Tegninger

Fra jeg var barn og inntil for noen år siden, fant jeg glede i å tegne. Når vi tegner, bruker vi fantasien og tegner enten etter fantasien som modell, eller etter en virkelig modell, om det er et bilde, eller en levende, tilstedeværende modell. Jeg tegner ikke lenger. For meg krevde det såpass mye anstrengelse og irritasjon for framkalle et arbeid jeg var noen lunde fornøyd med, at jeg i en alder av 17 år fant det bedre å bruke tiden på andre ting, en kjæreste for eksempel. Jeg sa altså farvel til tegningen med en eske derwent-blyanter i varierende hardhet. Vissheten om at jeg aldri kom til å bli en god tegner, såret meg såpass dypt, at det å bli påminnet om dette hver dag via mine middelmådige forsøk på en realistisk framstilling av kvinnekroppen virket utålelig på meg. Tegningene kunne være svært fine i hodet, men de ble så annerledes når de kom ned på arket, bare et bittelite feilstrøk med den myke blyanten kunne ødelegge hele inntrykket. Jeg tegner altså ikke mer.

Som jeg så vidt nevnte er tegning og fantasi noe man knytter til hverandre, og man sier gjerne at mennesker som er skapende på ett eller annet vis er velsignet med god fantasi. Jeg har ofte fått skryt for kreativiteten min og min evne til å bruke fantasien. Og det er sant, fantasi kan virkelig være en velsignelse, fordi det gir deg muligheten til å se de åpne dørene og mulige fallgruvene en ellers ikke ser ved første øyekast. Jeg snakker her ikke om et romantisk dikterideal, bare så det er sagt. Men fantasien kan gi deg mye moro, mye glede, og fantasien kan faktisk være en praktisk bidragsyter i hverdagen.

Men fantasi kan også nære skuffelser, frykt, bekymring, angst og igjen skuffelser. I går satt jeg på bussen med en veldig god venninne, jeg foreslo at vi skulle sette oss ved døra, siden det er nærmeste rømningsvei. Det hadde venninna mi aldri tenkt på de gangene hun hadde tatt bussen. Mens jeg, hadde i ledige stunder ofte forestilt meg fæle situasjoner der det kunne være godt å sitte nær en rømningsvei. (...venninna mi er også svært kreativ, bare så jeg nevner det, dette sier mest om meg, og min galskap...) Fantasien kan vi bruke til å se for oss mulige scenarioer, i mine tilfeller ser jeg ofte for meg skrekkscenarioer. Altså er god fantasi ikke bare behagelig.

Fantasien kan vi bruke til å se for oss hvordan ting kunne ha vært, kan bli, og vi ser for oss hvordan vi kunne handlet, bør og skal handle for å få det slik. Ofte sitter jeg slik, og lager fine tegninger i hodet mitt om hvordan ting kan bli og helt sikkert skal bli om alt er som det skal i følge hodet mitt. Jeg blir sittende, og merker ikke at jeg sikler mens jeg smiler for meg selv. Men som med tegningene er det, når dette skal settes ut i virkeligheta, så ligner det ikke på tegningene i hodet. For jeg har glemt noen betydelige poeng. Det er snakk om koordinasjon. Når jeg tegner handler det om øye-håndkoordinasjon, min evne til å holde hånda stødig osv., men det er i alle fall bare meg og blyanten som påvirker resultatet. Meg og min manglende evne. Men mine fine, fantasifulle og til tider utopiske framtidsplaner omfatter gjerne flere mennesker enn meg selv, og det er der skuffelsene og begrensningene kommer inn. Når et eller annet du ikke vil være med i tegninga mi. For når du forsvinner ut av tegninga mi på den måten, da blir tegninga ødelagt, når du går, drar du utover blyantstreker og tegninga får stygge mørke flekker. Jeg knøvler tegninga og prøver å begynne på en ny, med et mer samarbeidsvillig motiv. Men det hjelper ikke stort når den fine tegninga i hodet mitt har brent seg fast og laget en sterk og stygg kontrast til den ødelagte tegninga som heller ikke ser ut til å blekne med dagene.