Jul!

God jul dere!

I år feiret jeg jul med mamma, og det er første gangen på mange, mange år. Og for aller første gang feiret jeg ikke med pappa, da han er er i Tyskland for å hente kjæresten sin. Ikke rekker jeg å møte dem heller, da de ikke kommer hjem før jeg drar. Så jeg må nok ta meg en tur på nyåret...vi får se. Den sykelige nysgjerrigheten min holder meg nok ikke fra det alt for lenge.

Julaften ble veldig bra, men jeg angrer på at jeg ikke drakk mer vin. Jeg fikk fine ting som sengetøy, duftlyst, kaffekopper, undertøy, bøker og annet fint og greit. Jeg fikk også et par pc-høytalere av noen, som lusket innom med en gave rett før jeg reiste, som hadde forstått at jeg aldri ville reise til en butikk hvor de selger sånt for å kjøpe det selv. Jeg liker ikke pc-butikken. Men jeg liker bra lyd. Noen hadde fått med seg det. Sånt varmer.

En annen ting jeg ble klar over denne jula, var takknemligheten over å kunne spise middag sammen med de jeg var glad i, med visshet om at de som manglet ved bordet, bare manglet midlertidig. Tankene mine går til dem som fortsatt har pakker under treet, som aldri vil bli åpnet, fordi den som skulle åpne dem ikke er her mer. Jeg håper jeg slipper å sitte igjen med sånne pakker under treet.

Nå ser jeg veldig fram til å komme til Trondheim igjen. (:

Eksamenssinne

NOEN TANKER JEG GJORDE MEG FØR EKSAMEN.

Idioten på biblioteket.
På biblioteket er det et eget lite rom hvor printeren står. Printeren bråker. Som på de aller fleste rom er det en dør. På døra står det at den skal lukkes, fordi printeren bråker. Dette er tydeligvis vanskelig å forstå for mange av de andre som også benytter seg av bibliotekfasilitetene på dragvoll. Jeg vet ikke om det er all lesinga som gjør dem svært nærsynte, eller det at de bare er fysisk i stand til å åpne dører, ikke å lukke dem. Eller kanskje er de, i likhet med store deler av norsk ungdom er som er vant til at mora lukker dørene etter dem. Det er jo synd at de ikke kan være med deg overalt lenger, for mange av dem jeg deler universitet med, kunne trenge å ha med seg en foresatt overalt ennå. Jeg har en nyhet til deg/dere: Verken mora di eller faren din jobber på skolebiblioktet. Min søster på sju år er i stand til å lukke døra etter seg. Aper kan sikker klare det også, hva med å skaffe en liten dørape som kan lukkedøra etter deg? Du kan oppbevare den i det stygge rosapannebåndbekledte kråkereiret du kaller frisyre, og om noen ser rart på deg, skal du ikke bry deg, for du ser dum og teit ut fra før med det grandiose pannebåndet.

Du skal ikke se bort i fra at dørapen kan hjelpe deg med andre praktiske gjøremål også, for eksempel kan du slippe å smøre brødskiva di sjøl. Men når vi har kommet så langt, hvorfor ikke gjøre som menn gjorde i gamle dager, da kona var borte fra hjemmet i fødselens ærend, lei en husmorvikar. Du har sikkert råd til å bruke av de pengene i putene mora di og faren din har sydd under armene dine. Og når vi har kommet så langt, hvorfor ikke en rådgiver, som kan fotfølge deg og si i fra hver gang du glemmer at ikke alle vil høre på det du har på mp3'en, eller at knitrende papir gjør seg dårlig på lesesalen. Det er jo det vi har oppdragelse til, men dere som ikke har fått den, kan kjøpe en. Og kom ikke med det overraska, gapende trynet ditt med øyne blankere og tommere enn budskapet i fesjåkonkurranser når jeg demonstravtivt lukker døra, for neste gang trøkker jeg den inn i den åpne munnen din sånn at sikkel og matrester flyr veggimellom.

Mens jeg prøver å bli ferdig med noen halvferdige blogtekster, legger jeg ut noen bilder av flotte finner. De slutter aldri å fascinere meg. Alle bildene er lånt fra www.hel-looks.com.

Øh koffor e du feminist enkli?

Avis: Er du feminist?

Mona: "Nei, jeg føler meg for feminin til å være feminist. Jeg mener det er forskjell på menn og kvinner, og for meg er det å kle meg opp og spille på det feminine en del av det å være kvinne. Dessuten mener jeg det ikke er noe i veien med å bruke det ytre for å oppnå et mål. Det er en tanke som er vanskelig å fordøye for mange. Men hvis du bruker det du har for eksempel forretningsmessig, er det også en måte å være smart på."

Og her har vi en av grunnene. Til at jeg er feminist.

Tegninger

Fra jeg var barn og inntil for noen år siden, fant jeg glede i å tegne. Når vi tegner, bruker vi fantasien og tegner enten etter fantasien som modell, eller etter en virkelig modell, om det er et bilde, eller en levende, tilstedeværende modell. Jeg tegner ikke lenger. For meg krevde det såpass mye anstrengelse og irritasjon for framkalle et arbeid jeg var noen lunde fornøyd med, at jeg i en alder av 17 år fant det bedre å bruke tiden på andre ting, en kjæreste for eksempel. Jeg sa altså farvel til tegningen med en eske derwent-blyanter i varierende hardhet. Vissheten om at jeg aldri kom til å bli en god tegner, såret meg såpass dypt, at det å bli påminnet om dette hver dag via mine middelmådige forsøk på en realistisk framstilling av kvinnekroppen virket utålelig på meg. Tegningene kunne være svært fine i hodet, men de ble så annerledes når de kom ned på arket, bare et bittelite feilstrøk med den myke blyanten kunne ødelegge hele inntrykket. Jeg tegner altså ikke mer.

Som jeg så vidt nevnte er tegning og fantasi noe man knytter til hverandre, og man sier gjerne at mennesker som er skapende på ett eller annet vis er velsignet med god fantasi. Jeg har ofte fått skryt for kreativiteten min og min evne til å bruke fantasien. Og det er sant, fantasi kan virkelig være en velsignelse, fordi det gir deg muligheten til å se de åpne dørene og mulige fallgruvene en ellers ikke ser ved første øyekast. Jeg snakker her ikke om et romantisk dikterideal, bare så det er sagt. Men fantasien kan gi deg mye moro, mye glede, og fantasien kan faktisk være en praktisk bidragsyter i hverdagen.

Men fantasi kan også nære skuffelser, frykt, bekymring, angst og igjen skuffelser. I går satt jeg på bussen med en veldig god venninne, jeg foreslo at vi skulle sette oss ved døra, siden det er nærmeste rømningsvei. Det hadde venninna mi aldri tenkt på de gangene hun hadde tatt bussen. Mens jeg, hadde i ledige stunder ofte forestilt meg fæle situasjoner der det kunne være godt å sitte nær en rømningsvei. (...venninna mi er også svært kreativ, bare så jeg nevner det, dette sier mest om meg, og min galskap...) Fantasien kan vi bruke til å se for oss mulige scenarioer, i mine tilfeller ser jeg ofte for meg skrekkscenarioer. Altså er god fantasi ikke bare behagelig.

Fantasien kan vi bruke til å se for oss hvordan ting kunne ha vært, kan bli, og vi ser for oss hvordan vi kunne handlet, bør og skal handle for å få det slik. Ofte sitter jeg slik, og lager fine tegninger i hodet mitt om hvordan ting kan bli og helt sikkert skal bli om alt er som det skal i følge hodet mitt. Jeg blir sittende, og merker ikke at jeg sikler mens jeg smiler for meg selv. Men som med tegningene er det, når dette skal settes ut i virkeligheta, så ligner det ikke på tegningene i hodet. For jeg har glemt noen betydelige poeng. Det er snakk om koordinasjon. Når jeg tegner handler det om øye-håndkoordinasjon, min evne til å holde hånda stødig osv., men det er i alle fall bare meg og blyanten som påvirker resultatet. Meg og min manglende evne. Men mine fine, fantasifulle og til tider utopiske framtidsplaner omfatter gjerne flere mennesker enn meg selv, og det er der skuffelsene og begrensningene kommer inn. Når et eller annet du ikke vil være med i tegninga mi. For når du forsvinner ut av tegninga mi på den måten, da blir tegninga ødelagt, når du går, drar du utover blyantstreker og tegninga får stygge mørke flekker. Jeg knøvler tegninga og prøver å begynne på en ny, med et mer samarbeidsvillig motiv. Men det hjelper ikke stort når den fine tegninga i hodet mitt har brent seg fast og laget en sterk og stygg kontrast til den ødelagte tegninga som heller ikke ser ut til å blekne med dagene.

æ bli så forbanna!!!

Ja. Æ bli så forbanna at æ transkribere dialekta mi. Føsj. Fy! Åååååh. Kor molbo kan man vær egentlig? Hallooooooooooooooo? Noen hjemme i Brasil?

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2116461.ece

Drøm

Drøm. Drømmer:

”drømmer, forestillinger og opplevelser under søvn, kjennetegnet ved at den fulle bevissthetskontroll er opphevet. Har fra de eldste tider vært oppfattet som uttrykk for skjult mening og er blitt gjort til gjenstand for fortolkning. Sigmund Freud oppfattet drømmer som symbolske uttrykk for skjulte ("fortrengte") ønsker og behov. Disse fremtrer i forkledt skikkelse pga. personlighetens moralske sensur, som er redusert, men ikke opphevet under søvnen. Nyere forskning har vist at drømmer opptrer i faser kjennetegnet ved hurtige øyebevegelser (eng. rapid eye movements), derav uttrykket REM-søvn. Avbrudd i drømmeaktivitet og REM-søvn virker sterkt forstyrrende for personen, og det synes som aktiv drømmesøvn har en viktig funksjon.”

…sa caplex.no

Vi drømmer mye. Jeg drømmer mye. En lege på tv sa at alle mennesker drømmer hver natt, men at vi ikke alltid husker dem. I likhet med mange andre mennesker glemmer jeg mange av drømmene mine. Men noen drømmer husker jeg bedre enn andre. Disse drømmene er ofte så merkelige eller ubehagelige at de verken egner seg til muntlig overbringelse, på trykk, på blogg, postkort, brev eller sms. De enger seg best usagt og uskrevet….sa jeg.

” I 'd build a road in gold just to have some dreaming
Dreaming is free
Dreaming
Dreaming is free
Dreaming
Dreaming is free”

…sang Blondie. Jeg har ikke drømt der heller. Og ikke har jeg drømt at ”alla krig var slut” sånn som Cornelius w. Derimot har jeg drømt at jeg har vært krigsfange, flyktning og litt av hvert annet relatert til krig. Men det det var da.

I natt drømte jeg at jeg ble vekket av noen som sa at jeg ikke burde sove. Hvorfor i helvete ikke tenkte jeg, klokka er tre om morgenen og jeg skal opp sju i mårra. En bister mann med bart og briller så meg strengt inn i øynene og gjentok seg selv.

”Åh er det deg Arnulf.” sier jeg med både forvirring og overraskelse.

”Uvesentlig” svarer han kort. Han får med ett øye på Arne Garborg som henger på veggen, og blir sjalu av seg.

”Hvorfor er han her, har du glemt hvad vi hadde?” Glemt og glemt. Best å ikke svare. Arnulf vil at vi skal hoppe ut av vinduet.

”Har det klikka helt for deg?” Arnulf seg uforstående på meg.

”Det brænder her fortsat!” legger Arnulf til, og tar meg i handa.

”Brenner? Vi kan da vel bare ta trappa.”

”Har det klikket helt for Dem?” Han er virkelig hysterisk nå. Men han lærer fort, det skal han ha. Jeg går mot døra.

”Nytter ikke, den er laast, din Jesus!” Han har rett, døra er låst, og i det jeg ikke røsker i håndtaket mer, siger sort og tung røyk inn gjennom sprekkene mellom dør og karm. Det ble så varmt.

”Skal si det ble varmt.”

”Ja, hvad fanden venter De, når Europa brænder! Den spynorske ordlisten og Haugtussa kan De legge fra Dem med en gang, asap! Ta heller med Dem en flaske god brændevin.”

”Jeg har bare kalinka”

”Drittunge!” Jeg ser forundret på ham.

"Naa, skal vi hoppe eller?”

”Vel…vi trenger vel egentlig ikke å hoppe, det er ikke en halvmeter ned til bakken en gang” sier jeg forsiktig. Plutselig blir han rar i ansiktet og snakker på rim.

”Flammene søger mig gang efter gang. Jeg tør ikke bli, tør ikke løbe. Jeg må hoppe i døden, før det sier pang!” han blir stående i en merkelig shakespeare-inspirert stilling før jeg igjen våger meg på å påpeke det urimelige i det han nå sier.

”Vi hopper så visst ikke i døden”

”Hah vi gjør det nu!” Han vinker meg bort til vinduet og jeg gjør store øyne. Foran Arnulfs triumferende glis ser jeg at soverommet mitt er hevet betydelige mange meter over bakken. Jeg ser bebreidende på Arnulf som bare trekker på skuldrene.

”Din tanke er fri, som en god kamerad av mig pleier si”

”Hva så?” spør jeg.

”Jeg bare digtet det, det er digterens privilegium, att kunde digte hvad man vild!” Han virker svært fornøyd med dette utsagnet, men han blir spakere igjen når jeg repliserer.

” Vel, hva sier du til litt intertekstualitet” og dermed trekker jeg ham i arma og hopper ut i det han mener er døden. Men vi havner på et persisk teppe som holder seg i luften helt av seg selv.

”Hvad fanden, dette teppet stinker av curry!” Jeg tar opp mobilen og skal til å ringe brannvesenet da Arnulf stirrer mistroisk på meg og vil vite hva jeg gjør med den tingesten.

”Kontakter brannvesenet” svarer jeg rolig for nettopp å gjøre ham rolig.

”Brandvæsenet! Nu angrer jeg alt, det brænder ikke ligevel. Det var bare noe jeg fandt på for å faa dig med på en date!” Jeg snur meg mot Europa som ikke brenner i det hele tatt.

”Date? Mener du ikke stevnemøde?” Arnulf blir rød i huden og sort i øynene.

”Faa mig for al del til at virke reaktionær! Det er hyggelig det, ditt bedærvede fruentimmer.” Jeg rygger litt og dikter oss tilbake på soverommet.

”En date? Vet du, jeg tror ikke det er så lurt. Jeg brukte tre år på videregående for å komme over deg, etter at du slo opp fordi jeg ville sove fremfor å ha…eh, det går mer i Halldis, Arne og Inger for meg nå."

” Pervers er De også, der De sitter og taaler så inderlig vel den urett som bare rammer mig selv! Tre paa en gang, to av dem kvinder. Hmf! Det faar være grenser, det mener til og med jeg.” Jeg ser beklagende på ham.

”Altså, jeg får ikke sove.” Stillhet, men bare en kort stund.

”Det var da også poenget, skjøge, din sjangerhore!

” Nå får det være nok, du er jo død!” Og det blir sant. Jeg står foran en gravstein merket med Arnulf et eller annet. Jeg er trøtt og legger meg for å sove på en benk. Jeg våkner på mitt eget soverom. Drømmen er slutt. Ute er alt som før. Inne også. På pulten ligger Per Thomas Andersen. Noen har tegnet og skrevet obskne ting på ham. Det er ikke meg.

Red. anm. Jeg kan ikke dansk, ikke bli sur på meg. Og jeg liker egentlig ikke onomatopoetikonet hmf.

Skadefryd

Skadefryd - skadefryd, jeg fant ingen definisjon på caplex, men det er en følelse som hjemsøker meg titt og ofte. I dag for eksempel. Det var egentlig det jeg ville si ...



nei vent, det var visst noe mer! denne er til x: HAHAAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHAAHAHAHAHAHAHA
HAHAAAAAAHAHAHAHAHAHAHAAHAHAHAHAHHAAHAHAHAHAHAHAHAHAHAHHAHA
HAHAHAHAAHAHAHHAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAHAAHAAHAHAHAHAHAHAHAHAAHA
HAHAHAHAHAAHHAHAHAH!

HAH!

Family values

I had a sister named Emma
Missisippi is a river that floats in the states
just like the memory and the wisdom of the water
our souls were connected in so many ways
Even though we haven´t talked in a while
I´m still waiting for the day to come when you will arrive
I´m sorry if I ruined happy times we´ve been through
but now I wonder, if I can spend my days without you and

I had a mother, and her name was Carolina
Carolina is a state in the states
I think there´s fifty but there´s only one mother
and she won´t even look in my face
you know I´d give it all to be loved by you again
but everything´s my fault so I carry the blame
but now I´m growing, I get older while the days pass by
soon I´ll be dying thinking you won´t even look me in the eyes

And it´s sad
so sad
family values
that we had, it´s just a memory
in your mind, we´ve gone bad
There´s no love

I had a father named Mr Engelbert
Engelbert Humperdinck sings really good
I haven´t heard him but I hear my fathers voice
it´s in the dreams where things are like they should
I miss your love wich came naturally
sometimes I cry, when I think about how things used to be
well at least come and visit me for only one time
daddy I love you but I know you won´t pay me no mind

And it´s sad
so sad
Family values
that we had
I´ts just a memory in your mind
we´ve gone bad
There´s no love
no no

Av Johnossi, www.johnossi.com

Litt mer om elefanter.

Alle har vi elefanter i sekken. Noen har flere enn andre. For hvert makteløse sukk, for hver utrøstelige tåre får vi en ny elefant.
Elefanter er tunge og store.Men har man gode venner, har man bærehjelp, og da er til og med tyve elefanter overkommelig. Det meste er lettere om du vet at noen er glad i deg.

Er det nok elefanter i sekken når du for lenge siden ligger fem fot under jorda, skal du ikke la være å regne med at barna dine har arvet dine elefanter.

Jovisst er elefanter tunge. Men alternativet, å gå gjennom et liv, for å åpne sekken med minnene og oppdage at den er tom, er så mye verre.

Norsk litteratur.

”… Og dette skaper en sammenbindende elefant..element i Peer Gynt” sa foreleser. Stillhet. Så latter. ”S-s-sa jeg elefant?” spurte foreleseren med et angstfylt og sårt blikk som et hvert dådyr ville misunne ham. ”Hihihi ja!” lo studentene. De lo en liten stund, til og med foreleseren harket noe som skulle være latter, men da latteren ga seg, satt det en elefant i salen.

Elefanten nektet å flytte seg. I to hele uker hadde den nektet å flytte seg. Nå gråt foreleseren sårt.For den forstyrret hver forelesning. Og nå stod den bom fast på manuset om senromantikk, og ville ikke flytte seg. Den latteren som elefanten først hadde framkalt var nå forvandlet til studentenes trøtte gjesp og foreleserens stille bønn og gråt. For det er et kjent faktum at en sammenbindende elefant først bringer latter, så frustrasjon og til slutt den dypeste, mest smertefulle sorg. Den har ødelagt mang en akademisk karriere.

Den noe yngre foreleseren ba en eldre foreleser om råd. Men skjønte at gode dyr var råe, unnskyld jeg mener gode råd var dyre, da han møtte blikket til den eldre i det den yngre sa "sammenbindende elefant i forelesningssalen”. To eldre, grå øyne stirret medlidende inn i et par brune yngre øyne, og ristet stille på hodet før munnen rett under dem snakket. "En sammenbindende elefant er ingen spøk. En sammenbindende elefant går ikke før du går. En sammenbindende elefant er ute etter å knekke deg, noe den vil gjøre om den setter seg på deg. Bokstavelig talt. Du får vel bare prøve å ignorere den, og du er vel ikke så avhengig av manus at du ikke kan forelese fordi elefanten sitter på det?” Når var den eldre nesten streng og blikket hans hadde fått et noe bebreidende drag. Den yngre slo øynene skamfullt ned og sa ikke mer.

Foreleseren dukket som vanlig opp til forelesning. Studentene hadde kommet de også, men det var færre enn sist, og man kunne føle en slags irritasjon i forelesningssalen. Foreleseren gikk besluttsomt mot pulten og glemte seg i det han la manus og lysark fra seg på pulten. Han snudde seg for et øyeblikk og da han vendte seg mot pulten for å ta opp manus, satt elefanten der, og nektet plent å flytte seg. Foreleseren gråt og ba, men da begynte elefanten å hvine de fæleste elefantlyder slik at alle studentene løp ut av salen og mot kantina i frykt for tinitus, og av glede fordi de hadde en unnskyldning til å benytte enda noen timer på unyttige ting. Foreleseren ringte viltnemda, men der ble sinte og sa at å høre på slikt tøys hadde de ikke tid til. Ingen ville hjelpe den unge foreleseren som ikke klarte seg uten manus.

”En ny dag, en ny forelesning og blanke elefargestifter til!” stadfestet den unge foreleseren manisk glad for seg selv, men ble atter på gråten da han merket at han nesten hadde sagt elefant igjen. Denne gangen skulle han for all del ikke slippe manuset ut av hendene. Så kunne den sammenbindende elefanten bare sitte der og se dum ut! Det gikk som tenkt. Foreleser beholdt manus, og elefanten så temmelig dum og tykk ut der han hadde satt seg på en stol som var tiltenkt små studenter i større grad enn svære elefanter. Men i det foreleseren begynte å lese opp manus, slik han alltid hadde gjort, fikk elefanten et ondskapsfullt glis under snabelen. ”Nyromantikken er et vanskelig begrep, mange elefanter mener at elefantromantikken ikke… ææææhu” Hendene ble svette, og puppillene utvidet seg. Flere av de sentrale ordene hadde på mystisk vis blitt byttet ut med nomenet elefant. Foreleser falt sammen i krampegråt, og studentene gikk i protest. ”Dette gidder vi ikke mer, makan til barnslighet.” ble det mumlet akkurat så høyt at den krampegråtende skulle høre det. Studentene gikk igjen mot kantina. Noen timer senere hikket og hikstet noen fælt på en forelesningssal før to skudd ble avfyrt med en etterfølgende stillhet.


Epilog
Som dere kanskje nå har skjønt, får vi ingen lykkelig slutt på denne lille historien. Pappaen og mammaen til den unge foreleseren var snekker og postdame, og når vi avslører at dette er en naturlalistisk (eller for så vidt hvilken som helst norsk skjønnlitterær tekst), og den ikke omhandler noen form for omsorgssvikt eller kjærlighetssvik, så har vi to utgangsmuligheter. Hovedpersonen, som ikke var født til å være akademiker, møter motstand på motstand, helt til han bukker under og enten tar selvmord, eller blir alkoholiker. Som de fleste litteraturvitere med knuste forfatterdrømmer på si, var den unge foreleseren allerede alkoholiker. Sett i det lyset kan vi forstå hvorfor han hadde så vanskelig for å lære utenat. Prøv bare du, å pugge tekst med en og en halv flaske Marques de Monistrol innabords. Vel for å være ærlig. Det hele eskalerte da den stakkars foreleseren hadde lært seg hele teksten utenat, men bare fikk fram dyrelyder da han skulle forelese. Han drakk seg drita, og skjøt elefanten og seg selv i panna. Hva kan vi lære av dette? Svært lite.

En lærerik uke.

Alkohol

Jeg har lært mye i det siste. Nesten hele livet (det vil si siden jeg var femten, jeg hadde ikke noe særlig til liv inntil da), har jeg gledet meg til å bli atten, for siden å bli tjue. I morgen fyller jeg tjue. Og til nå har jeg blitt såpass voksen at jeg med god hjelp av lånekassen forsørger meg selv. Det har sine konsekvenser. Blant annet vil jeg ikke løpe rundt på polet og rive med meg all spriten. Det koster for meget. Dette med at ikke bare sprit, men alkohol generelt koster mye, irriterer mange. Hvorfor skal ikke vi som er ansvarlige voksne få kjøpe så mye sprit og så billig vi vil, bare fordi at noen "få" ikke klarer å styre seg. Vi moderate drikkere? Vel, jeg var på en forelesning denne uka (derav overskrifta) som omhandlet rus. Der fikk vi vite at alkohol er et mye større problem enn narkotika. Omfanget er større. Vi fikk også vite at at når det totale forbruket av alkohol går opp, så øker også andelen alkoholikere, selv om det største antallet av brukerne er moderate drikkere. Det samme gjør skadeomfanget.

Mange tenker bare på de langsiktige skadevirkningene, som først og fremst rammer alkoholmisbrukerne, våre alkoholikere. Og da tenker få på at det er fullt mulig å misbruke alkohol uten å være alkoholiker. (Det er naturligvis vanskelig å skissere et klart og konsist bilde av hva som er alkoholbruk og hva som er misbruk, men vi skal forsøke.) Hvem av oss har vel ikke vært "uheldige" en gang, og drukket "litt" for mye. Hvem av oss har ikke snøvlet, slitt med reaksjonshastigheten, sjanglet, eller kastet opp som følge av for stort alkoholinntak? Om du trenger eksempel, se nedover i bloggen, på innlegget "Festiplag" som er pyntet med bilde og skrift. Noen av oss har kanskje til og med blitt pumpet på grunn av alkoholforgiftning. Svært færre av oss har løpt rundt i ecstasyrus. Likevel vil media overbevise oss om at "ecstasy er mer vanlig enn alkohol" selv om over 80% har prøvd alkohol mot de under fem prosent som har prøvd ecstasy noen gang. Akkurat som at "hvem som helst" som tar narkotika kan risikere en overdose, kan også hvem som helst av oss som drikker alkohol risikere å drikke for mye.

Alkohol er også innblandet i mange ulykker, vi har fallulykker, bilulykker, drukningsulykker og enda mer. Mange er også påvirket av alkohol når de er voldelige mot sin partner eller andre.

Mange gjemmer seg bak fylla når de blir konfrontert med dumheter begått i beruset tilstand. Men det er ikke funnet bevis på at alkohol senker dømmekraften vår. Alkoholen er og har vært et perfekt alibi for diverse dårlige valg av sexpartnere, baksnakking osv. Men hva som er våre egne forventninger og hva som er kjemisk magi fra alkoholens side er altså noe mer usikkert. Usikkert er det derimot ikke at våre forventinger styrer mye av vår oppførsel i alkoholrus, fikk vi fortalt på forelesninga. Dette er for all del ingen moraliserende preken, de fleste som kjenner meg (unntagen mormor, kanskje) vet at jeg ikke rett KVINNE til det. Men å reflektere rundt eget og andres alkoholforbruk kan da ikke skade, og hva er vel en bedre anledning enn min egen tjueårsdag?

TE

Jeg har i mange år ikke likt te. Men her en dag ble jeg sannelig omvendt. Min venninne Ellinor ga meg fantastisk te og fra den dag av er jeg (nesten)helfrelst tedrikker. Jeg drakk en te med en av de fineste fargene jeg vet, den var klar og rød/lilla. Så fra nå av drikker jeg te.

Sagt på byen:

To snørrunger sluttet aldri å klå på meg og en venninne, på tross av flere høflige tilbakemeldinger om at "dette er uakseptabel oppførsel". Guttene bare nikket og smilte, men fortsatte klåinga. Man skulle tro de var tilbakestående, men de var nok bare gutter som a) hadde fått falsk legitimasjon eller b) nettopp hadde blitt atten. Dette førte til at jeg for siste gang snudde meg mot dem, fortsatt med en smørblid og barnevennlig tone, og sa: "Dette er som sagt uakseptabel oppførsel (lengre pause og like rolig:) og hadde jeg hatt en skarp saks, hadde ingen av dere hatt penis nå."

Flotte frøkner

Vel. Jeg er materialistisk. Til en viss grad i alle fall. Jeg synes klær er spennende. Jeg er litt flau for det, men jeg kjører i alle fall ikke bil. Til saken. På hel-looks.com finner vi mange bilder i festlige klær. Jeg har noen favoritter. Bilder sier visst mer enn tusen ord, så da holder det vel.

Drømmegutt, les dette, ring mæ!!

Tja, få ting har egentlig skjedd, men det er på tide med en oppdatering. Så i stedet for en lang utgreiing om besøk hos farmor, pappas nye, tyske kjæreste, hvor dumme gutter er og hvor dårlig jeg er til å være ajour med pensum, så har jeg utformet drømmegutten (-mannen). En følelse, en litt vond følelse, eller kjensle som det så vakkert heter på nynorsk, sier meg at jeg aldri vil finne denne fyren. Men dog, her er han, utformet som en slags kreativ kontaktanonse.
(Vil bare si til eventuelle ekser som skulle lese denne at de er fine som de er.)


Det har hendt at jeg ble født, og at jeg ble 19 år gammel og begynte å studere ved NTNU.Det hender jeg åpner ei bok, det hender jeg setter på musikk, det hender jeg er å finne på konsert, utesteder, musikkfestivaler, det hender jeg er å finne hjemme, det hender jeg er å finne på ntnu, det hender jeg er å finne med en kaffekopp i handa, det hender jeg er forelska, men ikke akkurat nu. Det hender jeg blir sinna, men enda oftere finner du meg blid og smilende. Det hender jeg gir deg en klem, men som oftest er jeg sjeleglad når du gir meg en først. Det hender jeg baker boller, og de er innmari gode, det hender jeg er fyllesjuk, det hender jeg ler meg i hjel av morsomhetene dine, det hender jeg banner og hyler fordi jeg slo meg fordi jeg er så klossete. Det hender jeg er rivende uenig med deg og det hender at jeg er helt enig med deg, og vi blir i all hemmelighet enig om at alle som mener noe annet er kjempedumme, før vi krangler om hvilket ramonesalbum som er best og jeg prøver å overbevise deg om at pleasant dreams er best, uansett, eller kanskje driter du i hvilket av albumene som er best og vil heller at vi skal sette på noe med Megadeth, Kent, Metallica, Johnny Cash, Led Zeppelin, Flaming Lips, Fantomas eller rett og slett noe annet jeg selvfølgelig har i den noe slanke, men varierte cd-samlinga mi. Plutselig kommer vi via en digresjon innpå en sak om hvasomhelst i siste utgave av Morgenbladet, og vi er begge enige om eller uenige om at artikkelforfatteren denne gangen er dum eller smart eller begavet eller uforståelig. Jeg serverer deg verdens beste kaffe som du bare elsker, og om du foretrekker te, så må du bringe den med selv, for jeg drikker ikke te. Det synes du er helt greit, og du klager kanskje bare ett par ganger, helt til jeg skaffer te slik at du ikke skal sutre neste gang. Selv om jeg sikkert (uvitende om god te som jeg er) har skaffet den dårligste/kjedeligste/mest markedstilpassede te (jeg var ikke innom helios, nei), så er du rørt over at jeg faktisk kjøpte te, bare for din skyld. De små tingene teller. Og mens du drikker te og jeg drikker kaffe, setter vi oss ned og ser filmklassikere som Natural born killers, True romance og Wild at heart og tenker kanskje at de er de mest romantiske filmene vi vet. Når vi er lei av romantikk, det blir det jo nok av uansett, så ser vi Reservoir dogs, Bondock saints,Kalifornia, Kids elller kanskje Ken park, og du har selvfølgelig tusen andre filmer å anbefale meg, før du finner ut at jeg i utgangspunktet er sykelig skeptisk til filmer jeg ikke har sett minst en gang før. Likevel lurer du meg til å se, og jeg er i ettertida lykkelig for at jeg tok sjansen. Du er selvfølgelig interessert i gå på en vernisage med meg, det trenger ikke å skje ofte, og du trenger bare å være åpen for tanken, eller du kan hate det, men jeg blir veldig glad om du ikke gjør det, og blir du med, skal jeg love deg å gå på helios, eller å reise til tyrkia for å skaffe deg skikkelig eplete.

FESTIPLAG

Festival....jeg blir litt gladsur når jeg hører dette nomenet. Det gir både gode og dårlige assosiasjoner. Jeg tenker på passelig og overstadig fyll, pixies, elg, t-skjorter med fjollete trykk, DDE og partytelt. For festival er noe av det mest schizofrene jeg driver med. Det er kanskje riktigere å si deltar på.

Hver sommer gleder vi oss alle hemningsløst til denne begivenheten. I tre år har gjenstanden for all gledingen vært Storåsfestivalen. Vi gleder oss, kjøper polvarer, gleder oss, pakker for mye elller for lite klær og håper på at teltet står i år også. For som en vordrende tredjegangsmor har vi allerede glemt slitet og strevet fra de tidligere helt like begivenhetene. Vi glemmer rent det vi ikke skulle la være å huske etter forige gang: at festival egentlig er den mest moderne, ungdommelige og kanskje dekadente formen for askese. (Om det da er mulig å kalle en askettilværelse for dekadent, mange vil nok protestere på det.)

La oss bare bruke i år som eksempel. I år hadde vi ikke mulighet til å møte på festivalen før fredag formiddag, selv om festivalcampen åpner onsdag. Vi vet også at billettsalget var rekordstort i år. Dette gjorde det allerede på forhånd overtydelig at vi kom til å campe på en dårligere plass enn de som kunne være der klokka tolv på onsdag. Vel dette har vi på en måte akseptert. Vi ankommer festivalen og får vite at det er plass på campen slagmark. Du vet, sammen med biler, bobiler og campingvogner. Det er LANGT å gå alle de bratte bakkene med tung sekk. Og vi skjønner raskt at campen muligens burde hete namsos i stedet for slagmark. I det vi setter opp teltet får vi en del hånlige tilbud om hjelp fra fulle namsosinger. Men vi klarer det lett selv. Så drikker vi sprit og fortsetter med det ut festivalen.

Resten av festivalen blir en blanding av å ha sett for få band, elgaktige matopplevelser, merkelige dobesøk og forsøk på å være edru i et par timer. Den siste natta blir jeg underholdt i soveposen ved å høre på namsosinger og nordlenninger som synger "Få sjå på fetta di, æ veit at du har en." Det er da, når jeg ligger slik og skjelver av frost og fyllesyke at jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette mot meg selv. Hvorfor jeg lar meg gå igjennom dagevis med overstadig fyll, gjørme, slibrige mennesker, høy musikk, null søvn, og tung bør på ryggen. Et det en slags renselse, en katharsis jeg er ute etter? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at jeg elsker festival.

Å pakke sammen

Jeg pakker alt jeg har i vesker, kasser og poser. Det er klær, cd'er, bøker, sko og alt annet jeg eier, som ikke er ditt eller vårt. Med tingene pakker jeg minnene, jeg prøver å gjemme dem godt blant bøker og blyanter for at de ikke skal plage verken deg eller meg. Jeg pakker ned minnet om den første gangen vi kysset i en huske på et sted vi heller ikke skal huske, jeg bretter sammen minnene om de få gangene vi kranglet, men sovnet i forsonelse, jeg smiler mens jeg pakker bort minnet om da du kom solbrent og sliten fra festival, og minnet om da jeg var på festival uten deg og savnet deg sånn. Jeg røsker sammen minner om lange søndagsfrokoster, om hverdagslige middager og om irritasjonene min over de tomme snuseskene dine overalt. Så gjemmer jeg de siste minnene i hjertet, om hvor fint det er å ha en skulder å gråte på når jeg gruer meg fælt til eksamen, og noen å krype inntil når jeg fryser fælt. Og jeg legger igjen en suppeskål, som egentlig er min, men du skal få den, for du har ikke noen suppeskål, og den er så fin til å ha suppe i sier du. Og så skal vi lage nye minner, og færre minner sammen. Men det er greit det også, selv om det ikke er det samme.

Antiplanleggere

Det er noe med enkelte mennesker, de menneskene som aldri bekymrer seg, som planlegger ferieturen dagen før de skal reise og som sover utrolig godt om natta, før de ankommer eksamenslokalet 5 minutter før eksamenen skal starte. Helt uaffisert naturligvis. Jeg har bodd sammen med en sånn i ett år nå, og selv om samboerskapet og forholdet forøvrig teknisk sett er over, forbeholder jeg meg en viss rett til å kommentere hans pakkeplaner for roskildefestivalen.

-Hvor mange dager skal du være borte?
-7 kanskje?
-Vet du ikke det?
-Tror det er sju, det var Lars som bestilte billettene.
-Hvor mange boksere skal du ha med?
-Tre tenker jeg.
-TRE??? TRE boksere???
-Ja, altså det blir tre med den jeg skal ha på meg. Åsså kanskje ei bukse, men den skal jeg ha på meg når jeg reiser dit, og kanskje en shorts, noen sokker og noen t-skjorter. Men ikke så mange, jeg kjøper meg sikkert noen på festivalen.

Jeg hører nesten ikke den siste replikken, jeg er fortsatt sjokkert over valget av antall undertøy. For meg er det en selvfølge, uansett om jeg enten skal på festival eller luksushotell(drøm videre jente, du har ikke råd til festival i sommer en gang..) at jeg har med minst like mange truser som dager jeg skal tilbringe bortreist. En ny truse for hver ny morgen. Og kanskje to til. Man vet aldri. Men Vegard, som skal reise hjem med fly, skal altså sitte i en bokser som han kanskje ikke har skiftet på fire dager, sammen med de andre som uheldigvis for dem skal fly fra købehavn den dagen. Du må heller ikke tro han har spesielle planer om å dusje, selv om jeg nå har overtalt gutten til å medbringe en håndduk. Jeg er bare glad for en ting. Når det monsteret kommer hjem bakfull, stinkende og hvem vet, med smittsom hjernehinnebetennelse, da har jeg flytta.

Frokostquiz og God morgen Norge

Frokostquiz er et slikt program du får tid til å se på når du er student. Fordi du har tid, eller tar deg tid til å sitte foran tv'en i 9tida om mårran. Selv om jeg fint kan finne på å bruke en liten time på programmet selv, har jeg store fordommer mot de som deltar i studio. De vinner sjelden noe mer enn tv-spill, eller et weekendopphold på spa en plass i Norge. Likevel blottstiller de dumheten sin på tv. I dag ble det rent for vanskelig å svare på hvem som oppfant lynavlederen, eller hvor mange bein en edderkopp har. Sånt er ikke lett. Pia Haraldsen, på sin side, prøver å være naturlig, men det er liksom så vanskelig liksom og alt blir ganske rart og pinlig og ingen av dem vet at Blondie sin vokalist heter Debbie Harrie. God Morgen Norge fikk visst ikke være med i innlegget likevel.