Jeg har etter en del refleksjon kommet fram til at det eksisterer et positivitetstyranni som utøves av enkelte lærere mot elver i grunnskolen.
Som elev har jeg bitt meg merke i at mange lærere som mislykkes velger å skylde på elevene når undervisningen ikke fungerer som den skal. Selvfølgelig er det lettere å undervise blide, flinke og positive elever, men de færreste barn er såkalt blide, flinke og positive til enhver tid. Og det er lærerens oppgave å motivere en negativt innstilt elev, og å lære eleven til å motivere seg selv og andre. Likevel reagerer en god del lærere med å true med nedsatt karakter i faget og surmuling når elever klager på undervisningen, framfor å spørre hva han eller hun kan gjøre bedre. Noen lærere forventer nemlig KONSTRUKTIV kritikk. Det er søtt av en femti år gammel lærer tror at en sint og frustrert fjortenåring nødvendigvis er i stand til å gi konstruktiv kritikk. Det er faktisk ikke eleven som er på jobb, det er læreren som er på jobb. Det er læreren som skal være profesjonell, ikke eleven, og det er derfor lærerens oppgave å få noe konstruktivt ut av elevenes klager.
Jeg brukte mange år på å lære at det eneste riktige spørsmålet på "har du det bra?" ikke er ja, fordi jeg var redd for å være sur og negativ. Vi liker ikke negative mennesker må vite. Og man skal for all del ikke være kritisk, i så fall bare kritisk til det læreren er kritisk til.Jeg ble en gang skjelt ut av læreren min fordi jeg for en sjelden gangs skyld ytret meg negativt om undervisningen. Jeg hadde tidligere fått høre at jeg var snill og grei, positiv og voksen og at jeg bidro positivt til klassemiljøet. Men etter et lite signal om misnøye fra meg, reagerte læreren min uproft og følelsesmessig ved å skjelle meg ut. Hvordan kunne jeg kritisere noe som helst, jeg som ALDRI bidro med noe. Læreren var nok skuffet over at hans faste støttespiller plutselig viste en uventet atferd, og i stedet for å spørre meg om hva som plaget meg, valgte han å skjelle meg ut foran medelever, helt til de (her snakker vi om fjortiser) tok meg i forsvar. Noe er galt fatt når medelever er de som må passe på at læreren ikke plager elevene. Etter den dagen var jeg livredd for å være negativ. Vellykkede mennesker er glade og positive mennesker, lærte jeg meg.
En del lærere er veldig flinke til å fremheve hvor viktig det er med en positiv holdning. De har delvis rett, en positiv holdning gjør mange ting lettere. Det blir i alle fall lettere å være lærer om alle elevene er positive til alt. Men dessverre så er det ikke elevenes jobb å gjøre arbeidsdagen lettere for læreren. Det er derimot lærerens oppgave å tilgjengeliggjøre læring best mulig for elevene. Det er nyttig å være positiv, og overse bagatellrpoblemer, men når man har det vanskelig og tungt, så hjelper det ikke med "en positiv" holdning. Kravet om en positiv holdning bør vel høre med en positiv hverdag hvor man har det bra og ting fungerer. Jeg tror mange med meg har vært så redd for å være "negative" at de ikke tør si fra når de ikke har det bra, når de behandles urettferdig og føler seg tråkket på. Det må finnes en balansegang mellom det å lære elevene gode og positive holdninger, og det å gi dem rom og plass til å reagere, si fra og faktisk være negative. Sinne, sorg og fortvilelse skal ikke undertrykkes, det skal ut, hvis man skal lære å takle det riktig. Hvis ikke eksploderer det en dag.
Merknad: Dette er ikke et forsøk på å framstille et generelt krisebilde av dagens lærere sine holdninger, men et subjektivt blikk på noe som jeg oppfatter som et problem blant de lærerene jeg har hatt.
Positiv og glad jente som koser med kanin.
