Dagbladet i syre-modus.

Jeg fikk denne lenken her en dag. Jommen er det ikke Nabintu. Kjenner at jeg nesten blir litt glad i dama, men det er bare nesten dessverre. Jeg måtte tenke over noen saker da jeg leste dette intervjuet. Er jeg på syre? Nope. Jeg er edru. Er hun på syre? Det kan man aldri vite, men la oss velge å tippe nei. Og hva er det journalisten prøver å få til? Sånn egentlig? Mange spørsmål reiser seg. Apropos spørsmål: Jeg kanikke huske å ha lest noe særere siden jeg leste Jehovas vitners "De unge spør: tilfredsstillende svar", og jeg har lest mye norsk litteratur før 1900, for å si det sånn. Det aller rareste denne gangen er likevel at det ikke bare er Nabintus feil, hele intervjuet har en tone som jeg enten finner skremmende, banal eller begge deler. Ord blir fattige, og jeg sitter igjen med en smak i munnen som best kan bekskrives som rar.

Hvorfor? Man får rett og slett følelsen av å være i Meta-helvete, og alle som har overvært ei forelesning i psykoanalytisk litteraturteori med vannslanger og mårfeller, vet hva det kan være. Som altfor mange kvinnelige intervjuobjekter, blir hun nøysommelig beskrevet av journalisten:

"Hun sitter i en salong i hjørnet av hennes faste intervjurom, en ellers tom ballsal i toppetasjen av en biffrestaurant i Bergen."

Dette er relevant fordi? Jeg får assosiasjoner til de intervjuene i Dagbladet søndag hvor de møter en eller annen kvasi-interessant kjendis på et spisested for så å legge ved kvitteringen slik at kjendisene kan kommentere hva de kjøpte. Jeg gleder meg til det er Anne B. Ragde sin tur ved nærmere ettertanke. Men nuvel.

"Hvis det er beroligende, gir ballsalen assosiasjoner til hansatida snarere enn til Nasjonal Samling-interiør. Og den Siv Jensen-parallellen, jeg vet ikke, tett på likner hun mye mer på den britiske soulsangeren Duffy, som er 25."

Jeg visste ikke hvor gammel Duffy var. Og jeg overrasket over å finne det ut i et intervju med Hanne Nabintu Herland.

"Foran seg har hun to glass vann og en bunke håndskrevne notater. De skal hun etter hvert komme gjennom. " Hun drikker vann. De fleste av oss blir tørste av og til. Så dukker det opp et og annet gullkorn dukker dog opp. Hun kan fortelle at hun elsker å invitere til middagsselskap der de diskuterer livets store tema og drikker vin ut i de små timer. Det er visstnok et "sydende og kokende miljø". Jeg tviler ikke et sekund.

Hvem er det hun inviterer på femretters middagsselskap? Vel: "I høyeste grad offentlige personer. Økonomer. Advokater. Leger. Journalister. Jeg synes det er veldig spennende å selektere mennesker fra forskjellige fagfelt, og å krysse dem." Å være stolt av omgangskretsen sin er ingen forbrytelse, og ikke heller noe å skamme seg over, men det ser litt rart ut når dette kommer etterpå: "Noe av det verste jeg vet, er hvis jeg havner i en situasjon hvor det skal diskuteres den nye hytta og den nye båten. Som er en gjennomgående tone i samfunnet vårt, at vi later som om vi er interessert i andre, men egentlig er vi det ikke" Er det ikke sånt rike folk gjør rundt middagsbordet? Kanskje ikke hos Nabintu. Etter dette kommer en (maplassert?) kommentar fra journalisten: "Hun holder armen opp foran seg med håndflata åpen, Hamlet-aktig." Hæ? Hamlet-aktig? Jeg har ikke ord.

Hvilke nye utspill fikk vi fra fra Nabintu? Jeg vet ikke, men jeg vet hvor gammel Duffy er. Hun har forresten en fin sang som heter Distant dreamer.