Norsk litteratur.

”… Og dette skaper en sammenbindende elefant..element i Peer Gynt” sa foreleser. Stillhet. Så latter. ”S-s-sa jeg elefant?” spurte foreleseren med et angstfylt og sårt blikk som et hvert dådyr ville misunne ham. ”Hihihi ja!” lo studentene. De lo en liten stund, til og med foreleseren harket noe som skulle være latter, men da latteren ga seg, satt det en elefant i salen.

Elefanten nektet å flytte seg. I to hele uker hadde den nektet å flytte seg. Nå gråt foreleseren sårt.For den forstyrret hver forelesning. Og nå stod den bom fast på manuset om senromantikk, og ville ikke flytte seg. Den latteren som elefanten først hadde framkalt var nå forvandlet til studentenes trøtte gjesp og foreleserens stille bønn og gråt. For det er et kjent faktum at en sammenbindende elefant først bringer latter, så frustrasjon og til slutt den dypeste, mest smertefulle sorg. Den har ødelagt mang en akademisk karriere.

Den noe yngre foreleseren ba en eldre foreleser om råd. Men skjønte at gode dyr var råe, unnskyld jeg mener gode råd var dyre, da han møtte blikket til den eldre i det den yngre sa "sammenbindende elefant i forelesningssalen”. To eldre, grå øyne stirret medlidende inn i et par brune yngre øyne, og ristet stille på hodet før munnen rett under dem snakket. "En sammenbindende elefant er ingen spøk. En sammenbindende elefant går ikke før du går. En sammenbindende elefant er ute etter å knekke deg, noe den vil gjøre om den setter seg på deg. Bokstavelig talt. Du får vel bare prøve å ignorere den, og du er vel ikke så avhengig av manus at du ikke kan forelese fordi elefanten sitter på det?” Når var den eldre nesten streng og blikket hans hadde fått et noe bebreidende drag. Den yngre slo øynene skamfullt ned og sa ikke mer.

Foreleseren dukket som vanlig opp til forelesning. Studentene hadde kommet de også, men det var færre enn sist, og man kunne føle en slags irritasjon i forelesningssalen. Foreleseren gikk besluttsomt mot pulten og glemte seg i det han la manus og lysark fra seg på pulten. Han snudde seg for et øyeblikk og da han vendte seg mot pulten for å ta opp manus, satt elefanten der, og nektet plent å flytte seg. Foreleseren gråt og ba, men da begynte elefanten å hvine de fæleste elefantlyder slik at alle studentene løp ut av salen og mot kantina i frykt for tinitus, og av glede fordi de hadde en unnskyldning til å benytte enda noen timer på unyttige ting. Foreleseren ringte viltnemda, men der ble sinte og sa at å høre på slikt tøys hadde de ikke tid til. Ingen ville hjelpe den unge foreleseren som ikke klarte seg uten manus.

”En ny dag, en ny forelesning og blanke elefargestifter til!” stadfestet den unge foreleseren manisk glad for seg selv, men ble atter på gråten da han merket at han nesten hadde sagt elefant igjen. Denne gangen skulle han for all del ikke slippe manuset ut av hendene. Så kunne den sammenbindende elefanten bare sitte der og se dum ut! Det gikk som tenkt. Foreleser beholdt manus, og elefanten så temmelig dum og tykk ut der han hadde satt seg på en stol som var tiltenkt små studenter i større grad enn svære elefanter. Men i det foreleseren begynte å lese opp manus, slik han alltid hadde gjort, fikk elefanten et ondskapsfullt glis under snabelen. ”Nyromantikken er et vanskelig begrep, mange elefanter mener at elefantromantikken ikke… ææææhu” Hendene ble svette, og puppillene utvidet seg. Flere av de sentrale ordene hadde på mystisk vis blitt byttet ut med nomenet elefant. Foreleser falt sammen i krampegråt, og studentene gikk i protest. ”Dette gidder vi ikke mer, makan til barnslighet.” ble det mumlet akkurat så høyt at den krampegråtende skulle høre det. Studentene gikk igjen mot kantina. Noen timer senere hikket og hikstet noen fælt på en forelesningssal før to skudd ble avfyrt med en etterfølgende stillhet.


Epilog
Som dere kanskje nå har skjønt, får vi ingen lykkelig slutt på denne lille historien. Pappaen og mammaen til den unge foreleseren var snekker og postdame, og når vi avslører at dette er en naturlalistisk (eller for så vidt hvilken som helst norsk skjønnlitterær tekst), og den ikke omhandler noen form for omsorgssvikt eller kjærlighetssvik, så har vi to utgangsmuligheter. Hovedpersonen, som ikke var født til å være akademiker, møter motstand på motstand, helt til han bukker under og enten tar selvmord, eller blir alkoholiker. Som de fleste litteraturvitere med knuste forfatterdrømmer på si, var den unge foreleseren allerede alkoholiker. Sett i det lyset kan vi forstå hvorfor han hadde så vanskelig for å lære utenat. Prøv bare du, å pugge tekst med en og en halv flaske Marques de Monistrol innabords. Vel for å være ærlig. Det hele eskalerte da den stakkars foreleseren hadde lært seg hele teksten utenat, men bare fikk fram dyrelyder da han skulle forelese. Han drakk seg drita, og skjøt elefanten og seg selv i panna. Hva kan vi lære av dette? Svært lite.