...å være barnslig og uansvarlig.
...å være like tøff inni som i trynet.
...å slappe ordentlig av
...å sette pris på de små tingene i livet:
...å smile - fordi det er umulig å la være-
Fotos: Idun, Marianne, Ingrid Alida, samt undertegnede. Takk for lånet. Uten at jeg spurte.
tirsdag 30. mars 2010
mandag 22. mars 2010
Glasurgenerasjonen
Beskjed til grunnleggeren av begrepet, hvem det nå er: Gå og spis krisesjokoladen din! Spar meg.
Glasurgenerasjonen
Jeg vet ikke om jeg,
barnet av hva?
tilhører dessertgenerasjonen.
Eller var det glasurgenerasjoen?
Er jeg medskyldig i
finanskriser, klimakriser
og epedemier den tredje verden og gamle, syke ikke tåler?
Men de sier jeg er en av glasurgenreasjonens barn.
Og mener noe med det.
Glasurgenereasjonen får meg til å tenke på
de som tar den i munnen.
Og kanskje var det ikke det de mente.
Her har jeg fått noe glasurlignende i trynet.
Glasurgenerasjonen
Jeg vet ikke om jeg,
barnet av hva?
tilhører dessertgenerasjonen.
Eller var det glasurgenerasjoen?
Er jeg medskyldig i
finanskriser, klimakriser
og epedemier den tredje verden og gamle, syke ikke tåler?
Men de sier jeg er en av glasurgenreasjonens barn.
Og mener noe med det.
Glasurgenereasjonen får meg til å tenke på
de som tar den i munnen.
Og kanskje var det ikke det de mente.
Her har jeg fått noe glasurlignende i trynet.
torsdag 18. mars 2010
Ingen tittel i dag
Smerte.
Jeg hater det ordet. Men jeg finner ikke andre dekkende ord. Det er noe melodramatisk og pinlig over det, og samtidig som man ofte ønsker å fortelle mye med ordet smerte, så sier det så utrolig lite, samtidig som det kanskje sier litt for mye. Jeg blir litt flau av ordet smerte. Ordet blir misbrukt på det groveste, eller i alle fall misforstått. Kanskje sier jeg at det blir misbrukt fordi det ikke dekker det jeg synes er smertefullt. Ingen har monopol på smerte, og alle opplever den i større mindre grad, flere ganger i løpet av livet. Det sies at vi ikke husker smerte i ettertid. Det er derfor kvinner føder på nytt, sier de, fordi de har glemt hvor vondt det var sist. Og det er sikkert både sant og bra, ellers ville enkelte av oss ikke våge oss ut døra en gang. Men det er ikke alt som er like lett å glemme. Tanker som gjør vondt og er smertefulle, som forstyrrer sterke øyeblikk av glede med en frykt for å oppleve nettopp smerte igjen. Men det er vel heller ikke glede, det er smerte det også.
For meg er det motsatte av smerte glede, eller lykke. Det egentlige motsatte ville være nytelsen kanskje, men nytelse for meg er en del av glede, og jeg er avhengig av å kjenne glede for å kjenne nytelse. Jeg er en ekte hedonist. Jeg vil bare ha det deilig og bra, helst hele tiden. Jeg føler det gjør meg til et bedre menneske, og ikke til det selvmedlidende stakkarslige krypet som bader i egen og andres elendighet.
Glede er å se det fine i de bitte små tingene, å drikke koppen med kaffe hver morgen, å smile uten at det føles som en grimase, kjenne at skuldrene er lette, at nakken ikke knaker, at livet føles som en fin og naturlig selvfølgelighet, at få eller ingen kan stoppe meg, at bare jeg er min egen begrensning, og at jeg derfor kan klare nesten hva jeg vil. Glede er lykken, den følelsen som brer seg i kroppen når du har oppnådd noe, når du deler et øyeblikk med noen du er glad i, når du er forelska, når du har gjort noe bra. Glede og lykke er å kunne akseptere de små problemene og hindringene, hoppe over dem i stedet for å snuble og falle i dem. Du vet at det finnes smerte, men har kanskje glemt hvordan det var, og vet at den av og til kommer, og at den også går. Til slutt.
Smerte er når du ikke lenger klarer å holde på nytelsen, fordi du rett og slett er så redd for hva som skjer når den tar slutt. Hva med senere? Hva med i morgen? De små tingene er det fortsatt, kanskje kan du til og med smile av dem, men kaffen smaker ikke det samme som før og sola varmer ikke like godt, i alle fall ikke hver dag. Du smiler men kjenner det ikke. Ting føles tungt, og du vet ikke hva du kan klare lenger. Ingenting er en selvfølge og du lurer på hvor du la manualen til livet, for dette fikser du ikke lenger. Du tenker kanskje at det beste hadde vært å slippe taket, slippe alt,men så har du fortsatt noen små ting som holder deg igjen. Heldigvis. Et minne om at ting har vært bra, det har vært glede, og av og til, til og med mange ganger, med de du er glad i, med deg selv, og du får små glimt av glede igjen. Du kan fortsatt akseptere hindringene og komme forbi dem, du må bare klarte lenger, høyere, tyngre. Du husker at det finnes glede, men du har vanskelig for å tro på at den kommer tilbake. Smerten er for ekte. Det er vanskelig å se forbi noe som sperrer hele synet ditt. Den tar for mye plass. Men jeg må prøve.
Jeg hater det ordet. Men jeg finner ikke andre dekkende ord. Det er noe melodramatisk og pinlig over det, og samtidig som man ofte ønsker å fortelle mye med ordet smerte, så sier det så utrolig lite, samtidig som det kanskje sier litt for mye. Jeg blir litt flau av ordet smerte. Ordet blir misbrukt på det groveste, eller i alle fall misforstått. Kanskje sier jeg at det blir misbrukt fordi det ikke dekker det jeg synes er smertefullt. Ingen har monopol på smerte, og alle opplever den i større mindre grad, flere ganger i løpet av livet. Det sies at vi ikke husker smerte i ettertid. Det er derfor kvinner føder på nytt, sier de, fordi de har glemt hvor vondt det var sist. Og det er sikkert både sant og bra, ellers ville enkelte av oss ikke våge oss ut døra en gang. Men det er ikke alt som er like lett å glemme. Tanker som gjør vondt og er smertefulle, som forstyrrer sterke øyeblikk av glede med en frykt for å oppleve nettopp smerte igjen. Men det er vel heller ikke glede, det er smerte det også.
For meg er det motsatte av smerte glede, eller lykke. Det egentlige motsatte ville være nytelsen kanskje, men nytelse for meg er en del av glede, og jeg er avhengig av å kjenne glede for å kjenne nytelse. Jeg er en ekte hedonist. Jeg vil bare ha det deilig og bra, helst hele tiden. Jeg føler det gjør meg til et bedre menneske, og ikke til det selvmedlidende stakkarslige krypet som bader i egen og andres elendighet.
Glede er å se det fine i de bitte små tingene, å drikke koppen med kaffe hver morgen, å smile uten at det føles som en grimase, kjenne at skuldrene er lette, at nakken ikke knaker, at livet føles som en fin og naturlig selvfølgelighet, at få eller ingen kan stoppe meg, at bare jeg er min egen begrensning, og at jeg derfor kan klare nesten hva jeg vil. Glede er lykken, den følelsen som brer seg i kroppen når du har oppnådd noe, når du deler et øyeblikk med noen du er glad i, når du er forelska, når du har gjort noe bra. Glede og lykke er å kunne akseptere de små problemene og hindringene, hoppe over dem i stedet for å snuble og falle i dem. Du vet at det finnes smerte, men har kanskje glemt hvordan det var, og vet at den av og til kommer, og at den også går. Til slutt.
Smerte er når du ikke lenger klarer å holde på nytelsen, fordi du rett og slett er så redd for hva som skjer når den tar slutt. Hva med senere? Hva med i morgen? De små tingene er det fortsatt, kanskje kan du til og med smile av dem, men kaffen smaker ikke det samme som før og sola varmer ikke like godt, i alle fall ikke hver dag. Du smiler men kjenner det ikke. Ting føles tungt, og du vet ikke hva du kan klare lenger. Ingenting er en selvfølge og du lurer på hvor du la manualen til livet, for dette fikser du ikke lenger. Du tenker kanskje at det beste hadde vært å slippe taket, slippe alt,men så har du fortsatt noen små ting som holder deg igjen. Heldigvis. Et minne om at ting har vært bra, det har vært glede, og av og til, til og med mange ganger, med de du er glad i, med deg selv, og du får små glimt av glede igjen. Du kan fortsatt akseptere hindringene og komme forbi dem, du må bare klarte lenger, høyere, tyngre. Du husker at det finnes glede, men du har vanskelig for å tro på at den kommer tilbake. Smerten er for ekte. Det er vanskelig å se forbi noe som sperrer hele synet ditt. Den tar for mye plass. Men jeg må prøve.
tirsdag 16. mars 2010
Bright eyes: Lua
//I got a flask inside my pocket, we can share it on the train
And if you promise to stay conscious I will try and do the same
We might die from medication, but we sure killed all the pain
But what was normal in the evening by the morning seems insane//
And if you promise to stay conscious I will try and do the same
We might die from medication, but we sure killed all the pain
But what was normal in the evening by the morning seems insane//
torsdag 11. mars 2010
mødre og påført dårlig samvittighet
På veggen har mormor en liten, innrammet plakat.
"Det er tungt å være kvinne
Man må tenke som en mann,
oppføre seg som en dame,
og arbeide som en hest."
Som tiåring så jeg denne plakaten og nikket ettertenksomt. Jeg hadde observert hvordan blant andre min mor jobbet og slet og omtrent stod på hodet for å sørge for sine barn og sin daværende samboer uten at det ble vist verken særlig takknemlighet og forståelse. Mange kan le og riste på hodet av denne plakaten, og jeg sier heldigvis for det, i alle fall hvis de som ler er kvinner, da det betyr at de ikke kjenner seg igjen.
For er det egentlig alltid kjempelett og gøy å være kvinne og MOR i Norge i dag, kontra det å være mann og far? Jeg har ingen planer om å bevege meg ut i en biologi-vs-kjønn diskusjon her, jeg overlater denne (svært gamle diskusjonen)til den populære TV-mobberen/programleiaren (her kan vi jo kanskje spørre om det er mobbing å kalle ham for mobber, men jeg kaller en spade for en spade, og spade er han i alle fall ikke. Ikke morsom heller.) Harald Eia, (Du vet han som ble kjent for å være "morsom" på bekostning av andre.)siden han mener dette er et nytt og revolusjonerende debattemne. Velkommen etter.(Eia kan være takknemlig for at en stor del av det norske folk leser se og hør framfor aviser og slikt, for da hadde alle andre også visst at Harald Eia ikke presenterer noe nytt i sitt "midt i smørauget for vaksne" eller hva det nå kalles. Her ble det en del digresjoner, men som sagt, Eia kan få ha biologidiskusjonen sin i fred sammen med resten av velkommen-etter-gjengen(selv om jeg med denne Eia-uttalelsen "jeg møter sjelden smarte folk i NRK" frisk i minne gir meg lyst til å skrive en liten drøfting om hvorvidt årsaken til dette kan være alle speilene i sminkerommet på marienlyst som sikkert stjeler enhver selvgods persons oppmerksomhet.). Det er nemlig for meg er ganske likegyldig om det er mer naturlig for meg, biologisk sett å kose på babyen enn det er for en eventuell barnefar. Rett og slett fordi jeg mener at barn er et samarbeidsprosjekt, et ganske slitsomt ett, og fordi vi lever i et likestilt samfunn. (her er faktisk Eia og jeg enige, etter hva jeg har forstått. Vi lever i et likestilt samfunn, eller i alle fall et forsøk på det, og det må vi ta konsekvensene av.)
Men hvor likestilt er vi? Hvorfor ser det ut til at fedrene slipper billigere unna? Det enkleste svaret beveger oss faktisk inn på biologien igjen. Det er ikke de som må drasse rundt på et foster i ni måneder. Og så, som premie etterpå, må presse det ut i enorme smerter. Og det er det ikke så mye å gjøre med, det forstår til og med en gal feminist som meg. Men hvorfor er det slik, at i tillegg til at kvinnen må slite i ni måneder, og føde i timevis, så skal vi sørge for å påføre henne dårlig samvittighet også? Hva spiser du under svangerskapet? Håper for all del ikke du spiser sushi! Eller løk. Eller pepsi max, eller kaffe, eller ost! Faktisk bør du nesten ikke spise noe. Men da kan babyen ta skade og alle får se hvor dårlig mor du er. Så du kan sikkert spise smør og loff, det er lov, tror jeg. Men du må ikke få en feit baby. Da er du også en dårlig mor. Spesielt om du er feit selv. Mor skal ikke være for tykk, men hun skal ikke være for tynn heller.
Så er det ammingen. Verdens viktigste oppgave, skal vi tro diverse jordmødre. Barn som ikke ammes blir asmatiske, autister, ensomme, tykke, tynne eller noe annet grusomt. Tror vi da. Regner vi med. Og det er fint å ha det i bakhånd, når vi skal gi nybakte mødre den dårlige samvittigheten de har altfor lite av fra før og absolutt fortjener. Alt skal nemlig være naturlig. Fordi det er best. Uansett. Naturlig fødsel(ingen er helt sikker på hvorfor det alltid er så mye bedre å voldsomme smerter framfor å få smertestillende, det høres vel bare bedre ut, litt mer pietistisk og ekte, antar jeg.), naturlig amming, naturlig smertehelvete og (u)naturlig påført dårlig samvittighet om du ikke klarer å leve opp til forventningene. Og oppi alt dette får noen fødselsdepresjon (hvilket er kjemperart, siden det virker som om alle prøver å sørge for at graviditet og fødsel er så avslappende for kvinnen som overhodet mulig.) og depresjon er vel naturlig det også, men det liker vi ikke, for hvem liker en mor som ikke får morsfølelse for sitt slimete og skrikende barn med en gang det blir slengt oppå magen deres etter utmattende timer på sjukehuset? Det at den slitne moren blir kastet ut av sykehuset rett etterpå, uten mulighet for hvile og restitusjon, det glemmer vi også.
"De skal ikke bare ha et barn, De venter trillinger!"
"Det er tungt å være kvinne
Man må tenke som en mann,
oppføre seg som en dame,
og arbeide som en hest."
Som tiåring så jeg denne plakaten og nikket ettertenksomt. Jeg hadde observert hvordan blant andre min mor jobbet og slet og omtrent stod på hodet for å sørge for sine barn og sin daværende samboer uten at det ble vist verken særlig takknemlighet og forståelse. Mange kan le og riste på hodet av denne plakaten, og jeg sier heldigvis for det, i alle fall hvis de som ler er kvinner, da det betyr at de ikke kjenner seg igjen.
For er det egentlig alltid kjempelett og gøy å være kvinne og MOR i Norge i dag, kontra det å være mann og far? Jeg har ingen planer om å bevege meg ut i en biologi-vs-kjønn diskusjon her, jeg overlater denne (svært gamle diskusjonen)til den populære TV-mobberen/programleiaren (her kan vi jo kanskje spørre om det er mobbing å kalle ham for mobber, men jeg kaller en spade for en spade, og spade er han i alle fall ikke. Ikke morsom heller.) Harald Eia, (Du vet han som ble kjent for å være "morsom" på bekostning av andre.)siden han mener dette er et nytt og revolusjonerende debattemne. Velkommen etter.(Eia kan være takknemlig for at en stor del av det norske folk leser se og hør framfor aviser og slikt, for da hadde alle andre også visst at Harald Eia ikke presenterer noe nytt i sitt "midt i smørauget for vaksne" eller hva det nå kalles. Her ble det en del digresjoner, men som sagt, Eia kan få ha biologidiskusjonen sin i fred sammen med resten av velkommen-etter-gjengen(selv om jeg med denne Eia-uttalelsen "jeg møter sjelden smarte folk i NRK" frisk i minne gir meg lyst til å skrive en liten drøfting om hvorvidt årsaken til dette kan være alle speilene i sminkerommet på marienlyst som sikkert stjeler enhver selvgods persons oppmerksomhet.). Det er nemlig for meg er ganske likegyldig om det er mer naturlig for meg, biologisk sett å kose på babyen enn det er for en eventuell barnefar. Rett og slett fordi jeg mener at barn er et samarbeidsprosjekt, et ganske slitsomt ett, og fordi vi lever i et likestilt samfunn. (her er faktisk Eia og jeg enige, etter hva jeg har forstått. Vi lever i et likestilt samfunn, eller i alle fall et forsøk på det, og det må vi ta konsekvensene av.)
Men hvor likestilt er vi? Hvorfor ser det ut til at fedrene slipper billigere unna? Det enkleste svaret beveger oss faktisk inn på biologien igjen. Det er ikke de som må drasse rundt på et foster i ni måneder. Og så, som premie etterpå, må presse det ut i enorme smerter. Og det er det ikke så mye å gjøre med, det forstår til og med en gal feminist som meg. Men hvorfor er det slik, at i tillegg til at kvinnen må slite i ni måneder, og føde i timevis, så skal vi sørge for å påføre henne dårlig samvittighet også? Hva spiser du under svangerskapet? Håper for all del ikke du spiser sushi! Eller løk. Eller pepsi max, eller kaffe, eller ost! Faktisk bør du nesten ikke spise noe. Men da kan babyen ta skade og alle får se hvor dårlig mor du er. Så du kan sikkert spise smør og loff, det er lov, tror jeg. Men du må ikke få en feit baby. Da er du også en dårlig mor. Spesielt om du er feit selv. Mor skal ikke være for tykk, men hun skal ikke være for tynn heller.
Så er det ammingen. Verdens viktigste oppgave, skal vi tro diverse jordmødre. Barn som ikke ammes blir asmatiske, autister, ensomme, tykke, tynne eller noe annet grusomt. Tror vi da. Regner vi med. Og det er fint å ha det i bakhånd, når vi skal gi nybakte mødre den dårlige samvittigheten de har altfor lite av fra før og absolutt fortjener. Alt skal nemlig være naturlig. Fordi det er best. Uansett. Naturlig fødsel(ingen er helt sikker på hvorfor det alltid er så mye bedre å voldsomme smerter framfor å få smertestillende, det høres vel bare bedre ut, litt mer pietistisk og ekte, antar jeg.), naturlig amming, naturlig smertehelvete og (u)naturlig påført dårlig samvittighet om du ikke klarer å leve opp til forventningene. Og oppi alt dette får noen fødselsdepresjon (hvilket er kjemperart, siden det virker som om alle prøver å sørge for at graviditet og fødsel er så avslappende for kvinnen som overhodet mulig.) og depresjon er vel naturlig det også, men det liker vi ikke, for hvem liker en mor som ikke får morsfølelse for sitt slimete og skrikende barn med en gang det blir slengt oppå magen deres etter utmattende timer på sjukehuset? Det at den slitne moren blir kastet ut av sykehuset rett etterpå, uten mulighet for hvile og restitusjon, det glemmer vi også.
"De skal ikke bare ha et barn, De venter trillinger!"
mandag 8. mars 2010
fredag 5. mars 2010
hvordan gå på kino
Jeg har lyst til å fortsette med min ikke spesielt målrettede filosofering omkring dette vanskelige livet, før jeg serverer dere min høyst personlige analyse av Avatar. Eller omtale, personlig påvirket referat, eller noe sånt ja. Men den kommer. Yep.
Jeg legge Avatar død for en liten stund, men holder på kinomotivet.
Å gå på kino er en del av livet. Man gjør det for å slippe unna noen timer, for å observere et annet univers, eller for å kjenne seg igjen, la seg underholde, eller kanskje slippe å snakke. (Hvis man da ikke går alene) Men det er ikke en selvfølge at jeg plutselig befinner meg i en kinosal sammen med en kompis, hvor jeg prøver å balansere 3D-brillene over nærsyntbrillene mens jeg har lyst til korsfeste meg selv for ennå å ikke ha investert i kontaktlinser. Hvis jeg vil vise hele verden at jeg leser for mange bøker og er for mye foran pc'en kan jeg vel heller trykke opp noen t-skjorter med "I <3 Chomsky" på eller noe lignende. Men la oss ro oss tilbake til temaet mitt. Med fare for å høres ut som en pre-vårkåt ex-philforeleser som har forelsket seg "hvor kommer jeg fra" og slike spørsmål og dertil må undre seg over alle ting, må jeg bare påpeke hvor fantastisk det er at jeg faktisk, som den avanserte menneskemaskinen jeg er har lært meg SÅ mange ting som kanskje ser enkle ut i og for seg, men som vi bruker år på å lære, og som er med på å gjøre det mulig for meg å foreksempel gå på kino.(Tørrskodd, uten å dø, havne i fengsel, bli påkjørt, gå meg bort, vi kunne fortsette og fortsette her.)
Når jeg sitter i kinosalen har jeg ikke skjørtet på hodet og genseren på beina. Med mindre jeg er virkelig trøtt, går det å kle på seg som en lek for de fleste av oss. Vi slipper å tenke oss om hvorvidt trusa skulle innerst eller ytterst. Jeg har før jeg gikk ut registrert at det er kaldt ute, og kler derfor på meg lue, som jeg automatisk putter på hodet. Jeg svarer på mobilen min som ringer, helt automatisk det og - så lenge den ikke er ny, og jeg har som den største selvfølge brillene på nesen, foran øynene. Jeg venter naturligvis på grønn mann, og ser meg for før jeg tusler over en mørklagt vei. Jeg har til da, der inne i kinosalen fått til svært mange ting på en gang, uten å ha tenkt særlig over det. Da må du gjerne innvende med at dette er noe de fleste klarer, så hva er å fantastisk med det? Det er jo nettopp det som er fantastisk. At så mange av oss er i stand til å lære oss så mange små ting, som til sammen gjør oss egnet til å møte verden. Og dette har sin konsekvens. Det at de fleste av oss er i stand til å stå opp hver dag, gå på jobb, skole eller hva det måtte være, gjør det mulig for noen av oss å av og til ikke være i stand til det. For det fins nemlig flere av oss.
De små tingene teller faktisk mer enn man tror. Og når man føler seg ubrukelig og teit, så kan det være greit å huske at man faktisk klarer veldig mye og når man i en verden som til tider kan være både kald og ugjestmild bare klarer det underet det er å stå opp om mårran og gå ut døra, så er det ganske stort i seg selv. Og om man en dag ikke klarer det, så er det greit det også. Bare man vet at det ikke trenger å være sånn hver dag.
Jeg legge Avatar død for en liten stund, men holder på kinomotivet.
Å gå på kino er en del av livet. Man gjør det for å slippe unna noen timer, for å observere et annet univers, eller for å kjenne seg igjen, la seg underholde, eller kanskje slippe å snakke. (Hvis man da ikke går alene) Men det er ikke en selvfølge at jeg plutselig befinner meg i en kinosal sammen med en kompis, hvor jeg prøver å balansere 3D-brillene over nærsyntbrillene mens jeg har lyst til korsfeste meg selv for ennå å ikke ha investert i kontaktlinser. Hvis jeg vil vise hele verden at jeg leser for mange bøker og er for mye foran pc'en kan jeg vel heller trykke opp noen t-skjorter med "I <3 Chomsky" på eller noe lignende. Men la oss ro oss tilbake til temaet mitt. Med fare for å høres ut som en pre-vårkåt ex-philforeleser som har forelsket seg "hvor kommer jeg fra" og slike spørsmål og dertil må undre seg over alle ting, må jeg bare påpeke hvor fantastisk det er at jeg faktisk, som den avanserte menneskemaskinen jeg er har lært meg SÅ mange ting som kanskje ser enkle ut i og for seg, men som vi bruker år på å lære, og som er med på å gjøre det mulig for meg å foreksempel gå på kino.(Tørrskodd, uten å dø, havne i fengsel, bli påkjørt, gå meg bort, vi kunne fortsette og fortsette her.)
Når jeg sitter i kinosalen har jeg ikke skjørtet på hodet og genseren på beina. Med mindre jeg er virkelig trøtt, går det å kle på seg som en lek for de fleste av oss. Vi slipper å tenke oss om hvorvidt trusa skulle innerst eller ytterst. Jeg har før jeg gikk ut registrert at det er kaldt ute, og kler derfor på meg lue, som jeg automatisk putter på hodet. Jeg svarer på mobilen min som ringer, helt automatisk det og - så lenge den ikke er ny, og jeg har som den største selvfølge brillene på nesen, foran øynene. Jeg venter naturligvis på grønn mann, og ser meg for før jeg tusler over en mørklagt vei. Jeg har til da, der inne i kinosalen fått til svært mange ting på en gang, uten å ha tenkt særlig over det. Da må du gjerne innvende med at dette er noe de fleste klarer, så hva er å fantastisk med det? Det er jo nettopp det som er fantastisk. At så mange av oss er i stand til å lære oss så mange små ting, som til sammen gjør oss egnet til å møte verden. Og dette har sin konsekvens. Det at de fleste av oss er i stand til å stå opp hver dag, gå på jobb, skole eller hva det måtte være, gjør det mulig for noen av oss å av og til ikke være i stand til det. For det fins nemlig flere av oss.
De små tingene teller faktisk mer enn man tror. Og når man føler seg ubrukelig og teit, så kan det være greit å huske at man faktisk klarer veldig mye og når man i en verden som til tider kan være både kald og ugjestmild bare klarer det underet det er å stå opp om mårran og gå ut døra, så er det ganske stort i seg selv. Og om man en dag ikke klarer det, så er det greit det også. Bare man vet at det ikke trenger å være sånn hver dag.
Abonner på:
Innlegg (Atom)