På legekontoret

"Da kan du gå inn på labratoriet med denne prøven og disse arkene."

Jeg går inn til den hyggelige sykepleieren som har en interessant miks av egne klær og uniform. Jeg gir henne skjemaene hvor det ene skjemaet har en kolonne der det står DEPRESJON med store legebokstaver. Å, så det er hva som feiler meg. Det er derfor e-mailer og sånt plutselig ble nifst.Det er derfor jeg vil stirre tomt inn i veggen en time framfor å spise frokost. Oh well. Jeg aner fred og ingen fare da jeg høflig men bestemt har overhørt legens ord om å "ta noen prøver av blodsukker og sånt." Neida, jeg skal bare gi henne koppen min med tiss og disse arkene.

"Sett deg der du" sier den hyggelige sykepleieren og henviser meg til en stol. Så hyggelig å la meg sitte mens jeg venter, tenker jeg og setter meg i den stolen jeg sitter i hver gang hun har tenkt å kjøre en nål gjennom hudvevet mitt. Jeg bare venter. Så skal jeg få gå. Helt sikkert. Jeg slutter likevel å ane fred og ingen fare når hun henter sånne ekle små blodrør og fikler med noe som ligner på en sprøyte.

"Skal du stikke meg...med en s-s-sånn nål?"

"Ja, jeg må nok opp i armen din ja, det er en veldig tynn nål"

Oppi armen min? Hva skal du der? Jeg er redd fra før! Hva i alle dager skal du med blodet mitt?

"Jeg er litt redd...VELDIG LIVREDD for sprøyter", utbryter jeg og venter på at skrekken skal ta meg som den alltid gjør. Jeg venter på at tanken "NÅ DØR JEG AV SKREKK, DETTE ER LIVSFARLIG" skal ta meg, men den kommer ikke.

"Åja, er du det? Det er helt ok, vil du legge deg kanskje?"

"Ja!"

Jeg legger meg på benken og venter på å dø. Jeg er ennå ikke livredd. Jeg puster inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, og får ikke kvelningsfornemmelser, klamme hender eller sorte dansende prikker foran øynene. Hun stikker.

"Dette går veldig bra" sier den hyggelige sykepleieren. "Da var vi ferdige."

For første gang i mitt liv hadde jeg blitt stukket med nål uten å gråte. Uten å hyperventillere eller tro at jeg skal dø. Dæven, jeg er stolt.