Unntakstilstand

De fleste av oss er der en eller flere ganger i livet. Hvor det virker som at alt av ubehageligheter, ulykker og problemer inntreffer på en gang. Den minste lille hindring kan framstå som meterhøy og ugjennomtrengelig, og du har mye heller lyst til å legge deg i fosterstilling på bakken enn å kjempe mot hindringene. Det gjør vondt i magen, vondt i hodet, vondt overalt, og du er redd for at de negative tankene når som helst skal spise deg til middag før du selv i det hele tatt har funnet nok mot til å stå opp, spise frokost og møte dagen. Kanskje vil du helst vente med å stå opp, for å gjøre dagene kortere, kanskje prøver du å være sosial, men lengter til når du kan være alene sånn at du kan få grine i fred. Du kan ikke bruke mascara lenger, og flaks om jobben din har et lager du kan gjemme deg på. Mat smaker ikke godt og du kunne ønske man ble like opplagt av snus, kaffe og sjokolade som av brød, grønnsaker og kjøtt, for det krever for mye å spise skikkelig mat.

Du ser ut av vinduet og legger merke til at sola skinner, men blir utfordret av negative tanker som sier at det kan bli regn om en time og at vinteren snart er her uansett og da må du til Syden for å få se sola, og jeg hater syden. Jeg skal til Berlin i vår, der er det bikkjekaldt. Og kanskje prøver du å høre på musikk. Det er stemningsskapende. Men den glade musikken virker bare påtrengende og bråkete, så du hører på Kent og Winnerbäck mens du spiser grønne oliven (det smaker i alle fall noe) og lurer på hvem av deg og de grønne bærlignende sakene som er mest bitter. Du tenker kanskje at du skulle ha gjort noe, og kikker opp, og kan for en gangs skyld konstatere at det er helt ryddig. Det er ingenting å gjøre. Oppvasken hjalp en venninne deg med i går, etter at du hadde brukt ti minutter på ett enkelt glass. Du kan gå en tur på biblioteket, for å levere romanen du lånte for tre dager siden og snart er ferdig med. Bukowski har fått deg til å le de siste tre dagene, og du er ham evig takknemlig. Det direkte fornøyelig lesning, selv om du leste den på norsk fordi du aldri giddet å lete frem den engelske utgaven. Man må jo bare, i slike tilstander, elske romaner om mislykkede forfattere som drikker og puler masse og skriver noveller som ”Sjela mi er full på øl og tristere enn alle de døde juletrærne i hele verden.” Men den er snart over, den romanen, og det betyr at jeg kan avlegge biblioteket et besøk. Da skal jeg låne usannsynlige mengder bøker og lese dem ut på usannsynlig kort tid. Jeg er snart tom for oliven. (Merket du den fiffige vendingen fra du til jeg i teksten?)

Verden har ikke rast sammen i det siste til tross for:
At jeg har ødelagt æ-knappen på tastaturet mitt. Som du ser, kan jeg fortsatt taste æ, fordi det bare er firkanten oppå, der det står ”æ” som mangler.
At jeg innser å ha brukt over 2000 kroner over veldig kort tid på min diskutable helsemessige tilværelse. (det er mange gin and tonic det)
Jeg glemte å kjøpe kaffe her en dag, og ble nødt til å gå gjennom en hel morgen (som om starten på en ny dag ikke er jævlig nok i utgangspunktet) uten kaffe. Følte meg som en kåt fjortis på alene på ei hytte med kjæresten som oppdager at pakken med kondomer ligger igjen hjemme. Bummer!

Jeg har kaffe nå.
Sykepleieren skulle stikke meg i arma for å forsyne seg av blodet mitt. Hun måtte stikke meg tre ganger før hun fant ei blodåre. (Null hysterisk anfall)

Så sånn bortsett i fra at jeg venter på at verden skal rase sammen foran øynene på meg hvert sekund uten at den ser ut til å gjøre det er alt sånn under middels bra. Jeg bryr meg for tiden om følgende ting:
Ha kaffe pluss snus tilgjengelig.
Drikke kaffe til frokost.
Sove.
Stå opp og få gjort ting jeg absolutt må gjøre i løpet av en dag.

Og jeg er forresten ytterst klar over at jeg er negativ. Jeg ønsker å være negativ i dag. Det føles bra, og jeg kan le av det. Sola skinner fortsatt og jeg vet at det fins bedre dager, bedre tider. Jeg vet at jeg er irrasjonell og selvopptatt, og jeg vet at jeg har mange bra folk rundt meg som jeg setter pris på. Men akkurat i dag vil jeg være litt negativ. Det føles faktisk bra, på en syk måte.