Hvorfor jeg trener

Jeg overraskes litt av enekeltes syn på trening som farlig. Man skal passe seg for å trene for mye, man skal ikke gjøre ditt og datt og har man vondt et sted skal man helst holde sengen og vente til det går over. Jeg mener det er feil! Med mindre du har belastningsskader, migreneanfall eller feber, samt en del andre plager, er det IKKE farlig å trene mye, om du gjør det riktig. Trening er først negativt når vi får for lite av det, eller om det begynner å ta mer fra oss enn det gir. Når vi trener utifra de begrensningene og mulighetene kroppene våre har, er trening ikke farlig. Fysioterapeuter og leger har kommet fram til at ryggplager som ikke skyldes alvorlige ulykker som regel kan bedres ved trening. Dette må ikke misforstås som et tegn på at folk med f.eks ryggvondt er latere, men heller en fin unnskyldning til å ikke bli sittende om ryggen går i vranglås. Til og med idrettstjerner kan få ryggplager.

Jeg trener mye fordi jeg liker det og fordi kroppen vår er skapt til å bevege på seg, ikke å sitte i ro. Jeg dømmer ikke de som ikke trener, bare så det er sagt. Jeg vet det er tungt å starte, men for meg var det verdt det.

Når jeg trener handler alt kun om meg. For en såkalt flink pike er dette helt fantastisk. Jeg trenger ikke å svare for noen, for treningen er kun for min egen skyld. Jeg får la falske og ekte plikter ligge noen timer. Mobilen ligger i garderoben, internett er hjemme og det er bare meg og treningsenteret, eller stien. Tankene får flyte fritt, men først og fremst konsentrerer de seg rundt hva jeg gjør og hvordan det føles. Det er VONDT, det er deilig, det er tungt og det er avlsappende. Et nakkeproblem jeg hadde før, forsvant nesten helt etter målrettet trening og behandling hos fysioterapeut. Jeg sier ikke at dette gjelder for alle, men for min fysiske og psykiske helse tør jeg påstå at trening er helt avgjørende.

Jeg har fått et mye mer pragmatisk forhold til mat. Før var mat en utgift, og både en trøst og en form for kos. Nå handler mat for meg mye mer om å tilføre kroppen det den trenger, for å yte maks, enten det er på mølla, på jobb eller på skolen. Jeg har innsett at man ikke trenger en sjokolade hver dag, og at godsakene fint kan spares til helgen og andre spesielle dager. Jeg har også innsett at man kan gjøre unntak, uten å dø av dårlig samvittighet. Jeg har merket hvordan magen ikke lenger liker øl, for mye feit mat og for mye sukker. Jeg blir rett og slett kvalm om jeg spiser de samme mengdene snop som jeg kunne før. Jeg har lært at kroppen venner seg til det meste og at mye vil ha mer.


Så nå jeg trener fire til fem ganger i uka, ofte velger føttene framfor bussen og stort sett sparer godterier til helger og høytider er ikke det fordi jeg er fanatisk og gæren. Det er ikke for å vise meg selv eller andre hvor jævlig flink jeg er, selv om mestringsfølelse er en fin ting på kjøpet. Jeg har det rett og slett bedre. Jeg vil leve lenge, og jeg vil leve godt. For et år siden ville jeg bare dø. Trening er bra for meg, jeg liker det og jeg håper det vil fortsette sånn!