Glemt noe?

"Du kan kan kanskje ta en titt i gjenglemt-eska under ved døra før du går." To forvirrede øyne møter mine, og en rynke jeg ikke har sett før, danner seg i ansiktet hans. Han har ikke gjort tegn til å dra, på ingen måte.Vanligvis pleier han å bli liggende noen timer for å kose. Men vi er bare venner, glem ikke det, det passer han på å presisere hver gang.

Han ligger fortsatt ved siden av meg, så nært at jeg kan høre pusten hans, som går mye saktere enn min egen. Jeg finner det litt irriterende. "Eh hæ?" Stemmen hans brister i forbauselse og det minner meg om guttene da jeg gikk i niende. Jeg peker mot en liten rosa kasse som står ved døra. Han reiser seg og ser ut som en kattunge som for første gang har åpnet øynene for den store og skumle verden. Han blir bare stående midt på gulvet. Han ser på meg og skjønner liksom veldig lite. Resolutt går jeg til boksen og roter rundt blant guttesmykker, nøkkelringer, boksere og sokker, t-skjorter, kredittkort, visittkort, et og annet skjerf og et par hansker. "Denne er vel din", sier jeg og vifter med en t-skjorte med tåpelig trykk. Han tar den uten å si noe. "Rart hva man glemmer når man er full og kåt", sier jeg med vilje. "Jeg er forresten veldig glad for at vi til slutt ble enige om å bare være venner, jeg innser jo at vi passer mye bedre som venner. Jeg trenger nok å smake litt på livet, du har helt rett." Jeg kysser ham på kinnet, og holder opp en dyr parfyme, og lurer på om den også er hans. "N-nei." Han skjærer tenner, om det er av sinne, eller der bare er enda en svakhet han har, vet jeg ikke, men jeg nyter det hele. "Det kan stemme ja, det er sikkert han...han..Patric sin. Det er vel ikke helt din stil det der, med parfyme og sånt. Men det er utrolig sexy! Prøv davel! Jeg sprayer på ham litt av Patric eller Jens sin parfyme før han rekker å rygge unna. Jeg trekker ham så inntil meg og drar inn duften mens jeg mumler at jeg elsker gutter som vet å sette pris på god parfyme.

"Jeg tror jeg må gå nå." Han har fått på seg klærne uvanlig fort til en klossete og usjarmerende person å være, og nå står han på dørstokken med t-skjorta i handa og ser temmelig teit ut. "Vi s-snakkes da." Jeg bare smiler og sier jada eller et eller annet. Døra smeller igjen litt hardere enn vanlig og jeg kjenner en antydning til fryd, mens jeg lurer på hva jeg skal i helga.