Jeg har ikke rett til å være glad.

På internett og i faglitteratur står det mye om depresjon. Det er masse å ta av. Likevel var det alltid vanskelig for meg å fatte hva en depresjon virkelig innebar før jeg fant meg selv midt oppi det jeg har kalt et svart hav av elendighet. Et svart hav hvor det føltes som om det ikke fantes noen sikt mot land.

Det er vanskelig å tenke på når det begynte, hva som kom først, hva som kom sist, men det som sjokkerte meg mest, var at det for meg var helt nye følelser jeg ikke visste at eksisterte i meg. Hvordan går man fra å være ei positiv jente med selvrespekt, mange gode egenskaper, med tro på seg selv, mulighetene og livet, til å bli en slags nemi-kopi minus humoren hvor alt følels helt jævlig og du faktisk tenker at det hadde vært så mye bedre å få slippe mer av dette forferdelige livet. Varsellampene begynte vel å blinke da jeg stod opp i god tid for å gråte ferdig før jobb. Mens andre fikset håret, spiste frokost, drakk kaffe og gjorde seg klar for en ny dag, måtte jeg altså gråte ferdig sånn at jeg kunne gå på jobb og smile til kundene mine. En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det er en smule slitsomt.

Det er slitsomt å være trist hele tida, gråte flere ganger om dagen, det er slitsomt når de glade øyeblikkene faktisk er unntakene. I tillegg bebreider man seg selv for å være trist. "Det er min skyld at jeg ikke er glad. Hadde jeg vært flinkere, smartere, flottere, så hadde jeg fortjent å være glad." Hvorfor skal man gjøre noe med tungsinnet når man ikke en gang tror man fortjener å være glad? Hvordan skulle jeg komme ut av noe som for meg så ut som en umulig floke jeg hadde laget selv?

Jeg følte meg også utakknemlig. Jeg klarte ikke å føle glede over de samme tingene lenger. Hadde jeg et lykkelig øyeblikk, var jeg rask til å minne meg selv på at om noen timer ville jeg være trist igjen. Det er depresjonens forbannelse. Det er en ond sirkel det er vanskelig å bryte alene.

Mange føler skam for sine psykiske lidelser. "Psykiske problemer" har blitt en populær knagg å bruke på f.eks alle som er veldig slem mot noen. Dessverre en veldig ukritisk måte å bruke et så vidt og alvorlig begrep på. Denne tendensen samfunnet har til å diagnostisere fremmede mennesker de aldri har møtt kan ødelegge for langt flere enn de personene som bli hengt på knaggen. Psykiske problemer dreier seg for veldig mange av oss først og fremst om å ha det vondt. Man trenger ikke å være definisjonen på "gæren" (hva nå det er) for å ha en svakere mental helse. Det holder å være litt uheldig. Så når enkelte spøker med at de bor rett ved siden av et psykiatrisk sykehus, så tenker jeg bare "så praktisk for deg, man vet aldri når man trenger det.". Jeg er ikke flau over å ha hatt en depresjon, jeg er stolt over å ha kommet meg gjennom det med jobben, studiene, vennene og sist men ikke minst, livet i behold.