følelse jeg har savnet i mange år. Jeg gleder meg til å være med på å skape julestemning og positiv familiefølelse, særlig for de to som sitter i stua nå, og håper jeg får det til, i år og mange, mange år framover.
Jeg gleder meg også til den årlige vennetradisjonen i romjula der noen av de jeg er gladest i møtes for å feire jula og året som har gått mens vi har det så gøy som bare så gode venner kan ha.
God jul. La skuldrene henge fritt der de skal.
Jeg gleder meg også til den årlige vennetradisjonen i romjula der noen av de jeg er gladest i møtes for å feire jula og året som har gått mens vi har det så gøy som bare så gode venner kan ha.
God jul. La skuldrene henge fritt der de skal.
søndag 20. desember 2009
Jul
Haha. Det er visst snart jul. Jeg har nesten kjøpt alle julegavene og har sikkert ikke mer penger. Jeg har nesten pakket ferdig, men noen av klærne mine er våte. Jeg skulle ha vasket opp de siste koppene og gått og lagt meg, men i stedet skriver jeg dette mens jeg drikker den siste ølen fra i går. og hører på Frida Hyvönen.
Teit. Men øl er godt da.
Jeg kan forresten benytte anledningen til å opplyse om min helsemessige tilstand. Jeg er ikke syk. Men jeg har masse røde flekker og små sår på underarmene og litt på puppen. Det er utslett, tror jeg, og mamma gjorde store øyne og ba meg konsultere lege. Min erfaring med leger er at de tar pengene dine. Jeg har rett på frikort fordi jeg tydeligvis skal feile noe hele tiden. Min erfaring med frikort er at det aldri kommer i posten fordi NAV ikke "finner deg i systemet". Så jeg velger å klø av meg all huden min i stedet. Det er jo nesten som eksfoliering eller hva det heter? Men ellers er alt bra. Det er høyst fristende å ta et bilde av utslettet, sånn at jeg kan dele det med dere, men siden jeg viser det til de på jobben HVER dag, så slenger jeg heller med enda et bilde jeg har tatt av meg selv på fylla.
God jul! :D :p :) :=) =) :o ;) (kan ikke flere smilefjes nå)
Teit. Men øl er godt da.
Jeg kan forresten benytte anledningen til å opplyse om min helsemessige tilstand. Jeg er ikke syk. Men jeg har masse røde flekker og små sår på underarmene og litt på puppen. Det er utslett, tror jeg, og mamma gjorde store øyne og ba meg konsultere lege. Min erfaring med leger er at de tar pengene dine. Jeg har rett på frikort fordi jeg tydeligvis skal feile noe hele tiden. Min erfaring med frikort er at det aldri kommer i posten fordi NAV ikke "finner deg i systemet". Så jeg velger å klø av meg all huden min i stedet. Det er jo nesten som eksfoliering eller hva det heter? Men ellers er alt bra. Det er høyst fristende å ta et bilde av utslettet, sånn at jeg kan dele det med dere, men siden jeg viser det til de på jobben HVER dag, så slenger jeg heller med enda et bilde jeg har tatt av meg selv på fylla.
God jul! :D :p :) :=) =) :o ;) (kan ikke flere smilefjes nå)
tirsdag 15. desember 2009
Resten av 2009!
Vi tar litt mer Juni, vi!
Både skjønn natur og skjønne jenter.
Juli:
Jeg husker vedmodig brunfargen min, her i bursdagsselskapet til Cathrine.
Torstein. Vi ble kjent på fest. Så begynte han bare å dukke opp hjemme hos meg for å spise opp maten min.
Daniel, igjen.
August:
Maud Julie, Ingrid og meg tar et forfriskende bad i fontenen i Ilaparken.
I et anfall av uforbeholden søskenkjærlighet fulgte jeg tvillingene på rosenborgkamp. Surrealistisk.
September:
Signe og Jon tøffer seg på et arrangement i forbindelse med UKA.
Oktober:
Jeg bestemte meg tydeligvis for å være sjuk i store deler av oktober og november. Kult.
Premiere på nattforestillinga. "Amatørmessig limt og malt."
November
Jeg tok tydeligvis ingen bilder. Men jeg lengtet tilbake til denne årstiden:
Desember:
Gamle venner møtes for å feire advent og ferietid
Siri og Idun!
Gjengen ute på Familien
Da!
Me sjåast.
Vi tar litt mer Juni, vi!
Både skjønn natur og skjønne jenter.
Juli:
Jeg husker vedmodig brunfargen min, her i bursdagsselskapet til Cathrine.
Torstein. Vi ble kjent på fest. Så begynte han bare å dukke opp hjemme hos meg for å spise opp maten min.
Daniel, igjen.
August:
Maud Julie, Ingrid og meg tar et forfriskende bad i fontenen i Ilaparken.
I et anfall av uforbeholden søskenkjærlighet fulgte jeg tvillingene på rosenborgkamp. Surrealistisk.
September:
Signe og Jon tøffer seg på et arrangement i forbindelse med UKA.
Oktober:
Jeg bestemte meg tydeligvis for å være sjuk i store deler av oktober og november. Kult.
Premiere på nattforestillinga. "Amatørmessig limt og malt."
November
Jeg tok tydeligvis ingen bilder. Men jeg lengtet tilbake til denne årstiden:
Desember:
Gamle venner møtes for å feire advent og ferietid
Siri og Idun!
Gjengen ute på Familien
Da!
Me sjåast.
søndag 13. desember 2009
2009 i bilder
Nå er året snart over, så la oss se hva jeg kan grave frem av bilder.
Januar 2009:
Julebord på UKA. Signe,Ida og meg i finstasen.
Februar - rene festmåneden det også.
To fine frøkner drikker øl med meg.
Vi dro til Amsterdam og jeg tvang Marianne til å posere på et sånt kleint tursit-bilde.
Ikke gå inn hit.
Mars!
Jeg dokumenterer at jeg har fått lue som passer til mariusgenseren. Mormor har strikket begge deler.
Kvinnedagen feries med tog og kaffe. Ellinor er selvfølgelig der.
April:
Petter og Fanny er tapre medspillere i For lukkede dører, her under en liten pause i øvingene på Familien.
Mai. Det skjedde så mye, så blir noen bilder her.
Det går mot vår.
"Krøllesatan"(Ingrid Alida) og Daniel nyter brun drikk på familien.
SØTTNDE MAI!
Søttnde mai for alle i Ila-parken. Kristin i verdens fineste kjole.
Grilling i parken - Petter, Vilja og Ingrid
Ingrid, Petter og jeg fortsatte festen inne hos meg med øl og rødvin.
Juni:
Ingrid og jeg har en veldig avslappet dag med kaffe hjemme hos meg.
Dette tok tid du. Resten kommer snart.
Januar 2009:
Julebord på UKA. Signe,Ida og meg i finstasen.
Februar - rene festmåneden det også.
To fine frøkner drikker øl med meg.
Vi dro til Amsterdam og jeg tvang Marianne til å posere på et sånt kleint tursit-bilde.
Ikke gå inn hit.
Mars!
Jeg dokumenterer at jeg har fått lue som passer til mariusgenseren. Mormor har strikket begge deler.
Kvinnedagen feries med tog og kaffe. Ellinor er selvfølgelig der.
April:
Petter og Fanny er tapre medspillere i For lukkede dører, her under en liten pause i øvingene på Familien.
Mai. Det skjedde så mye, så blir noen bilder her.
Det går mot vår.
"Krøllesatan"(Ingrid Alida) og Daniel nyter brun drikk på familien.
SØTTNDE MAI!
Søttnde mai for alle i Ila-parken. Kristin i verdens fineste kjole.
Grilling i parken - Petter, Vilja og Ingrid
Ingrid, Petter og jeg fortsatte festen inne hos meg med øl og rødvin.
Juni:
Ingrid og jeg har en veldig avslappet dag med kaffe hjemme hos meg.
Dette tok tid du. Resten kommer snart.
lørdag 12. desember 2009
Ikke autobiografisk
Kjærlighetserklæring
Jeg liker å se på deg når dusjer.
Liker å se hvordan vann og såpe renner ned over kroppen din.
Da kan jeg nesten se for meg hvordan du ser ut når jeg er ferdig med deg.
Hvordan blod renner nedover kroppen din mens du henger i viften i taket og sakte blør i hjel.
Tusen takk, Bret Easton Ellis.
torsdag 10. desember 2009
Alarm!
Undertegnede kom nesten i skade for å kjøpe seg en bukse i dag, en bukse! Sist hun kjøpte en bukse, var vel høsten 2007 eller noe sånt. Buksen var slett ikke en slik som er sexy og viser fram samtlige former og kurver, men en femtitalls-grønn chino-bukse som var høy i livet og vid i bena (laaang rumpe) Heldigvis tok min kvinnelige ... inns...innt...institusjon over eller hva det nå heter, og valget falt på en kjole som verken skjuler eller viser for meget. Det er jo nok av piker i stygge langbukser i disse dager.
tirsdag 8. desember 2009
Meg som fjortis
Da jeg var rundt 15 år hadde jeg mye hat og sinne i meg, av forskjellige grunner. Jeg hadde få men gode venner og syntes de fleste på min alder var håpløse, barnslige og ureflekterte. Jeg hadde et sterkt behov og ønske om opposisjon, både fra de på min egen alder, fra foreldre og voksne generelt. Jeg visste bare ikke hvor jeg skulle henvende meg. Dette, helt til jeg ble sittende å se en tilfeldig dokumentar på tv. Det var en dokumentar om sex pistols. Jeg ble frelst. Jeg kunne ikke helt forklare det, men galskapen, klærne og musikken fascinerte meg. Et av de første albumene jeg kjøpte meg var Never mind the bollocks.
Idun inspirerte meg til å høre på mer musikk, og vi ble etter hvert ivrige fans av punk, rock'n roll og heavy metal. Da Idun hadde fått tak i billetter til Turboneger i trondheim våren 2003 kan jeg vel si at skjebnen min var beseglet. Det var litt av et kultursjokk å være på turbonegrokonsert når man aldri har vært på rockekonsert før og er 15 år. Men jeg elsket det. Sånn bortsett fra de klåfingra turbojugends'ene da, de var skremmende for en liten fjortis. Jeg ble raskt klar over punk som subkultur og avstandsforelsket i punken og ungdomshus som blitz i Oslo.
Høsten jeg begynte på videregående hadde jeg en sterk følelse av å ikke passe inn, og hadde heller ikke noe ønske om å passe inn. (som jeg egentlig alltid hadde hatt, og som jeg nå innser at de fleste kanskje har.) Idun og jeg oppdaget raskt UFFA, og det tok ikke lang tid før jeg trakk i opprevne dongeribukser, leopardstrømpebukser, fem rader med naglebelter med kjetting hengende på, en diger nesering og hår på størrelse med håret til et mumitroll. Det gikk mye hårspray den tida, og jeg fikk faktisk utseltt i øret av den... I en periode gikk jeg UTELUKKENDE med band-t-skjorter av ulikt slag og irriterte meg grønn over at band-t-skjorter i jente-størrelse var så stygge. Denne spesielle stilen, sammenblandet med det at jeg alltid skulle være prinsipielt uenig med samtlige i klassediskusjoner gjorde nok at min popularitet var sterkt varierende på Adolf Øien vgs. Jeg hadde få problemer med å være uenig med gutta i klassen, og var en av de få jentene som tok til orde i diskusjoner i klassen. Ble jeg avbrutt tok jeg ikke fem øre for å si "hold kjeft, nå snakker jeg!" I tillegg var jeg realtivt skoleflink, og selv om jeg hadde ganske radikale meninger, var de også politisk korrekte og lettlikelige for de fleste av lærerne. Noen ville nok kalt meg en smisker. Og det har jeg stor forståelse for. Jeg følte selv at jeg var fanget i et virrvarr av mange roller jeg skulle oppfylle. Jeg skulle være den ansvarlige storesøstera som fulgte sine småsøsken i barnehagen hver morgen før skoletid. Jeg skulle være skoleflink, smart og ordentlig, samtidig som jeg ville være tøff i trynet og gi totalt faen i alt. Jeg ville være pønker og jeg ville være flink pike.
Helgene var på en måte mitt fristed. Da kjøpte vi (mye) øl, drakk oss fulle, dro på uffa og kastet oss inn i moshpiten på konsertene. Det var ikke sjelden jeg kom hjem med blåmerker på knær og legger etter intens hopping og dytting foran scenen. Jeg huser at energien kunne være helt magisk på konsertene, og spesielt da på den årlige festivalen Pøbelrock som UFFA arrangerer hver år i mai. (Som jeg anbefaler alle som liker punk og lignede å få med seg en eller annen gang.) I helgene tok jeg fri, skrudde av hodet og hadde det sinnsykt artig. Ikke sjelden varte det til seks om mårran, eller vi dro på nachspiel. Det var sjelden en kjedelig helg for meg på den tida. I ettertid kan man diskutere hvor sunt dette var for meg, men jeg ville ikke vært tida foruten og mistenker at det i mitt tilfelle faktisk var en ren nødvendighet. Jeg trengte et alternativ, og et sted der jeg kunne føle meg hjemme, og akkurat da ga UFFA, musikken jeg hørte på og omgangskretsen rundt meg det.
I ettertid har jeg innsett flere ting. For det første er det umulig å kombinere flink pike og pønker. For det andre var jeg aldri noen pønker. Å gå i lenker, nagler, militærstøvler og piercinger, drikke seg drita på UFFA hver helg, nærmest sloss foran scenen og mene masse "politiske" ting gjør det til fint lite annet enn en fjortis som ønsker å være en del av en subkultur hun ikke helt forstår rekkevidden av. Jeg klarte aldri å hate alt, og ga heller aldri faen i alt. Jeg dømte andre som valgte å kle seg "som alle andre" og innså ikke selv at jeg hadde funnet meg min egen lille saueflokk å kopiere. Ting ble til slutt så ekstremt at jeg hadde problemer med å gå ut døra hvis jeg ikke så "punk" nok ut. Jeg husker godt at Idun og jeg i en periode gikk inn for å kle oss mest mulig harry og stygt. Et av antrekkene jeg husker best var da jeg stilte på storåsfestivalen 2004 i leopardtights, lyserosa silkehotpants, brutal kuk-tskjorte og en rød kommunistcaps. Veldig mye handlet om klær og stil, politikk og slike ting kom liksom litt i bakleksa. Det viktige var å være sinna og opposisjonell, mot hva var ikke så viktig. Det var deilig å provsere, det var deilig å gi fingeren til Vigrid-folka på storåsfestivalen som brølte "kommunisthore" etter meg.
Med årene begynte jeg nok å reflektere litt over dette, og både Idun og jeg trakk oss unna UFFA. Jeg begynte å merke dobbeltmoralen som jeg selv hadde vært en del av, og kjente at jeg ikke ønsket å være en del av det noe mer. Jeg merket også at fellesskapet på UFFA kunne være dømmende, og langt fra så feministisk og åpent som det gir inntrykk av å være. Jeg kom fram til at det kanskje ikke var helt meg å gå med digre naglebelter og et rasende ansiktsuttrykk til envher tid da jeg egentlig er en positiv person med sans for kjoler og knallfarger. Jeg fant ut at man kan være politisk og radkial uten å kle seg ut, og at man kunne like musikk uten å se ut som de som stod på scenen. Dette er ingen hatkampanje mot ungdomstiden min, punk som subkultur eller UFFA. Jeg har mange fine minner fra den tida og har nok fått en god del livserfaring jeg ellers hadde vært foruten på grunn av den væremåten og livsstilen jeg hadde valgte fjortis.
Fortsatt er jeg sinna når det er grunn til det, fortsatt er jeg tøff i trynet når det trengs (selv om effekten blir litt svakere i tyllskjørt og rosa sløyfe i håret, jeg innrømmer det) og fortsatt blir jeg revet med av en god konsert, og jeg har ikke klart å kaste de rosa leopardstrømpebuksene mine ennå. Og jeg synes fortsatt samfunnet er full av dritt, men også mye fint.
Idun inspirerte meg til å høre på mer musikk, og vi ble etter hvert ivrige fans av punk, rock'n roll og heavy metal. Da Idun hadde fått tak i billetter til Turboneger i trondheim våren 2003 kan jeg vel si at skjebnen min var beseglet. Det var litt av et kultursjokk å være på turbonegrokonsert når man aldri har vært på rockekonsert før og er 15 år. Men jeg elsket det. Sånn bortsett fra de klåfingra turbojugends'ene da, de var skremmende for en liten fjortis. Jeg ble raskt klar over punk som subkultur og avstandsforelsket i punken og ungdomshus som blitz i Oslo.
Høsten jeg begynte på videregående hadde jeg en sterk følelse av å ikke passe inn, og hadde heller ikke noe ønske om å passe inn. (som jeg egentlig alltid hadde hatt, og som jeg nå innser at de fleste kanskje har.) Idun og jeg oppdaget raskt UFFA, og det tok ikke lang tid før jeg trakk i opprevne dongeribukser, leopardstrømpebukser, fem rader med naglebelter med kjetting hengende på, en diger nesering og hår på størrelse med håret til et mumitroll. Det gikk mye hårspray den tida, og jeg fikk faktisk utseltt i øret av den... I en periode gikk jeg UTELUKKENDE med band-t-skjorter av ulikt slag og irriterte meg grønn over at band-t-skjorter i jente-størrelse var så stygge. Denne spesielle stilen, sammenblandet med det at jeg alltid skulle være prinsipielt uenig med samtlige i klassediskusjoner gjorde nok at min popularitet var sterkt varierende på Adolf Øien vgs. Jeg hadde få problemer med å være uenig med gutta i klassen, og var en av de få jentene som tok til orde i diskusjoner i klassen. Ble jeg avbrutt tok jeg ikke fem øre for å si "hold kjeft, nå snakker jeg!" I tillegg var jeg realtivt skoleflink, og selv om jeg hadde ganske radikale meninger, var de også politisk korrekte og lettlikelige for de fleste av lærerne. Noen ville nok kalt meg en smisker. Og det har jeg stor forståelse for. Jeg følte selv at jeg var fanget i et virrvarr av mange roller jeg skulle oppfylle. Jeg skulle være den ansvarlige storesøstera som fulgte sine småsøsken i barnehagen hver morgen før skoletid. Jeg skulle være skoleflink, smart og ordentlig, samtidig som jeg ville være tøff i trynet og gi totalt faen i alt. Jeg ville være pønker og jeg ville være flink pike.
Helgene var på en måte mitt fristed. Da kjøpte vi (mye) øl, drakk oss fulle, dro på uffa og kastet oss inn i moshpiten på konsertene. Det var ikke sjelden jeg kom hjem med blåmerker på knær og legger etter intens hopping og dytting foran scenen. Jeg huser at energien kunne være helt magisk på konsertene, og spesielt da på den årlige festivalen Pøbelrock som UFFA arrangerer hver år i mai. (Som jeg anbefaler alle som liker punk og lignede å få med seg en eller annen gang.) I helgene tok jeg fri, skrudde av hodet og hadde det sinnsykt artig. Ikke sjelden varte det til seks om mårran, eller vi dro på nachspiel. Det var sjelden en kjedelig helg for meg på den tida. I ettertid kan man diskutere hvor sunt dette var for meg, men jeg ville ikke vært tida foruten og mistenker at det i mitt tilfelle faktisk var en ren nødvendighet. Jeg trengte et alternativ, og et sted der jeg kunne føle meg hjemme, og akkurat da ga UFFA, musikken jeg hørte på og omgangskretsen rundt meg det.
I ettertid har jeg innsett flere ting. For det første er det umulig å kombinere flink pike og pønker. For det andre var jeg aldri noen pønker. Å gå i lenker, nagler, militærstøvler og piercinger, drikke seg drita på UFFA hver helg, nærmest sloss foran scenen og mene masse "politiske" ting gjør det til fint lite annet enn en fjortis som ønsker å være en del av en subkultur hun ikke helt forstår rekkevidden av. Jeg klarte aldri å hate alt, og ga heller aldri faen i alt. Jeg dømte andre som valgte å kle seg "som alle andre" og innså ikke selv at jeg hadde funnet meg min egen lille saueflokk å kopiere. Ting ble til slutt så ekstremt at jeg hadde problemer med å gå ut døra hvis jeg ikke så "punk" nok ut. Jeg husker godt at Idun og jeg i en periode gikk inn for å kle oss mest mulig harry og stygt. Et av antrekkene jeg husker best var da jeg stilte på storåsfestivalen 2004 i leopardtights, lyserosa silkehotpants, brutal kuk-tskjorte og en rød kommunistcaps. Veldig mye handlet om klær og stil, politikk og slike ting kom liksom litt i bakleksa. Det viktige var å være sinna og opposisjonell, mot hva var ikke så viktig. Det var deilig å provsere, det var deilig å gi fingeren til Vigrid-folka på storåsfestivalen som brølte "kommunisthore" etter meg.
Med årene begynte jeg nok å reflektere litt over dette, og både Idun og jeg trakk oss unna UFFA. Jeg begynte å merke dobbeltmoralen som jeg selv hadde vært en del av, og kjente at jeg ikke ønsket å være en del av det noe mer. Jeg merket også at fellesskapet på UFFA kunne være dømmende, og langt fra så feministisk og åpent som det gir inntrykk av å være. Jeg kom fram til at det kanskje ikke var helt meg å gå med digre naglebelter og et rasende ansiktsuttrykk til envher tid da jeg egentlig er en positiv person med sans for kjoler og knallfarger. Jeg fant ut at man kan være politisk og radkial uten å kle seg ut, og at man kunne like musikk uten å se ut som de som stod på scenen. Dette er ingen hatkampanje mot ungdomstiden min, punk som subkultur eller UFFA. Jeg har mange fine minner fra den tida og har nok fått en god del livserfaring jeg ellers hadde vært foruten på grunn av den væremåten og livsstilen jeg hadde valgte fjortis.
Fortsatt er jeg sinna når det er grunn til det, fortsatt er jeg tøff i trynet når det trengs (selv om effekten blir litt svakere i tyllskjørt og rosa sløyfe i håret, jeg innrømmer det) og fortsatt blir jeg revet med av en god konsert, og jeg har ikke klart å kaste de rosa leopardstrømpebuksene mine ennå. Og jeg synes fortsatt samfunnet er full av dritt, men også mye fint.
søndag 6. desember 2009
Ønskeliste
Det er snart jul.
Jeg ønsker meg:
Ullundertøy. Jeg er en av dem som ikke går i bukse, da må man ha varmt undertøy.
Den elefant-tekannen på indiska.
Elefanter i alle mulige variasjoner.
Bøker av forfattere som Renberg (har allerede Mannen som elsket yngve, og Tiller (har Innsirkling og har lest Skråninga), ellers er jeg svak for de fleste antologier så lenge Ari Behn ikke har bidratt.
Vegglampe så jeg faktisk kan lese i sofaen uten å flombelyse hele rommet.
Et armbåndsur med gullfarvet skive og skinnreim. Eventuelt et sølvfarget herreur. Men ikke noe med strass. Blir kvalm og svimmel av klokker med strass.
Lommeur.
Brosjer. Gjerne vintage.
En vintage skinnveske.
Julekort.
Te fra Celestial seasonings.
Ørepynt.
Hårpynt med fjær, sløyfer og sånt tull.
Truser som ser ut som noe man brukte på 40-tallet.
Kos og klem.
Vin. Sprit.
Jeg vil ikke ha:
Nisser. Jeg hater nisser, og får nesten mord i bliket når jeg hvert år møter mormors samling med ca. 70 nisser. (ja, jeg har telt.)
Jeg har ikke vært spesielt snill i år og tar tydeligvis teite myspace angle-bilder av meg selv i fylla. Egentlig fortjener jeg ikke annet enn juling. Men, jeg har gitt julegaver til verre folk enn meg selv, så da fortjener jeg sikkert julegaver jeg og.
Jeg ønsker meg:
Ullundertøy. Jeg er en av dem som ikke går i bukse, da må man ha varmt undertøy.
Den elefant-tekannen på indiska.
Elefanter i alle mulige variasjoner.
Bøker av forfattere som Renberg (har allerede Mannen som elsket yngve, og Tiller (har Innsirkling og har lest Skråninga), ellers er jeg svak for de fleste antologier så lenge Ari Behn ikke har bidratt.
Vegglampe så jeg faktisk kan lese i sofaen uten å flombelyse hele rommet.
Et armbåndsur med gullfarvet skive og skinnreim. Eventuelt et sølvfarget herreur. Men ikke noe med strass. Blir kvalm og svimmel av klokker med strass.
Lommeur.
Brosjer. Gjerne vintage.
En vintage skinnveske.
Julekort.
Te fra Celestial seasonings.
Ørepynt.
Hårpynt med fjær, sløyfer og sånt tull.
Truser som ser ut som noe man brukte på 40-tallet.
Kos og klem.
Vin. Sprit.
Jeg vil ikke ha:
Nisser. Jeg hater nisser, og får nesten mord i bliket når jeg hvert år møter mormors samling med ca. 70 nisser. (ja, jeg har telt.)
Jeg har ikke vært spesielt snill i år og tar tydeligvis teite myspace angle-bilder av meg selv i fylla. Egentlig fortjener jeg ikke annet enn juling. Men, jeg har gitt julegaver til verre folk enn meg selv, så da fortjener jeg sikkert julegaver jeg og.
fredag 4. desember 2009
Tenkt scenario 2
Gutt: Hei
Jente: Hæ?
Gutt: Hei! Hva heter du?
Jente: Laila. Jeg lurer ikke på hva du heter. Jeg lurer mer på, ja, det kan være det samme.
Gutt: Hehhe, det er greit, vi kan jo ta det når vi spiser frokost sammen i morgen.
Jente: Jeg spiser ikke frokost, men hva med lunsj, jeg spiser lunsj på mac dondalds hver dag. Du finner meg sikkert.
Gutt: Åja, du vil gjøre det på dassen på mækkern?
Jente: Spise lunsj på do?
Gutt: Jeg tenkte mer på dessert, hehehehe.
Jente: Jeg orker sjelden dessert etter sånn mat.
Gutt: Du skal slippe å gjøre arbeidet, jeg lover. Jeg tar meg av det, jeg skal sende deg til himmelen.
Jente: Så du mener vi skal spise den hos deg? Og deretter skal du drepe meg? Jeg håper du tuller.
Gutt: Noen synes riktignok at jeg eh...gir dødsdeilige desserter, men ingen har dødd ennå. Men det er kanskje like greit at vi tar det hos meg, i senga mi, kan hende du får behov for å legge deg litt nedpå etterpå.
Jente: Snakker vi om en veldig mektig dessert eller? Smuler i senga er ikke bra, altså.
Gutt: Da dropper vi kjeks, jeg har vispet krem. Rett fra tuben.
Jente: Tuben? Man har krem på boks. I tuber har man tannkrem.
Gutt: Kall det hva du vil. Tannkrem, vispet krem, hvasom helst. Inn i munnen skal det. Du kan få ta på tuben min. Jeg har den her.
Jente: Tar du med deg tannkrem på byen? Det var da optimistisk.
Gutt: Går aldri uten den, for å si det sånn. Hva har du å by på da?
Jente: Jeg tror jeg har noen pastiller.
Gutt: Så du liker å suge?
Jente: Ja, man skal ikke tygge pastiller, det sier tannlegen min. Og ikke spise for mange av gangen, da får man vondt i magen.
Gutt: Har du vondt noe sted? Skal vi leke doktor?
Jente: Er du lege?
Gutt: På sett og vis. Jeg er kvinnespesialist. På en måte.
Jente: Jeg har litt vondt i hodet, når jeg tenker meg om. Har du paracet?
Gutt: Det høres ut som om du trenger endorfiner, jeg kan fikse det. Tar meg toppen fem minutter, jeg lover.
Jente: Ja! Kan du kjøpe med en pakke røyk, når du likevel skal på seven eleven for å kjøpe sjokolade? Vent, jeg fant en paracet i veska mi. Problemet er løst.
Gutt: Vel, jeg har et lite problem jeg trenger å få løst. Kanskje du kan hjelpe meg?
Jente: Få høre.
Gutt: Jeg har så vanskelig for å kle av meg når jeg har drukket. Kanskje du kunne hjelpe meg?
Jente: Stakkar, har du leddgikt? Det er helt jævlig har jeg hørt. Men du?
Gutt: Ja?
Jente: Nå har vi stått her snart en time, og klådd på hverandre og snakket om ting som er helt irrelevant for hva jeg skal spørre om. Men jeg synes du er litt attraktiv. Skal vi pule?
Jente: Hæ?
Gutt: Hei! Hva heter du?
Jente: Laila. Jeg lurer ikke på hva du heter. Jeg lurer mer på, ja, det kan være det samme.
Gutt: Hehhe, det er greit, vi kan jo ta det når vi spiser frokost sammen i morgen.
Jente: Jeg spiser ikke frokost, men hva med lunsj, jeg spiser lunsj på mac dondalds hver dag. Du finner meg sikkert.
Gutt: Åja, du vil gjøre det på dassen på mækkern?
Jente: Spise lunsj på do?
Gutt: Jeg tenkte mer på dessert, hehehehe.
Jente: Jeg orker sjelden dessert etter sånn mat.
Gutt: Du skal slippe å gjøre arbeidet, jeg lover. Jeg tar meg av det, jeg skal sende deg til himmelen.
Jente: Så du mener vi skal spise den hos deg? Og deretter skal du drepe meg? Jeg håper du tuller.
Gutt: Noen synes riktignok at jeg eh...gir dødsdeilige desserter, men ingen har dødd ennå. Men det er kanskje like greit at vi tar det hos meg, i senga mi, kan hende du får behov for å legge deg litt nedpå etterpå.
Jente: Snakker vi om en veldig mektig dessert eller? Smuler i senga er ikke bra, altså.
Gutt: Da dropper vi kjeks, jeg har vispet krem. Rett fra tuben.
Jente: Tuben? Man har krem på boks. I tuber har man tannkrem.
Gutt: Kall det hva du vil. Tannkrem, vispet krem, hvasom helst. Inn i munnen skal det. Du kan få ta på tuben min. Jeg har den her.
Jente: Tar du med deg tannkrem på byen? Det var da optimistisk.
Gutt: Går aldri uten den, for å si det sånn. Hva har du å by på da?
Jente: Jeg tror jeg har noen pastiller.
Gutt: Så du liker å suge?
Jente: Ja, man skal ikke tygge pastiller, det sier tannlegen min. Og ikke spise for mange av gangen, da får man vondt i magen.
Gutt: Har du vondt noe sted? Skal vi leke doktor?
Jente: Er du lege?
Gutt: På sett og vis. Jeg er kvinnespesialist. På en måte.
Jente: Jeg har litt vondt i hodet, når jeg tenker meg om. Har du paracet?
Gutt: Det høres ut som om du trenger endorfiner, jeg kan fikse det. Tar meg toppen fem minutter, jeg lover.
Jente: Ja! Kan du kjøpe med en pakke røyk, når du likevel skal på seven eleven for å kjøpe sjokolade? Vent, jeg fant en paracet i veska mi. Problemet er løst.
Gutt: Vel, jeg har et lite problem jeg trenger å få løst. Kanskje du kan hjelpe meg?
Jente: Få høre.
Gutt: Jeg har så vanskelig for å kle av meg når jeg har drukket. Kanskje du kunne hjelpe meg?
Jente: Stakkar, har du leddgikt? Det er helt jævlig har jeg hørt. Men du?
Gutt: Ja?
Jente: Nå har vi stått her snart en time, og klådd på hverandre og snakket om ting som er helt irrelevant for hva jeg skal spørre om. Men jeg synes du er litt attraktiv. Skal vi pule?
onsdag 2. desember 2009
Syk, eller bare lat?
Jeg følger med interesse med i sykefraværsdebatten og undres. Hva med å være så sosialistisk og håpløst teit at man antar at de fleste faktisk er syke når de er sykmeldt, og heller finne ut hvordan man gjør folk mindre syk? Og ja, det er nok helt sikkert et godt tiltak å stramme inn på sykelønnsordningen sånn rent økonomisk sett, og de få som snylte vil nok få sin "straff" og begrense sine sykmeldinger. Men de som faktisk er mye syke, vil også bli straffet, fordi de er mye syke. De som er mye syke, har lav lønn og mange utgifter (f.eks små barn) vil straffes ytterligere. Jeg kjenner ei som jobber i et omsorgsyrke. Hun har hovedansvaret for to barn i grunnskolealder. Hun har en jobb som er både fysisk og psykisk krevende, det kan være tunge løft og alt for mange arbeidsoppgaver per person. Det er for lite folk på jobb og mye sykmeldinger. Hun jobber tett på syke mennesker og er mye syk. Faktisk har hun vært så mye syk at hun ikke lenger har rett på sykepenger i år. Det vil si at hun må ta på seg ekstra vakter, for å ha "råd" til å være syk. Kanskje velger hun tilslutt å gå på jobb selv om hun er syk, noe hun egentlig ikke kan, da hun jobber med eldre og syke som ikke bør utsettes for smitte.
En tung og krevende jobb kan også ha sin virkning på den psykiske helsen, og det er vel en kjent sak at psykiske plager ofte fører til somatiske plager og omvendt. Et sånt arbeidsmiljø, hvor man i tillegg må tenke på om man har råd til å være syk, kan altså lit enkelt sagt føre til, eller forsterke psykiske problemer. I følge ssb er pyskiske problemer den vanligste diagnosen hos fastleger. Sånne mennesker er det som straffes av en eventuell innstramming av sykelønnsordninga. De som stadig utsettes for hardt arbeidspress, smitte og er mye syke. De som sliter med psykisk helse og generelt har en tyngre hverdag enn de fleste av oss. De få som bare "later" som kan jo bare gå jobb likevel, og dermed få lønna si om de blir rammet av innstramminga. Det blir for lett å si at en strammere sykelønnsordning fører til færre unødvendige sykemeldinger. En strammere sykelønnsordning fører til færre sykmeldinger, nødvendige eller ei.
En tung og krevende jobb kan også ha sin virkning på den psykiske helsen, og det er vel en kjent sak at psykiske plager ofte fører til somatiske plager og omvendt. Et sånt arbeidsmiljø, hvor man i tillegg må tenke på om man har råd til å være syk, kan altså lit enkelt sagt føre til, eller forsterke psykiske problemer. I følge ssb er pyskiske problemer den vanligste diagnosen hos fastleger. Sånne mennesker er det som straffes av en eventuell innstramming av sykelønnsordninga. De som stadig utsettes for hardt arbeidspress, smitte og er mye syke. De som sliter med psykisk helse og generelt har en tyngre hverdag enn de fleste av oss. De få som bare "later" som kan jo bare gå jobb likevel, og dermed få lønna si om de blir rammet av innstramminga. Det blir for lett å si at en strammere sykelønnsordning fører til færre unødvendige sykemeldinger. En strammere sykelønnsordning fører til færre sykmeldinger, nødvendige eller ei.
Abonner på:
Innlegg (Atom)