Det fins så mye å være redd for. Så mange fallgruver. Så mye dumt å si, dumt å gjøre. Det fins så mange som vil deg vondt. Det fins så mye man kan dø av. Det er rett og slett veldig mye farlig. Dette er noe jeg bruker mye energi på. Det å tenke på hva som er farlig, hvilke sykdommer jeg kan få, hvilke sykdommer jeg helt sikkert vil få, hvilke ulykker som rammer meg, og hvordan jeg kan leve for å unngå disse fæle greiene.

Jeg kjører ikke bil. Jeg har overlevd to ulykker og en nestenulykke uten en skramme, men jeg vil altså ikke kjøre bil. Jeg tror jeg ville være en svært farlig sjåfør. Jeg er en forferdelig person å ha i en bil, og er til og med redd når jeg sitter på med mamma. I perioder sov jeg aldri i bil, jeg ville være våken og få med meg ting i tilfelle det skulle bli min siste biltur. Hva ville vel ikke være mer tragisk enn at det siste jeg skulle gjøre i mitt liv var å sove med hodet inntil bilvinduet mens sikkelet rant og hodet mitt så ble knust mot vinduet slik at biter av hud og hjernemasse fløy veggimellom. Dette problemet med soving kan ha noe med at jeg lå og sov i bilen da jeg plutselig opplevde et uvanlig høyt smell, etterfulgt av total stillhet. Jeg åpnet øynene og fant meg selv dekket av is og glassbiter. Foran meg var det helt svart. Jeg så inn i en bergvegg. Altså, bør man ikke sove i bil. Man kan få med seg så mye spennende. Som for eksempel da en svært trailer kjørte på oss midt på motorveien i orkanger. Da kunne vi ha dødd alle som en. Men det gjorde vi ikke. Og jeg sov ikke. Ikke en skramme. Men nå vet jeg hvordan det føles når en stor trailer treffer bilen din slik at den roterer på veibanen og til slutt havner trygt og godt i grøfta, om lag en halvmeter fra en lyktestolpe i 70km/t, det er heftige greier. Anbefales dog ikke. Jeg kjører ikke bil. Aldri, aldri. Jeg tar buss. Men passer på å sette meg på seter nærmest utgangen når det er mulig. Man vet aldri hva som skjer.

Jeg er redd for rotter og grevlinger. Jeg har aldri møtt noen av dem. Men jeg synes jeg så en grevling luske over hagen til mormor sist sommer. Mormor mente det var en katt. Eller kanskje en rev. Det nekter jeg å tro. Det var en grevling. Jeg så meg ekstra over skuldra etter grevlinger den sommeren.

Her en dag trodde jeg på alvor at jeg ble forfulgt av en grevling. Jeg hørte luskende skritt bak meg, og kjente av hjertet slo hardt mot brystkassa. Jeg snudde meg sakte og skjelvende. Der møtte jeg blikket til en kjælen katt. "Hvorfor i alle dager er hun redd for grevlinger?", tenker du kanskje. Fordi, når grevlingen biter, slipper den deg IKKE! Det har mamma sagt. Og grevlinger lusker. Og de fins dessverre i Trondheim, noe hoggormer f.eks ikke gjør.

Frykten for rotter forfølger meg i drømmene (ja jeg har drømt om en sint grevling også, men rottene er oftere med), jeg husker den fæleste drømmen, hvor vennene mine låste meg ute i en stor gård, og lo av at jeg ble jaget av en stor og svart rotte. Fins det svarte rotter? Jeg trodde for alvor at jeg hadde en rotte på rommet rett før jul. Jeg hadde lagt meg, skrudd av lyset og lå i senga da jeg hørte raslenede lydet på rommet. Jeg slo på lyset, og men så ingenting. Jeg våget ikke reise meg fra senga, jeg ville ikke risikere å gi en rotte muligheten til å sette rottetennene i anklene mine. Da må jeg jo ha stivkrampesprøyte, og det er jeg i alle fall redd for. Den store stygge "rotta" viste seg å være noe julepynt jeg hadde festet i gardinene. Jeg kom borti gardinene da jeg lå i senga, slik at pynten raslet, en lyd som er temmelig lik en lyd jeg antar at rotter som koser seg på hybelgulv lager.

Så er det alle sykdommene og andre ting man kan pådra seg. Jeg brukte fem hundre kroner i januar på å innbille meg graviditet. Ellers er jeg overbevist om at jeg kommer til å ende opp med utlagt tarm i nær framtid. En pose med bæsj på magen! Farvel one night stands. Andre sykdommer jeg har "hatt" den siste tiden er blødende magesår, hjernehinnebetennelse, lus, skabb, forstoppelse og skummel og uindentifiserbar hudsykdom (som viste seg å være atopisk eksem, noe jeg alltid har hatt, på ordentlig faktisk.) Det blir en del sene kvelder og telefoner til mamma når jeg tenker mye på dette, men det ender godt hver gang. Likevel klarer jeg ikke å slippe tanken på at jeg en gang kommer til å faktisk få sykdommen(e) på ordentlig. Men en lærdom har jeg tatt. Jeg surfer ikke etter sykdommer på nettet lenger, for uansett sykdom, så kan du banne på at jeg har symptomene.

Jeg er takknemlig for at jeg har venner og familie som viser meg at ting slettes ikke er så farlig, og jeg er glad for at jeg fant ut at det går greit å sove i kjøretøy, så får man heller gå glipp av egen død. Jeg glemmer til og med å sette meg nærmest utgangen på bussen nå og da. Og det gikk bra. Igjen, og det står verken en rotte eller en grevling bak meg. Heldigvis.