Å gi av seg selv, jovialitet og slikt.

Silje skrev nettopp en fantastisk post om jovialitet. Jeg kan nok beskrives som jovial, eller, jeg har alle forutsetninger for å være det. Noen ganger velger jeg å bruke mine evner, men ganske ofte ikke. Hvorfor? Jeg har alltid undret meg over denne glorifiserende holdningen til småprat med fremmede, tilfeldige mennesker. Vi får stadig høre, at vi nordmenn er så kalde, strenge og vanskelige å komme innpå. Og det kan godt hende, men er det virkelig SÅ ille å ønske å sitte i fred på bussen når du er trøtt og sliten og egentlig bare vil lese avisen du sitter med i hendene. Er det virkelig vanskelig å forstå for noen, at vi som litt for ofte kommer utfor blodsugere av mennesker som vil hive livshistorien sin i fanget ditt og kanskje helst ha nummeret ditt og vil vite hvor du bor ikke alltid ønsker å prate med hvem som helst?

De fleste buss-samtaler jeg har hatt er enten med fulle, kåte menn eller med eldre, rasistiske damer som søker støtte for sine uhyrlige holdninger. Jeg gidder ikke å ta diskusjonen med dem en gang, jeg vil bare helst la det flyte. Jeg synes ikke det er verken kaldt eller kynisk å ha en formening om hvem man lar komme nærmere innpå seg, og hvem man behandler som en tilfeldig fremmed på bussen, jeg ser på det som en rettighet og en sunn forsvarsteknikk.

Det er ikke dermed sagt at jeg synes det er teit med jovialitet eller normal høflighet, det kan være veldig trivelig det, når du er i humør til det, og om man er i humør til sånt, kan ikke andre bestemme.


Lite (overbevisende som) jovial: Sulten og trøtt: