Jeg vet (nesten)ikke om noe som er mer stas enn å drikke kaffen min ute i trappa om mårran når det er varmt nok i været. Dessverre er en barnehage min nærmeste nabo. Jeg føler meg kjip når jeg sier at jeg HATER ulydene som kommer derifra, det er liksom ikke helt politisk korrekt. Ja, jeg vet at det er naturlig for unger. De genererer en del lyd. Det er sånn de skal være, og jeg skal ikke nekte dem det. Men jeg HATER likevel grininga og hylinga noe enormt. Så enormt at jeg bare måtte gå inn for å drikke resten av kaffen innendørs da en av ungene satte i gang i stad. Jeg oppfører meg som en sur gammel dame.
Jeg er allerede i god gang med å glemme hvordan det er å være barn, og jeg er helt sikker på at hvis jeg blir en gammel dame som aldri fikk barn, så kommer jeg til å bennekte at jeg noen gang har vært barn. Jeg har allerede mine tvil på om en virkelig barndom har eksistert i mitt liv, eller om jeg bare har vært en ekkel liten veslevoksen person med barneansikt. Jeg husker hvordan jeg av og til hadde behov for å trekke meg unna andre barn for å...TENKE. Og hvor sjokkert jeg var i en alder av 10 over at enkelte ikke prioriterte leksene sine, tenkte de ikke på en framtid? De kom til å bli bankranere, smuglere, narkomane og trygdemisbrukere hele gjengen. Jeg tror det gikk bra med dem. Og det gikk da sånn tålelig bra med meg også. Kanskje handler denne irritasjonen om noe helt annet. Nemlig misunnelse. Alle barn burde få løpe rundt mens de hyler høyt og den eneste bekymringen burde være om de rekker barnetv i kveld også. Disse bekymringsløse barneår, hvor ble det av dere?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
sv; Dette var ett enkelttilfelle som du beskrev. Kanskje Guds måte å straffe den dødsdømte på?
Har du noen andre forslag til henrettelse av dødsdømte fanger?
Interessante tankar. Særleg dette om gamle sure damer som neittar for at dei har vore ungar sjølve. Skræmeleg, men truleg sant. Men DU er ingen sur gamal dame. Dessutan, snille ungar HYLSKRIK ikkje. Dei berre græt litt smått for seg sjølv eller for mor eller den snillaste barnehagetanta, og so ordnar det seg.
Eg tykkjer det gjer reint vondt å ikkje vera barn lenger. Men so hadde eg vel ein barndom som er langt over gjennomsnittet når det gjeld lukke og harmoni. Men verda var so lita, berre huset og hagen. Og bittelitt til. Det saknar eg. Verda er altfor stor.
Legg inn en kommentar