Alle kjenner noen...

Fordelen med å ha vært altfor glad i å gå på byen er at jeg har møtt mange spennende og flotte mennesker. Norge er et lite land. Sjokket over hva landet mitt og medmennesker hadde gått gjennom hadde begynt å legge seg noe - hvis det noen gang forsvinner da... Jeg bladde opp i en avis og leste om de som var der og overlevde, og de som dessverre ikke fikk leve. Det blir mer virkelig da, jeg innbiller meg at jeg forstår omfanget bedre, men jeg klarer ikke å forstå det, at så mange måtte dø, og at enda flere må lide for handlignene til en enkelt mann. Jeg ser et bilde av en person, som virket kjent. Plutselig strømmer minner på om det nachspiel, der bare jeg og vedkommende deltok. Det er et par årsiden. Vi snakket om musikk, kjærlighet, feminisme og fagforeningsarbeid. Det ble bare den sene kvelden. En hyggelig kveld. Jeg hadde glemt navnet da bildet og navnet lyste mot meg i avisa. Det kjennes så rart. SÅ vidt jeg vet ble jeg bittelitt kjent med en flott person med engasjement og folkevett den natta. Nå er personen ikke med oss lenger.

Min dypeste medfølelse til famile og venner som har mistet.

Tilgi dem ikke...

Nå florerer det med bilder av en relativt ung mann i norske medier. Han ser sunn og frisk ut, blond, pen. Han har sannsynligvis stått bak begge de grusomme hendelsene i går. Han ligner en helt vanlig norsk mann. Det første jeg følte var skadefryd fordi at han var norsk og ikke en ikke-vestlig islamist, med tanke på alle de som hadde kommet med temmelig rasistisk betonte meldinger kvelden før. Jeg sendte ut en noe tankeløs melding som indikerte at alle fremmedhaterne nå hadde fått seg en på trynet i sin iver etter å finne en ikke-vestlig syndebukk. Men like ivrig var jeg etter å finne en. Det blir feil og smakløst det og. Det eneste vi ser i dag er hvordan hat, denne gangen kanskje av rasistisk art kan være så farlig at det kan ta livet av minst 91 mennesker. Mange av dem var barn. Vi ser også hvordan alle grupper, uansett hudfarge kan begå ekstreme og grusommme handlinger.